Copyright (C) NRK

.

De som har en sykkel, blir stående.

De som sykler mer enn fire ganger
i året, blir stående.

Ok, veldig bra.

De som sykler i sånn stram,
deilig sykkelbukse, blir stående.

(latter)

De som har vunnet en etappe
i Tour de France, blir stående.

Tusen takk skal dere ha.
Hjertelig velkommen.

Vi skal slippe løs humortornadoen
Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne.

Vi har besøk av Herbjørg Wassmo.

Hun har levert noen av de mest
kraftfulle kvinneskikkelsene -

- i norsk litteratur
og er klar med en ny roman.

Kveldens første gjest
er blitt superhelt på sykkel.

Det er ti år siden han ble proff -

- i det brutale og spektakulære
sirkuset som sykkelsporten er.

Det neste målet til Edvald Boasson
Hagen er å triumfere i VM i Bergen.

Han er straks på vei inn, men først
noen glimt av hans vei mot toppen.

Tour de France hadde
vært kult å prøve.

Forrige helg syklet han
sitt andre internasjonale ritt.

Edvald Boasson Hagen vinner sin
første etappe i Tour de France!

Eddy the boss!

Edvald går ned.
Han får noen over seg.

Jeg tenker fremover.
Tenker ikke mer på det løpet der.

Kittel eller Boasson Hagen?
Hvem vant?

I seks år og én dag har Edvald
ventet på dette øyeblikket.

Der har vi endelig vunnet
vår syttende Tour de France-etappe.

En applaus for Edvald!

Hei. Velkommen hit.

-Veldig hyggelig å ha deg her.
-Hyggelig å være her.

Du er jo en sindig fyr, men når
du ser bildene av etappeseieren -

- i årets Tour de France,
hva skjer inni deg? Er det noen puls?

Har sett de før,
men blir glad når jeg ser de igjen.

Jeg er stolt av det jeg oppnådde,
men vil oppnå større mål senere.

Når jeg ser tilbake,
så er jeg veldig fornøyd.

Det var en interessant tour.
Du klarte å sette en underlig rekord.

Du klarte å tape med det som er kalt
idrettshistoriens minste margin.

Man må være positiv
og ikke se på at jeg tapte.

Det var mellom tre og fem millimeter
mellom deg og han som vant.

Ja, når du sykler i fem-seks timer,
så er det små marginer. Det er surt.

Når det da er resultatet,
hva slags grubling foregår?

Man ser
hva man kunne gjort annerledes.

Var irritert for at jeg ikke kjørte
nær gjerdet, så ikke han kom forbi.

Men det er lett å si etterpå.
Men det var en god spurt.

Så god du er til
å se på det positive!

Avgjørelsen er tatt
basert på målfoto.

Ja. Vet ikke hvordan kameraet sto, -

- det ble satt opp av noen folk.
Det har ikke alltid stått der.

Jeg vil ikke vite
om det var helt rett på linja.

Hadde det vært en skjevhet til min
fordel, hadde utfallet vært et annet.

-1 millimeter skjevt ...
-Det kan utgjøre mye.

Så du har tenkt
at teknologien ikke var på din side?

Ikke den dagen,
men jeg får ikke gjort det om igjen.

Jeg tror ikke feltet
blir med på en ny etappe.

-Du må leve med det?
-Jeg må det.

Sånn er gamet. Det er små marginer
og en del andre spektakulære ting.

Spesielt er det uforståelig hvordan
dere kan sykle i klump, eller felt.

Når dere drar av gårde i en vanvittig
fart, ser det ut som ett legeme.

Det er like umulig å forstå som
1000 fugler i flokk som ikke krasjer.

De har sikkert et system, som oss.
Det er en galskap satt i system.

Alle har vært i flokken før
og vet hvordan den beveger seg.

Stort sett vet vi hvordan
vi skal bevege oss, det går ofte bra.

Men ofte gærent også.
Da må man fokusere frem og -

- ikke være i den klynga som går ned.
Prøve å unngå asfalten.

Kan du si hva du tenker når du freser
av gårde omgitt av mange andre?

Det er vanskelig å beskrive. Alle
har gått stegene fra barneklasser -

- og til proffverdenen. Det blir
tettere felt og mer erfarne folk.

