Copyright (C) NRK

Hjertelig velkommen til alle dere
og ikke minst alle kveldens gjester!

Vegard, Norges største nettkjendis,
starta med tullevideoer hjemme.

Karoline og Sigvart har kjempa seg
tilbake etter en alvorlig bilulykke.

Ruth har samla
all norsk bannskap i en ordbok.

Per valgte kjærligheten
fremfor statsrådsposten.

Først skal det handle om
sensommerens store politiske drama.

Fiskeriministeren dro
til Iran med kjæresten, -

- uten å si fra til sjefen
og med jobbtelefonen.

Det ble kritikk og baluba, og Sand-
berg forlot politikken med et brak.

-Nå er han her. Velkommen.
-Takk skal du ha.

Dette har blitt en sak med mange
hendelser, påstander, høy temperatur.

Jeg har egentlig lyst til
å begynne der alt sammen starta:

Idet du forelsker deg og blir
kjæreste med Bahareh Letnes.

Kjente du at det kunne forandre alt,
også ditt liv som politiker?

Nei.
Men vi var jo fullt klar over at ...

Vi er jo en interessant blanding.
Så da dette ble offentlig kjent, -

- var vi klar over
at det ville bli noe ut av det:

Frp-er Per Sandberg. Ung dame fra
Iran, med annen etnisk opprinnelse.

Dette har vært spennende for
norske journalister i fire måneder.

Dere to bestemte dere for
å dra til Iran, spontant, ad hoc.

Ante du at det kom til å utløse noe,
da dere bestemte dere for å dra?

Selvfølgelig. Men hadde jeg
varsla statsministerens kontor, -

- ville debatten starta umiddelbart.

Det var jo lekkasjer
her, fra andre organer.

At det var ad hoc,
skal vi dokumentere gjennom -

- når jeg søkte visum til Iran,
hvordan vi fikk visum dit, -

- når vi bestilte
billettene og returen.

Vi hadde ikke planlagt det over flere
måneder, noe vi skal dokumentere, -

- så kanskje også
norske journalister tror det, -

- når vi blir ferdig med denne boka.

Men jeg har veldig lyst til å si:

Vi tok ikke denne turen til Iran
bare for å vise styrke og trass.

Jeg hadde planer for hele ferien min:

Tennessee, Tyrkia, Danmark.
Alt dette ble nærmest kansellert.

Vi satt en kveld, tok oss et glass
vin og tenkte: Skal vi reise en tur?

Cuba var ett av en rekke alternativ.

Så sier jeg til Bahareh:
Er det mulig å reise til Iran?

Vi sjekka,
det gikk i boks, og vi reiste.

Og der tenker du ikke
at det vil skape reaksjoner -

- og bli mer omtalt
enn en ferietur til Cuba?

-Ja ...
-Kunne det vært hipp som happ?

Ikke hipp som happ, men
den debatten ville kommet uansett.

Cuba ville vel ikke
utsløst så mye debatt?

Den store debatten kom fordi jeg
ikke varsla og tok med jobbtelefonen.

Syd-Frankrike ville vel
vært mindre provoserende ...

Debatten rundt Bahareh og meg
som par ville kommet uansett.

Det har de holdt på med i lang tid.
Iranturen var bare det utløsende.

Journalistene fikk en utløsning, for
da kunne de offentliggjøre alt dette.

Da dere kommer hjem,
blir det jo reaksjoner.

Ettertrykkelige, sterke: Du har reist
uten å informere statsministeren din.

Sikkerhetsrisikoen
ved å ta med telefonen.

Feiringa ved Irans ambassade
og Baharehs relasjon til regimet.

Og veldig mange
av dine egne partifeller -

- som før har stått last og brast
med deg, skyver deg ut i kulda.

-Hvordan har det vært?
-Det sier seg sjøl. Et enkelt svar:

De i mitt eget parti som har
kritisert meg slik etter dette, -

- er rett og slett kunnskapsløse
og stappfulle av fordommer.

Jeg hadde aldri trodd at det fantes
så mye fordommer i det norske folk.

Helt grusomt.
Det handler om kunnskapsløshet.

Det er både min og Baharehs
oppgave nå å opplyse det norske folk.

Norske journalister
gidder jo ikke å gjøre det.

Og jeg har forbant meg på det.

Har du fått en ny erkjennelse av hva
det vil si å utsettes for fordommer?

Det er Bahareh som er utsatt
for det. Men jeg har følt på det.

At enkeltpersoner i Frp mener
det er uetisk av meg som Frp-er -

- å ha en kjæreste med annen
etnisk opprinnelse, var et sjokk.

