Copyright (C) NRK

Den svenske kunstneren Hilma af Klint
var en ivrig spiritist -

- og mente selv at hun var
et medium for ånder når hun malte.

70 år etter hennes død
er maleriene en verdenssensasjon.

Verk som aldri
er blitt rullet opp på 80 år.

Her lå det hemmeligheter
som ga meg gåsehud med en gang.

Vi lurer på hvorfor vi akkurat nå er
så mottakelige for det uforklarlige.

Jeg så mange skygger og hørte lyder.

Hadde følelsen av at det var
et skjelett som gikk etter meg.

"Dette er en form
som ikke er skapt av mennesker."

Det er ikke "Åndenes makt" du ser på.

Det er Nasjonalgalleriet
som åpner opp for usynlige krefter, -

- mystiske ånder
og utenomjordiske vesener.

Norske tekster: Joakim Ruud

Erik Tidemann,
det er du som har lagd dette ...

Vesenet.

-Uvesenet, kanskje.
-Skulpturen.

Ok, det er en skulptur?
Vi er enige om det?

Men de ligner ikke mye annet,
disse skapningene -

- som fyller Galleri TM51 i Oslo.

Det begynte da hunden hans døde, -

- og han fant en spesiell
måte å bearbeide sorgen på.

Utstoppa og utstyrt med menneske-
kranium fikk den evig liv som kunst.

Siden vokste de rareste vesener opp.

Lagd av levende materiale og plast.

Verken dyr eller mennesker.

Det er en skikkelse
med tittelen "Follow me, little one".

Usikkerheten blir jo:
Hvem er "little one"?

Og hvem sier det de sier?

I mine øyne er det den ...

Her der som er "little one" og har
en slags utsending som er en hauk.

En slags veiviser som
kan se ting for den, fra høyden.

Og samtidig har han en lanterne,
så han kan se hvis han går i mørket.

-Går han mye i mørket, han her?
-Tror det.

Men det lanterna henger i,
er det det jeg tror det er?

Det vil jeg kalle en tentakel,
for den ...

Den er litt for langt ned til å være
det som førsteinntrykket tilsier.

-Og så har han to ansikter, minst.
-Han har det.

Det der er det mer seriøse ansiktet,
og det mer ...

Det ansiktet som har mer lidelse ...
Eller det der ser også lidende ut.

Jeg liker å se forskjellige
ansikter i et hode.

Men skal jeg synes synd på ham?

Han er veldig sårbar.
Han er litt bekymra.

Det skjer ting rundt oss.

Og det meste av det er usynlig for oss.

En veldig stillhet.

Du hører veldig godt alle lyder.

Og da løper jo frykten
løpsk av og til.

Nå er vi på
den gamle skoleveien min.

Her gikk jeg hver dag i mørket.

Jeg var veldig mørkeredd,
så jeg så skygger og hørte lyder.

Hadde følelsen av at det var
et skjelett som gikk etter meg.

Det er stille her, så du innbiller
deg mye, særlig når du er liten.

Jeg ønsket
at jeg ikke var mørkeredd da, -

- men nå er det jo fint å ha.

-Er du fortsatt mørkeredd?
-Livredd.

-For hva da?
-Det er vanskelig ...

Å forklare nå som det er så lyst.

Men ja, litt frykt hver dag.
Det er bra.

Til de filmene jeg lager nå,
lager jeg alt selv.

Kulisser og alt. Kostymene
og maskene. Alle små deler.

Og det er en slitsom jobb,
men også en fin jobb.

Jeg prøver å skape
en egen type mytologi -

- der jeg setter sammen
elementer og karakterer -

- og blander alt for å lage
en ny verden. Et nytt språk.

Og det synes jeg er interessant.

Jeg håper du ser på objektet og tenker:

"Hvordan ble dette lagd?"
Eller ...

"Hvor kommer dette fra?"

"Denne formen
er ikke lagd av mennesker."

I et designstudio utenfor Amsterdam
skjer det mystiske ting.

Her har usynlige krefter
tatt over arbeidet.

Jeg var veldig fascinert av tanken på
at det skjer ting overalt rundt oss, -

- og at det meste er usynlig for oss.

Ideen min var å lage
en slags produksjonsmetode ...

Der det er naturkreftene
som designer objektet.

Van der Wiel har konstruert
noe han kaller "The gravity tool".

Med den kan han lage møbler
ved hjelp av sterke magnetkrefter.

De tiltrekker hverandre.
Det er nord og sør.

Så snart det kommer inn i feltet,
begynner det å oppføre seg annerledes.

Fantasien strekker ikke til for å ...

Ja, skape ting.

Denne kraften
opererer med helt andre formspråk.

Og helt andre former.

Når vi bor i en travel by,
omgitt av menneskeskapte ting ...

Før eller siden
mister man tilknytningen til -

- hvor vi kommer fra og ble skapt.

Vi forstår
at vi også er en del av naturen.

