Copyright (C) NRK

Jeg vil "nakengjøre" eksistensen
og menneskets vilkår i eksistensen.

Og jeg vil at den "nakengjøringen"
skal være belyst.

Det skal ikke være
noen skygger å gjemme seg i.

Det skal være det jeg kaller
et nådeløst lys. A light without mercy!

Jeg er litt nervøs når jeg ringer på
døra til filmskaper Roy Andersson.

Bak denne fasaden har han skapt sin
unike verden med scener som dette.

Imponerende scener
ulikt alt annet man ser på film.

Surrealistiske scener som har gjort
Andersson til et stort filmnavn.

Og gitt ham priser,
bl.a. i Cannes, -

- og nylig en av de viktigste film-
utmerkelsene: Gulløven i Venezia.

-God dag. Vegard heter jeg.
-Hei. Roy heter jeg.

-Der er kameraet mitt.
-Oi, det er på.

-Får vi lov til å stige på?
-Ja, vær så god.

-Har dere kommet helt fra Norge?
-Det er ingen vei for et slikt besøk.

Ikke når man får besøke en av verdens
mest egenartede filmskapere som, -

- paradoksalt nok, ble spådd en kort
karriere av Ingmar Bergman.

Studio er der inne.
Vi har to studioer her.

Dette var det første studioet.

Vi kaller det for A-hallen.

Klassiske filmstudioer i Stockholm
het A-hallen, B-hallen, C-hallen ...

Lokalet er lite, men med
noen knep kan vi gjøre det større.

Ikke digitalt, men analogt.
Med fortsettelsesmodeller.

Ved visuelt bedrag og modeller får
han et lite studio til å se stort ut.

Som her, i denne scenen.

Fordelen med å filme innendørs er at
han har kontroll over omgivelsene.

Hver grånyanse, hver rotte.

Samtlige detaljer skal stemme
med regissørens visjoner.

For noen beist!

Stilen har gjort at Andersson
er blitt anerkjent verden over.

Men hva ønsker han egentlig å si med
filmene sine? Det skal vi finne ut.

Se her, ja.

Jeg jobber så mye
at jeg aldri rekker å rydde.

Du har kjøpt ditt eget studio for å ha full
kontroll, og bruker fem år på en film ...

Fire, toppen.

Og du er opptatt at hver minste gren,
at den henger riktig på treet ...

Hvordan vil du beskrive
et sånt menneske?

Jeg er veldig ...

Jeg liker ikke dårlig arbeid.

Det henger nok litt sammen
med barndommen min.

Onkler og slektninger ...

De var håndverkere
og hatet slurvearbeid.

Er det noe i din barndom som tilsier
at du skulle jobbe med kultur eller film?

Det er én faktor med der,
og det er faren min.

Han var et fint selskapsmenneske.

Han var veldig underholdende.

Han hadde rare vitser.
Ingen andre fedre hadde så rare vitser.

Så det var en kreativitet i det.

Men han var egentlig potethandler og
hadde bare gått seks år på folkeskolen.

Men hjemmet ditt, typisk arbeiderklasse-
hjem. Politisk aktivt hjem også?

Pappa var kommunist.
Stalinist.

Når jeg kom hjem
med skolekamerater iblant ...

Og de kom fra middelklassen.

Da var jeg litt feig
og gjemte vekk Arbetartidningen.

Moren min ville heller ikke vise naboene
at vi hadde en kommunistavis hjemme.

-Ville du være finere?
-Forfengelighet.

I den alderen
skammer man seg over foreldrene.

Men jeg er glad for at jeg hadde
den faren, og at han var kommunist.

Det er så fint, syns jeg. Han vokste opp
under veldig vanskelige forhold.

Det fantes ikke noe annet verdenssyn enn
en verden i rettferdighet og kommunisme.

Du ville bli forfatter.

Når bestemte du deg for at film var
språket du ville fortelle gjennom?

Det er flere filmopplevelser.

Da jeg var ni-ti år -

- og gikk på søndagsmatineene ...
Det var Helan og Halvan.

Forsiktig med ryggen min.

Det var favorittene mine.
De var både morsomme og stakkarslige.

Så jeg tror Helan og Halvan
fins i filmene mine.

De prøver å få mer status,
men mislykkes hele tiden.

De prøver å være middelklasse,
men er tapere.

De prøver nesten å være overklasse.
Oppfører seg som om de var viktige.

De er så stakkarslige, og så morsomme.
Jeg tror alle kjenner seg igjen i det.

Selv den som er født
med sølvskje i munnen.

Man ønsker å være
høyere på samfunnsstigen.

