Copyright (C) NRK

Man tror man skal være en kul mamma
som tar alt som det kommer.

Men sånn funker det tydeligvis ikke.

Helt til siste dag følte jeg
at jeg nesten ikke turte å glede meg.

Sist vi hadde sex ...
Det husker jeg ikke.

Etter å ha ristet babyen
og slengt henne fra meg i senga, -

- våknet jeg liksom og
skjønte at jeg trenger hjelp.

Nå er vi for sent ute,
men det går fint.

Den største utfordringen er
å fullføre morgenrutinen uten å ...

Uten å klikke.
Uten å bli sinna.

Da har det faktisk gått ti minutter,
Ingelin.

Og du har spist tre biter.

Følelsesspekteret mitt
er blitt ti ganger større.

De første månedene
tenkte jeg på alt som kunne gå galt.

"Tenk hvis jeg sklir i trappa
og mister henne?"

"Tenk om jeg blir påkjørt."

Når jeg har kjørt over brua, har jeg
tenkt: "Tenk om brua kollapser."

Man har skapt seg
en bekymring for resten av livet.

Nei, nei, nei!

Er dressen i barnehagen?
Nei, pappa tok den med hjem.

Hva har du i munnen din?

Man er på alerten hele tiden.
Selv om samboeren min sier:

"Du har jo fått sove mange timer."
Men man er skrudd på hele tiden.

Du skulle stå på skøyter i dag,
skulle du ikke det?

Jeg skal lage varm saft til deg.

Man sammenligner seg med andre,
og det er slitsomt.

I helga som var,
var det veldig fint vær.

Sola skinte, men jeg var så sliten.

Alle sender bilder av ...
"Nydelig vær! Alle går på ski!"

Men jeg har bare lyst til
å legge meg.

Sola lyser inn, og man ser
støvet på vinduene og all møkk.

Ungene er happy, men jeg tenker
at vi må få litt frisk luft.

Vi kom oss ut klokka to. Da hadde
folk gått femmila med unger i pulk.

Og jeg sitter her inne og skrur på
"Ladybug" for femte gang på barne-tv.

Jeg unnskylder meg med
at jeg har en baby på ett år.

Så ser man hun som er ute
med bæremeis og tre unger.

Man påvirkes veldig av
alt man ser utenfor.

Og så glemmer man
at de også har mørke dager.

Ja, jenta mi.
Jeg vet det er litt knotete.

Jeg blir fort stressa,
lei meg, trist, irritert ...

Da får jeg det dårlig med meg selv.

Så har jeg en samboer
som ikke tar ting så alvorlig.

"Det går bra. Så griner hun, da.
Så er hun sur, da."

Men jeg orker det ikke.
Kan vi ikke bare venner, alle sammen?

Nå blir du våt i rumpa di.
Du blir våt.

-Nå er du litt stressa!
-Ja, det er jeg.

Jeg er egentlig den som er mest
drama queen. Det går så innpå meg.

Den har fryst fast!

Hei, Jakob.
Hei, du.

Og den andre.

Det går jo i ett.
Det er ikke så lett å klippe negler.

De er så små og myke, de neglene.

Jeg er så redd for
å klippe ham i tuppen.

Å klippe for langt ned.
Jeg gir opp, jeg.

Jeg er bekymret for det meste,
egentlig.

Det er en blanding mellom
ren lykke og veldig skummelt.

Er du så trøtt?

Hvor kan du ha vondt nå?
Hva prøver du å uttrykke?

Å lese kroppsspråket til noen
man ikke kjenner, er vanskelig.

Det er skrekkblandet fryd.

Nei, men ...
Hvem kommer her?

-Hvordan er formen i dag?
-Mye bedre enn i går.

Hallo.

Tankene surrer.

Jeg sjekker ofte om han puster hvis
han sover på rommet mens vi er her.

Jeg må se på magen.
Det er ikke mye bevegelse, men litt.

Du er full av snørr.
Da får man nesten ikke puste.

-Hvilket er det, da?
-Det er begge.

Oi.

Jeg kan gjøre klar vogna.
Det er minus 1.

Vi har kuttet ut ett ullpledd.
Men hva vi gjør i ti grader ...

Vi har vent oss til at det er veldig
kaldt. Så må vi finne på noe lurt.

-Han var skikkelig trøtt.
-Vanskelig å få ham til å sove inne.

I starten trillet vi ute
både om natten og om dagen -

- for å få søvn i det hele tatt.

-Den første måneden var røff.
-Han sov lite og gråt veldig mye.

Vi fikk et langt brev om
at det var spedbarnskolikk.

