Copyright (C) NRK

Norske tekster: Vera Eriksen

Jeg heter Mikkel Mathis
og jobber i reindrifta.

Det har jeg gjort
siden jeg var ferdig på grunnskolen.

Jeg hører til Áborášša reinbeitedistrikt
i Kautokeino kommune.

Min store drøm har
vært å få jobbe i reindrifta.

Det ligger trolig i blodet, -

- å jobbe med reinsdyr.

Min far er mitt forbilde.
Han er reindriftsutøver.

Det har aldri falt meg inn
å skulle bli lege eller noe lignende.

Jeg kunne ha gått på skoler
og fått utdannelse i et eller annet.

Men det er reindrifta
som ligger mitt hjerte nær.

Reindrifta er
det aller viktigste for meg.

En kan også si
at reinene mine er som barna mine.

Jeg ser dem hver eneste dag
og kjenner hver eneste rein.

Den koseligste tiden er kalvingstiden.

Å se nyfødte reinkalver er det
vakreste synet for en reindriftsutøver.

Jeg ønsker at
også mine barn vil bli i reindrifta.

Selv om det i dagens situasjon
er ganske krevende.

De sier at
det er for mange rein i Finnmark.

Og de praktisk talt tvinger oss
til å slakte for å få ned reintallet.

Det er
fordi noen har kartlagt beitet.

Det er folk
som skjønner seg på botanikk.

Vi i reindriftsstyret må akseptere
de vurderingene de har gjort.

I tillegg har vi
sett på slaktevekten på rein.

Det vi ser, er at i noen områder
er det svært liten kjøttproduksjon.

Det er på grensen når det gjelder
dyrevelferd. Reinen er så tynn -

- at det blir lite kjøtt, og det er
tegn på at det er for lite mat.

Nyheter fra NRK Sápmi.

Landbruksminister Vedum sier -

- at reintallet i Finnmark
må ned med 40 000 dyr.

I dag besøkte han
et reinbeitedistrikt i Porsanger ...

Reindrift har havnet i klem
mellom naturvern, industriutbygging -

- og det vi kan
kalle nordområdesatsingen.

Dermed har vi fått
situasjonen vi nå står oppe i, -

- at reindriften skvises
på alle mulige kanter.

På den ene siden får de høre
at de legger beslag på areal -

- som kunne
gitt større økonomisk utbytte.

Her er konkurrerende interesser,
man vil ha gruvedrift flere steder.

Det foreligger utstrakt geologisk
prospektering over hele Finnmark -

- som viser at her er det
mineralressurser som bør utvinnes.

Det ser ut som om
de tvinger seg på oss.

Det har vært avholdt utallige møter.
Og de gir seg absolutt ikke.

Parallelt med de konkurrerende
arealinteressene har vi -

- en politisk utvikling
som har ført til krav om slakting.

Samtidig med at arealene minskes,
beslaglegges og ødelegges -

- kommer det politiske tiltak
som skal redusere antall rein.

Hvordan blir fremtiden?
Det kan bli gruvedrift -

- samtidig som kravet om nedslakting
presser på på den andre siden.

Hvor ...
Hvor havner jeg i alt dette?

Slike tanker kommer over meg.

Summen av dette kan bli katastrofal.

Máret Ánne Sara
er billedkunstner og forfatter.

Hun er oppvokst i
en reindriftsfamilie i Kautokeino.

Nå er hun i Oslo for å stille ut
sine nyeste verker, "Oaivemuzet".

Det jeg frykter mest når
jeg jobber med et så tydelig tema, -

- er banaliteten.

Mitt håp er
at jeg har klart å styre unna det.

Nå gruer jeg meg ikke. Det var verre
første gang jeg stilte ut egne bilder.

Bare det å skulle offentligjøre bildene.
Jeg har brukt så mange år på dem.

Fordi ... fordi ....

Angsten og redselen ...

Sinnet og frustrasjonen.

På slutten av 60-tallet
jobbet jeg i Kautokeino -

- og var der en vår,
sommer og høst.

Den verden som møtte meg der,
var noe annet enn den vi ser i dag.

Det var en tid da motoriseringen
akkurat hadde startet opp, -

- de første skuterne putret og gikk.