Når du er sint,
som du har vært på alt og alle ...

En slags 360-graders aggresjon.
Fins det noe sted for pusterom?

En stille hage hvor du går
og henter kraft og visdom?

Dette sint-imaget
har jeg levd med i 30 år.

Jeg er veldig lite sint,
men har et utrolig engasjement, -

- og tror voldsomt på det
jeg holder på med, uansett hva.

Når du er
veldig engasjert, da ... (latter)

På mitt mest slitne
finner jeg ikke trøst, -

- men mye klokt hos Nelson Mandela.

Jeg var så heldig å få være
på Mandela-konserten i Tromsø i 2005.

Jeg kan vel snart
alle Mandelas sitat utenat.

I tunge stunder
bør alle lese Mandela.

Ingen har som han
vist verden at man kan tilgi -

- uansett hvor mye urett
man har vært utsatt for.

Sjøl det Bahareh og jeg
har opplevd de tre siste ukene, -

- tror jeg faktisk
kan gjøre at noe blir bedre.

Jeg har jo gått
noen motbakker før, stått i motvind.

Mandela sier suksess
ikke måles på å aldri ha falt, -

- men på antall ganger
man har reist seg etter et fall.

Om jeg ikke har falt nå,
skal jeg alltids komme tilbake.

NRK og TV 2 blir ikke kvitt meg. Jeg
skal ha en eller annen rolle uansett.

Nelson Mandela var jo
også en forsoningens mann.

Der har du vel ikke skåra så veldig
mange poeng den siste perioden?

Akkurat i denne lille luka
har du jo vært ganske lite ydmyk.

Det kom en beklagelse.

Men den ble fort avløst
av et fornya sinne, på en måte.

Er det noe dypt i din personlighet at
du ikke viker, men går i kampmodus?

-Er det kjernen i Per?
-Det er nok riktig.

Men jeg er veldig forsonende, også
som politiker, noe resultatene viser:

90 % av det jeg gjorde som fiskeri-
minister, fikk jeg gjennomslag for.

Men jeg tror det å stå oppreist er
en stor manko hos norske politikere.

Jeg satt og hørte på
den åpne høringa i Stortinget.

SV krevde at man
måtte være mer ydmyk.

Jeg er møkk lei av at norske poli-
tikere legger seg flate, beklager, -

- er ydmyke og skal krype.
Slutt med dette! Stå oppreist!

Sist jeg sa unnskyld, sa jeg at
jeg aldri kom til å gjøre det igjen.

Det hjelper ingenting. Man skaper
konflikter gjennom offentlig debatt.

Unnskyld, nå kommer det mange
momenter som perler på en snor.

-Det er jeg også kjent for.
-Å mene man aldri skal si unnskyld, -

- er vel ikke
noe overveiende forsonende trekk?

Jeg prøver å forstå
hvordan din verden ser ut ...

Det er hva man skal unnskylde.

Norske politikere
legger seg nesten flate -

- fordi de retorisk
eventuelt har såra noen:

Legg deg flat
med én gang, så går det over.

Når jeg har beklaga,
har det bare blitt verre.

Sannsynligvis fordi
ingen har trodd meg.

-Du angrer beklagelsene?
-Noen ganger gjør man det.

Nå er du
i et voldsomt kampmodus for Bahareh.

Hva er det
med denne kvinnen som gjør -

- at du har ofra så mye
og går slik i ringen for henne?

Det blir vel for enkelt å si
at det er ei fantastisk dame?

Jeg har nok aldri,
så vidt jeg husker, -

- møtt så mye motstand i diskusjoner.

Hun er smart som bare juling og
utfordrer meg masse i politikk også.

Og hun deler
min drivkraft og kamp for rettferd.

Hun var tøff og flykta
fra ekstremt dårlige forhold, -

- som 15-16-åring,
noe hun blir mobba for i dag.

Hun har fått med seg
masse kunnskap fra Norge, -

- som hun vil formidle
til sine medsøstre i Iran.

Hun er ekstremt opptatt av kultur-
utveksling og handel Norge-Iran.

-Og dette blir hun kritisert for.
-Forelskelse er kraftige saker.

Det vet alle som har levd en stund.

Det koker,
følelsene skyller over alt.

Har du oppi alt dette tenkt
at du muligens er så stormforelska -

- at du har mista dømmekraften litt?
-Nei.

Noen har spekulert i det, ser jeg.
Men Per Sandberg er ikke sånn.

De som kjenner meg ...
Jeg er lite naiv, altså.