Tøffere kamp inn mot spurter.
Det er vanskelig å beskrive, -

- men det hadde ikke gått bra hvis du
var der. Du må være oppvokst med det.

Det hender at det går galt.
At det blir en velt og dere ligger -

- som på slagmarken. Det knaker
i karbon, skulderblader og kragebein.

-Det er ofte, dessverre.
-Hva er din verste smell?

Den vondeste er et skulderblad som
knakk, men jeg har hatt mange krasj.

Men ikke så mange som mange andre.
Mange er verre.

Tror ingen har en karriere
uten å knekke et kragebein.

Jeg har knekt et skulderblad,
et kragebein og tre ribbein.

Håper ikke det blir så mye mer.
Målet er ikke å knekke mest.

Ofte kommer dere dere
opp på sykkelen igjen.

Ja, ingen vil gi seg før man
har sjekket om noe er knekt.

Man vil i mål, så man har muligheten
til å starte dagen etter.

Vil jo ikke bli kjørt bort i sykebil.

Har du syklet med knekte knokler?

Ja, jeg syklet to kilometer
etter at jeg knakk skulderbladet.

Måtte over mål, det gikk fint. Holdt
på å svime av på røntgenstua etterpå.

Du har mye adrenalin. Har også knekt
kragebeinet. Da syklet jeg 100 km -

- for å få treningen. Viktig å få
den treningen for neste løp.

Men det ble ikke løp helgen etter.

Så du tenkte: "Jeg knakk kragebeinet,
så lurt. Da kan jeg trene på det?"

Det var vondt,
men jeg tenkte at det går over.

Man får jo vondt når man krasjer
i en stolpe i 50 km/t.

Du får vondt,
men et blåmerke skader ikke.

Brukket kragebein er litt verre.

I hvert fall når du skal kjøre
brosteinsløp helgen etter.

Innimellom har du
litt fredeligere dager på sykkelen.

Når du trener, er det ikke så mye
dødsangst og skader, vil jeg tro?

Nei, det er mange fine dager på jobb.
Er heldig å ha sykkel som jobb.

Jeg kan trene
på fine veier og langturer.

Du sykler mye i Oslo og omegn. Har du
faste ruter eller oppdager du verden?

Jeg er ofte på oppdagelsesferd,
men har bodd her i en del år.

Mye er utforsket. Men jeg varierer
stort sett, avhengig av -

- om det er intervaller eller langtur
og hva treningen skal inneholde.

Jeg legger opp ruter
etter hva jeg skal gjøre.

Er det intervaller,
blir det bakker eller Tryvann.

Er det langtur, legger jeg den opp
med et passende stopp halvveis.

Tenker du at det å være på sykkelen
er viktig, eller legger du inn mål?

Sykler du for å få med deg
en utstilling, legger du inn et sted?

Hovedmålet er å få trent,
men trivsel er viktig.

For å trives må man ha mål.
Legger opp til kaffestopp halvveis.

Tar kaffe og en kakebit. Det er vik-
tig å fylle på, kake er veldig godt.

Andre folk har jo lunsj på jobb,
så hvorfor ikke jeg?

Så utrolig hyggelig.

Legger vår store sykkelstjerne
opp treningen etter bakeri?

Det er ikke langt ifra. I hvert
fall hvis jeg sykler med andre.

Det er hyggeligere å sitte
et sted de har god kake og kaffe.

Vi har lommer til mat,
men det er begrenset med plass.

Når du sykler sju timer
og skal ha mat halvveis, -

- er det ikke så godt med svett mat.

Man sykler fortere
hvis man kan tenke på napoleonskake?

Ja, det er veldig godt. En favoritt.

Når jeg drikker kaffe og spiser
napoleonskake med pensjonistene ...

Ikke noe gærent med det!

Men det er litt flere med grått hår
som spiser napoleonskake.

-Men det er veldig godt.
-Og masse energi.

Du er også kaffemann.
Hvor nøye er du på kaffen?

Jo, jeg er litt nøye. Drikker alt,
men liker bedre en god kaffe.

Er kanskje over snittet interessert.
Jeg har spesiallaget espressomaskin.

Det er som en stor kafémaskin,
men laget mindre.

-Den er spesiallaget til deg?
-Ja. Så litt mer enn snittet.

