Copyright (C) NRK

Istanbul i Tyrkia
har 13 mill. innbyggere, -

- og de to største lagene
er Fenerbahçe og Galatasaray.

Hver gang disse lagene møtes,
er det ekstremt med følelser i sving.

I derbyet hopper alle av glede,
eller i sinne kaster de alt de har.

Eller brenner opp stadionet.

Jeg dro til det eneste stedet i Oslo
som viser tyrkisk fotball:

Tyrkisk forening på Grønland.

Der møtte jeg norsk-tyrkiske Ömer.
Han ser hver eneste Fenerbahçe-kamp.

Før pleide jeg å se kamper hjemme,
men ungene ble redde.

For jeg skriker og banner.

Nå slåss de igjen.

Det blir slåsskamp.

Dette er et hatoppgjør, vet du.

Innbytterne er også med på å slåss.

To røde kort, tre røde kort.

Fire røde kort!

"Sinna som en tyrk"
i ordets rette forstand.

Ömer fra Oslo skulle se samme kamp
som meg. Jeg fikk henge meg på.

Jeg skulle møte Ömer i en park
sammen med andre supportere.

Jeg skal til en park ingen har
hørt om. Eller jeg sier det feil.

Vet du hvor Kalamis park er?

-Hallo. Hyggelig å se deg.
-I like måte.

Hei. Morn.
Hyggelig å se deg.

-Hvordan er det å være her?
-Det er kult.

-Vi skal møtes borte i hjørnet.
-Og der blir det synging?

-Skal vi gå dit? Du ser glad ut.
-Jeg har gledet meg hele dagen.

Du har sett alle kampene,
men aldri vært på stadion?

-Dette er liksom din pilegrimsreise.
-Jeg vil at min første kamp -

- skal være en derbykamp.
Det er en helt spesiell opplevelse.

Nå skal vi dra dit der all fansen er.
Den tøffe fansen.

-De er den tøffe fansen.
-Alle samles her.

-Og så kommer lederen.
-Har dere valgt leder, da?

-Skal han holde tale?
-Jeg tror det. Det er nytt for meg.

Det er jo kjempespennende.

-De begynner å varme opp nå.
-Trener de på sanger og sånn?

-Har du lært noen?
-Jeg kan de gamle, men ikke de nye.

Det ser litt ut som et Ten Sing-kor.
Men med litt annet innhold.

-De øver som et kor.
-Det er én som er lederen.

Dagen er søndag. Sjefen sa:
"Det er mye å gjøre på jobben!"

Jeg sa. "Dra til helvete!
Jeg skal på kamp med Fenerbahçe."

Det kom beskjed til meg:
"Onkelen din er død."

Jeg sa: "Gud velsigne ham,
men jeg skal på kamp med Fenerbahçe."

Når én sier hysj, blir alle stille.
Det er alfahanner på hvert hjørne.

Én alfahann der og én der ...
Sier de hysj, blir alle stille.

Det er noe fornærmende, noe de har
onanert over. Så stemmer koret i.

Mora di.

-Hva er det de synger?
-Det er stygge ord.

-Har ikke lyst til å oversette.
-Bare stygge ting. Om mora deres?

På en måte. Om knulling
og sånt. De slenger dritt.

Vi trenger ikke å oversette det.

Første sang er øvd inn.
"Vi skal knulle mora di." Neste sang.

"Og faren din."
Det er den neste.

Inn på plassen kom en mann som måtte
være lederen. Han gikk som en Jesus -

- med en menneskemengde rundt seg.

Sefa var i krig med presidenten i
Fenerbahçe og var nektet på stadion.

De er fra den norske statskanalen.

Jeg går sammen med de ekte supporterne.
Bør jeg eller bør jeg ikke gjøre det?

Han sier at vi er mot vold og sånn.
Vi ønsker ikke at nye generasjoner -

- skal lage bråk med andre fans.
Vi er gode venner.

-Får du ikke gått på kampen?
-Hvordan vet de det?

Savner du å gå på kamp?

Selvsagt savner jeg det.

