Copyright (C) NRK

Anne Lindmo
Hjertelig velkommen!

I kveld skal dere få møte
Ingvard Wilhelmsen.

Han er lege og hypokonderekspert og
mener at nøkkelen til det gode liv -

- er å la være å lytte til kroppen og
slutte å ta følelsene sine på alvor.

Dere skal også få møte 15 år gamle
Emma Ellingsen. Hun ble født gutt.

Nå gjør hun suksess som YouTuber
og roses for åpenhet om kjønnsskifte.

Men først en som har laget humor-
suksess av nevroser og fadeser, -

- og som nå er i gang med en ny
sesong av TV-serien "Helt perfekt".

Applaus for TV-produsent, komiker
og skuespiller Thomas Giertsen!

Hyggelig å ha deg her.

Du kommer flybåren
fra vinterferie i Spania.

Thomas Giertsen
Fire dager i Spania.
Det var veldig hyggelig.

Men det er jo sånn med kostholdet der
jeg var, at alt skal i frityrgryta.

Alle retter er i smultkokeren
før de kommer på tallerkenen.

Så det blir jo et slags jag
etter å prøve å unngå det.

Hvor mye påvirker det
dagen og dagsformen til Giertsen?

Hvis jeg klarer å komme tilbake med
ikke mer enn dobbelt kolesterolnivå -

- av det jeg dro med, er jeg fornøyd.
Da har jeg hatt en hyggelig ferie.

-Det sjekker du selvfølgelig?
-Har ikke fått svar på prøven ennå.

Når vi har prominent besøk,
pleier jeg å gå en tur i NRKs arkiv -

- og lete etter gull.
Det har jeg funnet nå.

-Er du spent?
-Jeg er litt spent, ja.

Jeg har funnet et veldig tidlig
produkt som du har levert til NRK.

11 år gammel er du i dette klippet.
Du har prestert en deilig parodi -

- på den legendariske
filmanmelderen Pål Bang-Hansen.

Her i Filmmagasinet skal vi nå vise -

- et klipp om Olav den hellige
fra filmen med samme navn.

Et av de mange spørsmål
filmen tar opp, -

- er om Olav den hellige døde av
banesår i slaget på Stiklestad, -

- slik Snorres saga beretter.
Eller var han ulykkelig gift -

- med en kranglekjerring
som maste livet av ham?

Du skjønner vel
at jeg ikke satset på å bli imitator.

Hvem var lille Thomas, 11 år?

Jeg hadde først danset folkedans -

- og så jazzballett.

Så sluttet jeg, og da var jeg
veldig opptatt av å lage skolerevy.

Dette var fra skolerevyen
på Lysejordet, på barneskolen.

Folkedansen og jazzballetten, var det
en drøm om dans i barnehjertet?

Nei. Moren min var
veldig opptatt av likestilling.

Hun var leder
i Norsk Kvinnesaksforening.

Hun mente at det var like tøft
for gutter å danse jazzballett -

- som å drive med
fotball og boksing og den slags.

Jeg var med så lenge jeg måtte, -

- og så tok jeg et valg.

-Så begynte du med revy.
-Så ble jeg veldig opptatt av revy.

Du har holdt på med satire, -

- raljert over tingenes tilstand
og samfunnet rundt deg.

Men når skjønte du at det å by på
seg selv kanskje er det morsomste?

Da jeg begynte
å gjøre standup, tenkte jeg at ...

Jeg kommer fra Ullern. "Nå skal dere
høre en fra Oslo vest være morsom."

Jeg tenkte
at ingen hadde lyst til det.

Det er ingen som liker folk fra Oslo
vest, unntatt andre fra Oslo vest.

Så jeg tenkte
at det måtte jeg tone litt ned.

Inntil jeg begynte å jobbe med
manager og produsent Knut Skodvin.

Han sa: "Det at du er vestkantgutt,
det er jo det vi skal bruke."

Det med jazzballetten din og ...
Det er der komedien ligger.

Det var umiddelbart litt vondt.

Jeg har ikke
så veldig mye selvironi, -

- så det var ikke noe lett for meg.

Men da vil jeg si at du har
kommet over kneika på det.

Én ting er at du brukte
mye av deg selv i standup, -

- men i Helt perfekt har du lagt
alt i potten, dine egne greier.

Det er prisen å betale
for ikke å ta noe utdannelse.

-Da må du bare ...
-Ta det du har.

Hvordan gjorde du det helt konkret da
du skulle begynne å skrive dette her?

Det er jo en slags karikatur av deg.

Jeg tenkte: Jeg drar til en psykolog
og tar en personlighetstest.

Så tar jeg med resultatene
inn i manusrommet -

- og går gjennom det med de
som skal være med og skrive.

Og så bruker vi det som utgangspunkt
for å diskutere rollefiguren min, -

- og også
hendelser og sånn ut fra det.

Avtalen var: Vi bruker det vi vil,
det som blir best for serien, -

- men hva som er sant og ikke sant,
blir i dette rommet.

Hva var resultatet
av den personlighetstesten?

