Copyright (C) NRK

Norske tekster:
Jørn-Are Haugli Johansen

God ettermiddag, alle sammen.

Jeg heter Fanny Duckert og er dekan
ved samfunnsvitenskapelig fakultet.

Jeg skal lede
ettermiddagens arrangement.

En av universitetets viktige oppgaver er
å ta opp utfordringer i samfunnet -

- som kan være overveldende
eller uforståelige for folk flest.

I en tabloid verden hvor
sannhet og fakta kan manipuleres, -

- eller presenteres i
et kortsiktig perspektiv, -

- er forskningsbasert kunnskap
og kritisk tenkning mer og mer viktig.

Dagens forelesning er den første
i en rekke -

- som tar opp flyktningkrisen, -

- som er
ganske fersk for det norske samfunnet.

Først skal rektor Ole Petter Ottersen
ta seg av presentasjonen.

Ole Petter, ordet er ditt.

Sir Paul Collier,
kjære gjester og venner av UiO.

Det er en glede å se dere her
i denne spesielle anledningen.

Jeg vil fortsette der Fanny sluttet.
Universitetets ansvar.

Når kriser oppstår, ved konflikter
og brå endringer i samfunnet, -

- føler vi at vi trenger
et intellektuelt fotfeste.

Det er mye av motivasjonen bak
disse forelesningene.

Vi trenger et godt, intellektuelt fotfeste
i møtet med endringer -

- vi aldri før har opplevd.

Vel, migrasjon. Vi opplevde
migrasjonsbølger etter krigen.

Men det er mange andre kriser
vi ikke har opplevd maken til, -

- og universitetet har tradisjon for
å holde forelesninger -

- når kriser, konflikter
og samfunnsendringer oppstår.

Dette er en slik forelesning,
og grunnen er flyktningkrisen.

Flyktningkrisen er ikke direkte tema
for forelesningen, -

- men heller migrasjon i bredere kontekst.

Hvem er vel bedre til å innlede
forelesningene enn Paul Collier?

Fanny skal presentere
professor Collier senere.

Jeg minner bare om at forelesningen er
basert på hans bok "Exodus".

Ikke la dere forvirre av at den har to titler.

Før jeg kom hit,
trodde jeg at jeg hadde lest feil bok.

Det sto "Exodus, immigration and
multiculturalism in the 21st century".

På plakatene våre sto det: "Exodus -
how immigration is changing the world".

Sistnevnte er den amerikanske utgaven.
Dette er den britiske.

Jeg bør også si at i tillegg til boka, -

- som for det meste tar opp migrasjon
i bred kontekst, -

- ga du ut en artikkel i Foreign Affairs
for noen dager siden.

Den komplementerer til en viss grad boka,
for den tar opp flyktningkrisen.

"Hjelp flyktninger med å hjelpe seg selv."

De av dere som vil lese mer,
har to utgaver av en bok -

- og et brev sendt til Foreign Affairs.

Vi er inne i et multidisiplinært år.

Vi trenger ikke bare et intellektuelt fotfeste
i samband med flyktningkrisen, -

- vi må også se på disse utfordringene
innenfor alle relevante fagfelt.

Tusen takk.

Tusen takk.

Kulturer er forskjellige, og britisk
og norsk kultur er svært forskjellig.

Storbritannia er et veldig formelt samfunn.

Da jeg kom hit, glemte jeg
at jeg skulle til et uformelt samfunn.

Jeg tenkte det var best
å ta på dress og slips.

Da jeg kom hit, tok jeg av meg slipset,
men tittelen forfulgte meg.

I Storbritannia er bruken av titler
komplisert, men min regel er -

- at "sir" bare skal brukes
om mennesker som er døde.

Jeg er ikke det ennå.

Dere ba meg komme
for å snakke om "Exodus", -

- men jeg har jobbet med syriske
flyktninger, så jeg tar opp det også.

Jeg begynner med "Exodus".

"Exodus" ble skrevet
basert på et grunnlag -

- jeg nå har kommet fram til at var feil.

Grunnlaget var -

- at Europa så vidt hadde kommet over
en slik polarisert debatt -

- om migrasjon ... "Er du rasist eller ikke?"

Vi var nesten klare for -

- en slags sindig vurdering av
hva migrasjon fører til.

Det grunnlaget var feil.

Samfunnet er ikke klart for
å tenke fornuftig på migrasjon.

Dermed var det bortkastet tid
å skrive boka.

