Copyright (C) NRK

Norske tekster:
Kato M. Hansen

Nordiske formgivere har alltid blitt
inspirert av naturen, enkelheten -

- og det spesielle nordiske lyset.

Vi har fortsatt
de enkle og rene linjene -

- som de nordiske designerne
gjorde moderne i 50-åra.

Tre designeksperter
skal ut og undersøke -

- hvordan vi lever
med nordisk design.

I dag: soverommet.

Vi skal møte både
de gamle mesterne og de unge nye.

Li Pamp fra Sverige
elsker klassikerne fra 50-åra.

De holder funksjonelt og er vakre.

Kurator Benedicte Sunde kan både
designhistorie og det nyeste nye.

Norske designere
er nok det nye samleobjektet.

Trendforsker Mads Arlien-Søborg -

- mener at de store ikonene
står i veien for de unge nye.

Det mangler litt galskap,
vågemot og fandenivoldskhet.

Dette er det aller helligste.

Intimsfæren, der mor og far er.

Men barna har også trukket inn hit.

Dette er iallfall et høyst privat rom, eller?

-Ja ...
-Det har nok forandret seg litt.

Store, mørke, tunge møbler
og gjerne nattpotte under sengen:

Soverommet for hundre år siden.

Hos en arbeiderfamilie sover
ofte hele familien i samme rom, -

- med minstemann i kommodeskuffen.

Med etterkrigstidens
skandinaviske velferdsmodell -

- blir boligene
mer tilpasset familiens behov.

Nå må dere gå og legge dere.

Barnerom blir vanlig
hos de som har råd til det, -

- og soverommet endrer karakter.

Familiens voksne
får soverommet for seg selv.

Svenskene er blant topp ti
i å bruke penger på seng, -

- rommets viktigste møbel.

Vi bytter seng oftere,
og legger mye penger i den.

Vi får se hva det er.

Vi har hatt mange kampanjer om -

- at man bruker en tredjedel av livet
på å sove og må ha ei god seng.

Det har nok festet seg
hos mange forbrukere.

-Dette er sengenes crème de la crème.
-Rolls-Royce.

Det er Hästens.

Nei, unger, ikke hopp sånn i sengene!

Dobbeltsengen er sove-
rommets absolutt viktigste møbel.

Den er flere hundre år gammel
og har jevnlig skiftet utseende.

På 50-tallet prøvde noen arkitekter
å kvitte seg med dobbeltsengen.

Den ble sett på som upraktisk,
uhygienisk og lite funksjonell.

Brede og lave senger er tunge å re,
især om man kun kommer til fra én side.

Da var det nemlig små rom
med enkel innredning som gjaldt.

Men dobbeltsengen lever
i beste velgående, 60 år senere.

Her kan man få lyst til å tilbringe
litt mer enn en tredjedel av livet.

Det man kan vise fram,
er sengeteppet, som dette.

Det er designet av danske Karen Bjelke.

Sengeteppet er blitt
en viktig del av soverommet.

Og dette er utrolig fint.

Det er veldig moderne
med sånt harlekin/trapes-mønster.

-Mange nye designere jobber med det.
-Interessant at de tar det opp igjen.

Det oppsto jo
i Bauhaus-skolens univers, -

- men med mye mindre
geometriske former og uttrykk, -

- inspirert av modernismens
store mestere, bl.a. Picasso.

Ser man på de mønstrene
tekstildesignerne foretrekker i dag, -

- er det jo veldig modernistisk,
med denne sterke geometrien.

Det mer romantiske og florale er ikke
så dominerende i dag. Ikke moderne.

En enorm estetisk funksjon,
egentlig en ekstra arbeidsoppgave:

Man lufter dyna, og så rer man senga.

Et sengeteppe lagd av overskuddsstoff,
rester fra Kvadrats fabrikk i Ebeltoft.

Vi var på besøk og så
masse hauger av ganske lekre stoffer.

Og det kunne være gøy å bruke dem,
istedenfor at de bare skulle kastes.

På den ene sida er
de forskjellige stykkene satt sammen.

Den andre er mer enkel,
med bare ett stort stykke.

Tanken er naturligvis
at fargene skal vende opp.

Vi kjenner det mest fra hotellrommet.
Hjemmet vårt fungerer jo stadig mer slik:

Vi bruker rommene mer komprimert.
Soverommet brukes til andre ting.

Da er det greit at ungene
ikke hopper rundt i sengetøyet.

Og hvis gjester skal inn der,
eller man bruker senga til noe annet, -

- er det fint med et sengeteppe.

Er noen på besøk for første gang
og skal få se hvordan vi bor, -

- da viser iallfall vi i Sverige fram
hele hjemmet, også soverommet.

Men ikke på kontinentet.

I Frankrike eller England ville jeg
aldri få komme inn på soverommet.