Jeg er litt petimeter, -

- opptatt av å ha kontroll.

Vil gjerne se bra ut,
komme godt ut av det, -

- uten å være villig til
å betale prisen alltid.

-Frykt er jo en sånn skala.
-Mye redd. Bekymret.

Alt dette
er altså med i Helt perfekt.

Nå skal dere i gang
med sjuende sesong.

Igjen er det en herlig perlerad
av vanskelige ting som oppstår -

- fordi du er en fyr som gjerne vil
ha kontroll og er litt nevrotisk.

Og nok en gang dukker det opp
kjente navn og fjes i biroller.

Blant dem Jonas Gahr Støre.

Det er mange folk
man kan vurdere for dette.

-Men for meg så er du min favoritt.
-Ok?

Er det sant?

Hvorfor sa du ikke da du var hos meg,
at jeg hadde en flekk på buksa?

Gi ham buksa di, da!

Hvorfor tar du ikke telefonen?

Gratulerer!

Takk for i kveld.
Må få rydda opp her også.

Du rekrutterer fra øverste hylle:
Karpe Diem og Jonas Gahr Støre.

-Hvordan var han som skuespiller?
-Veldig bra.

Jeg lurer på om han har vært med på
skolerevy eller studentteater.

Vi har jo ikke skrevne replikker.
Vi får bare beskjed om -

- holdningen inn i scenen
og utfallet av scenen, -

- og så må man improvisere
replikkene. Det måtte han òg.

Å improvisere ut fra et fast stand-
punkt tror jeg han er ganske god til.

Vi skal hente inn en som jeg tenkte
at du vil ha glede av å møte.

Han heter Ingvard Wilhelmsen
og er ekspert på hypokondri.

Han har drevet
en hypokonderklinikk i mange år.

Og så er han også opptatt av
at noen hver av oss både bør og kan -

- gjøre litt for å stagge
dødsangsten. Gi ham en applaus.

-Velkommen.
-Takk.

Ingvard Wilhelmsen
Velkommen. Du er lege, psykiater,
forfatter, foredragsholder -

- og har drevet en klinikk i mange år
der du behandler hypokondere.

De som kommer dit,
hvor alvorlig rammet er de?

De har gått lenge til legen.
Tror de har vært syke, -

- han eller hun har ikke funnet noe.
Og så psykolog eller psykiater, -

- men fortsatt er de livredde. Da kan
de henvises til Hypokonderklinikken.

Hva slags hverdagsliv har man når man
har så voldsomme tegn på hypokondri?

Ganske anstrengende, for
du tror du har en alvorlig lidelse.

Du får verken diagnose, behandling,
støtte, omsorg eller blomster.

Det er en forferdelig lidelse å gå
med en overbevisning eller frykt.

-For det oppleves som helt reelt?
-Ja.

De har symptomer
eller er redd for å få det.

Er det noen sykdommer
som er hypokonderklassikere?

Hvis poenget er
ikke å bli handikappet, -

- holder de gjerne på
med MS eller ALS.

Men vanligvis er det døden, og da er
det hjerte, kreft og slag det går i.

-Det er topp tre?
-Ja.

Hvorfor er du så interessert i de
som har disse voldsomme utslagene?

Jeg er indremedisiner og psykiater og
ønsket en psykosomatisk poliklinikk.

Smertefolkene kunne
gå på smerteklikk, -

- men hypokonderne fikk vite hva
de ikke hadde, ikke hva de hadde.

-Så da bestemte jeg meg for å ta dem.
-Det var din nisje.

Men så har du også vært
opptatt av ikke bare hypokonderne, -

- men også av å snakke
til og om normalbefolkningen.

Ser du tegn på at vi sliter med
å akseptere at vi er dødelige?

Mange bekymrer seg. Om
det er døden eller ungene eller ...

Døden er jo
spesialtema for hypokonderne.

Jeg tror de fleste nordmenn
aksepterer at de er dødelige.

Selv om de fleste har
et negativt syn på døden.

Hypokonderne prøver
å kontrollere døden.

Mens andre prøver å kontrollere ...
De vil ikke fly ... Mange ting.

Jeg ble veldig redd for å få så sterk
hypokondri som du snakker om nå.

Du skårer relativt høyt
på kontrollbehov.

-Ja, det er riktig.
-Hva er det minste i livet ditt -

- hvor du gjerne bruker
litt krefter på å ha beredskap?

-Forholdsregler?
-Ja.

Jeg passer f.eks. alltid på
å lade mobilen fra 50 % og oppover.

Jeg kan ikke gå tom for batteri på
mobilen, eller for bensin på bilen.

Eller diesel, som jeg var så dum
å kjøpe. Jeg fikk beskjed om det.

-Du har strategier på det hver dag?
-Jeg har strategier på det.

Man skal ikke lade mobilen om natten,
for det kan begynne å brenne.

Så jeg lader litt om ettermiddagen,
så jeg kommer opp på et visst nivå.

Så legger jeg meg. Da er den ikke
i laderen, for da kan det bli brann.

