Copyright (C) NRK

Velkommen, alle sammen.

Og selvfølgelig et spesielt
velkommen til Sverre Kokkin, -

- som har vært så vennlig
å komme til oss i dag -

- for å fortelle om sine erfaringer
fra andre verdenskrig.

Det er jo
en spesiell dag i dag: 8. april.

For 75 år siden var det akkurat nå
skip på vei opp Skagerrak.

Nå er klokka drøyt to.

Klokka 04.21 ble den første
torpedoen avfyrt fra Oscarsborg.

2 1/2 time seinere sank skipet.

Så dette er
et spesielt historisk tidspunkt også.

Jeg tenkte vi først
kunne spørre deg, Sverre:

Kan du huske hvordan
du opplevde morgenen 9. april?

Hvor gammel
og i hvilken situasjon var du?

Jeg var i slutten av mitt 14. år.
9. april var 6 uker før jeg fylte 15.

Det sier jo noe at jeg gikk på Berg
middelskole, som det het den gang.

Akkurat det som skjedde den natten, -

- skjønte vi ingenting av,
bortsett fra at vi hørte flyalarm.

Mine foreldre
reagerte ikke på noen måte på -

- at jeg kastet meg på sykkelen -

- og dro ut for å se
om jeg så noe som hendte.

Mange av dere må jo ha sett
det store bygget på toppen ...

Det heter Tåsenhjemmet.

Det store pleiehjemmet der oppe.

Råbygget var akkurat ferdig.

Jeg husker veldig godt hvorledes ...
Det var ingen som stoppet meg -

- da jeg satte fra meg sykkelen
og gikk inn og opp alle trappene, -

- helt opp til det øverste værelset.

Der er det fremdeles
et vindu som vender denne veien.

Det var ufattelig spennende
å stå der oppe og se og høre.

Jeg var der da et fly,
ved et rent uhell, tror jeg, -

- slapp bomber på Frøen gård.

Rett bak her.
Nei, rett der nede.

Og vi hørte jo også
skyting fra Fornebu.

Men ellers var det ...
Vi skjønte ingenting.

-Så familien var ikke forberedt ...?
-Ikke i det hele tatt. Ingen var det.

Jeg glemte selvfølgelig å fortelle
at jeg er født i Ullevål hageby.

Da bodde jeg i Langlia 11, altså
i den andre enden av Ullevål hageby.

Så ...

Men jeg var veldig aktiv
med sykkelen den gangen.

Som 14-15-åring ... Jeg gjorde jo
ikke annet for å komme noe sted.

Det var helt naturlig å dra til byen
for å se om det var noe rart der òg.

Det var ikke 9. april, men 10. april.

Jeg husker godt at jeg gikk
på brygga utenfor Akershus -

- og så på båter og på tyskere.

Da var bybildet preget av tyskere?
I løpet av 9. april kom de i land?

Det er riktig, uten noen motstand.
At Blücher kom, er jo noe annet.

Jeg vet ikke om det var kommet
andre tyske skip til brygga da.

Men jeg husker at jeg 10. april -

- tilfeldigvis var
inni et stort lagerbygg.

Havnelageret altså, -

- som lå ved Akershus festning.

Jeg gikk og glante, og så kom det
en havnearbeider løpende gjennom.

Han bråstoppa: "Hva gjør du her?!"

Nei, for så vidt ikke noe ...

"Har du ikke hørt at Oslo
skal bombes klokka tolv?!"

Klokka var fem på tolv.

Jeg syklet oppover mot sentrum
og til det helt naturlige stedet:

Undergrunnsstasjonen
på Nationaltheatret.

Jeg kom så sent at alle de som hadde
tenkt seg dit, allerede var gått ned.

Og jeg hadde ikke lyst til å gå ned,
så jeg sto i åpningen og fulgte med.

Det skjedde ingenting.
Men her var det ting på gang.

Etterpå fikk jeg høre at folk hadde
kastet seg på alt som het transport:

Biler og trikker som gikk langt nok.
Alt for å komme seg ut av Oslo.

Ryktet var fast og sikkert:
Engelskmennene skulle bombe Oslo.

-Klokka tolv.
-Så ble altså Oslo okkupert.

Vi snakket en gang tidligere
med kriminologen Nils Christie.

Han er født noen hundre meter
ovenfor deg, oppe mot Nordberg.

I 1928,
så han var litt yngre enn deg.

Han vokste opp
i et høflig, borgerlig hjem.

I begynnelsen visste ikke guttene
på hans alder, ca. 12-13 i 1940, -

- hvordan de skulle
forholde seg til tyskere.

De forholdt seg til dem som til andre
og hjalp dem hvis de spurte om veien.

Etter hvert forsto han via familien
at de var annerledes på en måte.

Det gikk jo en stund
før du ble aktiv motstandsarbeider.

Hvordan opplevde dere okkupantene -

- de første årene av krigen,
mens du selv var 14-15 år?

Det gikk jo fem år
før jeg deltok i illegalt arbeid.

For det foregikk
om vinteren og våren i 44.

Da ble det snakk om
mer aktiv krigsinnsats.

Det var på høy tid.
Jeg har moro av å si til dere:

Da jeg og mine kamerater -

- ble forespurt om vi ville være med
og slåss aktivt mot tyskerne -

- med våpen i hånd, -

- sa vi ja alle sammen, med én gang.
-Men hvis vi venter litt med det.

Kan du fortelle litt om hvordan
den tyske okkupasjonen ble opplevd -

- de to-tre-fire årene
før du ble engasjert?

Fremmede mennesker i byen, soldater.

Hvordan så dere på dem?

Christie slet altså med å plassere
dem ut fra vanlige høflighetsregler.

Han var ikke alene om det.
Det foregikk jo egentlig ...

Alle visste at sa man noe stygt
eller dumt til en tysk soldat, -

- bar det rett til Victoria terrasse
og så Grini, og dit ville ingen.

Vi var fullstendig klar over -

- hvor livsfarlig det var
å komme i utakt med tyskerne, -

- som var veldig hårsåre for
det som kunne oppfattes som -

- fornærmende eller krigsfiendtlig.

Den gang ble alle nordmenn som
ikke var nazister, kalt jøssinger.