Jeg holder svært få
åpne forelesninger om migrasjon.

Jeg kunne brukt all min tid på å behandle
Tyskland med psykoterapi, -

- men det gjør jeg ikke.

Jeg gikk med på å komme hit
fordi jeg ble invitert av venner.

Men det var før Paris.

Etter Paris tar jeg ikke flere slike oppdrag.

Paris har økt den psykologiske
temperaturen slik at vi er lenger unna -

- å kunne tenke fornuftig
rundt dette temaet.

La meg komme i gang.

"Exodus" kan kokes ned
til fire påstander, -

- så jeg skal gå gjennom dem
ganske kjapt.

Den første påstanden var at uten kontroll -

- vil migrasjon fra fattige til rike land øke.

Det er enkle grunner til det.

Belønningen ved å flytte til
et rikt land er stor.

Migranter får stor inntektsøkning.

Undersøkelser antyder
at 40 % av befolkningen i fattige land -

- heller vil bo i rike land.
Mysteriet er de resterende 60 %.

Hvorfor gjør de ikke det?
Fordi det er vanskelig å flytte.

Det er kostbart. Folk vet
i utgangspunktet ingenting om rike land.

Og innvandringen kontrolleres.

Økningen skjer fordi når migrantene
kommer fra fattige land til rike, -

- blir de informasjonskilder -

- og kan hjelpe andre fra fattige samfunn.

Det kalles diaspora.
Etter hvert som diasporaen bygges opp, -

- fører det til økt migrasjon.

Virkningen er ganske stor.
Hvis man lar det pågå i eget tempo, -

- vil migrasjon fra fattige til rike land
øke i veldig lang tid.

Det gjør nemlig
lite med skillet i inntektsnivå.

Nye bevis på økningen ...

Forskning på migrasjon
har allerede gitt sterke beviser på det.

De beste forskerne holder til i Belgia,
og de har funnet virkningen av diaspora.

Det sterkeste beviset er
hendelsene det siste året.

Grensekontrollen ble redusert,
og migrasjonen økte raskt.

Ser vi på
den andre gruppen med påstander, -

- handler disse om
virkningen i vertssamfunnene.

Den første påstanden er
at den økonomiske virkningen er triviell.

Det ble mye oppstyr rundt
de økonomiske virkningene.

Alt fra folk som sier
at vi trenger migranter, til folk som sier -

- at migrantene vil føre til
lavere levestandard.

Lavere lønn og så videre.

Med den migrasjonen
vi har hatt i Europa fram til i dag, -

- er nettovirkningen på
levestandarden hos vertsbefolkningen, -

- den økonomiske virkningen,
veldig nær null.

Forskerne i Belgia har
anslått dette ganske presist.

Etter at "Exodus" ble utgitt,
har de drevet ny forskning, -

- og det siste tiåret
med hurtig innvandring til Europa -

- har etter deres anslag
endret lønnsnivået med 0,5 %.

Så det er i praksis lik null.

De økonomiske virkningene for
vertslandene er så små -

- at det ikke er noe å lage oppstyr for.

Det er verken for eller imot innvandring.

Det gjør
at vi bør se på de sosiale virkningene.

Her er det tre punkter ...

Et av punktene er mangfold.

Det er ganske åpenbart
at innvandring øker mangfoldet.

Avhengig av hvor den er fra,
og hvor fort folk integreres, -

- men innvandring
øker generelt mangfoldet.

Økningen i mangfold har
både gode og dårlige sider.

Så snart man sier noe sånt, -

- blir alle opprømte eller sinte -

- fordi halve befolkningen bare ønsker
å høre at det har gode sider.

Den andre halvparten ønsker bare
å høre at det har dårlige sider.

Sier man at det har gode og dårlige sider,
hater alle budskapet.

Beklager, men slik jeg leser forskningen,
har det både gode og dårlige sider.

De gode sidene er ting
som økte valgmuligheter.

Et mer stimulerende samfunn.

Det er kjedelig hvis alle er like.

Så valg og stimuli.

Dårlige sider er ...

Det har noen dårlige virkninger
på tillit og evnen til samarbeid.

Det har Robert Putnam skrevet om.

Og noen dårlige virkninger på viljen
hos folk med høyere inntekt -

- til å være sjenerøse mot folk
med lavere inntekt. Altså sjenerøsitet.

Etter "Exodus" er det gjort
to store europeiske studier -

- av denne sjenerøsitetsvirkningen.

En er gjort av professor Rueda.