Med en gang jeg våkner ...
Rett inn i stikkontakten.

Så lar jeg den komme seg opp på 100 %
mens jeg spiser frokost og dusjer.

Og så går jeg ut i verden
og føler meg fin.

Men utover dagen ... Jeg bare
stiller pasienten litt spørsmål her.

Så er det mye aktivitet og telefoner,
og så er du nede på 28 %.

Det går ikke.
Men jeg kommer ikke dit.

Jeg har en lader i bilen
og en lader på kontoret.

-Så du har aldri vært under 50 %?
-Nei.

Kan vi se på dette
som en slags metafor for ditt liv?

Har du det sånn
med andre ting i livet ditt òg?

Jeg prøver å ha en viss "bank".

Jeg har vært redd for ikke å ha
nok penger og for å dø, -

- så jeg prøver å tjene nok penger,
løpe, holde meg frisk og sunn -

- og ha batteri på mobilen og full
tank på bilen. En slags grunnmur.

-Jeg ser du ser på meg med ...
-Jeg har lyst til å kommentere.

Det som er felles for alle angster,
er at man vil ha kontroll i livet.

Helt ok. Det eneste jeg sier, er:
"Hold deg til kontrollerbare ting."

Der har hypokondere vært uheldige med
valget, for døden er ukontrollerbar.

Vi har ikke peiling på
hva vi skal dø av, eller når.

Angstfolkene prøver
å sikre seg eller å unngå.

Skal du unngå katastrofer ...
Du aner ikke hva som skal skje.

Det meste her i livet
får vi ikke kontroll på.

Det eneste vi kan ta kontroll på,
er egne holdninger og handlinger.

Hvis du er fornøyd med å leve sånn
og det beriker livet ditt ...

Det er kanskje limet
i forholdet deres? Da er det greit.

Men hvis det begynner å bli strevsomt
og krever mye tid og energi ...

Hvis man begynner å katastrofetenke
og ta de tankene på alvor ...

Angsten er jo en venn i nøden.
Da aktiverer man binyrene.

Da begynner de å produsere adrenalin.
Og litt hjertebank og svimmelhet.

Det er greit nok hvis du er i fare.

Men å ha binyrene påskrudd mer eller
mindre kontinuerlig, er trøttende.

Funker det godt for deg
overfor omgivelsene?

Jeg kan jo ikke noe annet,
og jeg skjønner det du sier ...

Jo, du kan noe annet hvis du vil.
Du er ikke dømt til dette.

Det at noen av oss føler litt
på pisken og står på litt ekstra, -

- gjør at andre kan tenke: "Det er
ikke så farlig. Det ordner seg."

Summen er jo bra.

Kjenner du noen ganger på at den
strategien kanskje ikke er den beste?

Tenker du: "Er det lurt å være
så nøye og forutse alt?" og sånn?

Det er klart jeg har
bekymret meg for om jeg lever riktig.

Jeg bekymrer meg for
om dette er feil òg. Selvfølgelig.

Det skal jeg hjem
og tenke på i kveld.

Og så fortsetter jeg i morgen. Jeg
skal bare lade mobilen litt først.

Du har sagt noe i retning av at skal
man ha et godt liv, bør man slutte -

- å ta følelsene og tankene sine på
alvor. Og ikke lytte til kroppen.

Du skal ikke stole på følelsene,
ikke stole på tankene, -

- og ikke lytte til kroppens sig-
naler, for da hører du altfor mye.

Dette er jo det motsatte av hva
man leser i mye selvhjelpslitteratur.

Skal vi ikke stole på følelsene våre?
Sjalusi bør vi vel stole på?

"Det går ikke an å ha en så ekkel
følelse uten at hun driver med noe."

Han kan være helt på jordet med hele
sjalusien. Angstfolk er jo redde.

Hvis man har angst,
kan man da stole på at man er i fare?

Jeg har snakket med mange redde folk.
Det er ikke en fare i mils omkrets.

Følelsene sladrer kun om hvordan
vi har fortolket virkeligheten.

Tolker du noe som skummelt eller
farlig, er angsten en venn i nøden.

Så reagerer binyrene. Men binyrene
ser ikke om du har tolket rett.

-Binyrene produserer ...
-Adrenalin og stresshormoner.

Men det bør reserveres for det som
er farlig, ellers blir det trøttende.

Filteret mellom virkeligheten og våre
følelser er tankene og holdningene.

Men det er et problem med tankene:
Du kan ikke stole på dem heller.

De fleste tankene våre er jo tull.
Meninger, synsinger, antakelser, -

- oppfatninger, tolkninger, teorier,
og hypoteser ... Suspekte ting.

Jeg tror at tabben angstfolkene gjør,
er at de tar tankene altfor alvorlig.

Når de får en katastrofetanke:
"Tenk om ... Å, den var fæl!"

"Den må vi vri og vende på
og følge to the bitter end."

Jeg har spurt dem: "Er det
en artig øvelse? Søvndyssende sak."

Du kan ikke hindre tanker
i å komme inn i hodet ditt, -

- men du bestemmer hvilke tanker
du gir kraft og næring.