Men siden vennen mine og fansen er der,
føler jeg at jeg også er på kampen.

Forskjellen på Sefa og Jesus var at
han ble forbanna om folk kom for nær.

Han var fryktet og myteomspunnet
og ledet en hær på 10 000 supportere.

Sefa hadde tre fengselsdommer
og hadde flere navn og identiteter.

Har man politihelikoptre over seg, er
man sammen med de verste supporterne.

Vi filmer derbyer verden over. Real
Madrid-Barcelona, Mjøndalen-Godset.

-Hvilket lag heier du på her?
-Fenerbahçe!

Flere kanaler tok kontakt. Selveste
CNN Türk ville ha meg som gjest.

Selv et land som Tyrkia er opptatt
av hvordan utlendinger ser på dem.

Derfor ble jeg invitert til å være
gjest på tyrkisk "Futbol Ekstra".

Jeg spurte programlederen hvorfor
tyrkere når de skal hetse hverandre -

- trekker inn mødre eller søstre.

Din mors fitte, Galatasaray!

-Hva handler dette med mødrene om?
-Mødre er hellige.

I Tyrkia er kvinnene hellige:
mødre, søstre, døtre.

Vil man såre en mann, forbanner man
dennes mor, søster eller datter.

Det gjør de under kampen.

-Blir du ikke støtt av det?
-Utenfor stadion ville jeg blitt det.

Men under kampen er det naturlig.
En del av kampen.

Skjellsordene de bruker på stadionene,
er nå blitt ord -

- som jeg selv bruker
hvis jeg banner til noen. Jeg!

-Og det har du lært på stadion?
-Ja.

Blir jeg sint når jeg kjører bil,
kan jeg finne på å si: "Mora di!"

Jeg ... "Mora di."

Hva med slåssingen?
Har du vært i slåsskamp?

-Ja, selvsagt.
-Selvsagt?

Ikke i Tyrkia.
Jeg havnet i slåsskamp i København -

- da Galatasaray spilte
UEFA-cupfinale mot Arsenal.

Jeg var der med min søster.
Vi gikk over gata.

I neste øyeblikket knuste en engelsk-
mann en stol i hodet på min søster.

KØBENHAVN - 17. MAI 2000

Hun begynte å blø.
I stedet for å sette seg ned og gråte -

- grep hun tak i halve stolen
og løp etter fyren.

Jeg bad henne la være.
Overalt var det flasker, -

- stoler, mennesker, blod ...
Det var helt ufattelig.

Og så dro vi for å se kampen.

En mann fra Skien skal simultan-
oversettes til 80 mill. mennesker.

Stemningen i studio var god, men hva
som ble oversatt, vet man ikke helt.

Jeg ble revet med og ga bort mitt
favorittplagg: en signert Odd-drakt.

En gave de umulig kan bli glad for.

Istanbul er delt av Bosporosstredet
som skiller Europa og Asia.

For å komme til Fenerbahçes bydel,
måtte vi til den asiatiske siden.

Jeg lurte på mye når det gjaldt tyr-
kernes sinne og fotballengasjement.


Så jeg tok kontakt med
sosialantropologen Dirim Özkan.

Kunne han forklare hvorfor Fenerbahçe
og Galatasaray hater hverandre?

Det er mindre forskjell
på Galatasaray- og Fenerbahçe-fans -

- enn på Boca/River-
og Rangers/Celtic-fans.

-Handler det ikke om religion? Klasse?
-Nei. Det er heller ikke etnisk.

-Det handler bare om fotball.
-De holder til forskjellige steder.

De holder til i henholdsvis Asia
og Europa, men forskjellen er liten.

Begge er på et vis nasjonalistiske.

De er tyrkere, muslimer...
De har samme identitet.

De er mot hverandre
fordi de holder med forskjellige lag.

I Glasgow har de ulik etnisk identitet.
Fotball er én del av det daglige slit.

Tyrkere har rykte på seg for å ha
temperament, især på fotballbanen.

Og i politikken.

Tyrkia er et land som ligger
mellom Balkan, Kaukasus og Midtøsten.