Jeg vet ikke om dere er klar over
hvor alminnelig ordet "jøssing" var.

Si gjerne noe om det.

Det ordet hadde
en veldig rar opprinnelse:

Et tysk transportskip hadde ...

Det transporterte
engelske krigsfanger ...

Langs norskekysten.

Det er kanskje trolig at de engelske
krigsfangene var tatt til fange -

- i Gudbrandsdalen, Åndalsnes, Molde
eller kanskje til og med Narvik ...

Nei, for det var mye senere.
Men det må ha vært i Sør-Norge.

Dette tyske skipet, som opprinnelig
var et handelsskip, søkte tilflukt -

- i en fjord i Hordaland, -

- eller i Sunnhordland,
altså nærmere Stavanger:

Jøssingfjord.

Og dit inn
trengte engelske krigsskip seg -

- og tok hånd om
det tyske lasteskipet -

- for å befri sine egne soldater.

Alt dette kom på toppen av ...

Det var altfor sent
å snakke om å være ...

Dere må unnskylde meg;
jeg har det med å glemme enkeltord.

Det å være nøytral.

Vår nøytralitet var jo
allerede så grundig ødelagt -

- med britiske
og franske sjøstridskrefter -

- som hadde lagt ut miner, -

- spesielt i det havområdet -

- som førte inn til Narvik.

Allerede fra dag én
var det helt opplagt -

- at det viktigste for tyskerne
var å få tilgang til stål -

- fra Kiruna i Sverige.

Kiruna var utestengt fra verden -

- når Østersjøen var tilfrosset.

Men vi hadde jernbane
fra Kiruna til Narvik.

Den var enormt viktig
for transporten av malm -

- fra gruvene i Nord-Sverige.

Som sagt, franske
og engelske sjøstridskrefter -

- minela faktisk masse
på norskekysten den gangen.

Det var
et så digert brudd på nøytraliteten -

- at det nesten ikke
gikk an å nevne det -

- av ambassadører og liknende.

Så du oppfattet at "jøssing" var en
betegnelse på de fleste i ditt miljø?

Mens noen ble regnet som dårlige
nordmenn, tysk- eller NS-vennlige?

Det var et slags skille?
Dere kjente igjen ...?

Et slags skille?
Det var helt bang!

Og alle vi i Ullevål hageby
visste hvor det bodde nazister.

Der var det en som var hird.
Der var det en som var stripete.

Der var det noen som hadde tyske ...

Hver eneste i Ullevål hageby ble ...

Det bare var sånn.

Jeg nevnte Nils Christie.
Men også sosiologen Vilhelm Aubert, -

- som på mange måter
bygde opp dette instituttet, -

- var med i motstandsbevegelsen,
i XU, som du jo kjenner til.

Den viktigste allierte
etterretningsorganisasjonen.

Han har beskrevet betydningen
av hemmelighold som helt avgjørende:

Alt motstandsarbeid
var basert på det.

Når man skulle
rekruttere folk inn i f.eks. XU, -

- var det
en veldig komplisert prosess.

Man kunne jo ikke lyse ut stillinger,
men måtte bruke nettverk og kanaler.

Man kunne ikke
intervjue folk og sånn.

I alt hemmeligholdet
skulle man få tak i egnede folk -

- og sikre seg
mot infiltrasjon og angivere.

Akkurat!

Kan du fortelle om hva som skjedde
med deg mot slutten av krigen, -

- da du ble kontaktet og skjønte
at du kunne få en annen rolle?

-Da nærmet du deg 18-19 år, vel?
-Ja. Jeg var 18 år den gang.

Men jeg fylte 19 -

- den 29. mai 1944.

Men nok om det.

Det hører med til historien, det òg!

Vi var tre gymnasiaster som gikk
siste klasse på reallinjen på Berg.

Og var altså russ, da, litt senere.

Men den gangen hadde vi ...

Rett og slett
av mangel på krigsinnsats ...

Som 18-19-åringer ville vi jo
normalt vært innkalt til sesjon -

- for å lære et vanlig soldatyrke.

Her gikk vi jo egentlig
og bare prøvde å unngå å bli tatt -

- hvis man gikk
med binders i jakkeslaget -

- eller hadde litt for rød topplue.

Helt latterlige ting.

Hvis man f.eks.
på Sognsvannsbanen ble sittende -

- ved siden av en tysk soldat, -

- og man reiste seg
og stilte seg i midtgangen, -

- formentlig
for å gå av på neste stasjon ...

Skjønte tyskeren at man ikke ville
sitte på samme benk, ble man tatt!

Og da var det Grini
før man visste ordet av det.

Man ble ikke skutt, men ...

Og dessverre ble
en hel mengde gode nordmenn -

- sendt fra Grini til Tyskland.

Og enden på den visa har dere hørt.

Grini var en stor konsentrasjonsleir
i ytterkant av Oslo, i Bærum.

På Grini.

Det var en god del motstandsarbeid
i det små: hverdagslivets motstand.

Men så får du en slags
henvendelse om noe annet og større.

Da må jeg gå en omvei igjen.

Vi hadde jo alle vært med på
å hjelpe foreldrene våre -

- med å bringe radioene våre til ...

De ble jo, med et fint ord ...
Når man legger hånden på noe.

-Konfiskert.
-Alle radioer ble konfiskert.

Og de ble lagret
på loftet på skolene.

Vi som hadde gått på Ullevål skole,
visste at det lå radioer på loftet.

Vi ville lage en illegal avis, og da
var første steg å skaffe seg radio.

Ergo gjorde vi
innbrudd på skoleloftet.

Vi visste jo at de var ubeskyttet.
Det var bare hengelås.

Så vi stjal radioer, i flertall, og
brakte dem til et dertil egnet sted.

Det var forresten her: Blindern gård.

Hos Halvor Blindern,
som hadde en sønn, som het Per.

Og han var til å stole på.

Så vi brakte radioene ned dit.

Så moro det var om natta å ha en
sånn fiskekjelke, som vi kaller det.

En lang kjelke
man styrer med stang bak.

Nedover Prestegårdsveien,
med kjelken full av radioer!

Og så inn på låven
til Halvor Arnesen.

Men så var det å begynne å lage avis.

-Hvem var "vi"? Du og noen kompiser ?
-Godt spørsmål.