Håper du at disse objektene, eller
disse møblene, kan hjelpe til med -

- å få tilbake denne tilknytningen?

Det er kanskje litt mye å håpe på.

Men ja, det ville vært kjempefint.

Han her synes jeg er veldig skummel.

Noe demonaktig over den.
Har du tenkt på demoner?

-Jeg tenker masse på demoner.
-Gjør du?

Men jeg synes han er
mer comic relief enn skummel.

Han ser ut som et vesen
som har relevans til -

- populærkultur som
"Teenage Mutant Ninja Turtles".

Det er en "mutant"
som lever i en urban setting.

Han må spise søppel for å overleve -

- og blir en plage for samfunnet,
som igjen jakter på ham.

Mange synes den ser veldig ut som
en homofil bjørn, f.eks.

Hvorfor lager du vesener som ikke
ligner noe vi ser i virkeligheten?

Da må vi gå
helt tilbake til barndommen min.

Der jeg vokste opp på 80-tallet.

Jeg er født i 1982,
så jeg vokste opp med VHS.

Og actionfigurer.

Jeg kunne sitte en hel dag
og lage rollespill med figurene.

Eller se på tv. Tv var
en erstatning for å bli lest for.

Min far pleide å komme opp om
morgenen. Jeg våkna alltid tidligst.

Han kom i underbuksa og satte
på videoen med tærne. Så la han seg.

Da hadde jeg det gående,
og så kunne de sove.

Så figurene ble en veldig sånn ...

En slags skikkelser
som ble "levende" rundt meg.

Det ble på en måte min lille frisone
og flukt fra det virkelige liv.

Så kom det til ...

Da jeg var ni år,
døde min far plutselig.

Det forandra alt.
Jeg fikk mitt første blikk på døden.

Og livet bare snudde seg på hodet.

Jeg gikk enda mer inn i meg selv.

Da var figurene
fortsatt den frisonen -

- bort fra det tunge,
ensomme livet der jeg bodde.

Med en singel mor
som prøvde å få endene til å møtes.

Så det ble nesten hellig, det at jeg
kunne være alene og leke med dem.

Og så har det
gått mer over til å utforske -

- hvordan slike vesener
oppfattes i samfunnet vårt.

Da kommer vi inn på
religiøse begreper og demoner.

Hvordan en slags "actionfigurer"
fungerer i det voksne liv.

Jeg tror oppveksten i Telemark -

- og her absolutt har betydning
for det jeg holder på med.

Den kulturen de har her,
den er tung og traust.

Det er mye skog og rosemaling.

Stavkirker.

En blanding av det hedenske
og naturtro, og kristendommen.

Det går igjen i eventyr.

Og svartmetallen,
naturtroen, heksene ... Alt.

"Magic blood machine" handler om ...

Noen karakterer i skogen
som finner en hvit bjørn.

Som symboliserer
en venn eller en slags gud.

Som de finner stykka opp i biter.

De prøver da å samle de delene.

Og til slutt sette dem sammen.
Sånn at ...

Så de får vekt opp igjen
denne guden sin. Eller vennen.

Den røde ulven
i "Magic blood machine" -

- føler jeg
at jeg kjenner som en bra karakter.

En snill type.

En litt ensom ulv.
Søkende.

Og ... ja.
Nær.

Som deg selv?

Kanskje!

De holdt seanser.

Hun skriver at det føltes
som om noen førte hånda hennes.

Her, i kjelleren under
Moderna Museet i Stockholm, -

- opplevde Iris Müller-Westermann
alle kunsthistorikeres drøm.

I kister som har stått
i snart et århundre -

- fant hun den kanskje største
kunstskatten i svensk historie.

Bilder som også åpner døren
til en skjult verden.

Ja, her er én av de to kassene.

Det var mange sammenrullede
automatiske tegninger.

Verk som ingen har sett på 80 år.

Her lå det hemmeligheter
som ga meg gåsehud med en gang.

Det var helt fantastisk.

Hilma af Klint skulle skape kunst
på direkte oppdrag fra ånderiket.

Men hun begynte jordnært nok,
med landskapsmalerier.

Hun var alltid
veldig interessert i naturvitenskap.

Og et større bilde
av hvem vi er her i verden.

Hun fulgte med
på de siste nyvinningene.

Fra oppdagelsen av røntgenstråler
og elektromagnetisme -

- til spiritisme som høyeste mote.

Forrige århundre gikk
vitenskap og magi hånd i hånd -

- i søken etter ny forståelse for
de usynlige kreftene rundt oss.

Det var en tid da mye forandret seg -

- når det gjaldt hva man trodde
virkeligheten besto av.

Hun tenkte sikkert:

"Hvordan kan jeg som kunstner
nå den verdenen," -

- "som er så mye større
enn det vi kan se og ta på?"

"Hvordan kan jeg få kontakt med den?"

I ti år øvde hun på å fange opp
signaler fra en annen dimensjon -

- sammen med fire venninner.