Ønske om å bli til noe førte 24-årige
Andersson til filmskolen i Stockholm.

Jeg hadde egentlig tenkt å bli forfatter.

Jeg drømte virkelig om
å bli stor forfatter.

Men jeg begynte å oppleve filmen
som et mer interessant medium.

På filmskolen ble han
veiledet av François Truffaut, -

- Bo Widerberg og Vilgot Sjöman.

Og svensk films
store ikon, Ingmar Bergman.

Ingmar Bergman var
inspektør på filmskolen.

Så hvert år skulle alle elevene, -

- iallfall alle på regilinjen,
komme på kontoret hans i Råsunda.

Og så skulle han fortelle oss hvordan
alt fungerte, og vi kunne stille spørsmål.

Han visste at jeg hadde
kontakt med Bo Widerberg, -

- som var hans store antagonist.

Jeg hadde drevet med demonstrasjoner
og laget dokumentarer om Vietnamkrigen.

Vi på filmskolen var enormt privilegerte.

Vi fikk et Beaulieu-kamera.
Hver elev fikk det.

En stor pakke råfilm.
Og fremkallingskostnadene var betalt.

Så vi kunne bare filme som vi ville.
En enorm luksus.

Men Ingmar Bergman var så forbanna
på at vi filmet demonstrasjoner -

- og ikke laget fiction
eller psykologiske thrillere.

Vi filmet demonstrasjonstog og
pratet om den urettferdige Vietnamkrigen.

Han sa: "Fortsetter du med dette, vil du
aldri få lage langfilm." Han advarte meg.

Men da jeg satt der og hørte det ...

Jeg var 26 år og tenkte:
For en ynkelig mann!

Jeg ble ikke redd i det hele tatt.

Jeg tenkte at han var
en forkrøplet sjel.

Jeg respekterer ham for
hans iherdighet og utholdenhet.

Men det er ikke mange filmer av ham
som jeg syns er interessante.

Tre-fire, kanskje. "Tystnaden".
Ganske interessant, faktisk.

"Gjøglernes aften" ...
Det er noen stykker, men ikke mange.

Hvorfor er de ikke interessante?

De har ikke den brodden,
det alvoret i seg.

Det fins et ganske stygt ord, faiseur.

Man har sans for effekter,
uten at det har noen dybde.

Han er jo ikke her for å forsvare seg.

Jeg syns at "Fanny og Alexander"
og sånt ... Det er for dårlig.

Det virker som han har filmet
med hodet under armen noen ganger.

Året etter Ingmar Bergmans
advarsler spillefilmdebuterer han.

"En kjærlighetshistorie", inspirert
av Anderssons oppvekst, -

- blir en enorm suksess.

26 år gammel blir regissøren
utropt til svensk films framtid.

Vent!

Når man er i den alderen,
begynner man å interessere seg -

- for kjærligheten
og det andre kjønn. Det er så fint.

Jeg syntes ikke man hadde
sett noen bra skildring av det.

Så jeg ville lage noe
man ikke hadde sett før.

Noe av det vakreste som fins,
er når man angrer.

Han drar. "Jeg vil ikke se deg mer!"
Men når han er borte ... "Nei!"

"En kjærlighetshistorie" var
en brakdebut for en 26-åring.

Du ble jo utropt til
svensk films framtid. Hvordan var det?

-Det var veldig slitsomt.
-På hvilken måte da?

Jeg syntes det var ...

-Fins ordet "själväckel" på norsk?
-Ja.

Man forstår det?
Man føler vemmelse over seg selv.

Ikke vemmelse over seg selv
som person, men over all berømmelsen.

Det var jævlig slitsomt å kjenne
den enorme berømmelsen hele tiden.

Så jeg ble faktisk
ganske deprimert etter det.

Det er jo kjent innen psykologien
at stor suksess kan føre til depresjon.

-Jeg flyttet ut på landet.
-For å komme bort? Det var såpass?

Ja. De ville jeg skulle gjøre
"En kjærlighetshistorie 2".

Det er sånn man gjør
i dag når man lykkes.

Jeg holdt nesten på
å spy da jeg hørte det.

Jeg hadde jo gjort det én gang. Det var
nok. Da må man gjøre noe helt annet.

Tre-fire år senere prøvde jeg det,
med "Giliap".

"Giliap" handler om
en deprimert manns tafatthet.

Filmen ble kritikerslaktet,
og publikum uteble.

Hemmeligheten sitter
kanskje ved siden av deg.

Jeg hadde tenkt meg til sjøs.
Ut i verden.