Først og fremst vi tre, som gikk
i samme klasse på Berg skole.

Og var avgangsklassen.

Så var det Reidar Formo, -

- som mange av dere
må kjenne iallfall etternavnet på.

Han var onkelen til Ivar Formo,
som tok olympisk gull på femmila.

-Dere tre hadde snakket mye sammen?
-Vi fire.

Vi hadde snakket om å lage avis
og begynte med å stjele radioer -

- for å høre nytt fra London, som var
det eneste vi var interessert i.

Men så var det å få den trykket.

En av oss fire, Odd Tiller, -

- var en helt selvlært,
totalt autodidakt kommunist.

Han hadde lest både Marx og Engels.
Det hadde ingen av oss andre gjort.

Jeg vet ikke hvor mange av dere som
har greid de ganske tunge verkene.

Men han hadde gjort det
og var overbevist sosialist.

Han viste seg å ha
bekjente på Lilleborg skole, -

- av alle steder,
og det i vaktmesterboligen der.

På Lilleborg skole,
som var okkupert av tyskerne, -

- hadde en del av den norske
hjemmefronten en trykkesentral.

En sånn ...
Hvor man stensilerer.

Der kunne Tiller'n,
som vi kalte han, -

- få stensilert det vi ønsket, -

- hvis vi bare skaffet et manuskript.

Så vi lagde et manuskript.
Og avisen måtte jo ha et navn.

Vi hadde alle sammen hørt om og lest
en avis som het Ånd og handling.

Hva var mer naturlig enn å kalle
vår avis Ungdom og handling?

Vi fikk faktisk utgitt 2-3-4 numre.

Og distribuert dem.

Men gjennom Tiller'ns kontakt
med trykkeriet på Lilleborg skole, -

- på loftet i vaktmesterboligen, -

- fikk vi en forespørsel
om Tiller'n hadde kamerater -

- som var villig til å være
med på mer aktiv krigsinnsats.

Det ble gjort helt klart at dette
var innsats med våpen i hånd.

Og som følge derav ...
Det visste vi, som alle nordmenn:

Hvis man ble tatt med våpen, -

- var det bare én utvei:

Da fikk man ikke leve lenger.

Så den åpenbare faren ved sånt ...

Nå kommer jeg inn på det
jeg ville si da du avbrøt meg i stad:

Det var to stykker av oss som
var 18, og jeg hadde passert 19, -

- da vi begynte med avisen.

Da vi fikk den forespørselen,
sa vi ja med én gang:

"Vi overlater avisen til noen andre."

"Og tar den opplæringen vi får
av denne kilden til Tiller'n."

Han viste seg å være
en ektefødt kommunist:

Ragnar Sollie, bilmekaniker.

Medlem av kommunistpartiet
før krigen, medlem etter krigen.

-Én gang kommunist, alltid kommunist.
-Han hadde vært i Sverige.

-Tidligere medlem i Osvald-gruppen?
-Ikke medlem, men han kjente alle.

-Han kjente jo han ...
-Asbjørn Sunde.

Og han var tidvis
på deres siste tilholdssted.

Oppå Ringerike en plass, husker ikke.

Eller Romerike.
Oppi åsen der.

Han var ikke enig med Sunde.

Og heller ikke med den ledende
kommunisten. Hva het nå han?

-Furubotn.
-Nettopp. Peder Furubotn.

Så han begynte for seg selv. Og
tilfeldigvis. Nei, ikke tilfeldigvis.

Så hadde jo Sun...

-Asbjørn Sunde.
-Ja.

Jeg tror han hadde
fått beskjed fra Moskva -

- om at han skulle slutte
med sabotasjevirksomhet.

Og det passet ikke Ragnar Sollie.

Han hadde dekknavnet Pelle da,
som jeg kommer til å bruke heretter.

Pelle ville drive for seg selv.

Han hadde måttet
eksportere familien sin til Sverige.

Av grunner jeg ikke kjenner,
dro han også til Sverige.

Og der fikk han med seg 7-8-9 ...

Det er uklart for meg
hvor mange likesinnede, -

- som ville være med og slåss for
frigjøring av Norge, mot tyskerne.

Den gjengen dro over grensen.

Men dessverre, allerede på Sinsen -

- var de uheldige
og møtte en tysk kontroll på veien.

Og den gruppen
ble spredt for alle vinder.

Pelle unnslapp selv
med nød og neppe den flukten.

Men litt senere fikk han samlet seg.

Sammen med et par av de tre-fire
som var med fra Sverige den gangen, -

- dannet han Pelle-gruppa.

Pelle-gruppa ble rekruttert -

- blant personer som Pelle stolte på.

Først og fremst arbeidskamerater.

Han var veldig aktiv som kommunist -

- på arbeids...

Hva kan man kalle det?
På de store bedriftene.

Han var selv ansatt
på den største bilforretningen da, -

- som lå
nede på Frognerstranda og het ...

Nå har jeg glemt det òg, men
det kommer. En stor bilforretning.

Han hadde jo da holdt på,
med Kjell, med krigsinnsats.

Et lite eksempel på det ...
Sørensen og Balchen het den!

Sørensen og Balchen var de eneste -

- som fikk stelle
med tyske motorsykler, -

- som ble mye brukt av tyskerne da.

Der polakkene brukte hester,
brukte tyskerne motorsykler, -

- med sidevogn og greier.

-De solgte Opel, vel?
-Det er jeg ikke sikker på.

Alle de tyske motorsyklene hadde ...

Jeg er ikke veldig godt inne i dette.

Der bensinen går fra tanken
og gjennom ... forgasseren.

Den gangen var bensinen -

- innom et glass hvor man
kunne se at det var bensin, -

- og kontrollere
at den kom riktig vei.

Alle tyske motorsykler
hadde det glasset den gangen.

På alle de motorsyklene -

- som passerte Ragnar Sollie, -

- var han "så uheldig" -

- at skiftenøkkelen hans
kom borti og knuste glasset.

Tyskerne hadde ikke delene på lager
og måtte rekvirere dem fra Tyskland.

Også der var det mangel på
kontrollglassene til de motorsyklene.

Så han var personlig med på å få
mesteparten av tyske motorsykler -

- som var innom Oslo,
til å bli ubrukelige.