-Vår private terskel er kanskje ulik.
-Det er litt sånn i Danmark også.

Det er ikke et rom man viser fram.

Eventuelt får folk bare en liten titt inn,
for det er tross alt en veldig privat sfære.

Jeg har tittet inn
i noen soverom og tenkt ...

Huset åpner seg opp.

Skandinaver er opptatt av
å få inn lyset fra flere kanter.

Soverommet blir også en viktig
visningsarena for vår gode smak.

Det begynner iallfall å bli det.

Det legges mye mer energi og ressurser
i å iscenesette soverommet nå enn før.

Her har man valgt å bygge inn
oppbevaringen. Klærne er vel her?

Ja.

-Og det er jo ikke noen IKEA-kopi.
-Nei, for man kan se penselstrøkene.

Ikke noe sprøytelakkert industriprodukt.

Det er håndlagd.
De som bor her, har hatt en tanke bak:

Være trofast mot arkitekturens historie,
men allikevel gi det et nytt preg.

Det har jo blitt en trend:

Oppbevaring
skal pakkes inn eller innbygges.

Eller man skal ha et walk-in closet,
der man går inn i et helt annet rom.

Det er sjelden vi ser
store klesskap uti rommet.

-Men det er et modig valg.
-En mellomting.

De går i en litt annen retning:
en slags Piet Mondrian i pasteller.

Med tanke på sengeteppet
blir dette nesten som et maleri -

- og ikke bare et klesskap;
en estetisk opplevelse i seg selv.

Både et praktisk møbel og et smykke.

Den er sterk i uttrykket,
som et utropstegn i rommet.

Man overser den ikke.

Den er tiltenkt soverommet.

Med alt mulig i: smykker, klokker ...

Det blir som et digert smykkeskrin -

- der man har yndlingstingene sine.

Vi grublet veldig lenge
og testet på data og på skisser:

Noe mørkt der må vi balansere med
noe lyst her og noe mellommørkt der.

Det er veldig mye tankevirksomhet
og skisser bak et slikt møbel.

Vi lette
på loppemarkeder og bruktbutikker -

- etter gamle kommoder
og skuffer med fine fronter.

Så satte vi dem sammen til et nytt møbel.
Først trodde vi det ville bli nokså brokete:

Mange ulike treslag, 50-talls, 60-talls,
70-talls, som vi blandet helt på måfå.

Men da vi så fikk på plass
den hvite rammen rundt, -

- hendte det noe, med den miksen.
Men den var ikke produksjonsvennlig.

Vi hadde jo satt sammen
skuffene som et puslespill.

Så vi måtte tegne
nye skuffer med nye mål.

Som dere kan se, er det jo mange
ulike treslag og overflatebehandlinger -

- for å skape dette brokete,
men likevel samlede uttrykket.

Der er vi jo inspirert
av historien på ulike måter.

-Det er et kontrollert kaos.
-Det kan man si.

Det siste vi gjorde,
som var veldig gøy, var å velge knotter.

Vi visste ikke om vi skulle
ha samme treslag som skuffen -

- eller ha noe helt annet: metall ...
Skulle vi ha en mørk knott på denne?

Til slutt valgte vi å holde oss til
samme treslag, men med ulike former.

For det holder,
det gir tilstrekkelig ... uttrykk.

De ulike formene.

Mens disse to litt mer spesielle skuffene
fikk knott i et annet materiale, porselen.

Det ga en passende balanse, syntes vi.

-Jakkens Hvile.
-Bare navnet er jo vidunderlig.

-Poetisk. Wegner?
-Et lite skattkammer, dette!

Dette er min favoritt. Det er jo
en herrebetjent, ikke bare en stol.

Wegner skal ha sittet
med arkitekten Steen Eiler Rasmussen -

- og designeren Kay Bojesen,
han med de små figurene, -

- og snakket om at det ikke fantes noe
å oppbevare klærne på - for mannen!

Der buksa kunne ligge etter presse-
foldene, og jakken kunne henge pent.

Dette gikk Wegner
og grublet over i noen år!

Og så kom han med denne.

Her henger man buksen.
Mansjettknapper, klokke, belte ...

Legger den i press
og henger jakken over.

Det er fint at et sånt gentlemans-
møbel har en helt feminin form.

En spesiell vri.

Noen mener
at viten kan hemme fantasien.

Men jeg mener at man skal vite
og være så perfekt som mulig.

Da står man fritt,
uavhengig av hva andre mener.

Snekker Hans Wegner utdanner seg
videre til møbelarkitekt i 30-åra.

Han regnes som funksjonalist, -

- men møblene hans
er samtidig veldig organiske.

En stol er et apparat til å sitte på
og skal gjøres så enkel som mulig.