Jeg var helt utslitt. Jeg kunne
sitte der med tårer i øynene.

"Jeg må bare holde ut."
Da ser man seg selv utenfra.

"Er det jeg som sitter der
og gråter med et barn i hånda?"

Man har fått noe
som er så fint og fantastisk.

Men man får aldri
livet tilbake heller.

Så man sitter kanskje og tenker ...

At man har tatt et valg
man ikke kan angre på.

Selv om jeg aldri
ville byttet det bort.

Man har plutselig fått noe av
det kjæreste man kommer til å ha.

Er du klar?
Se på mamsen.

Jeg må bare si ...

-Det er derfor.
-Hva da?

Du legger saksa helt sånn,
og da kommer du til å klippe av det.

-Skal du gå på soverommet?
-Du må holde den rett, og ikke ...

Ok.
Tror du dette kommer til å gå?

Du?

På den ene siden
bor jeg som er sykepleier, -

- og på den andre siden min
venninne, som er helsesøster.

Hallo.

Hei.
Kom inn.

Som fagpersoner kan vi mye,
men med egne barn går det skeis.

Hvem av dere
har gjort flest ting etter boka?

Siri.

Nei. Vi er likestilt
på din første og min første.

Jeg leste alt fra perm til perm.

Jeg var nyutdannet, og leste alt
fra Stein Erik Ulvund -

- til Jesper Juul og Gro Nylander,
og tenkte at jeg var godt rustet.

Nå er det bare å få den ungen.

Men min samboer sa
da jeg begynte som helsesøster, -

- at dette ikke var bra. For da
skulle jeg gjøre alt så riktig.

Det Stein Erik Ulvund fortalte meg
å gjøre, var Jesper Juul uenig i.

Så var det meg oppi det hele. Jeg
måtte stole på dem eller meg selv.

Vi greide ikke
å følge alle reglene i boka.

Samsoving trakk jo ut.
Og ut.

-Diskuterer dere disse fasene sammen?
-Masse.

Jeg kan huske at helsesøster spurte
om vi var ferdige med amming.

Da var han over ett år.
Jeg sa ja, men vi var ikke det.

Jeg orket ikke
å forholde meg til den leksa:

-"Han trenger ikke ammingen."
-Så du løy?

Å veilede andre foreldre
og gå hjem ...

Og ikke klare å følge opp det man
selv sier, har vært frustrerende.

Følelser vinner ofte over kunnskap.
Det er viktig å senke skuldrene.

På helsestasjonen er vi åpne for
hvordan foreldrene vil ha det.

Er familien fornøyd,
har barna det bra.

Da vi fikk barn nummer to,
hadde jeg erfart -

- at det beste er å stole på seg selv
og relasjonen til barnet.

Da finner vi svarene.

-Driver dere mye med googling?
-Nei. Men mange mødre gjør det.

Å ja, man googler jo.

Men det er ikke noe håp for en
etter at man har gjort et google-søk.

Det kommer det aldri noe godt ut av.

Og så er det gud og hvermannsen
som skriver alt mulig rart.

Derfra er det kort vei til panikk.

Ja, det kan eskalere ganske bra.

I går satt vi her.
Ingelin hadde poppet popkorn.

Så tok hun hele neven
oppi popkornbollen og ...

Så ler vi litt.
Og så begynner hun å hoste.

Hun mistet ikke pusten, men
hadde vel fått et flak som irriterte.

Jeg ble stressa, og googlet.
Er det farlig? Popkorn til ettåring.

"Ikke gi popkorn! Er du gal?"
"Farlige varer til småbarn: popkorn."

Barn og gravide advares mot popkorn.

Datteren min har spist en neve.
Hun er ett år.

Jeg var så redd.
Hun hostet, og fikk vannflaske.

Hver gang hun har knirket i natt,
har jeg bare ...

Jeg trodde jeg kom til
å våkne til en kald baby.

Man blir gal av å google ting.

Da feilet jeg som mamma i går, da.
Det gjorde jeg.

Da får hun ikke popkorn igjen.

Vi skal på kontroll i morgen.
Vi spør heller dem.

Jeg var redd for
at det skulle gå galt.

For at jeg ikke skulle få oppleve
å få henne levende.

Helt til siste dag
turte jeg nesten ikke å glede meg.

Jeg var redd for at det skulle
gå galt i siste liten.

Da jeg var gravid, var jeg redd for
å gjøre noe som kunne skade babyen.

Jeg var stressa over
det som var i kjøleskapet.

Jeg hadde mest lyst på Pepsi Max.
Men jeg turte ikke å drikke det -

- på grunn av søtningsstoffene.
Det er trygt, men jeg turte ikke.