De bare ventet på
det glasset fra Tyskland.

Han kom altså i kontakt med Tiller'n.

Tiller'n fikk
beskjed om å lage en gruppe, -

- som enten var geografisk bestemt -

- eller først og fremst
satt sammen av ungdom -

- som var ivrig etter å få gjort noe,
og som Tiller'n kunne gå god for.

Det gikk på bekjentskap. Tiller'n var
mellomleddet mellom Pelle og oss.

-Visste dere navnet Pelle da?
-Nei.

Vi hadde aldri hørt om han.
Det hadde knapt nok Tiller'n heller.

Men han skjønte jo
at her var det krefter ...

For alt var jo så hemmelig.

Denne gruppen i Ullevål hageby
ble satt sammen av 6-7 mennesker.

Rart, men det var faktisk sånn.

Litt senere kom det nemlig -

- andre medlemmer til i vår gruppe -

- som jeg kjente,
men ikke var kamerat med.

-De tre første var fra klassen din?
-Ja, og Reidar Formo. Vi var fire.

Da dere ble spurt om å gå
mer aktivt inn med våpen i hånd, -

- snakket dere sammen om det?

Det betydde jo døden å bli tatt, men
kanskje ikke å trykke illegal avis?

Jo.
Iallfall Tyskland.

-Tysk konsentrasjonsleir?
-Ja.

Kan du huske
om dere snakket om dette?

"Vi går inn i en ny fase.
Nå står livet på spill."

Vi snakket ikke om det,
men det var underforstått.

Vi visste jo
at hele verden sto i brann.

Overalt var det ungdom som sloss.

Og vi gikk og passet på å ikke bli
tatt for en binders i jakkeslaget!

Vi var flaue på egne vegne.

Det som opptok meg mest ...

Og noen av de andre kameratene òg ...

Vi har
et skogsområde som heter Holtet, -

- mellom Ullevål hageby
og Ullevål sykehus.

Det går en spaservei
langs gjerdet nederst der.

Og der ble det
spilt poker hver kveld.

Kort og godt. De som hadde penger,
hadde ikke noe å bruke dem på.

Det var ikke noe å få kjøpt.
Vi hadde jo egentlig ingenting.

Alt man skulle kjøpe, mat og sånt,
som gikk utover rasjoneringskort ...

Og det var veldig lite
man fikk på rasjoneringskort.

Men svarte penger
kunne brukes til å spille poker med.

Så det gjorde vi. Og det var
en veldig dårlig krigsinnsats.

Men så kom vi inn
i epoken der vi drev den avisen.

Og da Tiller'n kom med forslag
om at vi skulle lære oss sabotasje, -

- sa vi ja med én gang.
-Og da måtte dere lære dette?

Da skulle vi komme
på kurs, og det gjorde vi.

På forsommeren 44, straks etter
at vi var ferdig med examen artium, -

- havnet vi på Krokskogen.

Vi hadde fått beskjed om å sykle
til endeholdeplassen på Kolsåsbanen.

Noe som het Kari...

Iallfall,
der møtte vi Ragnar Sollie, -

- som bare skulle
tiltales med navnet Pelle, -

- og en av hans høyre hender.

Begge var bevæpnet og fortalte oss:

"Heretter er dere ..."

"... med i Pelle-gruppa, og dere må
lære alt som har med våpen å gjøre."

Og det lærte vi på 6-7 dager
på en hytte inne på Krokskogen.

Hytta lå på tomta -

- til godseier og reder Astrup,
som hadde en stor gård der inne.

Denne hytta hadde Pelle fått låne
av dem som stelte med den gården.

Og der bodde vi, seks gutter.

Om morgenen
kom det en instruktør til oss.

Han var der hele dagen
og underviste oss i praktiske ting, -

- forsvant til sitt eget
og kom tilbake neste morgen.

Det var ingen kontakt
med noen andre enn den læreren.

-Pelle hadde da forsvunnet?
-Han hadde ikke noe med det å gjøre.

-Men han presenterte seg som Pelle?
-Jeg vet ikke om han presenterte seg.

Det kan jeg ikke huske. Guriby het
det der vi traff han. I Sørkedalen.

Men jeg må si at sett i ettertid fikk
gruppa forferdelig dårlig opplæring.

Syv dagers sabotørkurs!

Sammenliknet med hva kompani Linge
hadde i Skottland! Det var jo som ...

Var det sabotasje i betydningen
å ødelegge skip og materiell og sånt?

-Eller var det skytetrening?
-Det hørte jo til.

Vi hadde en stengun
som alle sammen fikk prøve.

Og det var spennende og moro.

På den samme hytta som vi
bodde i om natten, på Krokskogen.

Vi dro i én retning, til et tjern,
og kasta en blikkboks ut i vannet.

Så skulle alle prøve
å skyte med maskinpistol.

Vi opplevde alle sammen at om
man siktet på boksen utpå vannet ...

Selv om man
for sikkerhets skyld sikta lavt, -

- så man merke
etter kulene: da-da-da-da ...

Ingen av oss greide jo
å holde maskinpistolen nede!

Av trykkene vi fikk,
gikk den bare opp.

Ellers kan man si at maskinpistol
ikke skal brukes rett frem.

For de aller fleste
er rekylen fra hvert skudd -

- med på å bringe løpet opp.

En maskinpistol blir brukt sideveis.
Og det lærte vi jo den gangen.

Så hadde vi én pistol
som gikk på omgang, -

- som vi skrudde fra hverandre
og satte sammen igjen.

Liten og knapt brukbar
til å drepe mennesker med.

I den anledning hadde vi fått
en såkalt Husqvarna 9mm-pistol.

Svensk, det lå jo i navnet.
Den var utlånt til Pelle ...

Av en svensk militæroffiser -

- som var veldig strengt ansvarlig -

- for den pistolen.

Plutselig en dag, før noen av oss
var kommet så langt i utdannelsen -

- at vi hadde fått trykket
på avtrekkeren på en 9mm-pistol ...

En som var mer egnet
som pistol enn lommevåpenet ...

Det kom en egen kurer fra Sverige -

- for å bringe den
tilbake med én gang!

Det er helt utrolig.

Den svenske offiseren ...