Jeg er helt enig.
All beundring for dette ståstedet.

Jeg skjønner at jeg har mye å lære.

Dette med at man ikke skal
lytte for mye, er jeg helt enig i.

Jeg har veldig ofte
en diskusjon hjemme:

"Skal vi ikke trene?"
"Nei, jeg føler ikke for det nå."

Ikke lytt til kroppen. Vi må trene,
selv om ikke kroppen har lyst.

-Anbefaler du folk å trene?
-Ja. Jeg trener litt selv.

Men jeg anbefaler ikke folk
å trene for å leve lenge, -

- men for å ha litt å gi.
Stå på og gå litt overtid og sånn.

Jeg, for eksempel, kan bli skutt,
med helt normalt kolesterol.

Og du kan bli påkjørt,
full av antioksidanter.

Ingen sjekker hvor mange epler
vi har spist, før de kjører på oss.

Vi får ikke kontroll på døden,
men å være i form er fantastisk gøy.

Det som er forferdelig,
er at hvis man tenker -

- "Dette går sikkert bra",
så kan man dø da òg.

Uansett om du tenker sånn eller sånn,
kan du dø. Det har ingenting å si.

De som dør, gjør ikke den tabben
at de tenkte for lite på det.

Hypokonderne må ikke tro at
bare de tenker sånn, så dør de ikke.

Alle er dødelige.
Alle kommer til å dø.

Hele poenget er
at vi skal tåle usikkerhet og risiko.

Ikke prøve å sikre oss
utover vanlig norsk standard.

-Er den klinikken din i Oslo?
-Den er i Bergen.

En du trekker frem som et forbilde
på livsklokskap, er kongen vår.

Hva er det du har observert hos ham
som er en god måte å forholde seg på?

Han har mange gode holdninger,
f.eks. til bekymring.

Han ble spurt om han ligger våken
og bekymrer seg for terror.

Da sa han at han sover
så godt han kan hele natten.

Journalisten litt sjokkert: "Du er jo
konge." De hadde han fått med seg.

Det har han vært siden 91. Ansvaret
for folket tok han veldig alvorlig.

"Verden er fæl, men det overlater jeg
til Politiets sikkerhetstjeneste."

Utrolig gode på katastrofetenking.
Holder på natt og dag.

"Selv ligger jeg og sover
så godt jeg kan hele natten."

"Hvis det smeller her i landet,
vil jeg iallfall være uthvilt."

Det er hans forberedelse.

Kjenner du at du har lært noe?

Jeg har så mye notater
at jeg må hjem og renskrive.

Jeg håper du fortsetter å være
passe nevrotisk og litt bekymret, -

- for det blir det
førsteklasses humor ut av.

Blir du helt rolig og avbalansert,
går noe tapt, så ikke gjør det.

Fortsett å være akkurat som du er.
Tusen takk skal du ha.

Tusen takk skal dere ha, begge to.
Stor stas å ha dere her.

For 15 år siden fikk Tina Ellingsen
tvillingsønner, Tobial og Truls.

I dag er Tobias blitt Emma.
Hun er en av de unge vi møter -

- i TV-serien "Født i feil kropp",
som nå er i gang med en ny sesong.

Nå skal dere få møte Tina og Emma,
men først noen glimt fra serien.

Jeg er som
en vanlig 15 år gammel jente, -

- men jeg har en fortid
jeg ikke kan gjøre noe med.

Hormoner begynner jeg på
når jeg er 16 år.

Det gjør at jeg får
mer kvinnelige former.

Noen får også pupper.

Hvis jeg møter min drømmeprins, -

- skal jeg selvfølgelig
fortelle om min fortid.

Om han da har et problem med hva
jeg har gått gjennom, og med meg, -

- får han bare
gå sin egen vei uten meg.

Ta imot Tina og Emma!

Nå er en ny sesong
med denne TV-serien i gang, -

- og du får mye oppmerksomhet.
Hvordan er det?

Emma Ellingsen
Det er veldig morsomt. Og jeg får
veldig mye positiv oppmerksomhet.

Det viser at jeg hjelper,
og det er jo det jeg vil.

Tina Ellingsen
Det er 15 år siden
du fikk tvillinggutter.

Hvor fort merket du at det var
veldig forskjell på Truls og Tobias?

Det var rundt toårsalderen.
Da var det ...

De fikk jo
de samme lekene, dessverre.

Det var gravemaskiner og lastebiler
og det som gutter pleier å få.

Emma har en storesøster, og der var
alle Bratz-dokker, Barbiedokker ...

I lekebutikker var det såkalt jente-
hylle, hvis du kan kalle det det.

Å ta på seg skjørt utenpå en gummi-
bukse eller en dress var populært.

Rosa krone i barnehagen ...
Det meste var forskjellig fra Truls.

Sånn er jo ofte småunger.
De har så mye rart for seg, -

- enten det er Sabeltann eller rosa
tyll eller det ene eller det andre.

Da kaller vi det gjerne en fase.