Ellers drev folk som de hadde gjort
i to til tre generasjoner.

Det de gjerne kalte gamlemåten.

Dette var før reindriftsavtaler
og den nye reindriftsloven kom.

Myndighetene hadde ikke
lagt noen føringer for -

- hvordan folk skulle
drive reindriften.

Det betyr i praksis at de drev slik
de var vant til å drive, -

- i samsvar med ferdighetene,
kunnskapen og innsikten de hadde.

De trengte ikke å bry seg så mye om
tilskuddsordninger, regelverk -

- og all verdens byråkratiske påfunn.

Reindriftsavtalen
som ble underskrevet i 1978, var det -

- som var starten på moderniseringen
av tradisjonell samisk reindrift.

Ja, jeg var med en sida på fjellet.

Vi satt og pratet om løst og fast
om kvelden i lavvoen.

Så kom det opp,
dette med støtteordning -

- og at det var på plass
en reindriftsavtale.

Dette visste ikke folk så mye om.

Folk fulgte ikke så mye med i
mediene og aviser og sånne ting.

Men noen hadde hørt om den, -

- og et par av dem visste
ganske mye om reindriftsavtalen.

Og ikke minst var de opptatt av
hva det ville bety økonomisk.

Nå var de på lik linje med fiskere
og ikke minst bønder.

Så dette betydde tilskudd,
og tilskudd var ingen imot.

Men da var det én som hadde sett
litt på dette. Han sa ikke stort, -

- men han sa at det der
vil vi nok angre blodig på.

"Nå har vi gitt dem lillefingeren,
så nå vil de ta hele hånda."

Det var ikke bra for reindriften,
og det er staten selv enig i.

Alle evalueringer viser at det
ikke har fungert etter intensjonen.

Utgangspunktet var
at reineierne var kjøttprodusenter.

Ingen tok høyde for kulturforskjeller
eller at det handlet om -

- et samisk forvaltningsregime
man knapt nok kjente til -

- og derfor ikke forholdt seg til.

Nei, man tok kun sikte på
å øke kjøttproduksjonen.

For å få til det
introduserte man diverse tiltak.

Å subsidiere kalveslakt
og gi tilskudd her og der.

Etter hvert viste det seg
at det virket mot sin hensikt.

Det er en følge
av misforstått politikk.

Alle flyttsamene posisjonerte seg
med å få stadig større flokker -

- og med det
makt over beitelandet.

I dag har vi
under 3 % intakte lavbeiter igjen, -

- og det er en følge av
alle pengene som er pumpet inn.

Resultatet er at reindriften
ligger der med brukket rygg.

Hvis dagens utvikling fortsetter, -

- vil det bety slutten på samisk
reindrift i løpet av noen tiår.

Man prøvde å bøte på det med
nye grep, forslag og reguleringer, -

- men det gikk galt. Man fortsatte
med medisinen som gjorde folk syke.

-For et uvær! Det var slik i fjor også?
-Det er kraftig vind. Ja, i flere dager.

Like før reinkalv-merkingen
bruker uværet å slå inn.

De sier at uværet skal herde
de nyfødte reinkalvene så de blir sterke.

-Rovdyrbestanden er blitt større overalt.
-Ja, det er blitt flere av dem.

Det er slett ikke bra for de
nyfødte kalvene. Ørnen fanger dem lett.

De tar dem med seg og forsvinner.

Det er et dyr
som kommer gjennom luften.

Nå er den ferdig.

Er den ferdigtrukket?
Burde hatt i mer kaffe. Nei, den er bra.

Det er mange landbruksministre
som har blitt kastet inn i feltet -

- og hatt en bratt læringskurve
for så å gå av eller skiftes ut.

Så kommer det en ny minister -

- og drar til Karasjok og Kautokeino
"for å lytte og lære".

Så reiser han hjem igjen,
og så har du det gående.

Men de har
bestemt seg for at nok er nok, -

- vi må ta dette med grovhånda.

Det kan få enormt store konsekvenser -

- om de gjennomfører tvangsslaktingen
slik som forespeilet.

Det vil påvirke mange, og hardt.
Har de tenkt på det?