Det var så strengt
at han måtte vise fram våpenet.

Så han måtte sende kurer
til Krokskogen for å hente det.

Våpenet ville bli forbundet
med en sabotasjeaksjon i Norge, -

- siden Sverige var
i en slags mellomstilling?

Han var ansvarlig for våpenet,
og det måtte han vise fram!

Jeg må få med dette:

Vi fikk også lære silent killing.
Det var noe forferdelige greier.

Jeg hadde en dolk, som jeg fikk høre
at alle kommandosoldater hadde.

Den var altså så skarp ...
Hvis dere tror at dere vet -

- hvor skarpt et våpen
kan være, så vet dere ikke nok.

Da lærte vi i detalj
hvordan man skulle ta en skiltvakt:

Armen rundt halsen hans
og kniven akkurat der.

Vri rundt én gang
og legge han stille og rolig ned.

Og passe på
at man ikke fikk blod på seg sjøl.

Og så lærte vi å lage bomber.

Tror noen jeg lyger,
så gjør jeg ikke det.

Det tror jeg ikke de tror.

Nå skal jeg forklare noe
dere aldri har hørt om før.

Hvis man blander
sukker og klorsurt kali ...

I pulverform. Og drypper en dråpe
svovelsyre ned på den blandingen, -

- så blaffer den opp
og lager en flamme.

Den flammen skulle da ...

Tenne eller brenne
den sytråden som gikk -

- mellom et 12-volts,
flatt lommelyktbatteri -

- og en tennsats som lå -

- i forbindelse med dynamitten.

Når det kommer elektrisk strøm -

- fra det lommelyktbatteriet -

- til tennsatsen,
er det nok til at den springer.

Og da springer selvfølgelig
bomben eller dynamitten også.

Jeg forteller alt dette nå,
om klorsurt kali og sukker, fordi:

Den som plasserte dette, måtte jo ha
tid til å komme unna før det smalt.

For det smalt øyeblikkelig -

- når lommelyktbatteriet
fikk kontakt med tennsatsen.

Og dette med å få
den dråpen til å dette ned -

- på den blandingen
av sukker og klorsurt kali ...

Svovelsyre.

Det brenner seg
gjennom f.eks. et hanskeskinn -

- på så og så mange timer,
avhengig av hvor tykt skinnet er, -

- og hvilken temperatur
dette foregår under.

Det gjelder også f.eks. pergament.
Hva det er, vet jeg fortsatt ikke.

Muligens det de skrev på i Egypt
da de lagde tavler med historier.

Iallfall, å få gildret til ...

Denne blandingen
og denne svovelsyren -

- som da skulle dryppe ned på ...

Svovelsyren skulle plasseres ...
oppå hanskeskinnet, og bare der.

Og ligge der så lenge at den fikk
svidd seg gjennom hanskeskinnet -

- og dryppet ned
på det sukkeret, og så bang.

Det var den måten vi skulle drive
sabotasje på. Dere kan tenke dere:

Bare å knyte den tråden mellom
den ene av de to messingpolene -

- på et sånt flatt lommelykt-
batteri og tennsatsen ...

Vi visste jo alle sammen -

- at når flammen fra blandingen -

- brant opp sytråden, -

- ble det kontakt på lommelykt-
batteriet, og det ville si bang.

Hvis vi beveger oss over til ...
Du kan jo snakke lenge om dette.

De første aksjonene da dere
kom tilbake fra forberedelseskurset.

-Kan du fortelle litt om ...?
-Ja, det kan jeg!

Jeg må jo si med én gang -

- at denne Pelle-gruppa visste vi
på det tidspunkt ikke noe om, -

- annet enn at vi i Ullevål hageby
hadde en gruppe som tilhørte den.

Vår første aksjon var faktisk -

- å klatre over gjerdet
til Ullevål sykehus -

- for å befri en norsk motstandsmann.

Han var til behandling for skuddsår.

Og det skar seg helt og holdent -

- pga. dårlig kommunikasjon,
dårlig planlegging og dårlig alt.

Jeg kan forsikre at jeg
aldri i mitt liv har følt meg så ....

Å stikke meg sånn ut i en forsamling
som jeg gjorde da vi var ...

3-4 stykker som gikk innover
i korridorene på Ullevål sykehus -

- for å finne denne mannen,
som ikke var bevoktet av tyskere, -

- og som vi skulle befri.

På en eller annen måte gikk det
helt i ball, og vi måtte løpe ut -

- og i vill fart klatre over gjerdet,
som hadde piggtråd på toppen, -

- men ikke var
spesielt vanskelig å forsere.

-Og ut og vekk. Totalt mislykket.
-Det var den første.

Den andre ekspedisjonen
må jeg fortelle om i detalj.

For denne Pelle-gruppa, -

- som altså siden viste seg
å bestå av 6-7-8-9 grupper, -

- som alle hadde et navn,
og som ingen visste om -

- utenom Pelle og hans høyre hånd ...
-Pelle-gruppa var en slags paraply -

- over disse undergruppene?
-Helt riktig.

-Hadde din gruppe et eget navn?
-Nei, det var Hageby-gruppa.

Men ...
Hvor langt var jeg kommet?

-Til den andre aksjonen ...
-Ja, dæven!

Nå må dere holde dere fast!

Pelle var ettersøkt.

Både han og hans høyre hånd
var for lengst kjent av Gestapo.

Så de levde fra hånd til munn, -

- fra dekningssted til dekningssted,
hovedsakelig i Nordmarka.

Han trengte penger,
først og fremst for å kjøpe mat.

Han var jo ikke-eksisterende -

- og hadde ikke rasjoneringskort.

Han kunne ...

Og han hadde ikke våpen. Det måtte
han kjøpe, f.eks. fra tyske soldater.

Gud vet hvor de kom fra, iallfall
ikke fra England eller Moskva.

Han trengte penger.
Så kom Reidar Formo og jeg ...

Å ja, det må jeg
absolutt ikke glemme:

Vi i hytta på Krokskogen
som skulle lære å bli sabotører, -

- fikk allerede første dag beskjed
om å holde et demokratisk valg -

- av leder.

Og det, mine damer og herrer,
er ikke så lett når man liksom ...

"Skal en av oss være leder?"