Jeg er veldig ...
Jeg er perfeksjonist.

Kvalitetssikrer og kontrollerer
alt jeg gjør, to og tre ganger.

Men du glemte å si fra til statsmini-
steren og regelen om telefonen.

Det var feil. Jeg sa glemte, men
det var bevisst at jeg ikke varsla.

Samme med mobiltelefonen:
Det var en bevisst handling.

Nå er du ute av politikken.
Du kom inn på Tinget i 1997.

-Abstinenser?
-Det må jeg bare innrømme.

For to dager siden
skrev jeg til Siv Jensen -

- at jeg var klar til å bli statsråd;
jeg har meldt meg til tjeneste.

-Per Sandberg, tusen takk for praten.
-Kjempehyggelig, takk skal du ha.

Neste gjest heter Vegard Harm.

Aner du ikke hvem det er,
er du sannsynligvis 40 pluss.

Vegard er nemlig ukjent
i alderen lesebrille og oppover, -

- men hysterisk kjent
i ungdomssegmentet:

Hundretusenvis av fans følger med på
alt han legger ut i sosiale medier.

Alt starta hjemme i Stokke, -

- der Vegard som tenåring
begynte å legge ut tullevideoer.

You raise me up!

Førstemann til månen!

-Vegard, smil.
-Nei ...

-Jeg elsker drama.
-Ja, du gjør det.

Vi elsker Vegard!

Her er Vegard Harm!

Hei!
Å, gode gud.

-Du er så god på entré.
-Ja, jeg liker entré.

På familiebursdager venter jeg
til alle er kommet, så går jeg inn.

-Med et smell. Stakkars familie.
-Koselig å ha deg her.

Fordi du er den fremste
i en ny kategori offentlige personer:

Bortimot født og oppvokst på nett.

Deler raust med alle følgere
fra kriker og kroker i livet ditt.

Bare for å skjønne proporsjonene:
et bilde der du spiser ei taco-lefse.

Se så nydelig.

Alt handler om likes nå.
Hvor mange likes får du på det?

Bortimot 40-50 tusen, kan jeg vel si.
På en taco-lefse er det normalt.

Folk liker det, ja, ja, ja.

Dette er et eventyr
som starta veldig i det små.

-Absolutt.
-Du begynte å legge ut små videoer.

Hvem var du da?

En veldig usikker skaphomo.

Jeg visste jeg hadde humor
inni meg, men turte ikke vise det.

Da kom gutta i klassen: "Er du jente,
eller?" Jeg bare: Nei, jeg liker ...

Jeg holdt det veldig inni meg.
Så fant jeg appen Vine, og da bare:

"This is where I belong."
Så bare pumpa jeg ut.

-Og mye skulle ut.
-Absolutt! Det var mye som kom ut.

Jeg hadde veldig mye inni meg
som jeg ikke visste om. Mye humor.

Først la jeg ut masse hele tiden.
Jeg skjønte ikke egentlig noe av det.

Det bare rant inn med følgere.
Jeg blir stressa av å tenke på det.

Det skjedde sånn.
Mitt liv ble totalt forandra.

Du flytta til Oslo og opplevde
at den røde løperen var rulla ut.

Hvordan følte du deg da?

Voksen og kul der jeg kjørte
av gårde i en gigantisk bil -

- en sofa fra Ikea.
Er ikke det en gammel sang?

Nå var det Oslo. Siste halvår på
videregående gikk totalt til helvete.

Spansklæreren sa: "Du stryker."
Jeg bare: Hola espanol, ha det.

Dette er ikke noe
jeg skal gjøre i livet!

Så høy i hatten. Første halvår i Oslo
følte jeg meg "on top of the world".

Jeg og venninna mi satt og drakk
sjampanje på en veranda på Bislett:

"De som er igjen i Sandefjord, Stokke
og Tønsberg, har ikke styr på livet."

Det hørtes helt forferdelig ut.

Det var fest, gøy
og oppmerksomhet i alle kanaler.

-Men hvordan hadde du det, inni deg?
-Gøy i begynnelsen.

Så ble alt bare en mørk hule.

Det er rart å gå fra
å bare kødde på sosiale medier -

- og være den
som alle forventer skal være sånn:

Halla!
Hva skjer, hva skjer, hva skjer?!

Mens jeg er mer sånn: Hallo ...
Så jeg ble litt mørk til sinns.

Oslogryta, den bransjen
og jobber liksom slukte meg.

Jeg ble veldig redd
og begynte å angste ekstremt mye.