Det er gøy,
og man drikker det jo hver dag.

-Hvor mye kaffe går det?
-Jeg starter med en americano, -

- så en espresso
og en cappuccino til slutt.

Det er viktig å ha en god start.

Ikke for å lage dårlig stemning,
men koffein?

Ja, det blir jo litt av det,
men ingenting som slår ut på tester.

I hvert fall ikke på det nivået.
Det er lov.

Jeg ser på deg med litt andre øyne.
Ikke bare er du en syklist -

- i verdensklasse, men også
en barista og en kaffekjenner. Gøy!

Det neste store målet er VM i Bergen.
Er det spesielt?

Det er det. At det er i Norge. Det
er sjelden man har VM på hjemmebane.

På kontinentet er det
mange rabiate sydeuropeere -

- som hoier og brøler langs veien.
Hjelper det?

Det hjelper med publikum,
du blir ekstra gira.

Du må ha motivasjon
når du ikke har mer krefter.

Når folk da heier, får du mer energi.

Jeg håper det er mange
som kommer til Bergen.

Vi må kjenne vår besøkelsestid.
Selv om det blir regn og surt, -

- skal det stå folk langs løypa og
løfte denne skrotten frem. Avtale?

Vi gleder oss. Edvald, lykke til
med forberedelser og blodslitet.

Vi krysser fingre for norsk triumf.
Tusen takk skal du ha!

Vi skal hente inn to gjester
som er blant landets mest flåkjefta -

- og frittalende komikere,
Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne.

De står hardt på at livets teiteste
sannheter blir lettere å leve med -

- hvis man deler dem med andre.

Det lever de etter på podkasten
og når de lager show.

Applaus for Sigrid og Lisa!

-Velkommen hit.
-Tusen takk.

Kun dager igjen til premiere.
Hvordan er stemningen?

Jo, det er blodøving på Latter.
Nå øver vi på finalenummeret.

Det skal danses. Man må tråkke opp
dansen for å lære seg den.

Jeg er jo hjemmefestdanser
og ikke så nøye på det.

Lisa har danset proft på TV,
så det skal møtes.

Jeg blir jo førti år,
og da skjer det noe med dansingen.

Plutselig må du til med breifoten.

Du setter den ut
og automatisk kommer armene med.

Og så knipser du litt umotivert.

-Det er sånn jeg danser!
-Ja, sånn danser du.

Det kommer helt av seg selv
når man blir førti.

Hvis noen tenker at sånn vil de
danse også. Slapp av, det kommer.

Dette er noe av det dere jobber med.
Temaet er oppdragelse.

Dere er begge tobarnsmødre,
står midt i at man skal oppdra barna.

Man har sin egen oppdragelse
med i bagasjen.

Hva preget din barndom?
Mye konkurranse?

Ja, jeg er født
med en stamme av konkurranse.

Og min far er glad i konkurranse.

Han er min største fan,
men han er glad i konkurranse.

Da jeg var barn, sa han:
Det er ingen som husker nummer to.

Det sier mye. Det legger føringen
for hvordan man takler konkurranse.

Han var med på håndballkamper, og jeg
var et enkeltmannsforetak på banen.

Jeg var ikke den beste lagspilleren.
Jeg skjøt gjerne fra midtbanen.

Pappa sto på siden og ropte: Skyt!
Han følte at han var hjelpetrener.

Jeg kjenner jo deg, Sigrid,
og har møtt dine foreldre.

De var ikke
så besatt av konkurrering?

Nei, vi er rake motsetningen.
Vi har en regel om å ikke konkurrere.

Hvis vi skulle spille et brettspill,
så tok vi bort reglene, -

- så ingen skulle bli såret.

Ingen hus eller hoteller
brenner hos oss.

Det er veldig trygt når du får
utdelt lekepenger i Monopol, -

- og så spiser man middag etterpå.
Ingen er lei seg, ingen har vunnet.

Det var et sjokk for min søster
og meg da vi var på påsketur -

- hos en orienteringsløpfamilie
som hadde påskerenn med konkurranser.

De hadde konkurransegenet.
Vi dro aldri tilbake til den hytta.

Det var så vanskelig for oss å takle.
Vi liker ikke at kun noen får diplom.

Nå er det dere som er foreldrene,
og skal lage et opplegg.