Han skulle være det absolutt eneste
bindeleddet mellom Pelle og oss.

Vi valgte da ...

Ikke enstemmig, for det var
iallfall én som stemte på seg selv:

Odd Tiller.

Han som hadde vært bindeleddet
mellom lederen, altså Pelle, og oss.

Han var også eldst
og nettopp ferdig med realartium.

Og han var også
sosialistisk interessert.

Han hadde aldri deltatt
på noe kommunistisk møte.

Han hadde aldri møtt
en kommunist før han traff Pelle.

Han trodde selvfølgelig
at han skulle bli leder.

Vi andre valgte enstemmig Reidar
Formo, den yngste, 18 år gammel.

-Han var selvskreven som leder.
-Hvorfor var han det?

Den gangen gikk han i tømrerlære.

Han var
veldig atletisk og flott bygget.

Fornuftig og rådsnar.

Han hadde alle de egenskaper en leder
for en illegal gruppe skulle ha.

Reidar Formo!

Han ble altså leder,
og så fikk dere det første oppdraget:

-Å skaffe penger til Solli.
-Helt riktig.

Og da fikk Reidar beskjed om
å ta med seg én, tilfeldigvis meg, -

- og møte på gravkapellet
på Vestre Aker kirkegård.

Klokka ti en mandag formiddag.

Og vi møtte der.

Der møtte vi tre andre
som vi ikke hadde sett før, -

- og som skulle utføre et ran, -

- og som var fullt bevæpnet
med revolver og maskinpistol.

Alle hadde ryggsekk og sykkel.

Pelle var også der, med sykkel,
men skulle ikke være med på ranet.

Han sjekket at alle hadde våpen.

Unntatt Reidar Formo og jeg, som
ikke var betrodd våpen den gangen.

Det ble sjekket at de
som skulle foreta ranet, visste -

- hvor sikringen på våpenet var.

Og at det var kuler i lageret,
så det var fullt ferdig til bruk.

Så var det bare å dra og rane.

Det gjorde disse tre
ved å dra ned i Sporveisgaten.

De fleste vet vel
hvor den er: ved Bislett.

Der hadde Oslo Sporveier
den gangen lønningskontor.

Og der var det mye penger.

Alle disse tre karene hadde sykkel.

De lot én mann være vakt
nede ved inngangen, på fortauet.

De to andre gikk opp
på lønningskontoret -

- og sa stille og rolig
hvorfor de var der:

De hadde ryggsekker
som skulle fylles med penger -

- som skulle gå
til underhold av gutta på skauen.

Alle måtte vennligst sitte stille og
ikke gjøre noe som kunne mistenkes -

- for å være varsel
til noen om hva som foregikk.

Og det gjorde alle de ansatte på
lønningskontoret til Oslo Sporveier:

De satt stille og rolig mens karene
fylte ryggsekkene med sedler, -

- som så viste seg
å være 115 000 kroner.

Mye penger på den tiden.

Man må kanskje gange med 8-9-10
for å verdien av det beløpet i dag.

De pengene ble ...
Nå må jeg fortsette.

De kom
stille og rolig ned til fortauet.

De satte seg på hver sin sykkel.

Han som hadde passet på
syklene, forsvant i én retning.

De to andre syklet ned Norabakken, -

- rundt Bislett
og tilbake på Sofies plass, -

- som ligger på baksiden
av klubbhuset på Bislett.

Der sto det en varebil -

- som hadde dørene oppslått
den veien og motoren i gang.

Disse to syklistene med ryggsekk
bare slapp syklene ned på gaten, -

- stupte inn i bilen
med de åpne dørene og forsvant.

Den bilen gikk på bensin.

Mens Reidar Formo og jeg,
som også var med på ranet, -

- tok hver vår sykkel opp fra gaten
og syklet vår vei; så vi var med.

De 115 000 kronene
ble overlatt til en advokat, -

- som sørget for at de ikke ble brukt
på sus og dus, men nødvendige ting.

Tiden begynner å renne ut.

Hvis du skal nevne én annen aksjon
Pelle-gruppa sto bak, hvilken da?

Jeg er nødt til å ta den
dere kanskje ikke har hørt om.

Nettopp derfor.

Det var en gruppe på Hønefoss-
kanten, en av gruppene til Pelle, -

- som visste at det på lageret til et
bygningsartikkelfirma i Hønefoss -

- var oppbevart dynamitt.

Den gruppa gjorde innbrudd
og stjal nesten to tonn med dynamitt.

Og tennledninger,
tennsatser og lunter.

Alt som skulle til for å sprenge.

Mye spetakkel og stort arbeid.

For tross alt var det jo
nesten to tonn vi skulle behandle.

Det ble brakt
til toppen av Sollihøgda.

Der det kommer opp fra Sandvika
og går ned til ... Tyrifjorden.

Der ble dynamitten gjemt
under noen busker i skogkanten.

Så reiste de hjem igjen.

En annen av Pelles grupper, til-
feldigvis den fra Ullevål hageby, -

- fikk jobben
med å bringe dynamitten til Oslo.

Til et lager på Kampen, -

- hvor det var
enda en av Pelles grupper.

Vi begynte da
med å bringe dynamitt til Oslo -

- i sykkelsekkene på bagasjebrettet.
-Det var to tonn dere skulle frakte?

Ja. Det gikk jo altfor langsomt
og medførte altfor stor risiko.

For vi måtte jo
sykle forbi sånne farlige punkter -

- som Skøyen, Røa-senteret,
Majorstuen eller you name it.

Og Grini!
Det var spesielt spennende:

"Der er Grini, med alle fangene,
hvor du kommer hvis du blir tatt."

Det gikk for smått.

Så Pelle fikk rekvirert en bil fra
et firma som arbeidet for tyskerne.

De hadde varebiler, sånne pickuper.

Som hadde alle de Schein ...

Man kunne ikke røre seg i Norge
uten Schein fra tyske institusjoner:

Hvorfor man var der, hva man gjorde
der, og at man hadde fått tillatelse.

Sjåføren i denne bilen hadde Schein.

Hans jobb var å frakte
innpå to tonn dynamitt -

- som lå i sekker,
som den gang var lagd av papir.

Striesekker var mangelvare.
Man fikk ikke det den gangen.