Hvordan vil det bli
for framtidige generasjoner?

Reindrifta er en viktig og solid
kulturbærer både av språk og duodji -

- og naturkunnskap.
Den er viktig på flere måter.

Jeg har sett at mange i min nærmeste
omkrets har sluttet i reindrifta.

De fikk en mye bråere overgang
enn det de hadde sett for seg.

Mange sluttet å fungere
i det norske samfunnet.

Grunnen til det kan
også være at den kunnskapen de har, -

- og at de i realiteten er eksperter, -

- er det veldig få i verden som har.

De er utrolige dyktige, og er blitt
hedret som kyndige reindriftsutøvere.

De sitter inne med
en enorm kunnskapsrikdom i faget.

Men når de faller utenfor, tar ikke
storsamfunnet vare på den kunnskapen.

En annen ting er -

- at en ikke lenger har
en posisjon og identitet i miljøet.

Dette har så tette bånd
til selvfølelsen og identiteten.

Vi snakker om elendighet
i kjølvannet av tiltakene.

Mange mennesker er avhengige av
og sterkt knyttet til reindriften.

Å bli ekskludert fra reindrift
kan være tungt for mange.

Det ville blitt rett og slett en katastrofe
hvis jeg må slutte i reindrifta.

Jeg trives ikke andre steder
enn ved reinflokken.

Hvis jeg må slutte, ville det ikke gått
bra med meg. Hva skulle jeg ta meg til?

Dette bildet
har en kostelig historie.

Jeg så på samisk barne-tv.

Der var det en 10 år gammel gutt
som var mye ute i naturen.

Han var alltid med faren på fjellet.

Det siste gutten sa
på barne-tv-programmet, var -

- at han sa til faren sin, fordi faren
vurderte å selge reinflokken, -

- at om du sender reinflokken på
slakteriet, kan du sende meg dit også.

Det vi snakker om når vi sier
at det er for mye rein, -

- er en utvikling
som har skjedd ganske raskt.

Gjennom den siste generasjonen.

Går vi én generasjon tilbake,
til rundt 1980, -

- var det to ting som skjedde.
Reindriftsavtalen og loven kom.

Det satte i gang prosessene
jeg har snakket om.

Samtidig fikk du Alta-saken, som
var et skjellsettende etnopolitisk -

- oppgjør i det norske
og samiske samfunnet.

På den tiden var det reineierne
som ble framstilt og forstått -

- som viddas voktere.

Mediemessig ble reineierne
framstilt som snille villmenn.

Det var de som ivaretok naturvern
og de grønne interessene på vidda.

NVE og kraftutbyggerne var de slemme.

Den situasjonen vedvarte i noen år.

Men så begynte langsomt
den offentlige oppfatningen å svinge.

I løpet av et par tiår
har reineierne gått fra -

- å være helteskikkelser
til å bli miljøbanditter.

Vi holder oss i dyreverdenen,
nå skal det handle om rein.

Det går mot
tvangstelling av rein i Finnmark.

Det har reindriftsstyret vedtatt
etter fiaskoen med frivillig telling.

Reineiere som nekter å bli med,
vil miste statsstøtte.

Hva vil skje med reineierne
som nekter å bli med på telling?

Jeg har liten lyst til å si hva
som vil skje dersom hvis.

Men i vedtaket vi har fattet, -

- står det at hvis vi ikke får
oppslutning om dette, -

- må vi vurdere tvangstiltak.

President. Horder med rein har
invadert jordene til bønder i Gargia.

Mange får ødelagt jorder
for tusenvis av kroner.

Reinen trekker ned til jordene
fordi det ikke er mat nok i fjellet.

Jeg blir provosert av
reindriftsutøvere som står fram -

- og forsvarer
at dyra de skal ta vare på, -

- sulter i hjel med store lidelser
og sier at det er naturens gang.

Det er en holdning
man ikke kan forsvare.

Landbruksmyndighetene
bør skjære igjennom.

Hvor lenge skal statsråden
la dette fortsette?

Statsråd Lars Peder Brekk.

Det høye reinantallet er
reindriftsutøvernes ansvar.

Det er ingen tvil om at dyra lider,
de er underernært.