Ville nedturen føre til nok
en depresjon for unge Andersson?

Man kan lure på hvorfor jeg ble deprimert
etter suksessen "En kjærlighetshistorie", -

- men ikke ble deprimert etter
at de hadde slaktet "Giliap".

Jeg var sterkere da.
Det vakte motstandskraften i meg.

Så jeg ble nesten mer ...

Ikke aggressiv,
men jeg fikk mer kraft etter "Giliap".

Men det var så dårlige anmeldelser!
De verste en svensk film har fått, tror jeg.

Dårlige anmeldelser og
en enorm budsjettsprekk gjorde -

- at veien til neste film
skulle bli lang.

Jeg prøvde å få ressurser til å lage
en ny film. Jeg kontaktet Filminstitutet.

Men jeg var jo persona non grata.

Det fantes til og med en lov,
"Lex Giliap", der det sto ...

Hvis man overskrider budsjettet,
har man gjort noe veldig ille.

-Var det så ille, eller koketterer du?
-Jeg koketterer kanskje litt.

Men ikke bare.

Jeg hadde to små barn,
og jeg hadde satset hele gasjen i filmen, -

- så jeg var helt blakk.

Jeg spurte om jeg fikk
låne tusen kroner. Det gikk ikke.

Da følte jeg at de ville meg vondt.
At de ville straffe meg.

Men så var jeg så heldig
at det ringte noen fra reklamebransjen.

Og dette ble veiskillet.

Flaksen i uflaksen som skulle
diktere Roy Anderssons filmografi.

Han finner sitt eget formspråk
med ett stort bilde der alt skjer.

Tidlig i din reklamefilmproduksjon
oppstår dette helt spesielle bildespråket.

Hvor kommer dette fra?
Roy Andersson-fotoet ...

Jeg ville vise tyngdelovens
konsekvens, skadeverk, i helbilde.

-Var det en totalforsikring du ville ha?
-Ja.

Og bilnummeret var NBS519?

-Et lite øyeblikk.
-Takk.

Da er det i orden.

Jeg iscenesatte situasjoner der man
viste tyngdelovens kraft eller virkning.

Det kan man bare gjøre med ett bilde.

Så fort man gjør et innklipp,
manipulerer man tyngdeloven.

Men så skjønte jeg at jeg var feig som
ikke hadde prøvd meg på abstraksjonen.

Rendyrkingen. Det jeg beundret
hos Fellini, for eksempel, -

- var ikke hans realistiske periode
i begynnelsen, men hans senere ...

"Amarcord".

-De elendige drittsekkene!
-Pappa!

-Skadet du deg, Aurelio?
-Hva gjør du på golvet?

Der han tar den helt ut.

Da jeg så på maleriets historie, hadde
jeg vært så fascinert av det realistiske.

Rembrandt og ...

Men med det nye århundret,
slutten av 1800-tallet, -

- kom de nye retningene
i kunsthistorien.

Symbolismen,
ekspresjonismen, abstraksjonen ...

Det var jo så fascinerende.

Det abstrakte maleriets historie er
mye mer interessant enn det realistiske.

Slik blir Roy Anderssons filmer
enda mer egenartede.

Med hvitmalte ansikter
og absurde situasjoner.

Over en 25-årsperiode lager
Andersson over 400 reklamefilmer.

Han blir ansett som en av Europas
dyktigste reklamefilmskapere.

Og Sveriges reklamefilmgalla
blir oppkalt etter ham.

Det er ikke jeg som har fått denne prisen.

Jeg forestiller meg
at det å lage kommersiell reklame -

- for deg med din politiske
overbevisning er en kontrast.

Jeg trodde kanskje mer på det da jeg
var yngre, da jeg var revolusjonær.

Men jeg tror ikke på planøkonomien,
den kommunistiske løsningen.

Jeg tror man må ha et visst marked.

Og har man tro på et visst marked, -

- må man også akseptere reklamen,
så folk får anbefale varene sine.

Men å selge kunsten sin
inn i det kommersielle, da?

Det er forskjellige ting, altså.

Lager jeg en reklamefilm
for et firma eller et produkt, -

- og jeg gjør det med
all min kapasitet og talent, -

- prøver jeg å gjøre det
kunstnerisk interessant også.

Jeg føler ansvar for at det skal
gå bra for de som har bestilt filmen.

Men jeg lager ikke
reklame for hva som helst.

Jeg lager ikke reklame for produkter
jeg mener er farlige eller feil.

-Så du skal sende pakke i dag?
-Ja, kanskje det.

Kanskje det!

Han kjøper sitt eget studio -

- og får finansielle muskler til
å kunne produsere spillefilm.