Fra å ha det gøy på jobb gikk jeg
til å stå foran kamera og late som.

Jeg var veldig mørk innvending
og hadde det overhodet ikke bra.

Hvordan er det
når angsten tar over ordentlig?

Det er så tungt.
Jeg ble så sur, forbanna på angsten:

Hvorfor skal du komme
og ta meg nå som jeg er i Oslo?

Jeg var på et så flott sted i livet.
Hvorfor skulle jeg ha det så dårlig?

Men å bli frustrert
hjalp ikke så mye.

Du fikk hjelp av fagfolk som kan
dette med å sortere tanker.

Og du vendte tilbake til Stokke.

-Hvorfor må du være der?
-Vet ikke, men det er en trygghet.

Hver gang jeg går av toget ...

Hei, Rolf! Hei, Ragnar. Så durer
traktoren til bestefar forbi: zen.

Fra Oslo, hvor alt er så mye,
går jeg av i Stokke: full puss.

Jeg bor i en sånn trekant
og ser over til farmor og farfar.

Hun nistirrer fra verandaen:
"Nå er det noen biler hos deg!"

"Du må pusse de vinduene.
Jeg ser det herfra: grusomt!"

Og broren og fetteren min
bor i nærheten, vi ser til alle.

Vi bor i en sånn klyse i Stokke.
Jeg orker ikke å bo på Frogner -

- når jeg har farmor som kommer
og sier hva faen jeg skal gjøre!

For jeg trenger det i livet.

-For det er trygt!
-Jeg må sitte og kose meg der.

Du er egentlig
første generasjon som har det sånn:

Du har hele veien
døra åpen til sosiale medier.

Du merka
at det ble vanskelig for deg.

Hva med familien din,
som har vært mye med i dette?

Jeg dro inn søsteren min
veldig tidlig i den humorgreia -

- og lagde videoer med henne, for
jeg trodde det var harmløst og gøy.

Så fikk jeg smake
hva slik eksponering egentlig gjør.

Det gikk fra
at alt var veldig gøy og moro, -

- til at det kom hatere på Instagram,
ikke bare mot meg, men også henne.

Som storebror føler jeg skyld
når hun ringer og griner og sier -

- det er en egen bruker
som heter Vi hater Maria Harm.

-Hun er liten jente?
-Da var hun vel 14, 13.

Det var brutalt.

Folk ringte mamma
og trua henne på livet.

Søsteren min er blitt en del mobba.
Det har vært veldig mye greier.

Skyldfølelsen har bidratt til
at jeg har hatt det så dårlig.

Jeg dro inn familien
og gjorde Harm-navnet kjent.

Det har jeg slitt veldig med.

Å se lillesøster ha det vondt og føle
at det er ens skyld, er helt jævlig.

Så sosiale medier er ganske skummelt.

Mange barn og unge
lever mye av livet sitt der.

Bør vi voksne tenke at det er
ungdommens fristed eller blande ...?

Overhodet ikke!
Her skal det blandes som en rugdeig!

Rugdeig!
Som en brownie eller noe.

Hva mener du?

Det er skummelt at vi unge
er sjefene på sosiale medier.

Vi kan mobbe, drive med psykisk vold.

Voksne må sette seg
mye mer inn i sosiale medier.

Når barnet ditt kommer hjem,
griner og er fra seg, ikke spør:

"Hva mener du da,
med den snappen?"

Foreldre er ikke trygghet for barna
når det gjelder sosiale medier, -

- for de antar at de ikke forstår.
-Er vi voksne naive?

Jeg vil si det nå.
Men: It's time for change.

Og jeg skal hjelpe til.

Bra du kom
og var litt streng med oss.

Stramma dem opp!

Bli sittende.

Vi skal ta inn en gjest som skal
snakke om noe du syns er interessant:

Det sterkeste verbale krydderet
vi strør på språket vårt: banning.

Én ting har jeg
bestandig vært opptatt av:

Jeg skulle aldri
banne foran Kristoffer.

-Det er ikke sant.
-Det er det faen meg!

Nordmenn banner slik:
"Å, fy til katta! Å, helvete!"

I Spania vi sier ... (tullespansk)

Vi banner med hele kroppen!

Du kan ikke si "faen".
Men legger du på en "so", -

- blir det "sofaen", et møbel.

Noen ganger plumper det ut:
Fy fader. Så fortsetter det:

Fy fader, du som er i himmelen.
Noen frynsegoder skal man ha.

Jeg passet nevøen min. Jeg våknet,
tråkket på tre legoklosser og sa:

"Din skampulte Skiippagurra-sønn!"