Hva slags mamma prøver du å være?

Jeg er ikke hønemor, mer løvemor.

Jeg er mer redd for at de skal gå
i stykker på innsiden enn utsiden.

De kan falle og slå seg, men jeg er
redd for at de skal bli ødelagt inni.

Hvis barnet faller og slår seg,
så sier jeg ikke: Det gikk bra.

Jeg spør alltid: Gikk det bra? Jeg
kan ikke bestemme at det gikk bra.

Det var jo ikke jeg som falt.

Man skal behandle barn som folk.
Det er et lite menneske der.

Hvis en fyr faller på gata,
sier du ikke:

"Opp igjen, det gikk bra!
Skal jeg blåse på lårhalsen din?"

Jeg er den voksne, men jeg ønsker å
snakke til de som at de er mennesker.

Klarer du også
å være så varsom med barnesinnene?

Nei, jeg mister det mer.
Jeg blir veldig sint og stresset.

Jeg stresser meg opp
fordi jeg ikke rekker ting.

Klikker i vinkel, men kommer på at
det skal man ikke gjøre foran barn.

Sier unnskyld for at jeg klikker,
klikker mer. Sier at det ikke er bra.

Så tenker jeg at italienske barn
har det sånn hele tiden.

Hele EU, bortsett fra Tyskland, går i
klikk. Alle har foreldre som klikker.

De blir folk, de òg.
Det trøster jeg meg med.

Det er kun i Norge man har Familie-
klubben i VG som mailer deg råd.

Jeg viser at dette ikke er bra.
"Du kan være sånn når du blir stor."

Klarer du å være rolig og analytisk
hele tiden eller kommer arven?

Min oppvekst og mine iranske gener
med et forferdelig temperament ...

Absolutt ikke. Jeg klarer ikke
alltid å hanke meg inn.

Spesielt i konkurransesituasjoner.

Jeg går fra å være øm og fin
til russisk turntrener.

Jeg følger Jacob på håndballcup.
Jeg må ha kioskvakt.

De har ikke kalkulator,
og jeg kan ikke regne.

Jeg er stressa i utgangspunktet.
Han spiller på tre baner nedenfor.

Jeg vil vise at jeg er engasjert.

Mens jeg regner,
roper jeg gjennom vinduet:

"Opp med henda! Jobbe i forsvar!"

Det er ikke så lett å få til
å være den gode forelderen.

Dette deler dere. Dere deler fjompete
og stusslige ting fra hverdagslivet -

- i podkasten og på scenen.
Hva er verdien av det?

Det er en humorpodkast.
Vi snakker mye om oss selv.

Deler masse intime ting. Vi skammer
oss ikke så mye, har ikke fylleangst.

Det er viktig at man gjør det
når man ikke skammer seg.

Vi har en ung generasjon, generasjon
prestasjon, som skal være perfekte.

Skal gjøre alt riktig, det går
i tusen knas om ikke alt er perfekt.

Både utad og innad. Man kan vise
unge folk at det ikke er så nøye.

Det er bare å reise seg og blåse
på lårhalsen. Det er ikke så farlig.

Folk tar livet så alvorlig.
Det er ikke lov å gjøre feil.

Det er viktig å vise
at det er lov å skyte fra hofta.

"Det var feil, ja." Da ber man
om unnskyldning, legger seg flat.

Så er det glemt. Livet er for
kort til å ta det så alvorlig.

Vi er her i et nanosekund,
ikke kast bort tiden din.

En ting du har delt masse om,
er fødselsskaden du fikk.

Alvorlige greier. Hvorfor skal
så mange som mulig høre om det?

Jeg tenker sånn:
Det er fødselsskader hele tiden.

Heldigvis ikke så store som jeg har.

På Ullevål sa de
at det skjer én gang i året.

Likevel går det kvinner og bæsjer på
seg. Strever masse med underlivet.

Men vi setter Botox i panna
og slanker oss.

Men vi ordner ikke opp der nede.

Noen kvinner er glatte i fjeset, men
fiser på seg. Det er en kamp for meg.

Vi lever i et land som gir det
gratis. "Du skal ikke tisse på deg."

Merker du at for noen er det
en påkjenning det dere legger ut?

Det kan bli overflod i deling. Men
jeg syns det er viktig at vi øser på.