I denne geografien,
hvordan kan man være som nordmenn?

Hvem er deres naboer? Sverige, Finland.
Se på våre naboer: Irak, Iran, Syria.

-Dere er hissigere ...
-Vi er fra Midtøsten, vi er muslimer.

I Tyrkia liker vi fysisk kontakt med
hverandre. Menn liker fysisk kontakt.

Vil du stå nærmere meg?

-Dette er for stor avstand for oss.
-Er dette bedre?

-Dette er hyggelig.
-Du er mye høyere enn meg.

I Norge ville vi nok trukket oss unna.
Vi er mer som dette ...

Det er tradisjon å kjøpe en bagett
oppkalt etter en av lagets spillere.

Her har vi Alex.

Det er på en måte sandwich,
hamburger og løvstek med majones -

- i ett, på en loff.
Og ost og pizza.

Alle retter som kan tette blodårene,
i én pakke. Det har vi her.

Veldig godt.

Dette er "fiendeland".
Jeg er professor og fotballfan.

-Hvilket lag holder du med?
-Gençlerbirligi fra Ankara.

-Gençlerbirligi? Et dårlig navn.
-Et bra navn.

-Det betyr "Ungdommens forening".
-Mitt lags navn er enkelt: Odd.

-Hæ?
-Odd!

-Lykke til med Gencebiribiri ...
-Lykke til med Hodd.

-Galatasaray ...
-Fenerbahçe.

Fenerbahçe 4 - Galatasaray 0.

-De er fra norsk tv.
-La meg være.


Det er mange fiskere i Norge.

På kampdag, fem timer før kamp,
ble parken igjen fylt med supportere.

Det var tid for tale
ved supporterleder Sefa.

Alle ble beordret
til å være stille og sette seg ned.

Det er ikke nå jeg skal si
at jeg ikke vil sette meg ned.

Hvis vi vinner, skal dere
stå igjen på stadion i over en time.

Selv om politiet slår dere, skal dere
stå igjen i 1 1/2 time. Jeg tar tida.

Selv om politiet slår og sparker oss,
får vi ikke gå. Den som går ...

-Det vil jeg ikke oversette.
-Alt er med "mora di".

Vi får altså ikke gå fra stadion
før 1 1/2 time etterpå?

-Ingen skal gå før de andre.
-Vi skal gå samlet.

-Ikke ødelegge hele ...
-Organisering. Vi skal holde sammen.

Det minner om krig. Troppene
er samlet, og vi skal følge ordre.

Selv om politiet tar oss, så ...

Ikkevoldsprat og krigersk oppførsel
gjorde meg usikker.

Især da jeg ble ført litt unna.

Vår tyrkiske kjentmann
lurte på om vi hadde et problem.

-Han spør om vi har et problem.
-Nei da, vi er venner. Amigos.

Jeg prøvde å imponere ham
med det jeg kan best: språk.

Jeg ble bekymret da tassen med arr
i ansiktet førte meg inn i buskene.

Jeg skjønte ikke helt hva han ville.
Jeg tror han skulle passe på oss.

Han går alltid på linje med oss.
Han følger meg hele tiden.

-Hva tror du om dette?
-Jeg tror det blir bråk snart.

Jeg så at en av gutta har tatt på seg
hetta på jakka. Det blir nok bråk.

Det er gøy, da.
Dette har du lengtet etter.

Du har sett det på tv,
nå er du blant hardcore-fansen.

-Jeg er mot vold.
-Det er vi. Vi gjør ikke noe.

Men vi må være der det skjer.

Vi skal ikke gå før de andre.

-Vi får kjeft. Vi gikk ikke på rekke.
-Han blir helt gæren.

Vi venter på grønt lys. Lederen
er opptatt av trafikkregler også.

Stopp, sier han.

Jeg er den som hører mest på lederen.
Nå er lederen sur.

Ja da, jeg ...

Vi går i tog på 17. mai.
Dette er ikke noe nytt for meg.

Ambulanse.

Jo nærmere stadion vi kom,
desto mer intens ble stemningen.