Men papirsekker var å få.
De var som regel doble.

De var fylt halvveis med dynamitt,
og så med poteter på toppen.

Og da de ganske riktig kom ut for
kontroll for å komme inn i Oslo, -

- var kontrollen fornøyd med disse
Scheinene som sjåføren hadde, -

- og med potetlasten,
som de ikke undersøkte nærmere.

Men da de skulle ha sekkene
inn på lageret på Kampen ...

Det var i fullt dagslys
en vanlig arbeidsdag.

Da var en av gutta uheldig
og slapp en sekk ned på fortauet.

Den sprakk, og det rulla fullt av
dynamittgubber utover fortauet!

Da fikk de det travelt
med å plukke dynamitt.

For veldig mange visste hvordan
en dynamittgubbe så ut, også da.

Den eneste som ikke visste at det
var dynamitt i frakten, var sjåføren.

Og han ble rasende.

Han hadde jo ikke skjønt
hvor farlig den ekspedisjonen var.

Den veien ville vært kort,
å bli funnet med to tonn dynamitt.

Var du veldig ofte redd
mens dette foregikk?

Hvordan taklet du presset
i hverdagen i denne perioden?

Jeg var neppe spesielt god til det.

Jeg får heller være glad for
at jeg aldri kom opp i situasjoner -

- der jeg måtte være kald og rolig,
som "Kjakan" Sønsteby og sånne.

-Du sov om natten?
-Ja, hjemme.

-Du fikk sove?
-Ja.

-Du gikk ikke rundt og var nervøs?
-Nei.

Skal jeg først si så mye,
må jeg fortelle om meg selv.

Den neste jobben vi var med på ...

Pelle hadde funnet ut at alt
som foregikk av tysk vedlikehold, -

- og også andre, mer alvorlige ting,
foregikk på mekaniske verksteder.

For eksempel var
alle de som skulle sveise, -

- avhengig av slipeskiver -

- for å slipe den V-en man trenger
når man skal legge en sveiselarve.

Skal man kutte noe av jern,
samme hva, bruker man slipeskiver.

Og slipeskiver
var selvfølgelig mangelvare.

Det ble produsert
bare to steder i Norge:

På Storo og på Fetsund.

Begge fabrikkene skulle tas av oss -

- en kveld eller natt.

Jeg var i den delen av gruppa fra
Ullevål hageby som dro til Fetsund -

- for å ta den fabrikken der
som produserte slipeskiver.

Ødelegge den, sprenge den?

Sørge for at de ikke lenger
kunne lage det produktet.

Det gikk helt gærent.

For han som skulle kople
den berømmelige sytråden -

- mellom lommelykt-
batteriet og dynamitten, -

- han satt bokstavelig talt
på dynamitten i en smelteovn, -

- som ikke skulle smelte, men var
kommet så langt i nedkjølingen -

- at man kunne oppholde seg der.

Den var lagt av 1 m tykk murstein
og hadde et kjegleformet rom inni.

Når slipeskivene var nylagde, -

- ble de lagret
der inne i ca. 14 dager -

- mens den oppvarmede
mursteinen avtok i temperatur.

Slipeskivene måtte avkjøles langsomt
for ikke å sprekke eller noe sånt.

Det gikk fullstendig gærent.

Jeg var utsett til å være vaktpost
mens han holdt på med det.

De andre
ble postert utenfor for å passe på -

- at det ikke kom noen uvedkommende
inn på bedriftens område om natten.

Alle var vi bevæpnet den gangen.

Jeg skulle være sammen med
han som skulle lage koplingen.

Jeg glemmer det aldri:

Man kom inn i
det kjegleformede rommet -

- gjennom en åpning som hadde
gulvhøyde, opp fra gulvet sånn.

Gjennom den åpningen ble alt
brakt inn i og ut av den ovnen.

All dynamitten var altså
brakt inn i det rommet, -

- og han satt på den
og skulle ordne ledningen.

Han hadde et elendig lommelykt-
batteri; det var også mangelvare.

Det var nesten utgått.

De som hadde vært borti
slike gamle batterier, visste -

- at ved å riste eller flytte på det
kunne man få ut litt mer strøm.

Jeg sto sånn.
Jeg lente meg innover for å se -

- hvordan det gikk med han
som skulle kople disse greiene.

Så kom jeg plutselig på
at jeg skulle holde vakt.

Så jeg reiste meg opp
og stilte meg på siden av åpningen.

Og holdt vakt.

Så sa det bang,
og hele huset raste sammen.

Han som satt på dynamitten,
var det jo ingenting igjen av.

De andre som sto vakt rundt omkring,
og til dem hørte også Reidar Formo, -

- de skulle finne meg ... oss.

Men de fant ingen av oss.

Jeg var begravet i murstein,
murpuss, rester av gulvbjelker ...

Hele huset hadde jo rast.

Så han fant ingen av oss.

Jeg må i parentes si
at han var blitt instruert om at -

- hvis noen, uansett hvilken jobb
eller hvilket oppdrag det var, -

- var så hardt skadet at de
ikke kunne bringes i sikkerhet, -

- og ellers kunne stå i fare for
å bli utsatt for tyskernes tortur -

- og på den måten røpe
det han visste om gruppene, -

- skulle han uskadeliggjøres, skytes.

Ganske rart å tenke på at hvis Reidar
hadde funnet meg i den grushaugen, -

- er det ikke godt å si
hvordan det ville gått.

-Var alle klar over den regelen?
-Ja.

Å være på Fetsund med en som kanskje
ikke kunne gå eller var halvdød ...

Men han så meg altså ikke.

Og det som skjedde der ...

Før eller siden, jeg vet ikke når,
våknet jeg med øyne, munn, ører, -

- alle åpninger gjenklistra
av puss og støv fra bygningen.

Men jeg fikk gravd meg ut
og skjønte hva som hadde skjedd.

Det var ikke noe mer
jeg kunne gjøre der.

Jeg så ingen andre og gikk tilbake.

Jeg visste hvor syklene var gjemt:
utenfor fabrikkområdet, i skauen.

Så jeg gikk dit, og der
var det ikke fem, men to sykler.

Så jeg skjønte jo da
at de tre andre hadde reist hjem.