Kjempebra at vi hadde en gutt
som kunne få leke med jenteting.

Prøvde du å styre det litt?

I barnehagen var det mye prinsesse.

Når Tobias kom hjem, var det ofte opp
på rommet og skifte til jenteklær.

Vi kalte det utkledningstøy.

Det var noe vi hadde hjemme,
i gata og hjemme i huset.

Men når vi skulle ut, så var det
å ta av seg utkledningstøyet.

Da måtte Truls òg ta av seg Sabel-
tann-utstyret og det han hadde, -

- og så var det inn i vanlige klær.
Sånn var det hos oss.

Når begynte du å tenke
at kroppen din ikke passet overens -

- med sånn
som du føler at du er inni deg?

Det var i 3.-klasse,
da jeg var rundt 9 år.

Da så jeg en amerikansk dokumentar -

- som handlet om gutter og jenter
som var født i feil kropp.

Den hadde vi satt på opptak,
så den så jeg om og om igjen.

Det var da jeg forstod
at det går faktisk an -

- å være født i feil kropp
og bytte kjønn.

Jeg hadde ikke tenkt over det, for
jeg tenkte at dette var helt normalt.

Når skjønte du
at dette ikke var en fase, -

- at det handler om identitet,
og om den personen Emma er?

Jeg skjønte det gradvis
fra skolealder at det ikke gikk over.

Det var så intenst.

Jeg tror også at Tobias innimellom
spurte om han kunne bli jente.

"Vi får se." Det var litt sånn.

Men vi har en episode hvor jeg
virkelig skjønte at her er det noe.

Vi har en sjøbu som vi bruker
om sommeren, som er litt privat.

Da fant Tobias
en bikini etter storesøster.

Han fikk dandert den med
strikker i sida og skjerf på hodet.

Den gladungen jeg så ...
Da skjønte jeg det. Her er det mer.

Det var akkurat
som om det gikk opp et lys for meg.

"Det her tror jeg
ikke vi kan stoppe."

Det var beviset. Så glad og fornøyd
er det sjelden jeg så Tobias.

Da gikk det opp et lys for deg.
Så klarte du å være åpen for det -

- og la Emma bli Emma.
Var det like lett for mannen din?

Han trengte nok mer tid enn meg. Jeg
venta litt med å si hva jeg visste.

Og så er en jo usikker.
Det er ikke et hverdagsproblem.

Jeg visste ikke
hvordan vi kunne få hjelp til det.

Det tok nok lenger tid for ham. Vi
drøfta det og prata litt rundt det.

Han måtte nok ha mer tid til å tenke
på det, og jeg lot ham få den tida.

Jeg håpet vi kunne komme til
enighet. Men det har gått seg til.

Det han har vært glad for i ettertid,
er å snakke med andre pappaer.

Vi har kommet i kontakt med andre
som opplever det her, og fått vite -

- hva de tenker. Noen syns kanskje
det er flaut med en gang ...

-Det er greit å være litt redd.
-Ja. Man må bruke tid på det.

Søke hjelp.

Du begynte
etter hvert å bruke jenteklær.

Du har hengt med venninnene dine.

Det ble etter hvert tøysete
å gå rundt og være Tobias.

Hvordan kom du fram til
at du ville hete Emma?

Jeg og en venninne satt og gjorde
skolearbeid ute på gangen i en time.

Hun visste om dette her,
og vi hadde snakka om det før.

Så begynte vi å snakke
om hva jeg skulle hete.

Så sa vi mange navn
som kunne passe til Ellingsen.

Og da fant vi ut at Emma passa best.

Da gikk jeg hjem
og sa at jeg ville hete Emma.

Du sa at du hadde brukt det navnet
en tid før du sa ordentlig til meg:

"Bare så du veit det,
så blir det Emma."

Det hadde de brukt litt i venneflok-
ken før jeg visste at det var Emma.

Hvordan gjør man det? Én ting
er familien og de nære vennene.

Men det er skolen
og andre foreldre osv.

Lagde dere en situasjon
hvor dere måtte si fra?

Vi gjorde det. I 5.-klasse,
da Emma begynte på dansing, -

- kom hun hjem og sa:
"Jeg kan ikke hete Tobias mer."

"Det er flaut når de roper
opp 'Tobias'. Det går ikke."

"Nei vel", sier jeg. "Kanskje
vi skal vente til jul?" "Nei."

Da tror jeg du følte
at det ikke gikk mer.

-Hvorfor ville du vente?
-Det var skummelt.

Jeg var redd for reaksjoner.
Det var ganske stort å gjøre det.

Vi snakket med læreren.
Vi skulle ha foreldremøte.

Vi skulle ha det som tema
på foreldremøte i 5.-klasse.

Læreren skulle
ta det opp, for jeg turte ikke.

Jeg var usikker
på min egen reaksjon.

Så vi hadde det
på agendaen den kvelden.

Læreren fortalte foreldrene at Tobias
fra neste dag skulle hete Emma -

- og være jente. Dagen etter tok
lærerne i alle klasser det her opp.

"Fra i dag er Tobias Emma.
Sånn er det."