Så får den det uttrykket jeg gir den.
Jeg vet ikke hvorfor den ser slik ut.

Fire bein og fire sarger
som forbinder og støtter beina.

Pluss en krans
som støtter ryggen og bærer armene.

Wegner skaper flere hundre stoler.

Mest solgt er Y-stolen fra 1949.

Men stolen
amerikanerne kaller The Chair, -

- blir verdensberømt i en tv-duell -

- mellom Nixon og Kennedy
under presidentvalgkampen i 1960.

Det med Stolen er noe tøv,
for Stolen eksisterer ikke ennå.

Man kan ikke lage noe som er endelig.
Folk som sier det, har ikke forstått noe.

Hva gjør en stol bruksmessig
og estetisk tilfredsstillende?

Først og fremst er det jo en bruksting.

Så funksjonen må være i orden.
Skal det også være en god ting, -

- må funksjon, konstruksjon og
materialvalg gå opp i en høyere enhet.

Jeg skulle gjerne se den i en farge.

-Da ser man jo ikke dette vakre ...
-Det sa man sikkert om Y-stolen også.

-Da vil dette trearbeidet bli skjult.
-Det har jeg ikke så mye respekt for.

Egentlig rart det ikke er enda mer tekstil
i Skandinavia, så kaldt som vi har det.

Kjølige vintrer ...

At vi ikke, selv under modernismen,
har hatt mer matter og sengetekstiler.

Det skyldes nettopp modernismen
at det ikke har vært så mye tekstiler.

Særlig i moderne arkitektur -

- har det stort sett ikke vært tekstiler,
som kontrast til det harde, kliniske.

Men det snur nå.

Man vil tilbake til naturmaterialet.

Vi ser det i Norge også: Man går
tilbake til originalsauen, spelsauen.

Den ullen er helt spesiell. Man går
tilbake til en middelaldersaueslekt ...

Man finner det unike ved sin nasjon -

- for å dyrke fram
dette håndverksmessig unike.

Denne pledd-designen, Lynild, -

- har vi lagd for Røros Tweed,
og den lanseres nå i høst.

Et lammeullspledd.

En litt tynnere kvalitet enn det
Røros Tweed vanligvis vever.

Mønsteret er eldgammelt.

Det går tilbake til middelalderen.

Populært i renessansen,
men da mer som broderi.

Lynild er betegnelsen på mønsteret.

Pleddet inngår i en tradisjon.

Vår videreutvikling
av den norske Lynild-tradisjonen.

Tilnærminga i begynnelsen
var veldig mye mønster.

Så mer og mer farge,
nesten som et eget uttrykk.

For folk flest er et pledd -

- like mye en prydgjenstand -

- som en funksjonell bruksgjenstand.

Dermed blir fargen
en av pleddets viktigste egenskaper.

Man har et sett fargepreferanser -

- man ofte griper til
når man settes til veggs.

Her har vi prøvd å bryte ut
og forske på kombinasjoner.

Det er farger
vi kanskje har lånt fra sporten.

Mer sportslige farger.

Dette kunne kanskje ha vært
mer en løpetrøye enn et pledd.

Vi syns det har vært spennende -

- å prøve å utfordre oss selv
med uvanlige kombinasjoner.

Vi føler at vi har bevegd oss
såpass langt at dette er ...

Vi føler at vi har raffinert
fargesansen vår ganske mye.

Vi har valgt noe vi syns fungerer.

Men det vil nok overraske noen, -

- ikke minst dem
som kjenner til Røros.

Røros er et av
de kaldeste stedene i Norge.

Nettopp her har de
spesialisert seg på ullpledd.

I mange tiår
veves pleddene i private hjem.

Først i 1968 samles produksjonen.
I dag samarbeider Røros Tweed -

- med Skandinavias ledende
designere og tekstilkunstnere.

Ofte hverken brukes eller selges
pledd i sin fulle utstrekning, -

- men ligger
sammenkrøllet eller sammenbrettet.

Pleddet skal jo også være vakkert -

- i en krok, rundt en kropp eller
i et rotete hjørne i en butikk.

Da er farger og fargekombinasjoner -

- et vel så viktig aspekt
som nettopp mønstringa.

AJ-lampa.

Arne Jacobsen, fra 60.

Ja, SAS-hotellet
sto vel ferdig omkring 58-60.

Lagd til SAS Royal Hotel. I soverommet
kombinerer man det nye og det gamle.

En måte å få klassisk design inn der på.
Den ble hvitlakkert inni nettopp for å ...

Spre lyset.

Og formen skulle
retningsbestemme lyset.

Form følger funksjon.

Man ser jo at den er fra midten
av århundret: dette geometriske ...

-Veldig slutten av 50-tallet.
-Her er vi i Mad Men-perioden igjen.