Han er professor i statsvitenskap
ved universitetet i Oxford.

Jeg har aldri møtt ham. Oxford er
så desentralisert at man ikke møtes.

Han har skrevet om utviklingen
på tvers av europeiske samfunn.

Spørsmålet han stiller, er -

- hva som avgjør viljen hos folk
med over middels inntekt -

- til å betale skatt til gode for -

- folk med under middels inntekt.

Han kom fram til
at jo høyere inntekten er, -

- jo mindre begeistret
er du for tanken på ...

At de rike skal skattlegges for å hjelpe
de fattige. Det er ikke overraskende.

Jo mer man har, desto gjerrigere blir man.

Jo fattigere man er,
desto mer av andres penger vil man ha.

Det som er viktigst her, er at Rueda ser -

- at jo flere innvandrere,
desto mindre villig er de rike til -

- å bidra til de fattige.

Så er det et par spanske statsvitere.

Pardo og en eller annen.
Beklager, jeg har glemt navnet.

De har ...

De har utført
eksperimentelle atferdsstudier -

- hvor man forbereder folk med ulike ...

Man gjør ulike ting
fremtredende i tankene deres.

De har testet hva som skjer hvis man gjør
innvandring fremtredende.

Psykologene som skal forelese
neste gang, er kjent med slike ting.

Jo mer man får folk til
å tenke på innvandring, -

- desto mindre villige er de til
å betale skatt til de fattige.

Dette er ikke gode nyheter, men
det later til å være medaljens bakside.

Så er det en annen virkning
som er mye mer ømtålig.

Enkelte kulturer ... Alle kulturer er ikke like.

Jeg nevnte Storbritannia og Norge.
Enkelte kulturer er dysfunksjonelle.

Vi ser et eksempel på det for tida i ISIS.

Jeg bruker 99 % av tida på
å jobbe med fattige samfunn.

Et trekk ved fattige samfunn er at kulturen
gjerne er økonomisk dysfunksjonell.

Noen av dem har voldskulturer
hvor vold er normen.

Ikke som i ISIS, hvor vold feires,
men akseptert.

Noe som er veldig vanlig, er æreskulturer.

Steve Pinker, en eminent sosialpsykolog,
har skrevet mye viktig -

- om overgangen i
modernitet fra æreskulturer -

- til rettferdighetskulturer.

Hvis noen gjør deg fortred, -

- er det familiens oppgave å ta hevn?

Eller er det statens oppgave
å sørge for rettferdighet?

Det fins mange slike
æreskulturer i verden.

De har ikke gjennomført den overgangen.

Volds-, æres- og korrupsjonskulturer.
Det er mange av dem.

Søndag kom jeg tilbake fra Ghana.

Jeg spiste lunsj
med en journalist med slør.

Det var rart å snakke med en jeg ikke så.
En som ikke var religiøs.

Han brukte slør fordi det var
for risikabelt å vise ansiktet.

Han er journalist og gransker korrupsjon.

Han lurer korrupte personer.

Han var ute etter dommere i Ghana, -

- og han hadde videoopptak av
34 dommere som tok imot bestikkelser.

Alle 34 sto for retten.

Det var nok ... Han kunne ikke
la dommerne gjenkjenne ham.

Derfor går han med slør.

Dysfunksjonelle kulturer er det mange av.

Fattige som flykter fra fattige samfunn,
flykter fra dysfunksjonelle kulturer.

De forstår ikke nødvendigvis
at det er det de flykter fra.

De flykter direkte fra fattigdom.

Noen av dem kommer til rike samfunn
og er takknemlige for å være -

- i et samfunn
som ikke er voldelig og korrupt.

Et samfunn
hvor staten sørger for rettferdigheten.

Noen av dem tar kulturen med seg.

Etter det jeg har fortalt, vil dere neppe bli
dømt av en ghanesisk dommer.

Det siste poenget
om sosiale virkninger av migrasjon er -

- at det avhenger av hvor fort -

- innvandrere integreres
i vertslandets kultur.

Det betyr ikke alle aspekter av kulturen, -

- men det betyr
visse fundamentale aspekter.

I hvert fall de tre jeg har nevnt. Folk må
tilpasse seg et samfunn med lite vold, -

- et samfunn med rettferdighet
og lite korrupsjon.

Jeg vet ikke om dere i Norge verdsetter
hvor utrolig spesiell Norge er.

Slik jeg forstår det,
og jeg sier det med vantro ...