"Sanger fra andre etasje" blir
en samfunnskritisk beskrivelse -

- av det moderne Sverige.

-Hvordan er det med deg?
-Ja, hva skal man si?

-Det er ikke lett å være menneske.
-Jeg er enig.

Jeg vil "nakengjøre" eksistensen
og menneskets vilkår i eksistensen.

Og jeg vil at den "nakengjørenheten"
skal være belyst.

Det skal ikke være
noen skygger å gjemme seg i.

Det skal være det jeg kaller
et nådeløst lys! A light without mercy!

Det skal være ...
Man kan ikke flykte noe sted.

Men det betyr ikke at man vil være slem.

Jeg vil bare gjøre det tydelig.

-Hva er det nå, da?
-Jeg orker ikke mer!

Men da har det gått
25 år siden siste film.

Du søker om støtte, får ikke støtte.
Finansierer det selv. Får støtte.

Kommer ut med filmen,
og vinner juryprisen i Cannes.

-Gikk du inn i en depresjon etter det?
-Nei, nei, nei ...

-Hvordan føltes det?
-Det var fint. Ingen depresjon.

-Men var det en personlig seier?
-Ja.

Bare det å komme
til hovedkonkurransen i Cannes, -

- jeg som hadde vært
persona non grata ...

Det hadde ikke vært en svensk film
i hovedkonkurransen på 29 år.

Siden har det gått sju år mellom
hver film. I 2007 kom "Du levande".

21.11 kommer "En due satt på en
gren og funderte over tilværelsen".

-Hun hadde stein i skoen.
-Ja, jeg så det.

-Så fint.
-Hva er så fint med det?

Det var fint da hun plukket den ut.

Men "En due som satt på en gren
og funderte på tilværelsen" ...

Det er film nummer tre
i "levende"-trilogien.

En trilogi om å være menneske.

Er du duen som sitter på grenen
og funderer på tilværelsen?

Delvis, ja.
Absolutt.

-Er det det du gjør med filmene dine?
-Jeg funderer på andre og på meg selv.

-Om det å være menneske.
-Hva ser du, da?

Jeg ser så mye rikdom.
Og så mye sorg også.

Jeg syns ... Jeg vil ikke
være fordømmende eller sarkastisk, -

- men det er ikke lett
å leve livet på en bra måte.

Alle vil.
Men det er ikke lett.

Hva er det som gjør det så vanskelig?

Livet i seg selv er jo egentlig en tragedie.

Man går mot døden hver dag,
etter at man er født.

Det er veldig trist.
Det tar slutt.

Menneskene har vært opptatt av det
i millioner av år, antakelig.

"Er det snart slutt på livet?
Det er så mye mer jeg vil gjøre."

Men det er komisk også. Tragikomisk.

Det er et forsvarsvåpen -

- å takle denne sorgen,
tragedien, at man går mot døden ...

Takle det med humor.
Det er den eneste muligheten.

Men vi ler jo av misère,
tristesse, folk som er ulykkelige.

Jeg prøver å framstille denne misèren -

- så vi skal se hvor latterlig det er
at vi lever i denne misèren.

Det er ikke nødvendig, men vi har selv
satt oss i denne elendigheten.

Filmene skal vise
hvor dumt vi har båret oss at.

Jeg vil at vi skal le
av vår egen bedrøvelse.

Den burde ikke være så ille som den er.

Gjennom humor og ironi
vil jeg vise at vi er på feil spor.

Eller at vi lever feil.

Alt som vi trenger, fins jo.
Men fordelingen er så skeiv.

Hvordan kommer den
til uttrykk i filmene dine, da?

Det er en scene i denne filmen.
Dere skal få se den.

En mann sitter på en kro,
og de holder på å stenge.

En vaktmester og en ryddehjelp holder
på å sette opp stolene på bordene.

Den stakkars mannen vil ikke
gå hjem. Han er kanskje 70 år.

Han prøver å få kontakt med
de to som holder på å rydde.

"Jeg har skjønt én ting."

"Jeg har vært gjerrig hele livet. Usjenerøs.
Det er derfor jeg er så ulykkelig."

Jeg har forstått én ting.

Jeg har vært
gjerrig hele livet. Usjenerøs.

Og det er derfor jeg er blitt så ulykkelig.

Ja, ja ...

-Takk for denne gang.
-Takk i like måte.

Har du svaret?
Hvordan skal jeg leve livet?

Enjoy it. Nyt det.
Jeg mener det. Vi fortjener det.

-Ja, ok ... Ha det.
-Ha det.