Jeg kunne sagt "soppforspiste
pippelkukforhud", men lot være.

Veit du hvor gammel du var da du
begynte å banne? To og et halvt.

Han lærte seg "faen" før "mamma".
Begriper ikke hvor han fikk det fra.

Hvem bestemmer hva som er banning?
Er det kongen? Er det Erna Solberg?

Språkprofessor Ruth Vatvedt Fjeld,
du har brukt lang tid på å samle -

- alle mulige norske banneord
og utgir nå en banneordbok.

-Velkommen hit!
-Tusen takk.

Du har samla sammen
vel 1000 banneord og -uttrykk.

Hvordan har du gått frem
for å få samla det sammen?

Jeg begynte med meg sjøl og tok
banneorda jeg har i mitt vokabular, -

- skrev dem ned, prøvde
å tenke gjennom og hørte etter -

- når jeg kom
med et eller annet uttrykk.

Og det gjør jeg fortsatt, for det er
et nesten uuttømmelig område, -

- hva man har, både jeg og alle
i min familie, venner, kolleger ...

Alle har jeg lytta på og skrevet ned.
Og på trikken, bussen, i kinokøen, -

- hvis noen banner,
skriver jeg det ned.

Har du hørt podkasten
til Harm og Hegseth?

Det er litt kjedelig.
Det er mye oppbrukt.

Ruth! Herregud!
Jeg er jo så god på å banne.

Ja, men mange har
et ganske lite bannevokabular.

I kveld har du vært ganske pen
i språket, men du banner mye.

-Jeg banner mye.
-Hva er det det går i?

Jeg er halvt amerikansk,
liker jeg å si. Jeg er ikke det.

Jeg sier veldig mye:
"Fuck. Fuck, fuck, fuck."

Og som et gledes... "Fuck-yeee!"
Som er gøy. Og "fuck you", som er ...

Da er det interessant
å spørre språkforskeren:

Hva er det Vegard sier når han sier
det? Vet vi noe om opprinnelsen?

Ja. Det er høyst sannsynlig et
norsk ord som har gått i engelsk, -

- og det betyr å slå, "fokka".
Vi har det i ord som "fokkseil".

Det er seilet som slår i vinden.
"Fokka" er et norrønt ord for å slå.

Og vi har jo norske ord for samme
aktivitet, som begynner på p.

Men dette ordet som Vegard er så glad
i, som har med fokkseil å gjøre, -

- handler om en maskulin,
nærmest aggressiv seksualitet?

Ja, og derfor kan det
brukes som banneuttrykk.

Det er uttrykk for aggresjon, sinne.
Det fins mange andre penere ord -

- for den aktiviteten.
De passer ikke som banneord.

Det er ikke god sex man snakker om
når man sier "fuck" og banner.

Det er det omvendte. På norsk sier
man: "Jeg skal straffepule deg."

Og det er enda styggere.

Når du bruker det begrepet,
så mener du ikke alt det der.

Du legger ikke alt det i det.
Mister banneord krafta over tid?

Verden stopper ikke opp
om noen bruker det ordet heller.

-Mister det krafta?
-Det gjør det.

Mange ord blir avtabuiserte. De
mister den tabustyrken som de har.

Det er noen som har sagt:
"Dette er lov, og dette er ikke lov."

Det å leke med de grensene,
det syns alle er spennende.

Men hvis vi gjør det for mye
og går litt lenger over ...

Vi har vel snart ikke fantasi
til å tenke hva som vi ikke kan si.

Men det hadde de før.

Det er litt interessant,
dette historiske perspektivet.

Kan du si noe grunnleggende om det?
Hvorfor banner vi? Hvorfor må vi det?

Det er nok for å få ut
oppsamla følelser som ligger der, -

- som vi ikke vet hva vi skal
gjøre med. Vi har antakeligvis -

- en posisjon som gjør
at vi ikke kan endre på en ting -

- som plager oss, men vi kan banne.
Vi kan forbanne en sjef.

Selv om vi ikke tør å gjøre det
så han hører det, kan vi gjøre det -

- sammen med kolleger som heller
ikke liker sjefen. Det hjelper.

Eller man kan være alene
og si de styggeste banneordene, -

- og det føles som en utløsning. Det
er et viktig psykologisk behov -

- vi har for å sprenge grensene, for
å markere at vi gjør som vi vil.

Selv om vi gjør det av og til og bak
ryggen på dem som har makt over oss.

Det er en slags hjelp
til å klare vanskelige situasjoner.