Jeg forstår det slik
at ligningstallene i Norge legges ut ...

Hvis naboen vil,
kan han se ligningstallene deres.

Det ville vært helt utenkelig
i min egen kultur.

Helt utenkelig.

Storbritannia er et gammelt demokrati.
Lite korrupsjon, bla, bla ...

Men det er helt utenkelig.

Dere har en svært særpreget kultur.

Hvis jeg og familien flytter hit,
vil vi bli vant til tanken på det.

Det viktige er gradvis
å venne seg til kulturen.

Når det gjelder hvor fort man
tar til seg den lokale kulturen, -

- har tall en viss betydning.

Man tar til seg kulturen ved
å være i kontakt med lokalbefolkningen.

Hvordan skal man ellers gjøre det?

Hvis et stort antall innvandrere bare har
kontakt med hverandre, -

- tar det lang tid å ta til seg kulturen.

Det er svært fornuftige grunner
til at mange stoler mest på sine egne.

For folk fra andre land er dere rare.

Dere forstår ikke vitsene og småtingene
som skiller oss fra dere.

Da trives folk bedre ved å holde sammen.

I "Exodus" åpner jeg med
en beskrivelse av bestefar.

Han reiste fra en fattig tysk landsby til det
som da var verdens raskest voksende by.

Det var Bradford.

Det var byen med høyest inntekt i Europa.
Lykken har snudd.

Ernsbach, der han kom fra,
er nå mye rikere enn Bradford.

Da han kom til Bradford,
var bestefaren min ...

Eventyrlysten var oppbrukt, -

- så han dro til et område
som ble kalt "Lille Tyskland".

Det bodde så mange tyskere der.
Da jeg vokste opp ...

Utenom familien ...
Nesten alle vennene til foreldrene mine -

- var barn av andre tyske griseslaktere.

"Exodus" ble gitt ut på tysk,
så jeg har funnet ut -

- at et veldig lite område i Tyskland leverte
griseslaktere til Storbritannia.

Det var en veldig spesifikk forbindelse.

Innvandringen avtok fordi Tyskland
innhentet Storbritannia på inntektssiden.

Så tallene har betydning,
for integrering er viktig.

Første del var økt innvandring. Andre
del var virkningene på vertssamfunnet.

Den tredje delen er virkningen på
de fattige samfunnene.

Det var min bekymring
da jeg skrev "Exodus".

Jeg jobber ikke med rike land, bare fattige.

Jeg er ikke veldig kjent med
virkningen innvandring har på dere.

Jeg er kjent med virkningen av
emigrasjon fra fattige samfunn.

Konklusjonen jeg kom fram til,
var at i likhet med virkningen -

- innvandring har på rike samfunn,
er den omvendt U-formet.

Litt migrasjon er bedre enn ingen,
men man kan få for mye og for lite.

Men det er av ulike grunner
man får denne U-formen.

Litt migrasjon er bedre enn ingen fordi ...

En del av påstanden jeg kom med
i forrige bolk med analyser, er -

- at fattige samfunn har
økonomisk dysfunksjonelle kulturer.

Korrupsjon, vold, ære ...

Eksponering for vestlige samfunn gjør -

- det lettere for folk
å forandre samfunnsmodellen.

Man ser tegn på
at når migranter kommer ...

I studien jeg har sett om dette,
gjaldt det Canada.

De sender "kulturelle beskjeder" tilbake,
og da forandrer familien hjemme atferd.

Denne studien så på fruktbarhet.
Hvor mange barn har man?

Jeg så på FNs rapport
om forventet folketall i 2040.

I 2040 er det tre samfunn FN ikke tror
har gått gjennom denne overgangen -

- og har svært stor befolkningsvekst.

Niger, Mali og Somalia.

Ikke lykkelige steder.

Påvirkning som gir færre fødsler der, -

- er nyttige påvirkning.
Det handler ikke bare om fruktbarhet.

Holdning til korrupsjon er et annet punkt.
Holdning til vold.

Det handler også om penger som sendes
hjem. Man overdriver nok akkurat det.

Innvandrere i rike samfunn er
overraskende lite sjenerøse.

I gjennomsnitt
sender innvandrere til rike land -

- tusen dollar i året til hjemlandet.

Litt under tre dollar per dag.

De fleste migrantene er unge,
jobber hardt og er til en viss grad faglærte.

De kunne trolig bidratt med mer enn
tre dollar per dag ved å bli der de var.