Komikere skal ikke skamme seg over
noe, vi skal kritisere alt og alle.

Si det som det er. Det er viktig.

Det er en terapi. Vi kan kjenne på
at "dette orker jeg ikke å si høyt".

Men vi er der sammen. Når jeg kjenner
at jeg ikke vil si det høyt, -

- er det enda viktigere å gjøre det.
Vi skammer oss også mindre.

Når vi møter folk som vil ta selfie
med oss, så lager vi stygge bilder.

Unge jenter vil ta en pen selfie.
Alt skal se pent ut.

Vi går rett i lammefjes.
Det er så gøy.

De spør om de må se sånn ut også,
da sier vi at det er frivillig.

Vi anbefaler å være stygg på et bilde
på mobilen iallfall en gang i livet.

Det er veldig viktig å lære opp folk.

Mange små seire.

Vi skal invitere inn en gjest til,
ikke hvem som helst.

Vi har fått besøk av Herbjørg Wassmo.

Hun har skapt
noen ruvende kvinneskikkelser.

Den ene er Tora, det ødelagte barnet.

Den andre er Dina, en naturkraft
som ikke lar seg stoppe.

-Har du lest Wassmo, Sigrid?
-Ja, vi har Wassmo på pensumlista.

Jeg har lest
"Huset med den blinde glassveranda".

Som handler om Tora som ble misbrukt.
Den leste jeg da jeg var tenåring.

Kan hende den har gjemt seg inni meg,
som gjør at jeg er skamløs nå.

Når man leser den,
er den kjempesterk.

Man får lyst til å rope ut på vegne
av henne. Viktig å lese slike bøker.

-Mer om Wassmo i faktaboksen?
-Hun ror ekstremt mye.

Hun ror på tom mage.
Hun ror ut på fjorden om morgenen.

Herbjørg er på vei inn,
men først noen glimt fra hennes liv.

Det å skape en kvinneskikkelse
flere identifiserer seg med -

- uten å kunne gå frem i dagen
med det, det er viktig for meg.

Tiden var moden for å si at hun skrev
om egne erfaringer i Tora-bøkene.

Man skal ha mot og rygg til å tåle
å være skammens ansikt.

Nå vet jeg at hvis jeg
ikke hadde fått skrevet, -

- hvis jeg ikke hadde skrevet
ut av meg fortellingene mine, -

- så hadde det blitt vanskelig
for meg å være menneske.

Mine damer og herrer,
Herbjørg Wassmo!

-Hjertelig velkommen.
-Takk.

Sigrid har latt seg fascinere
av at du er ute og ror.

Det er ikke noe fascinerende.
Det er min hverdagsflukt.

-Fortell om roturene.
-Hvor lang tid har vi?

Jeg ror helst på flatt hav. Går aldri
i robåten hvis det er dårlig vær.

Prammen min er laget for ferskvann
og ikke sjø.

Han som snekret den var redd
jeg skulle bruke den på havet, -

- men jeg har ikke gjort annet
enn å bruke den der.

Jeg vil helst ro før
testosterongutta våkner av rusen -

- og kommer ut
med de voldsomme båtene sine.

De er forferdelig. Jeg ror sammen
med skarven, men han ror jo ikke.

Det er så deilig å føle
at man driver seg selv her i livet, -

- for egen maskin,
fordi man klarer å puste og dra.

Det er helt vidunderlig.
Rett og slett religiøst.

Sånn begynner jeg dagen,
og jeg gjør det på fastende hjerte.

Jeg har vann i en Farris-flaske.

Du er aktuell med en ny roman.
Den kom overraskende.

Alle trodde at trilogien om Dina
var ferdig for 20 år siden.

Plutselig kommer det en fjerde bok,
frittstående, men en fortsettelse.

-Hvorfor måtte du skrive boka?
-Ja ... Jeg måtte ikke det.

Det kom ikke plutselig.
Det tok 20 år.

Det var Karnaskikkelsen
i "Karnas arv", den ...

Jeg ble ikke kvitt den.

Forfatteren hadde forlatt en 17-åring
i en gammel steinkirke i Nord-Norge -

- i 1890. Hun hadde nettopp holdt
en makaber gravtale over sin farmor.

Jeg visste at det var råtten gjort
av forfatteren å forlate henne der.