-Disse formene, sirklene.
-Og sirkelform her. Veldig elegant.

Fantastisk at Louis Poulsen
har lagd den i alle disse åra.

-Nå kommer den i flere varianter.
-Nye farger ...

De holder den i live og oppdaterer den.

Arkitekten og designeren
Arne Jacobsen vokser opp -

- i et overdådig
viktoriansk hjem i København.

Hele hans produksjon er et
konstant opprør mot slik innredning:

Funksjonelle boliger
med funksjonell innredning.

Det har heldigvis blitt mindre pynt.

Og selve konstruksjonen,
hvis den er god, er pynt nok.

Han opererer i mange sjangere:

Boliger, møbler,
lamper, bestikk, tekstiler.

Mest kjent er nok
stolen Syveren fra 1955.

Den var først vanskelig å produsere,
men har i dag solgt flere millioner.

Lampen AJ skapes i 1960
for SAS-hotellet i København.

Bygningen er et av
Jacobsens modernistiske hovedverk.

Han har også en finger med
i hver minste interiørdetalj.

Han tegner et helt hotell,
fra det aller, aller ytterste -

- ned til minste lille detalj, som kula på
rullegardinsnora, og med full kontroll.

Den er ganske diskré.
Noe man ikke legger merke til.

Særlig om det ligger klær oppå.

Den passer jo veldig godt
på dette ultrafunksjonelle soverommet.

Hver ting har sin spesifikke funksjon,
så det er helt i funksjonalistens ånd.

I dagens compact living vil man jo
få inn mange funksjoner i hvert rom.

På et soverom kan det jo godt stå
et lite skrivebord eller noe annet.

Jeg tenker på soverommets utvikling.
Grunnelementene er jo de samme -

- som for hundre år siden:

Ei seng, noe å oppbevare klær i,
enten et skap eller en kommode.

Et nattbord. Før med nattpotta i,
i dag med ei lampe eller ei bok på.

Grunnelementene er de samme.

For halvannet år siden
valgte vi å satse i New York.

"New Nordic" er enormt stort i USA.

Hele måten vi lever på i Skandinavia:

Sykkelkulturen, matkulturen.

Noma er verdens beste restaurant.
Ingels bygger høyhus på 57. gate.

Alt vi gjør, får enorm oppmerksomhet.

Jeg tror det er staheten vår,
pertentligheten overfor produktet.

Reflect-skjenken er enormt detaljert,
og det tror jeg kjennetegner oss.

Reflect-designen er et resultat
av det fantastiske lyset i Norden.

Så kom ideen om å skape -

- en form som sendte dette lyset
ut i rommet og skapte mer lys.

Så var det å regne ut: Hvor faller
skyggen hvis man har en flate?

Og den utregningen viste at den
unike tykkelsen på de fire hjørnene -

- gir et fint lite håndtak
jeg kan åpne møbelet med.

Soverommet blir en del
av det man kaller velværelse.

Som badet. De to rommene
er i ferd med å smelte sammen.

Den tendensen vil vi se i framtida.
Soverommet får noen nye funksjoner.

Den mest private sfæren,
soverom og bad, blir integrert.

Artige gamle ting kommer tilbake.

Mange unge designere begynner
f.eks. å nyfortolke sminkebordet.

Både i Norden og ellers i verden.

Det har vært ute i mange år.

En norsk designer, bosatt i London,
Alex Hellum, har lagd et sminkebord.

Nydelig, i tre, fantastisk nytenkende.

Ser vi litt framover,
tror jeg det vil skje -

- et markant oppgjør
med det funksjonalistiske soverommet.

Akkurat som det skjer med badet,
med elementer fra andre rom: tv ...

Flatskjerm ... Mange gjør jo opprør
mot det også, som denne familien.

Det er helt sunt.

Vi må jo virkelig jobbe for stillheten
nå som vi har all teknologi tilgjengelig.

Man diskuterer jo nettopp dette:

At tv-skjermen på soverommet
ødelegger for nattesøvn og sexliv.

-Jeg tror det blir et sånt velværelse.
-Håper det.

Dessverre hender det at jeg tar
med meg pc-en i senga. Aldri mer.

Aldri mer. Jeg tror man vil
forske mye mer på søvnkvalitet.

Også når det gjelder farger og teksturer.

At man blir opptatt av hvordan
værelset er utformet i seg selv.

-Skal vi ta oss en høneblund?
-Ja. Natta ...

-Så er det hjemmets oppholdsrom.
-"Stuen", sier vi på norsk.

Fjernsynet har tatt over for peisen.
Ilden er ikke så fasinerende lenger.

Det fins ild man kan sette på.

-De er glad i Mad Men her.
-Fargekoordinerte bøker.

For meg er dette en tidslomme.
Og jeg vil ikke bo i et retromuseum.