Så jeg tror betydningen er litt overdrevet,
men ikke ubetydelig.

Det har gode virkninger også.
Hvordan kan emigrasjon skje for fort?

Det kommer an på hvem som drar,
og hvor mange.

Dere ser problemet
hvis jeg stiller følgende spørsmål:

Se for deg at du er en skarp, ung person.

Kanskje du har mer utdannelse
enn gjennomsnittet, -

- og du bor i et fattig land.
Skarp, ung, energisk og ambisiøs.

Du har utdannelse.

Hva ser du som håp?

Jeg skal gi dere to alternativer.
Det ene er at du tenker:

"Samfunnet mitt er bare rot nå,
men det blir bedre."

"Da blir min rolle å delta i kampen
for å gjøre samfunnet bedre."

Det er det ene alternativet.

Det andre alternativet,
med samme unge person, er:

"Samfunnet mitt er håpløst.
Håpet er at jeg kommer meg bort."

Det betyr ikke noe
om enkelte velger det siste.

Franskmennene er utrolig nok bekymret
for at skarpe, unge mennesker -

- fra Frankrike strømmer til England.
Det er så få av dem -

- at franskmennene trolig bare trenger noe
å få nervøst sammenbrudd av.

Men når man kommer til Haiti, -

- reiser 85 % av unge,
utdannede mennesker utenlands.

De unge og utdannede drar til USA.

Jeg hadde besøk av ambassadøren
fra Den dominikanske republikk -

- under en lunsj i Oxford.

Haiti er halve øya, Den dominikanske
republikk er den andre halvparten.

Han ba meg dit for å snakke om "Exodus".

Unge haitiere med utdanning drar til USA.

De uten utdanning drar til
Den dominikanske republikk.

Fordi Haiti er så dysfunksjonell.

Uansett ...

Hvis 85 % av unge med utdanning drar, -

- er det vanskelig
å gjøre samfunnet bedre.

Så spørsmålet er
hvor mye emigrasjon som er bra.

Jeg har ikke studert det,
men andre har gjort det.

Det bunner ut i en overraskende enkel ...

Overraskende
fordi man ikke ville tenkt på det.

Det viktige later til å være
hvor stort det fattige landet er.

Store land har mindre emigrasjon
i forhold til folketallet enn små.

Kina og India ... Selv om
mange kinesere og indere emigrerer, -

- er det bare en brøkdel av befolkningen.

De drar store fordeler av emigrasjonen.

Når man tenker på penger
som sendes hjem ...

Kina mottar noe sånt
som 50 milliarder dollar årlig.

Også når det gjelder
forbindelser og kunnskapsflyt.

Inderne som dro til Silicon Valley,
lærte ting -

- som førte IT-bransjen til India,
og den er nå enorm.

Så det er mange fordeler for India og Kina.

Men de små, fattige landene er -

- på motsatt ende av kulen.
De mister for mange dyktige mennesker.

Jeg var på en konferanse
med afrikanske borgermestere.

De klaget over -

- en desperat mangel på dyktige,
unge mennesker i administrasjonen.

Borgermesteren i Addis sa
at de må betale internasjonale lønninger -

- for å få europeere eller nordamerikanere
til å jobbe med byplanlegging.

Det er altså akutt mangel på fagfolk
i enkelte fattige samfunn.

Jeg har opplevd det samme som lærer.

Jeg husker en ung mann fra Sierra Leone.

Jeg fant ham
da han var flyktning i Elfenbenskysten -

- under borgerkrigen i Sierra Leone.

Jeg fikk ham til Oxford, og han tok
mastergrad. Doktorgraden ble finansiert.

En av få unge fra Sierra Leone med
doktorgrad i økonomi -

- fra et anerkjent universitet.

Avtalen var at han skulle dra tilbake.

Han gikk med på det.
Helt til han tok doktorgraden.

Da sa han nei. Han ville ikke dra tilbake.

Han bor nå i USA.

Jeg klandrer ham ikke.
Han hadde hatt en veldig vond opplevelse.

Dette er en personlig anekdote,
men det viser hvilke valg de må ta.

Han ville ikke dra
tilbake til Sierra Leone med kona si -

- fordi de hadde fått barn mens de var der,
og barnet døde.

I Storbritannia fikk de et barn
som overlevde. Vi har helsetjenester.

De ville ikke oppleve det igjen.

Slike desperate dilemmaer
står disse menneskene overfor.

Det burde være tydelig at menneskene
i Sierra Leone ville fått det bedre -

- hvis han dro hjem igjen.