Så tenkte jeg at det er bare jeg
som kan finne ut hvordan det gikk.

Begynte å fabulere over det, kikke
på gammel research fra 1800-tallet -

- som jeg hadde brukt til
de andre bøkene. Så ble jeg hekta.

Det dukker opp skikkelser med
historier som du blir klar over.

Hvor lenge har du hatt det sånn?
Begynte det tidlig?

Ja. Min fantasi er det
som har berget mitt vett.

Gikk du og fantaserte som liten?
Har du minner om det?

-Ja, ja. Andre har sikkert også det.
-Hvordan da?

En kirketjener på Skogsøya
som het Lysvik. Han var naboen vår.

Det var veldig liberalt på den øya.
Ble ikke mobbet selv om du var rar.

Han brukte å si: Nei, ikke noe skjer.
Ta det med ro.

Det er bare jentungen til Hjørdis
som renner rundt og roper og svarer.

Jeg hadde de villeste historiene
som jeg underholdt meg selv med.

Det var flukt fra en virkelighet
jeg ikke kunne ha noe med å gjøre.

Fantasien er en del av mitt liv,
den er det virkelige livet.

Og det som ...
Virkeligheten var ikke så grei.

Tenkte du dette? Gikk på veiene og
laget samtaler? Eller skrev du ned?

Ja, men det var ikke pent. Det jeg
ropte og skrek, var en historie.

Jeg hadde glede av den
og var spent på den.

Jeg må ha det like spennende
og frustrerende som leserne mine.

Lisa, hvordan var du som barn?
Hadde du fantasivenner?

Ja, jeg hadde rikt indre liv. Jeg var
enebarn og måtte lage egne søsken.

-Linda, Merete og Håvard het dem.
-Var du mye sammen med dem?

Ikke med med Merete og Håvard,
for de var eldre, -

- men jeg var veldig mye med Linda.
Vi delte rom.

På lørdager så vi på barne-TV,
så Dagsrevyen.

Da gikk jeg ofte opp og lekte litt
før vi skulle se "Garlic Girls".

Da satt jeg oppe og lekte med Linda.
Min usynlige lillesøster -

- hadde også en usynlig venninne.
Hun het Else. Hun holdt vi utenfor.

Når livet var vanskelig,
så tok jeg igjen på Else.

Herbjørg, jeg vil tilbake til deg.
Du har noe til felles med disse.

Du har også hatt
et åpenhetsprosjekt.

I 2009 skrev du en bok der du
fortalte at deler av tematikken -

- og fortellingene om Tora,
var selvopplevd.

Overgrepserfaringen har du også.
Hvorfor ble det viktig å få skrevet?

Det begynte ... Hvordan det
begynte, vet jeg egentlig ikke.

Det artet seg slik at dattera mi
hadde mast på meg i mange år -

- om at jeg skulle skrive
våre formødres krøniker.

Hun fant et bilde på en altertavle
i Lofoten, av vår oldemor.

Hun sto modell på det bildet.

Da jeg skrev mine formødres historie,
så slo det meg at jeg var feig.

Den ekle historien satt jo jeg med.
Jenta Herbjørg måtte inn i historien.

Da måtte jeg gjøre det ærlig.
Da måtte bestemme meg.

Har jeg fått så stor distanse
til dette traumet, -

- at jeg kan skrive om det?
Ja.

Jeg visste at jeg måtte ha rygg til
å bære at verden ikke ville ha det.

De ville ikke tro det.

Selv om jeg var et voksent menneske
og dette var lenge siden, -

- så måtte jeg regne med at de som
ikke var der, ville velge min far.

Han var vakker, hjelpsom
og veldig fin å være sammen med, -

- hvis det ikke var meg
det var snakk om.

Det måtte jeg bare ta.

Om jeg har angret? Nei.

Selvfølgelig, så ...
har jeg vokst på det.

Jeg gjorde det fordi jeg var ute
av det, og min mor var død.

Jeg hadde skremt ham
mentalt og fysisk.

Han visste ikke hvor han hadde meg.

Det synes jeg var så flott,
for det er det som er frihet.

At du kan sette deg så i respekt,
at hvis du blir angrepet, -

- så skal ingen vite hva du er i
stand til å gjøre for å forsvare deg.