Men det fins mange andre ting. Mange
gjør det for å være morsomme, -

- for å underholde, for å være med.
Og det er viktig.

Det er det vi driver med hele tiden,
for å kunne kommunisere, -

- for å syns, for å markere oss. Det
er mange hensyn å ta når vi banner.

Du har også kikka på kategorier. Det
fins en måte å sortere banning på.

Det er hva vi banner ved
eller til. Det er jo forsvergelse.

Man lover noe
eller forsøker å "ditche" noen.

Det er først og fremst djevelen som
er aktuell i norsk moderne banning.

-Det er faen og fanden og helvete.
-Satan, liker jeg å si.

Den hebraiske
betegnelsen på mannen.

Men fanden er fienden - fra norrønt.
Så har vi djevelen - det latinske.

Den bruker vi mye nå i vår kultur, og
mindre Gud, som var mye mer før.

Det har sammenheng med
sekularisering av samfunnet.

Vi tror ikke så veldig på Gud lenger
og at vi blir pekt på på Dommens dag:

"Du kan ikke bli med til himmelen,
for du har brutt det andre budet."

Og så har vi
dette med ekskrementer, -

- som i gamle dager var
stygt og farlig å snakke om.

Nå sier vi skitt og skittburgere,
dritbra, dritgodt ...

I gode, gamle dager
var det farlig å nevne det.

Avføring var smittsomt. De skjønte
det, men de trodde det var trolldom.

De kjente jo ikke til bakterier og
virus. Man måtte ikke nevne det.

Og skulle man nevne det, måtte
man si "fy" foran og spytte det ut, -

- så det ikke kom inn i kroppen.

De hadde en anelse
om smitteeffekten av dette.

Så når vi setter "fy" foran,
hva gjør vi da?

Vi spytter det ut. Nevner du fandens
navn, kan han gå inn i kroppen din.

Sier du "fy faen", spytter du
ham ut. Vi sier også "fy til grisen".

Men vi sier aldri "fy Gud".
Det har jeg aldri hørt.

Så det er bare foran dette
som ikke skal gå inn i deg.

Når du hører dette, kommer du til
å tenke annerledes om bannskap?

Ja. Du kan ikke si "straffepule".
Da kommer du ikke til himmelen.

-Tror du vi kan slutte å banne?
-Nei.

Det vil alltid være noe som er for-
budt. All kultur består egentlig i -

- at noe er forbudt. Gjør du noe,
hører du ikke med i klanen.

Det gjelder alle gruppedannelser og
alle kulturer at man må ha grenser.

Ellers blir det anarki,
og det funker ikke.

Da kommer banninga inn.
Vi vil leke med de grensene.

Nå har jeg lært veldig mye og blitt
litt stressa pga. all styggpraten.

Men vi setter det under overskriften
"Forskning og formidling".

Tusen takk skal du ha,
og tusen takk til deg, Vegard.

Hva er gull verdt? Kongeparet
har jo feira gullbryllup denne uka.

Men vi må kaste et realistisk blikk
på rangeringene av bryllupsdager.

Vi lever i en tid hvor tosomheten
er truet. Ekteskapene er skjøre.

Det er for gærent at folk
som har holdt sammen i 5 år, -

- ikke har kommet
lenger enn til trebryllup.

Klarer du 20, er du fortsatt ikke
lenger enn porselen. Det funker ikke.

Det er noe som heter inflasjons-
justering. Det må vi gjøre her òg.

Har du klart å elske og ære og holde
sammen med din elskede i 20 år, -

- er det gull. Det er mer
enn godt nok til gullet.

Vi må heie på de som får
det til. Syns dere ikke det?

Nå får dere møte to gjester som er
blant våre mest folkekjære artister.

Så er de også ektepar og har akkurat
stått i en dramatisk livskamp sammen.

Den 16. januar i år ble Sigvart
Dagsland hardt skadet i en bilulykke.

Han har brukt tiden siden da
til å kjempe seg tilbake.

Vi er glade for å kunne ta ham imot
sammen med kona Karoline Krüger.

Hei!

Hei, Sigvart! Ta plass.

Velkommen hit, begge to.
Det er godt å se dere.

Hvordan er det for deg
å være på beina og gå inn her?

Helt fantastisk. Det blir fort
"carpe diem"-stemning i heimen.

Bare det at vi nå kunne være i London
og kunne gå forskjellige steder ...

Plutselig ble det å kunne gå
på kjøpesenter helt fantastisk.

Så det er masse seiere, syns jeg.
Og nå har jeg ikke vondt heller.

Men jeg må bruke resten
av året på å lære å gå skikkelig.