Det var alt
jeg hadde tenkt å si om "Exodus".

Poenget er at innvandringspolitikk -

- ikke kan bestemmes
bare på bakgrunn av moralske verdier.

Spør man om noen er
et godt eller dårlig menneske, -

- klarer man ikke å tenke fornuftig.

Det gjøres byttehandler.

Det byttes mellom ulike interesser,
og vi må tenke gjennom det hele.

La meg gå over til syriske flyktninger, -

- der jeg syns europeisk politikk har vært
så dårlig at det er flaut.

Det er den fortsatt.

Jeg har jobbet med jordanske
myndigheter det siste året.

For å finne ut hva
som kan gjøres for syriske flyktninger.

Jeg var der i forrige måned.
Jeg har reist mye fram og tilbake.

Det første vi må forstå,
er at flyktningene er feil sted å begynne.

Det rette konseptet er de fordrevne.

Det er fire millioner syriske flyktninger nå, -

- men ti-elleve millioner syrere
er fordrevet.

Fire millioner av dem har krysset
en landegrense og blitt flyktninger.

De som trenger hjelpen mest, er de
som har forlatt hjemmene sine i Syria, -

- men som ikke har
kommet seg over grensen.

Vi må ikke glemme dem.
De er nok de aller mest desperate.

De internt fordrevne er ikke migranter,
konseptuelt.

Migrantene jeg har snakket om, er -

- motivert av håpet om
økonomisk bedring.

De er unge og ambisiøse.
De ønsker å forlate hjemstedet -

- og dra til et sted som Norge.
Det er ikke så rart. Det er migrasjon.

De internt fordrevne er ikke det.

De våkner ikke og sier:
"Skulle ønske jeg var i Norge."

De våkner og sier:
"Skulle ønske det var trygt nok å bo her."

"Livet og levebrødet mitt blir umuliggjort."

"Jeg kan ikke fortsette å bo her."

"Jeg må bort herfra, i hvert fall midlertidig."

De må dra til slektninger andre steder
i Syria. Eller krysse grensen.

Det er det over fire millioner har gjort.
De har krysset grensen.

Nabolandene er Tyrkia,
Jordan, Libanon og Israel.

Tre av ... Det har vært påbudt siden man
ble enig om flyktningpolitikk ...

Det første landet de kommer til,
plikter å tilby hjelp.

Det er deres plikt å hjelpe.
De må tilby trygghet.

Det er nedfelt i folkeretten.

Tre av de fire landene ...
Tyrkia, Jordan og Libanon.

De har tatt det ansvaret
og latt folk krysse grensen.

Ett land har ikke gjort det. Israel.
Det er litt ironisk, -

- siden Israel er det eneste landet
som okkuperer syrisk territorium.

Ingen sier det, men det hadde vært fint om
syrerne fikk territoriet sitt som fristed.

Det er åpenbart ikke aktuelt.

Hvorfor er det riktig
å legge ansvaret på nabolandene?

Hvorfor er det fornuftig? Det er
det eneste fornuftige man kan gjøre.

Det er flere grunner til det,
men én åpenbar grunn er -

- at det er lettest å komme seg dit.

De fordrevne er ikke unge migranter.

Det er eldre kvinner, barn ...
De desperate.

De ønsker å finne et trygt fristed,
og det letteste er å gå over grensen.

Hvis vi ikke legger ansvaret på landet
på den andre siden av grensen ...

Hvis det landet bygger gjerde,
har vi store problemer.

Det er det eneste rette, og det er ...
Husk at flyktninger i utgangspunktet -

- ikke har noe ønske om å dra hjemmefra.
De vil bo der når det er trygt.

Nabolandene er også
de letteste landene å dra tilbake fra.

Konflikter tar slutt.

Jeg tipper at om fire år vil store deler av
Syria være trygge igjen, til en viss grad.

Så det er riktig -

- at flyktningene skal kunne bo i naboland.

Jeg må også si
at flyktninger ikke ønsker å bli "norske".

De vil forbli syrere.

De vil bo nær andre syrere,
de vil snakke arabisk.

De vil at barna skal gå
på skoler med syrisk læreplan.

De ønsker ikke å bli noe annet.

Håndterer man flyktningene i
nabolandene, har man sjansen til ...

Plikten til å redde er egentlig plikten til
å gi disse menneskene, -

- som ikke ønsker å emigrere,
et så normalt liv som mulig.