De holdt seanser.

Det handlet om
å bytte frekvens for å komme opp ...

For ikke å være i en dagsbevissthet,
men litt under.

I en avslappet alfabølgetilstand.

I dag vet vi at man kan meditere
for å komme i den tilstanden.

De begynte også å tegne automatisk.

Hun skriver at det føltes som
om noen førte hånda hennes.

Fra 1906 begynte maleriene å strømme
fra Hilmas hånd med eksplosiv kraft.

Enorme, gåtefulle bilder som
ikke lignet noe man hadde sett før.

Den kraften som er i disse bildene,
slår beina under meg hver eneste gang.

Og med helt nye kombinasjoner
av farger, former og symboler -

- utviklet hun
et abstrakt billedspråk -

- flere år før sine
mer berømte mannlige kollegaer.

Menn sier gjerne:
"Det var jeg! Det er mitt ego!"

Det er veldig mye egobekreftelse.

Hilma af Klint sa: "Det kom
gjennom meg, men ikke av meg."

Hun følte seg koblet
til en mye større bevissthet -

- enn det hun hadde
som individet Hilma af Klint.

Kunsten uttrykte en større sannhet
om hvordan alt henger sammen -

- bortenfor den synlige,
todelte verdenen:

Ånd og materie.
Mannlig og kvinnelig.

Tro og vitenskap.

Men så skjønte hun at menneskeheten
nok bare ville le av henne.

Verden var ikke klar
for å ta det til seg.

Og forstå vidden
av det hun hadde oppdaget.

Så hun malte jo bilder for framtida.

I testamentet skriver hun -

- at bildene ikke må vises før
tidligst 20 år etter hennes død.

Men det skulle gå 70 år
før verden var rede -

- for hennes
mektige og merkelige livsverk -

- som omfattet over 1000
abstrakte malerier og tegninger.

Vi tror verden er så rasjonell,
og det er den ikke.

Jeg tror mange unge mennesker ser det.
De ser at vi må løfte blikket.

Og en Hilma af Klint
kan være en som ...

Banker på og sier:
"Se her. Kanskje vi må tenke på nytt."

Fjorårets storslåtte
Klint-utstilling ble en sensasjon.

En av museets best besøkte.

Nå tar hun den internasjonale
kunstverdenen med storm.

Omfanget av det Hilma af Klint har
gjort, har nok ikke sunket inn i ...

Bevisstheten vår.

Det som Munch er for Norge,
vil Hilma af Klint bli for Sverige.

Det finnes ingen større kunstner
i Sverige enn Hilma af Klint.

Jeg har hatt et medium her.

Har du noe forhold til spiritisme?

Ja, på hobbybasis.

Jeg har prøvd litt.
Men det skremte meg veldig.

Disse ulvene har fått mye
oppmerksomhet. Det er forståelig.

Det er en femhodet ulv med ...

Fem forkropper og én bakkropp. Som et
eksperiment som har gått veldig galt.

Igjen er dette et vesen
som er mer redd enn ...

Som en hund blir
hvis den er redd: aggressiv.

Den er fragil,
for den kommer ingen vei.

Her gikk jeg så langt som jeg kunne.
Det er liksom øyeepler på føttene.

Alle har litt forskjellige øyne.
Bl.a. krokodilleøyne.

Det er ikke måte på
hva jeg har pumpa inn i denne her.

Hva er det du har ved øyet?

Det er et øye ved siden av øyet.

Du har også tre øyne!
Ikke bare skulpturene.

Det er mange faktorer for det ...

Identifiserer du deg litt
med de skumle, men redde vesenene?

Det tror jeg du kan ha litt rett i.

Jeg føler ikke
jeg er noen skummel mann.

Jeg er en liten mann som ...

Hva skal jeg si?
Som prøver å forstå verden selv.

Den verdenen jeg lever i,
gjør meg egentlig ganske bekymra.

Har du kjent hennes ånd her inne
når du har stått her alene?

Jeg hadde et medium her
da jeg satte opp utstillinga.

Plutselig sa hun bare:
"Du, nå skjedde det noe her."

"Nå får jeg noen beskjeder."

Hun visste jo ingenting
om hvordan man lager en utstilling.

Men hun sa:
"Du burde ha ..."

"Du burde legge
et teppe i dette rommet."

"Så man kjenner med føttene
at man går på forskjellig ..."

"At det føles forskjellig."
Og det gjorde jeg også.

Jeg tror det var noe
som kom igjennom der.

Enten det var Hilma eller ikke.

Det kan jo være at Märtha Louise
ikke er helt på bærtur likevel.

Jeg sier det litt lavt.

Se på neste uke også.

Da lurer vi på om vi skal
elske eller frykte ny teknologi.

Vi bør stoppe opp og si:

"Vil vi gjøre dette igjen?"

"Vil vi nå
også ha biologisk overvåkning?"

Og hvis ikke, bør vi
finne ut hvordan vi skal stanse det.