Jeg syns du går
ganske skikkelig allerede.

Vi fikk jo alle med oss at det var
en alvorlig ulykke den 16. januar.

Du må ta oss med tilbake dit.
Du hadde spilt konsert på Rena.

Så kjørte dere sørover. Du satt
bak rattet med bandkompiser i bilen.

Og så er det plutselig en bil
rett imot i din kjørebane.

-Rekker du å tenke noe?
-Ja. Jeg skjønte det skjedde.

Han var vel 2 m foran meg plutselig.
Jeg tenkte: "Der skjer det."

Jeg rakk å grue meg. Helge, lyd-
mannen, var bak, og Torjus på siden.

Så sa Helge: "Å nei."

Så våkna jeg, og da var
vi tydeligvis på autovernet.

Og da husker jeg at jeg våkna,
og så spurte jeg: "Lever dere?"

Begge kunne bekrefte det.
Men det stod ikke så bra til.

Jeg merka fort at her var det noe
rart. Det armen var liksom her.

Jeg merka at ribbeina var gått.
Så jeg skjønte noe hadde skjedd.

Vi har sett bildene fra
ulykkesstedet. Bilene er maltraktert.

Og inni der satt dere. Du var klar?
Du hørte lyder? Du fulgte med?

Ja, men det var som en tåke.

Jeg brukte tydeligvis
mye krefter på stemmen.

Jeg sa til guttene: "Dette skal
vi klare." Jeg husker jeg sa det.

Det er jo litt sånn ... Det føltes
rett og slett som en tåke.

-Hadde du vondt?
-Ja.

Kroppen kan visst bare ta en viss
smerte, og så går det over.

Jeg hadde aldri mer vondt
enn jeg kunne klare.

Det var liksom her i starten,
og så begynte jeg å merke -

- at det ikke var helt ok her.
Til slutt var det låret.

Men så var det noen rolige stemmer.
Da de skulle skjære meg løs, sa de:

"Vi må legge over der ...
Lukk øynene, så skal vi ..."

Du føler du er i veldig gode hender.
Og så fikk jeg litt Elvis-cocktail.

-Medisin?
-Ja. Mye godt der.

Da ble jeg tatt inn i sykebilen.

Jeg lå der og var litt oppstemt.

Jeg skrøt av redningsarbeiderne:
"At dere tar en sånn jobb!"

Du tok jobben med å rose
helsevesenet der og da?

Jeg gjorde det. Jeg var nok
litt high, men jeg står for det ennå.

Jeg har virkelig opplevd
norsk helsevesen på sitt beste.

Ja, det fortjener en applaus.

Karoline, du er i Bergen,
hvor dere bor.

-Hvordan fikk du beskjed om dette?
-Jeg fikk en telefon.

Halv tolv var vel klokken da.
Det er noe med de telefonene -

- halv tolv på landlinjen
som ellers aldri sier noe.

Da får du følelsen av
at livet kan ta en sving.

Det som jeg i ettertid skjønte
var hele forskjellen for meg, -

- var at det var Sigvart
som selv snakket.

Han hadde fått ambulansepersonellet
til å holde telefonen inntil.

Jeg hørte jo at Elvis-cocktailen
hadde slått inn. Han sa:

"Jeg har vært i en voldsom ulykke.
Jeg er bra i hodet og kroppen."

"Og jeg tror de andre lever."
Men jeg hørte det var han.

Og for meg var det sånn: "Ok.
Han er han. Resten kan vi fikse."

Nå ble det mye mer å fikse enn
jeg kanskje regnet med der og da.

Men i alle fall var det en slags ...
Du legger på og tenker: "Ok."

Skjønte du
hvor alvorlig det var?

Ikke før jeg kom på intensiven.
Da jeg så de bildene, -

- skjønte jeg at dette
ikke var noen søndagsskole.

Men intensiven ...
Det er et veldig spesielt sted.

Det piper, og det blinker,
og det er oksygenmaske ...

Her redder de mennesker fra å dø.
Da jeg kom dit, skjønte jeg:

"Ok, livet har
virkelig tatt den svingen."

Ble du redd?

I begynnelsen er det
så mange ting som er vanskelige.

Jeg opplevde to ting. Det ene
var at korttidsminnet forsvant.

Det andre var at evnen til å skille
mellom viktig og uviktig ble borte.

Det var sånn: "Han har akkurat
overlevd. Jentene må få vite det."

"Her er en flekk.
Den må jeg få vekk."

Da kommer de i hvite frakker,
traumepsykologene.