Det er der
dagens flyktningeordning mislykkes.

Det var fordelene.
Nå skal jeg fortelle om ulempene.

Ulempene er at siden flyktningeordningen
startet etter andre verdenskrig, -

- har det blitt kategorisert kun
som et humanitært tema.

Så FNs høykommissær for flyktninger
har en humanitær rolle.

I den forstand at høykommissæren ikke
har noe økonomisk innhold.

Det er bygd en vegg mellom alt
som angår økonomi, og flyktningpolitikk.

Flyktninger skal få mat, -

- bopel og tilsyn av vertslandet.

Den største flyktningeleiren i Jordan,
Zaatari, som er enorm ...

Det er 200 arbeidsledige
syriske lærere i Zaatari.

De får ikke lov til å undervise syriske barn.

Juridisk sett er det jordanske
myndigheters ansvar å sende lærere.

Iblant sendes lærere.

Gjett hva jordanske lærere underviser i?
Jordansk læreplan.

Flyktningene som kommer til Norge,
undervises vel etter norsk læreplan.

Disse menneskene har ikke
valgt å migrere.

Så hvilke plikter har vi?

Hva er vår plikt når det gjelder
flyktningene og de fordrevne?

Det er todelt.
Rike land plikter å betale vår del.

Til vertssamfunnene.
Jeg har nevnt de tre som gjør det -

- når det gjelder syriske flyktninger, men
det er 60 millioner flyktninger i verden.

I Afrika er det flest i Etiopia.

Et lutfattig land.

750 000 flyktninger. Svært lite hjelp å få.

Det antas at fordi de ikke kommer hit,
så er det Etiopias problem.

Det er skammelig.

Vi har plikt til å redde,
men for å gjøre det må vi -

- gjøre det økonomisk overkommelig for
nabolandene til konfliktområdene -

- å følge opp sine forpliktelser.

Det er én ting vi har mislyktes med.

Det er sjokkerende.

Det andre som har mislyktes,
og som også gjelder høykommissæren, -

- er at flyktninger behandles som barn.

De får mat og bopel ...

Leiren i Zaatari ... Levestandarden er
høyere enn i en afrikansk slum.

Levestandarden
er det ingenting å utsette på, -

- men livet deres rakner
fordi de ikke får lov til å jobbe.

I Tyrkia, Jordan og Libanon
har de ikke arbeidstillatelse.

Dermed rakner familiene.

Jeg har snakket med flyktningfamilier.

Livet deres var preget av kjedsomhet
og meningsløshet.

Livet står bare på vent.

Ingen har jobb.
Tenåringsjenter tyr til prostitusjon.

Tenåringsgutter blir lei av husarbeid,
så de drar tilbake til Syria, -

- der de kan få jobb.
Vi vet hvilke jobber de kan få.

Vi vet hvem som betaler for rekrutter.
Det er ISIS.

Vår plikt er å gi dem jobber.

Så langt har det internasjonale samfunnet
lekset opp for jordanske myndigheter -

- og de andre om at de må la dem jobbe.

Det har de ikke lyst til.
Jordan har sju millioner innbyggere -

- og én million flyktninger.

De er livredde for
hva lokalbefolkningen vil si -

- hvis de lar flyktningene jobbe.

Prøv det i Norge.

Hvordan kan vi gi dem jobber?

Det gjør vi ikke ved
å flytte flyktningene hit, -

- men ved å flytte jobber dit.
Er det så vanskelig?

Zaatari er et eksempel. Den største leiren.

Ti minutter unna Zaatari ligger et digert,
tomt industriområde.

Myndighetene bygde det,
men har knapt brukt det.

Elektrisitet og infrastruktur er på plass.
Klar for drift.

Hva må til for å få bedrifter dit?
Hvem kan flytte dit?

Det ene er fordrevne syriske bedrifter.

For øyeblikket
blir Aleppo bombet sønder og sammen.

Syrias største næringslivssenter.
Syriske mennesker trenger et fristed, -

- og det gjør syriske bedrifter også.

Jordanerne kan tillate det,
men de tør ikke.

Det vil koste penger å få det i gang.

Det andre er at internasjonale bedrifter,
europeiske bedrifter -

- de siste 20 årene har lært
hvordan man globaliserer.

Tyske produksjonsbedrifter
har globalisert -

- ved å flytte mye av driften
til Polen og Tyrkia.

Det er ikke lange flyturen
fra München til Jordan.

Er det umulig å finne tyske bedrifter -

- som kan flytte noe av driften til Jordan?