Jeg ville ikke ha
spekeskinke eller salami i hus.

Til middag var det lite grønnsaker.
Da måtte de være godt kokt.

Bær skrubbet jeg for å få vekk
rester av jord og sånt.

Her detter det ut.

Ultralydbilder.
Normalt sett er man på én.

Men jeg har vært på ti.

Jeg hadde det greit etterpå,
da jeg hadde fått ting bekreftet.

Men ikke lenge etterpå
var jeg bekymret igjen.

På en ultralyd oppdaget vi at
ikke alt var som det skulle sist.

Jeg tenkte at etter de 12 ukene
var alt greit.

Men på ultralyd i uke 14
var alt greit, bortsett fra hjertet.

Babyen hadde hypoplastisk venstre
hjertesyndrom. Et halvt hjerte.

Flesteparten
avslutter svangerskapet, -

- for man vet ikke om det overlever.

Å avslutte svangerskapet
var et vanskelig valg.

Da jeg ble gravid igjen,
tok tankene raskt overhånd.

Jeg var redd for
at jeg hadde gjort noe galt sist.

At det var derfor det gikk galt.

Hei, det er Tina Braut.
Er jordmor Elin ledig?

Jeg tok kontakt med jordmor og sa
jeg trengte henne i svangerskapet.

Jeg skal møte hun som hjalp meg.

Nå er Tilia 4 uker,
og alt er annerledes.

I svangerskapet var jeg
avhengig av disse besøkene.

Hun klarte å berolige meg med
at alt var fint.

Vi har møttes mange ganger.

Iblant er det bare en telefon,
og iblant er det kontakt på kontoret.

Sett deg ned.

Hun ligger bare og kikker på mor.

Tina syns det var godt
å høre hjertelyden.

Jeg ble 10 kg lettere
da jeg fikk vite at alt var greit.

Jeg skulle ønske alle kunne få
slik oppfølging. De som trenger det.

I stedet for å holde ting inni seg.
Det er viktig å få snakket om sånt.

Jeg var frustrert og gråt, men hun
hørte på meg og beroliget meg med -

- at det kom til å gå fint
denne gangen.

Det er så mye fokus på kropp.

Jeg har trent, og tenkte
at nå fortjener jeg nytt undertøy.

Jeg tenkte
jeg skulle kjøpe Calvin Klein.

De satt ikke akkurat som et skudd.
Så ærlig er jeg.

Det var ikke akkurat dette
jeg så for meg.

Det er rikets tilstand.
Når jeg reiser meg, henger de ned.

Det er jo helt flatt.

Jeg føler meg dobbeltmoralsk.
Jeg legger ut bilder der jeg er fin.

Derfor syns jeg også
det er viktig å vise ...

Hvordan jeg egentlig er
og hvordan jeg har det.

Jeg trodde kanskje
menstruasjonen var over.

Den gang ei! Jeg sitter her med
rumpa på doskåla og nyter livet.

Og hva er det jeg ser?

Det som kom ut nå,
unner jeg ikke min verste fiende.

Her er det rene snerkefesten
fra ende til annen!

De som sier at det bare er
å "kjøre brannbil" ...

Her er det faen meg gjørmehelvete!

Fødsel nummer to
satte preg på kroppen.

Men det som er annerledes nå, -

- er at underlivet har
forandret seg totalt.

Jeg føler jeg har ei kjøttkake.
Ingenting er som det skal.

Jeg får helt panikk. Jeg tenker
bare: "Hva er det som har skjedd?"

Det er ikke ...

Man er på kontroll etter fødsel.
"Alt ser fint ut."

"Fint? Er det sånn det skal se ut?"
"Ja, det er helt naturlig."

Da er det vel sånn det skal være.

Jeg kjøper alltid
en størrelse for stor.

Størrelse 46-48,
for da sitter de bare helt sånn ...

Man skal jo være glad i seg selv,
og ikke måle seg med andre.

Men man måler seg med alle andre.

Trusene ser ut som svære telt,
men jeg tenker: "Fuck it!"

Man blir eksponert for så mye bilder.
Ikke rart at unge gutter -

- har visse forventninger til hvordan
man skal se ut etter en fødsel.

Unge jenter og damer føler et press.

Så var vi tilbake på scratch, da.

Med mensentruser
og størrelse 5 i bleier. God helg!

Det er så sårt å tenke tilbake på.

Forventningene om at det
skulle bli den perfekte barseltid.

Men det ble jo ikke sånn.