Når du hører disse jentene
snakke om åpenhetsprosjektet sitt, -

- om at de tenker at det er bare
å dele. Få det ut. Hva tenker du da?

Jeg er enig,
men jeg kan ligge like i kjølvannet.

Det er en påkjenning å være
nærmeste til slike typer som oss.

Du ventet mange år
før du klarte å være helt åpen.

Disse to er ærlighetskanoner
som bare kjører det ut.

Ingen temaer som legges til side
i anstendighetens navn.

Tenker du vi har kommet langt
på to generasjoner?

Vi sitter fremdeles i sørpa med
at kvinner skal tekke, ikke høres, -

- ikke overgå menn rundt et bord
med sine bemerkninger.

Samtidig skal vi være glansbilder.
Vi ser det i magasiner.

Det er glanset. Reklamen går ut på at
du er en Barbie-dukke. Noen Ken også.

Vi må stå på kravet om at jenter skal
ha stolthet til å være -

- det trynet hun er.
Den kroppen hun er.

Bare hun kan betale
for sitt eget brød.

Hun må få bære hjernen sin i et hode
som ser ut hvordan som helst.

Amen.

Herbjørg, Lisa og Sigrid,
jeg er glad for at dere står i strid.

At dere lager disse utblåsningene -

- enten det er i bokform,
på scenen eller i podkast.

Vi trenger det, alle sammen.
Takk skal dere ha.

Dere skal få møte Hkeem
fra Stovner i Groruddalen.

Han hadde så vidt begynt å pusle
med musikk, da han og en kompis -

- lagde denne svære hiten som hele
Norge har nynnet på denne sommeren.

Først et lite gjenhør med låten som
er tidenes mest joviale banne-sang, -

- og som ble kjent gjennom Skam.

En applaus for Hkeem!

-Velkommen hit.
-Tusen takk.

Det at du lagde låten, slapp den ut
og at den ble en svær hit ...

-Hva har det gjort med livet ditt?
-Man må stå opp tidlig.

Flere konserter.
Vi har opplevd nesten hele Norge.

-Vi har fått flere kontakter.
-Har du tenkt at dette skjer ikke?

-Ja, da vi opptrådte på Gullruten.
-TV-prisen.

Jeg var der. Husker det.
Det var tøft.

Etter at vi hadde opptrådt der,
ringte søsteren min -

- og sa at mamma hadde tatt opp
konserten og satt den på om igjen.

-Mamma spilte det på nytt og på nytt!
-Ja.

Hun ville at jeg ikke skulle drive
med det ... Alle elsker sønnen sin.

De vil det beste for dem.
De mener at det er en risk, -

- men når det først fungerer,
så fungerer det.

-Mamma er stolt?
-Ja, veldig.

Du har dukket opp så fort,
så vi kjenner deg ikke så godt.

Fortell litt. Hvem var du
som tenåring på ungdomsskolen?

-Jeg var en taper. Jeg var det.
-Hva mener du med det?

Jeg hadde ikke funnet meg selv,
og følte meg ikke akseptert.

Jeg kunne spille basketball med
venner, og om en jente kom bort -

- for å gi noen en klem,
ville de gått forbi meg.

Jeg har tatt det som motivasjon
til hvor jeg er nå.

Jeg har alltid sagt: Bare vent,
bare vent. Jeg skal vise dere.

Ikke lenge siden du begynte?

Nei, i 2015.
Det var en remiks-bølge på gang.

Da du satte i gang, var du sikker
på at du var et supertalent?

-"Hei, verden. Her kommer Hkeem"?
-Nei, ikke i det hele tatt.

Dette var spontant.
Ikke meningen.

-Hvorfor ikke? Hadde du ikke lyst?
-Det kom fra himmelen en dag.

Jeg følte for å skrive.
Planla ikke det.

Litt som Herbjørg Wassbo!

Jeg sa ikke: Om to dager skal
jeg skrive musikk, et rap-vers.

Det bare kom. Så sendte jeg det
til kompisen min med taleopptak.

-Du bare ...?
-Ja.

"Jeg tenker rart, tenker galt,
tenker fort, tenker dumt."

Så sendte jeg den,
så fikk han sjokk.

Han bare: Hva skjer? Hva er dette?