Og det var omtrent ingen reaksjoner.
For det var ingen bombe.

Så vi er veldig heldige.
Vi har mye flotte folk rundt oss.

Men vi har vært ganske åpne.
Før Tobias ble Emma, -

- hadde vi en psykolog på
et foreldremøte, som fortalte om -

- hvordan situasjonen vår var, -

- at vi har en gutt som liker
å kle seg som jente.

Generasjonen over oss syns vel
kanskje det er litt fremmedarta.

Hvordan er det
med mormor og oldemor?

Jeg vet ikke. Jeg kan ikke
huske sånne reaksjoner fra dem.

-Jeg var ikke med på å fortelle det.
-De har tatt det veldig bra.

Min mor er rundt 70. Det er
mange der som syns det er rart.

Mange støtter opp,
men noen har vel stilt spørsmål -

- om ikke det kan
gå over eller avlæres.

Så hun kjemper sin egen sak og er på
vår side. Mens oldemor er nå 100.

Hun har kjempa sin sak på
gamlehjemmet. Det skal jeg love deg.

Du er aktiv på Youtube og Instagram.
Titusenvis følger med deg der.

Da handler det om sminketips
og venninneprat og tullball.

Du er også åpen om din historie
og svarer på det folk lurer på.

Hei, alle sammen!
Velkommen tilbake til en ny video.

Vi tenkte
å ha "best friend"-et eller annet.

Har jeg brukket
eller forstuet noe før?

I dag har jeg en etterspurt video,
og det er "født i feil kropp"-video.

"Var det flaut å fortelle verden
at du var født i feil kropp?"

Jeg gleder meg egentlig
til å vise at det går bra.

Du får kommentarer og en god del
henvendelser fra barn og ungdommer -

- som er i samme situasjon som deg,
men som ikke har så mye støtte.

Hva forteller de deg?

Jeg får mye positivt:
"Du har hjulpet meg."

"Foreldrene mine
var glad for at jeg kom ut."

Det er sjelden jeg får noe negativt.

Da svarer jeg at det er hjelp å få.

Det er alltid folk som er i samme
situasjon, som man kan snakke med.

Det er masse støtte der ute.

Har du også opplevd
at du må gi folk råd?

Ja, jeg har fått noen spørsmål
rundt det, av både yngre og eldre.

Det er veldig bra. Det er vel derfor
vi valgte å være med på serien.

Vi hadde behov
for å fortelle vår historie.

At det går an fra tidlig alder
å få være den man er.

Det er ikke verdens undergang.
Ingen skal dø her.

Men det kan bli alvorlig hvis man
ikke får lov til å være den man er.

Da skaper det
mye psykisk vondt, vil jeg tro.

Hva er det viktigste du har lært
av å være Emmas mamma?

Det må jo være åpenheten
rundt det og det å få lov -

- til å fortelle Emmas historie.
Det har vært kjempeviktig.

Og å følge Emma.
Det er det vi gjør. I hennes tempo.

Det er vi glade for å få lov til
å være med på. Vi er kjempeheldige.

Tusen takk for at dere ville være
med her i kveld. Takk skal dere ha.

Den neste gjesten er oppvokst
i Kongo, Sandnessjøen og Skedsmo.

Mugisho Nhonzi fikk platekontrakt
med et av våre største plateselskap -

- to timer etter at han
sendte inn en låt på mail.

Mange mener
musikken 23-åringen lager, -

- er lyden av suksess,
internasjonal suksess.

You don't wanna say no.
I can see you wanna let go.

I wanna be with you.
Let's go to Milano.

Girl is that criminal. United.
Girl say that you can't fight it.

My boys say that I can't hide.
I just wanna be with you.

United. My boys say
that you already with it.

Your girls say I gotta come get it.
I just wanna play with you.

Her er Mugisho!

Mugisho Nhonzi
-Hei! Velkommen hit.
-Takk skal du ha.

-Hyggelig å ha deg her.
-Veldig hyggelig å være her.

En god del av gjestene våre
tar med seg venner og kjente.

Jeg tror du har satt en slags rekord.

Hvor mange av dere er
i Mugishos gjeng? Opp med labben.

-Hvem er gjengen din?
-Det er mye familie.

-Og så har jeg noen venner her.
-Hele gjengen. Store og små.

Hjertelig velkommen
skal de være, alle sammen.

Dere har en ganske
spesiell familiehistorie.

I 1996 drog foreldrene dine til
Sandnessjøen for å besøke venner -

- fra pinsemenigheten. Søskenflokken
på åtte var igjen i Kongo -

- hos bestemor og bestefar.
Og så bryter krigen løs.

Da ble det dramatisk. Dere mistet
kontakten, og alle måtte flykte.

-Du var bitte liten.
-Jeg var 3 år. Yngstemann var 1 år.

-Hva har du blitt fortalt om det?
-Jeg husker ikke så mye.

Noe av det jeg har blitt fortalt,
er at mange av mødrene -

- som måtte bære på ungene sine
under krigen, ikke hadde energi -

- til å ta med seg ungene. Så de
måtte legge dem igjen i veikanten.