-Dette er vondt, Ömer.
-Det er jævlig vondt.

Det river i halsen.

Norge. Tromsø.

-Tromsø, ja.
-Snakker du tyrkisk?

Fenerbahçe holder med Tromsø fordi
de slo Galatasaray ut av Europacupen.

Etterpå ville Fenerbahçes supportere
kjøpe alt TILs supporterutstyr.

På neste hjemmekamp ville alle
Fenerbahçe-fans gå i Tromsø-effekter.

Det er gøy at de har
et forhold til Tromsø. Veldig artig.

-Har du kjøpt den til meg? Så kult.
-Ta den på deg. Det står Güiza.

Ömers forventning smittet. Etter år
foran tv skulle han inn på stadion.

Vi har billetter, men det er fullt.

Vi har et sete,
men det funker ikke sånn.

På stadion var det dobbelt
så mange mennesker som seter.

Vi hadde billett, og det norske i meg
ville si: "Dere står på setet mitt."

Vi er på den delen av tribunen
der de harde supporterne står.

Emre, kom hit!

Jeg skjønte at de ropte fram Emre
for å hilse på supporterne.

Men jeg skjønte ikke hva de bad
ham gjøre med mora til motspilleren.

Emre, knull mora hans!
Emre, knull mora hans!

Emre har spilt for Galatasaray før.
Galatasaray-supporterne står der.

De hetser hverandre, og de roper
på Emre fordi Emre er hos dem.

Politiet har tatt på fullt utstyr.
De forbereder seg på kasting av ting.

De knuser setene og kaster dem på
oss. Forbered dere på å skjerme dere.

Nå er det litt bråk her.

For å få samla all svettelukt
legger de et teppe over oss.

De krangler om de skal ta det vekk
eller ha det her litt til.

Det er to leirer. Jeg syns nok
at det holder med den duken nå.

Kampen er i gang.

Ja, ja ...

Allerede etter to minutter
ble det stille.

Offside!

Det var en rar situasjon.
Det virket slapt, dårlig forsvar.

Din mors fitte, Galatasaray!

Jeg merker
at jeg heier på Fenerbahçe.

Nei!
Er det mulig?

Så langt unna!

Jeg merket hvordan det er når det er
dobbelt så mange mennesker som seter.

Mål, mål, mål!

Jeg har på følelsen
at de scorer flere mål.

Jeg synger "På låven sitter nissen".
Det går akkurat.

Du blør litt.

Jeg ser ikke at det blir mål,
jeg bare blir skjøvet over ende.

Fenerbahçe er alt. Mitt livsinnhold!
Fenerbahçe er mitt livsgrunnlag!

Jeg kan ikke leve uten.
Uten Fenerbahçe er jeg ingenting!

Finnes Fenerbahçe, finnes jeg.
Uten Fenerbahçe finnes ikke jeg!

Gjør Fenerbahçe det bra, forsvinner
den økonomiske krisen i Tyrkia!

Det er lett å fleipe det bort
og si at han ikke har noe annet.

Men akkurat denne spontane talen
gjør at jeg føler meg hjemme.

Han fikk fram samme følelse
som jeg har når jeg ser mitt lag.

Jeg har ikke ord og selvtillit til
å rope det ut over Skagerak Arena.

Lykken var fullkommen.
Målene ramlet inn. 3-1 ...

Og 4-1.

Og Ömer og jeg
hadde fått det vi kom for.

Vi hadde vært nedbrutt
og nervøst bitt negler.

Vi hadde opplevd lykke
og vennskapelig nærhet.

I det ene øyeblikket ble jeg kost
og kilt av store tyrkere.

Og i neste øyeblikk
kastet fra rad 17 til 13.

Vi snek oss unna 90 min synging
om mora til Galatasaray-supporterne.

Men Ömer klarte ikke la være å trykke
Galatasaray-vennen lenger ned i søla.

Vi er best. Vi er nummer én.
Og det vet du.

Vi vil alltid vinne over dere.
Dere vil aldri vinne over oss!

Ja, ja ... Begynn å grine, du.