Jeg viste det til flere,
så la vi det ut på Facebook.

Så tok det av. Over 40 000 "streams".
Over 1000 liker.

Det var helt sykt for meg.
Planen var ikke å drive med musikk.

Jeg hadde tenkt å slutte etter det.

-Du tenkte at en låt holder?
-Ja, det holder.

Men jeg følte også at det var første
gang jeg ble sett og satt pris på.

Du er fra Stovner. Er du opptatt av
det? Tenker du at du representerer?

Ja, media har satt oss i dårlig lys.
Vi er ikke skapt for å klare det.

Men det er bra, fordi vi har fått
vår egen mentalitet.

Vi er ambisiøse,
tror på det umulige.

Du er et bevis på at fantastiske ting
kan skje uten å være planlagt.

Merker du at Stovner har skjønt
at Hkeem er en god representant?

Gamle damer har sagt
at de er veldig stolte over meg.

Vært på Stovner i 20 år, og er glad
for at noen endelig har klart det.

-Viser en positiv side av Stovner.
-Så deilig.

I kveld har du med en låt til oss.
En ganske ny en.

Den handler om å savne en pappa.
Ha en figur som ikke er der.

Det har du opplevd selv.
Vokst opp bare med moren din.

Hva tenker du at det har gjort
med deg, at du ikke hadde en pappa?

Det har gjort meg sterkere,
fått bedre mentalitet.

Jeg ble voksen fort,
jeg har blitt ansvarsfull.

Låten handler om pappa som ikke har
vært der, men den skal fokusere -

- på hvor sterk moren min har vært.
En alenemor med tre barn.

Hun har fått en sønn hit.
Jeg er på Lindmo i dag!

-Nå håper jeg at mamma ser på.
-Ja, selvfølgelig.

Du skal få gjøre deg klar på scenen.
Takk for praten.

Med seg på scenen har Hkeem
en kollega, nemlig Unge Ferrari.

Nå skal dere få låten
som heter "Urettferdig".

Si meg, si meg,
hvor har du blitt av,

vil bare ha deg hjem.

Du og jeg, du og jeg,
vi var som dråper vann i regn.

Gud, bare gi meg et tegn.

Alle de tinga vi skulle se.
Du dro fra meg uten å gi beskjed.

Vi mista det.
Det er vanskelig.

Jeg kommer aldri til å elske igjen.

Jeg trodde vi hadde noe spesielt.

Det er så urettferdig.
Det skjer igjen og igjen.

Det er så urettferdig.
Prøver å finne mening.

Men det er så urettferdig.

Du var med meg hver dag.

Ting jeg aldri fikk vite,
så det mangler en side.

Håper at du har det bra.

Ting jeg aldri fikk vite,
så det mangler en side.

Hvorfor, hvorfor
kunne du ikke gitt alt?

Ble bare drittprat igjen.

Bare meg, bare meg,
ensom i en treromsleilighet.

Ga deg jo all min kjærlighet.

Alle de tinga vi skulle se.
Du dro fra meg uten å gi beskjed.

Vi mista det.
Det er vanskelig.

Jeg kommer aldri til å elske igjen.

Jeg trodde vi hadde noe spesielt.

Det er så urettferdig.
Det skjer begge igjen og igjen.

Det er så urettferdig.
Prøver å finne mening.

Men det er så urettferdig.

Du var med meg hver dag.

Ting jeg aldri fikk vite,
så det mangler en side.

Håper at du har det bra.

Ting jeg aldri fikk vite,
så det mangler en side.

Tenker på hva jeg kunne ha gjort.

Venter på at du ringer meg igjen.

Du vet hvor jeg bor
Venter på at du kommer hjem.

Det er så urettferdig.
Det skjer begge igjen og igjen.

Det er så urettferdig.
Prøver å finne mening.

Men det er så urettferdig.

Du var med meg hver dag.

Ting jeg aldri fikk vite,
så det mangler en side.

Håper at du har det bra.

Ting jeg aldri fikk vite,
så det mangler en side.

Tusen takk til Hkeem, Unge Ferrari
og alle gjestene i kveld.

Vi er tilbake neste lørdag.

Hvis du vil vite
hva vi holder på med i ukedagene, -

- så er det mulig
å høre på podkasten vår.

Vi ses neste lørdag!