Og så var det en periode
hvor hele vår familie -

- var på flukt i skogen i fem dager.

Bestefar var en mann
som skulle ta vare på folk.

Han tok vare på alle rundt oss.
Vi var kanskje 50 mennesker.

Han passa på
at alle fikk litt mat hver dag.

Det er sånne ting jeg har hørt.
Og så er jeg veldig glad i dag -

- for at jeg ikke husker
så altfor mye av det.

Det tror jeg hadde preget
mye av barndommen min.

Har du noe av det med deg?

Kan du ha noen slags minner? For
det kan man selv om man var liten.

Ja, iblant når jeg sover og drømmer,
kan jeg drømme om en person -

- eller et sted
som kan minne meg om noe.

Det er som om jeg har vært på det
stedet eller møtt den jeg drømmer om.

Det er vanskelig å si om det er noe
som ligger i bevisstheten et sted, -

- eller om det er noe jeg har
opplevd. Eller om det er en drøm.

Men det føles
som om jeg har opplevd det.

Det var vanskelig for dere
i en periode. Men dere kom dere ut.

Foreldrene deres
fikk igjen kontakt med barna.

Og så kom dere til Norge og
Sandnessjøen. Dere ble fløyet dit.

Ja. Det var noen norske misjonærer
som hadde reist ned for å finne oss.

Mamma og pappa fikk ikke lov til
å reise ned fordi det var for farlig.

Men disse norske misjonærene
greide å komme seg ned til Kongo -

- og fikk oss over til Norge,
men det tok sin tid, 1 år og 3 md.

Og så kom dere
med det flyet til Sandnessjøen.

Ja, av alle steder.
Januar, kaldt og minusgrader.

Jeg var først ut av flyet.
Jeg hadde rosa dress.

Vi hadde fått beskjed av
kapteinen om gå ut først, vi barna.

Mamma og pappa stod ute
på flyplassen og venta på oss.

I rosa bobledress. Kan du huske det?

Jeg husker lukta inne på flyet -
noe som er veldig rart.

Og så husker jeg at jeg gikk
ned trappa og ned til rullebanen.

Da vi hadde kommet oss ned ...

Det forklarer garantert
hvordan mamma følte det.

Istedenfor å løpe bort
til ungene og klemme oss -

- takket hun Gud.

Hun stod der på flyplassen
og bad på swahili kjempehøyt.

-Med norske flagg og ...
-Hun takka Gud først.

Så vi har opplevd mye spesielt som
familie. Vi setter alltid Gud først.

Og så var det klem
og alt det andre etterpå.

I Sandnessjøen var det mamma
og pappa. Hvem andre var der?

Det er to ektepar
som har vært med oss hele veien, -

- som vi barna har kalt
bestefar og bestemor.

Hvis vi prater med hverandre,
sier vi "bestefar" og "bestemor".

Det blir unaturlig
for meg å ikke si det lenger.

De hjalp oss veldig mye, ordna
og fiksa, så vi hadde et sted å bo, -

- og alle hadde et sted å være.
Alt var klart da vi kom til Norge.

De har betydd veldig mye for oss.

Og så er dere
en musikalsk gjeng, alle sammen.

Da dere var gjenforent,
lagde dere familiekor -

- og har reist mye rundt.
Hva slags oppdrag tok familien?

Vi reiste rundt og sang
i forskjellige menigheter.

Det var vel noen av søstrene mine som
kom på ideen å samles som et kor -

- og fortelle historien vår
gjennom musikk og lovsang.

Da vi reiste rundt,
var pappa også med som predikant.

Da reiste vi veldig mye. Jeg tror
jeg egentlig har reist Norge rundt.

Jeg har vært på turné allerede.
Så da reiste vi.

Vi var i nord,
på Østlandet, sør, vest og overalt.

Familien Nhonzi -
rullende lovsangsirkus.

Det var det vi var.
Det var litt av en tid.

Nå er hele gjengen samla der.
Jeg lurer på ...

Er det mulig å få høre litt
hvordan det låter når dere synger?

Vi skal få til det?

Syns du ikke det, da?
Få høre nå. Vær så god.

Takk skal dere ha!
Det er lyden av din barndom?

-Ja.
-Og så har du fortsatt med musikk.

Men i en annen retning.

Først i band, og så har du
studert musikk på høyskolen.

I 2015 jobbet du med
et skoleprosjekt og lagde en låt.

Og så tenkte du: "Denne
her må jeg sende ut til noen."

Jeg gikk på musikkproduksjon,
og vi skulle lage en poplåt.

Jeg lagde en poplåt og fikk
masse gode tilbakemeldinger.

Så jeg tenkte at det blir dumt
å la den råtne på harddisken.

Jeg bestemte meg midt i timen -

- for å google hvem
som styrte Musikk-Norge.

-Du googla det?
-Ja.

-Fant du ut det?
-Ja. Warner, Universal og Sony.

Det var masse andre navn. Men
Warner, Universal og Sony var størst.