Tenk på hederen det vil medføre. Tenk
hva det vil gjøre for selskapets omdømme.

Jeg kommer på et tysk selskap som
gjerne vil bedre omdømmet akkurat nå.

Å ansette syriske flyktninger
er ingen dårlig start.

Men i Jordan, ikke i München.

Hva må vi gjøre for å få det til?

Det krever penger.

Europa må punge ut for å gjøre det verdt
det for bedriftene å flytte arbeidsplasser.

Å skape arbeidsplasser.

Og Europa må
endre handelspolitikken sin.

Varene som produseres
i disse industriområdene, -

- må få adgang til
det europeiske markedet.

Er det umulig?

Skal vi ta imot menneskene,
men ikke varene?

Det ville vært helt sprøtt.

Til slutt skal jeg snakke om
det kansler Merkel har gjort.

Om dere bør gi henne
nobelprisen eller ikke.

Jeg syns ikke det.

Hun har vært modig, -

- men hun har gjort flyktninger til migranter
uten å være oppmerksom på det.

Hun har gitt flyktninger valget.
Ikke mellom ...

Det som skulle ha skjedd,
var at istedenfor å la folk sitte og råtne ...

... skulle de fått sjansen til å leve
et så normalt liv som mulig.

Isteden har hun i bunn og grunn sagt:

"Hvis dere betaler en kjeltring for
plass på en båt," -

- "risikerer familiens liv," -

- "klatrer over piggtrådgjerdene i
Sørøst-Europa og når Tyskland," -

- "er dere i himmelen."

Den fristelsen har
gjort flyktninger til migranter.

Det har fått uheldige konsekvenser.

Iblant tenker jeg ... Hvis jeg var Assad, -

- hvordan ville jeg svart på Merkels tilbud
om å komme til Tyskland?

Ville jeg vært fornøyd eller bekymret?

Jeg tror jeg ville vært fornøyd,
for hva ønsker Assad?

Jeg tror han ønsker etnisk rensing.

Han vil kvitte seg med så mange fra
sunnimajoriteten som mulig.

Da valget for internt fordrevne sunnier sto
mellom leire i Jordan eller Tyrkia, -

- eller å bli værende,
så valgte de fleste å bli værende i Syria.

Nå sier Merkel:
"Dere kan komme til himmelen."

Da kan Assad si:
"Etnisk rensing er mulig å få til."

"La oss bombe dem."

En annen konsekvens er
at vi har stilt spørsmål ved -

- prinsippet om at nabolandene har
det juridiske ansvaret -

- for å gi et trygt fristed.

Så snart Merkel
inviterte dem til Tyskland, -

- begynte president Erdoêgan i Tyrkia å si:
"Dere er ikke velkomne her."

Hvis det sås tvil om det prinsippet,
vil det bli katastrofalt for flyktninger overalt.

Prinsippet om at de kan
krysse grensen og være i trygghet.

Jeg er veldig klar over -

- at i Afrika ble
Merkels invitasjon feiltolket som ...

"Har dere lyst til å komme?"

Det har ført til at folk i den fattige delen av
verden tror det er deres tur.

Det er i fare for å flytte på paradigmet.

"Hva er en skarp,
ung persons syn på håp?"

De må ha tro på
at samfunnet deres kan bli bedre.

Det er den store ulikheten i verden.

Den store kløften
mellom fattige og rike land.

Det problemet løses ikke ved å flytte
de beste fra fattige land til rike land.

Det kan bare løses ved
at skarpe mennesker i fattige samfunn -

- vinner kampen
for å gjøre samfunnet bedre.

Til slutt, responsen i Norge og Sverige.

Det som bekymrer meg,
er at Norge og Sverige har vært -

- omtrent verdens mest sjenerøse
samfunn mot fattige land.

Med store bistandsbudsjetter.

Sverige har nettopp kunngjort
at bistandsbudsjettet halveres i 2016.

Det skal halveres.

Hva skal de gjøre med pengene? Bruke
dem på innvandrerne som har kommet?

Hva slags budskap sender det?

"Vi bruker halve bistandsbudsjettet på
de få tusen som har kommet hit."

"Hvem tar vi det fra? Milliarden
som fortsatt lever i fattige samfunn."

Sverige har halvert bistandsbudsjettet.

Dere har redusert deres med 17 %.

Dere er et svært moralsk samfunn.

Jeg syns ikke dere burde gjort det.
Takk for meg.