"Nå skal du høre. Nå må du
beskytte deg fra meldingene."

"De er fine, men de er veldig mange."

"Du må snakke sånn og sånn
til jentene dine." Det var gull.

Du har vært gjennom flere kompliserte
operasjoner og brukt måneder -

- til å trene deg opp igjen,
få alt det ødelagte til å virke.

Hvordan har du tenkt
for å klare det?

Jeg har telt seire. Da jeg fikk
tilbake viljen, ble jeg opptatt -

- av å telle seire,
og det er ganske smart.

Kirurger sier:
"Dette kommer til å gå bra."

"Du må i verste fall ta en operasjon
til. Men det blir bra til slutt."

I begynnelsen kan du ikke gå på do.
De løfter deg opp på en planke -

- og triller deg ut, og så kan du
være på do med tre sykesøstre.

Etter to uker er det
bare én sykesøster med.

Og da er vi kommet et sted.
Og så begynner vi med krykker.

Og så kommer du over til én krykke.
Det er hele tiden sånne mål -

- med noen nedturer, men de har
ikke vart lenger enn et par dager.

Så jeg har talt de seirene.

Nå tenker jeg at jeg skal gå
rundt vannet hjemme uten stokk.

Du har jobba med dette.
Og så har du stått ved siden av -

- og vært pårørende.
Hva har det krevd av deg?

Jeg hadde et sykeleie
for 7-8 år siden, som varte en stund.

Det er veldig interessant å se
forskjellene på de to rollene.

Som pårørende har du
den dobbeltheten i at du skal være -

- den som står, og samtidig har du
en sorg over det som har skjedd.

Og så er det jo klart at det er
masse logistikk man skal få til.

Så det var veldig spesielt.
Veldig fint også.

Det var en annen bilfører her.

Ingenting hadde skjedd hvis vedkom-
mende holdt seg i sin kjørebane.

Har tankene gått dit mange ganger?
Har du vært bitter på det?

Nei, ikke en gang. Jeg håpet
jeg kunne få snakket med ham.

Men det er jo taushetsplikt osv.
Jeg tror alle som sitter her, -

- vet hvordan det er å kjøre bil, og
alle har mistet konsentrasjonen.

Så jeg skjønner at det skjedde,
og jeg var på feil sted.

Så det blir ikke noen konstruktiv
vei å gå. Hvis han ser på nå, -

- må han vite at vi har tenkt på ham
masse, og håper at det går bra.

Historien er dramatisk, men også
fin fordi det gikk godt til slutt.

Og dere to er i gang med
nye, musikalske prosjekter.

Og nå får dere gå bort på scenen
og avrunde kvelden musikalsk.

Tusen takk for praten, begge to.

Låten som de har med til oss,
er helt ny, og den heter "Sammen".

Og me står i dette sammen.
Og me tar det steg for steg.

Ikkje mange skritt av gangen.
Det klarer ikkje eg.

Det er mørkt,
og alle englene har dratt.

Eg er fanga her
i sjelens svarte natt.

Er det nogen
så kan sei meg kor eg er?

Så kan trekka
sløret vekk så eg kan se.

Vet at dagen leve livet langt herfra.

Men dit kan eg ikke dra.

Og me står i dette sammen.
Og me tar det steg for steg.

Ikkje mange skritt av gangen.
Det klarer ikkje eg.

For me står i dette sammen
ved en ny og fremmed bro,

ser ikkje lyset langt der framme,
men me vet at me er to.

Mørket ble jagt bort
då du steg inn,

og du uten ord
la hånden din i min.

Alt eg hadde,
hang og dingla i en tråd,

men kunne
knyttas fast i deg og her og nå.

Ennå danse dagen
sorgløs langt herfra,

og dit skal me en gang dra.

Og me står i dette sammen.
Og me tar det steg for steg.

Ikkje mange skritt av gangen.
Det klarer ikkje det.

Ennå danse dagen
sorgløs langt herfra.

For me står i dette sammen.
Og me tar det steg for steg.

Ikkje mange skritt av gangen.
Det klarer ikkje eg.

For me står i dette sammen.
Og me står der, du og eg.

Ser ikkje lyset langt der framme,
men tar det steg for steg for steg.

For me står i dette sammen.
Og me står der, du og eg.

Ser ikkje lyset langt der framme,
men tar det steg for steg for steg.

Tusen takk!
Håper dere har kosa dere -

- der ute i vinkelsofaene.
Vi har hatt det bra her.

Vi gleder oss til neste fredag.
Husk å høre podkasten vår.

Vi sees og høres!