Jeg sendte mail til dem og fikk svar
fra Warner og Sony ti minutter etter.

-Så det var veldig gøy.
-Du sendte av gårde låten.

-Hva får du i svar? Hva sier de?
-Først fikk jeg svar fra Sony.

De likte det kjempegodt og
spurte om jeg hadde mer på lager.

Warner trengte ikke mer
enn bare den ene låten.

"Er det du som har gjort alt? Sunget
den og produsert den?" "Ja, ja, ja."

Og så spurte de om jeg kunne komme
dit rett etter skolen samme dag.

Det sykeste var at kontoret deres
var vegg i vegg med skolen.

-Da stakk du oppom?
-Ja, etter skolen.

Der satt jeg i en times tid,
og så ble jeg tilbudt kontrakt.

Og så har dette eventyret
fortsatt, for du fikk kontrakten.

Du har reist til LA og jobba med noen
av de fremste produsentene der -

- med dine egne låter,
og du har også jobba for andre.

Hvordan er det? Du sitter i et studio
og jobber med en låtskisse -

- som man skal lage en hit av.
Hvordan er det oppi hodet ditt da?

Det er litt forskjellig å jobbe
med egne ting og andres ting.

Når jeg jobber med mine egne ting,
spesielt når jeg må til utlandet -

- og jobbe der verdens
største musikkmarked er ...

Første gangen
er det vondt på en måte.

Jeg hadde
en veldig stor mangel på selvtillit.

Når du står i et vokalrom, ser du
produsentene prate med hverandre.

Så tenker du:
"Nå driver de og griller meg her."

Men de tankene viser seg å være
tanker som ødelegger for deg selv.

Det har jeg jobba med.

Å tenke at jeg er
god nok, og ta det derfra.

Det viser seg at mange er
imponerte over måten du jobber på.

Da du var i USA,
så kom jo folk, bl.a. Jason Derulo, -

- som er en svær artist ... De var
sugne på noen av dine låter.

De ville ha låten min,
men de fikk ikke en bit av kaka.

Du sa nei?

Det var den perioden
hvor jeg måtte ha låter.

Jeg var i USA for å lage mine låter.

Det var en fin bekreftelse
for min del at låten min var bra.

-Da ville jeg beholde den selv.
-Nå ruller dette ganske fort for deg.

Du er i gang med å slippe låter.
Du får masse oppmerksomhet -

- og gjør opptredener. Hvordan er
det nå med mamma og pappa?

-Har de troa på at dette skal gå bra?
-Vi har hatt noen diskusjoner.

Men jeg har dem på min side.

De støtter meg fullt ut -

- og minner meg på å ha
fokus på de riktige tingene, -

- så skal det gå kjempebra.
Så jeg har støtte fra alle mann.

Jeg kjenner det på meg:
Det kommer til å gå bra.

Du får gå på scenen og gjøre deg
klar. Du skal spille en låt for oss.

-Takk for praten.
-Takk skal du ha.

Låten dere nå skal få høre,
heter "Play with You".

They say I'm no good, but they
can't chill the way we could.

Crowding over you. My heart
won't ease up next to you.

Don't want you
to love me, love me, no no no no.

Girl is that criminal? I want you
to want me, want me and let me go.

Girl, is that criminal?
I don't think so, no.

United.
Girl say that you can't fight it.

My boys say that I can't hide it.
I just wanna play with you.

United. Boys say
that you already with it.

Your girls say I gotta come get it.
I just wanna play with you.

Eyo, eyo, e na na na.
Eyo, eyo, e na na na.

Get it? I just wanna play with you.

Eyo, eyo, e na na na.
Eyo, eyo, e na na na.

Get it? I just wanna play with you.

Say your down for me.
Then we can head this place OT.

Girl we play for free
cause all your love will cost me.

Don't want you
to love me, love me, no no no no.

Girl is that criminal? I want you to
want me, want me and let me go.

Girl is that criminal?
I don't think so, no.

United.
Girl say that you can't fight it.

My boys say that I can't hide it.
I just wanna play with you.

United. Boys say
that you already with it.

Your girls say I gotta come get it.
I just wanna play with you.

Eyo, eyo, e na na na.
Eyo, eyo, e na na na.

Get it? I just wanna play with you.

Eyo, eyo, e na na na.
Eyo, eyo, e na na na.

Get it? I just wanna play with you.

They say I'm no good. But
they can't chill the way we could.

Girl we play for free
cause all your love will cost me.

Girl is that criminal? United.
Girl say that you can't fight it.

My boys say that I can't hide it.
I just wanna play with you.

United. Boys say
that you already with it.

Your girls say I gotta come get it.
I just wanna play with you.

Eyo, eyo, e na na na.
Eyo, eyo, e na na na.

Get it? I just wanna play with you.

I just wanna play.
I just wanna play with you.

I just wanna play.
I just wanna play with you.

Mugisho runder av denne kvelden.
Vi er tilbake neste lørdag.

Vil du være publikum, er det
mulig å bestille billetter på nettet.

Så sees vi. Takk for i dag.