I 2015 fikk jeg mitt tredje barn
og min andre fødselsdepresjon.

Ungen ville verken
spise eller sove.

Hun skrek og måtte bæres
hele tiden. Alt eskalerte inni meg.

Ingen av oss sov. Jeg bar og skrek
om hverandre hele dagen.

Gradvis mistet jeg kontrollen over
meg selv. Jeg ble mer uforsiktig.

Selv så jeg ikke at jeg presset
henne ekstra hardt inntil meg.

Jeg så ikke hvor brå jeg var
da jeg la henne fra meg.

Å be om hjelp fra familie og venner
satt langt inne.

Jeg burde jo takle det selv.

Men jeg feilet hele tiden.
Jeg stengte meg inne i ei boble, -

- der det ikke fantes annet enn
fortvilelse og stygge tanker.

Tanker om at barnevernet
burde ta alle ungene mine -

- siden jeg ikke klarte
å ta hånd om dem.

Hver dag gikk jeg lange turer
med babyen i vogna.

Ofte hele dagen,
mens de andre var på skolen.

Folk skrøt av meg fordi
jeg var så flink til å trille tur.

De skulle visst at det tryggeste
for henne var å være i vogna.

Etter å ha ristet babyen min og
slengt henne fra meg i senga, -

- var det som om jeg våknet
og skjønte at jeg måtte ha hjelp.

Det kunne ha gått veldig galt.
Å riste en baby er livsfarlig.

Psykisk Helse hjalp meg med
å sortere tankene.

Legen sykmeldte meg,
og med hjelp fra NAV -

- overtok mannen min permisjonen.

Det var til uvurderlig hjelp.
Nå er jeg frisk.

Jeg startet Landsforeningen 1001
dager sammen med en annen mor.

Sammen jobber vi for å bryte tabuet
rundt fødselsdepresjon.

1001 takk for at vi fikk komme i dag
og snakke om det vi brenner for:

Psykisk helse under graviditet.

Vi skal sendes ut
6 timer etter fødsel.

Uansett om du er likhetsfeminist
eller livmorfeminist, -

- skjønner du at et samfunn som
holder på sånn, ikke funker.

Dette er vårt siste varsel.
Nå vil vi ha bedre barsel!

Tiden leger alle sår,
også denne gangen.

Sammen står vi sterkere som par,
som søsken, som familie.

Der har jeg akkurat født.
Da var Eva Rose der og tok bilder.

Det fanger kanskje lettelsen
etter at man har født.

Vi ser så happy ut. Et fint eksempel
på hvordan det skal være.

Og akkurat der var det litt sånn. Men
det er ikke sånn for evig og alltid.

Familielivet er helt nytt.

Vi forstår hverandre ikke,
selv om vi snakker sammen.

Jeg visste ikke
at vi skulle krangle så mye.

Jeg sa: "Nå skjer det igjen! Hva
gjør vi galt? Vi får det ikke til!"

Og han: "Det er bare ettårskneika."

Det var så lite som skulle til
før jeg bikket over i tårer.

Jeg kan ikke skjønne
hvorfor han ikke bare trøster meg.

Han gjør så godt han kan, stakkar.
Det er ikke lett for noen av oss.

Sist vi hadde sex ... Det husker jeg
ikke. Det er så lenge siden.

Det er en scene fra
da vi hadde hatt oss dagen før.

Da lever Tom i lykkerus.

Vi burde hatt oss litt mer.
Da hadde det vært god stemning.

Jeg står i dusjen og tenker:
"Tenk sexy tanker."

Så ser jeg at babycallen blinker.

Man går ut av dusjen og hører etter.
Så er det unger. Snørr. Øyekatarr.

Så står du der. Du har
barbert tåballene. Gjort deg flid.

Så stå du der og må suge ut snørr
med snørrsugeren.

Og når hun endelig sovner ...

Det skal ganske mye til for meg
å bare ...

Jeg har skjønt at det er så in
med nettingstrømpebukse.

Jeg kunne ønske at noen tok far
til side og forberedte ham på -

- det som skjer med oss damer.

Etterpå skulle jeg ønske det ikke
bare var fokus på mor og barn.

Jeg visste ikke hvor altoppslukende
kjærligheten til et lite barn er.

Jeg visste ikke
hvor tøft det kan være.

Jeg visste ikke om fødselsdepresjon.

Noen burde fortalt meg at jeg måtte
være flink til å spørre om hjelp.

Jeg visste ikke at alt uansett ikke
blir som jeg hadde tenkt.

Det meste går over.
Det er en fase.

Jeg visste ikke om bekymringene,
men heldigvis er det mer glede.