De har en fryktelig dårlig velferd.

Det er Texas-tilstander
på Finnmarksvidda, -

- og konflikten har tilspisset seg.
Vold og trusler er vanlig.

Vi har fulgt politi og hjelpeapparat
i arbeidet med å håndtere dette.

Det er
en ganske fascinerende endring.

Hvordan kan det ha seg? Hva slags
krefter er det som spiller seg ut -

- når man har fått
en så fundamental endring -

- i oppfatningen av hva reindrift er?
Fra å være en sunn, god, riktig -

- og økologisk bærekraftig næring
på 70-80-tallet, -

- har det blitt en vederstyggelighet
og en økologisk katastrofe.

Reineierne bør man snarest
få dressur på, -

- så man får redusert reinantallet.

De kan umulig ved selvsyn ha sett
hvordan reineieren skjøtter egne rein.

En reindriftssame
setter reinen foran alt annet.

Så gir jeg ordet til Riksrevisjonen.

De har sett på reindriftsnæringen
i Indre-Finnmark eller Finnmark.

Jeg gir ordet
til Marte Kjersti Schrøder.

Hvis vi tar økologisk
bærekraftig reindrift først.

Stortingets mål om økologisk bære-
kraftig reindrift er ikke realisert.

Store deler av Finnmarksvidda er
overbeitet pga. for mange rein.

Landbruks-
og matdepartementets styring -

- har ikke bidratt til
en reduksjon av antall rein.

Vet man ikke hva bærekraftig drift
er, er det vanskelig å styre mot.

Det vil jeg også komme
nærmere tilbake til senere.

Vi skal ha en vernissasje
med Máret Ánne Sara -

- fra Kautokeino.

Hun er en ung, samisk kunstner.

Jeg kom til et punkt der uansett
hvilke vakre ting jeg ville tegne, -

- så ble det ganske groteske
og skremmende bilder av det.

Jeg bestemte meg for at dette
måtte jeg lage en utstilling av.

Ikke bare for min egen del,
men også for ...

Ikke å sette ord på det, -

- men å få øynene opp for hva det
gjør med folk som er i situasjonen.

Når presset er så enormt,
så vet en ikke hva fremtiden vil bringe.

Jeg håper at dette snur,
og at det begynner å bli bedre.

Det nytter ikke å tenke bare negativt.
En må tenke positive tanker også.

Det må komme noe godt ut av alt dette.
Denne nedgangen kan ikke fortsette.

Om det er for mye,
det er en retorisk debatt.

For mye i forhold til hva?

I forhold til antall eiere
eller beitegrunnlaget?

Eller er det for mye i forhold
til de konkurrerende interessene?

Nemlig gruve- og hyttebygging
og fastboende langs kysten -

- som hele tida synes
at det er for mye rein.

Det er skapt et klima, et
generelt inntrykk i offentligheten -

- av at det er for mye rein,
og at vi må redusere antallet.

Det synes det
å være en allmenn enighet om -

- uten at noen har greid å gi
overbevisende dokumentasjon på -

- at det er for mye rein.

Store deler av Finnmarksvidda er
overbeitet fordi det er for mye rein.

Vi kan ikke akseptere at hele
Finnmarksvidda blir en ørken.

Komiteen merker seg
at reinantallet er for høyt, -

- og at feil bruk av beitet gjør
at det blir utarmet.

Vi kan ikke akseptere at tusenvis
av rein dør i svære dyretragedier.

Lav kjøttavkastning
er et eksempel her.

Slaktevekt er i gjennomsnitt under
grenseverdien for bærekraftig drift.

Har du mer rein enn du kan ta
vare på, kan du ikke være utøver.

Når skal statsråden starte
med nedslakting av rein?

Lav slaktevekt,
reduserte slaktepriser, -

- økte kostnader og flere utøvere
var indikasjoner på -

- at den økonomiske utviklingen
ikke er bærekraftig.

Min avdøde onkel Mattis brukte å si:

"Så lenge det er reinmerking
ved Goahtemuorjohka," -

- "er det også barnevogner der."
Til nå har det holdt stikk.

Hvert år er det noen som
triller barnevogn inne i reingjerdet.