Jeg satte med på sykkelen
og syklet fra Fetsund og hjem.

Forbi Kjeller flyplass,
hvor det sto en tysk vaktpost!

Jeg så jo ikke ut,
for å si det mildt.

Jeg hadde også fått et sår
i bakhodet som hadde blødd litt.

Men det gikk bra.

Gjelleråsbakkene på sykkel,
de var bratte nok og lange nok.

Jeg gikk ikke av sykkelen,
men sto og syklet hele veien opp!

Jeg var godt trent.
Hjemme fant mor ut -

- at noen måtte gjøre noe med såret.

Klokka 6-7 om morgenen.

Det var sykehus på Berg skole,
for Aker sykehus var jo blitt tysk.

Aker sykehus hadde bare kastet ut
elevene fra Berg gymnasium.

Fra Langlia og opp dit
var det bare fem minutter.

Så jeg gikk dit opp.

De tok imot meg, vasket meg
og sydde noen sting i bakhodet.

-Og ingen spurte om skaden?
-Jeg sa jeg hadde kjørt i grøfta.

Selvfølgelig skjønte de det.

Men også på Aker sykehus
hadde de sorte får, nazister.

Men de kjente jo alle nazistene og
sørget for at jeg havnet i en seng, -

- og trillet meg inn på det værelset
der nazistene ikke skulle være.

De sørget for at
ingen nazist visste at jeg var der.

-Vi skal runde av ...
-Runde av?!

-Har mye å fortelle, jeg!
-Klar over det.

Jeg snakket jo med deg
om dette for et halvt år siden.

Mot slutten av samtalen sa du -

- at du trodde de fleste
ville blitt med på dette.

-Helt riktig.
-Kan du utdype det?

-Her er det jo mange unge mennesker.
-Det er veldig fort gjort.

Hadde dere vært i min situasjon ...
80 % av norsk ungdom ville sagt ja.

-Du tror det?
-Ja.

Vi var gørrleie av å gå rundt
og se på alle disse tyskerne ...

-Hva hadde de der å gjøre?
-Ja, det er ...

Så det var ingen ...
Mange har sett på meg som en helt.

Det var jeg ikke.

-Det siste spørsmålet:
-Du startet med å fortelle om -

- et slags kommunistisk bakteppe
for denne organisasjonen.

Det innebar kanskje at dere ikke fikk
samme anerkjennelse etter krigen -

- som Milorg, Hauge, Max Manus.

Kan du si noe om
hvordan du har opplevd det?

Det kan jeg.
Men mitt syn er farget av meg.

Jeg har aldri sett ... Jeg vet ikke
om det jeg har annammet, er sant.

Men jeg har iallfall
oppfattet det dit hen -

- at LO, den gang
styrt av Konrad Nordahl, -

- var smertelig klar over at i 1945 -

- hadde kommunistene
en eventyrlig fremgang i Norge.

Ved det første valget fikk NKP -

- 16 representanter på Stortinget.

Eller var det 11 ...?

De hadde iallfall en støtte i folket
som var utrolig den gangen.

Folket var
av samme mening som jeg:

Krigen var vunnet
takket være Sovjets kamp i Russland.

Og de allierte hadde gjort sitt -

- for at ikke alle Tysklands soldater
kunne brukes på østfronten.

Tyskerne måtte jo holde front -

- både på vestfronten
og på Italia-kanten.

De gikk jo fra Nord-Afrika ...

Det vet jo de fleste.

Men iallfall, det ...

Så folket var seg bevisst at Sovjet
hadde vært med og vunnet krigen?

Ja.
Og i industrien i Norge ...

Og da snakker jeg
mer om storindustrien.

Mer enn 15 ansatte
hadde bare industrien.

Arbeiderne der hadde nesten ...

All industri hadde jo klubber.

Som arbeiderne hadde.

Arbeiderne måtte ha styre og stell,
bl.a. en formann, som var klubbleder.

Denne lederen
måtte jo velges demokratisk.

På alle årsmøter de hadde, -

- generalforsamlinger,
for å velge leder, -

- satte kommunistene, -

- som da var ganske tallrike
i de forskjellige klubbene, -

- men som veldig sjelden
hadde noe som liknet flertall ...

Men de visste
hvem av de andre arbeiderne -

- som ikke var kommunister ...

De visste hvem det var,
og at når klokken var der, -

- gikk gutta hjem til kone og barn.

De andre noterte:
"Nå går han. Nå går alle de tre."

Så telte de: "Nå har vi flertall.
Nå velger vi klubbformann."

Klubbformannen
ble da demokratisk valgt.

Og han var kommunist.
Og så skulle de ha styre.

Hvem var på valg?
Hvem skulle ut og inn?

Det ble da sørget for at bare
kommunister ble valgt inn i styret.

-Noe Konrad Nordahl var klar over?
-Han visste alt om det!

Bl.a. fra Folkets hus
på Youngstorget, -

- hvor alle rom var avlyttet.

Han fikk beskrevet
hva samtalene gikk ut på.

Konrad Nordahl, LO,
Arbeiderpartiet har en hånd ...?

Nygaardsvold og Gerhardsen
var jo arbeiderregjeringene.

De var ikke så innstilt på
å løfte fram Pelle-gruppa?

Heller tvert om!
Og jeg må med skam bekjenne -

- at fiendebildet -

- flyttet seg veldig raskt
fra nazistene til kommunistene.

Kommunistene måtte
motarbeides, og det gjorde ...

-Den politiske ledelsen?
-Hva het nå ...? Gerhardsen.

-Han hadde jo Kråkerøy-talen ...
-Og den var veldig god.

Jeg var enig med Gerhardsen. Jeg
ønsket ikke bolsjevikene til Norge.

Etter det man hadde opplevd
i Tsjekkoslovakia og Ungarn, -

- ville bare
iherdige kommunister det.

Så fikk dere til slutt offisiell an-
erkjennelse for halvannet år siden -

- med et monument på Aker brygge,
som endog datteren din har laget.

Det må vel ha vært en stor opp-
levelse, med kronprins og ordfører.

Ja.

De interesserte kan gå ned og kikke.
Der har Pelle-gruppa et monument.

Pelle-gruppa har også fått en film, -

- som er blitt vist på NRK
og fins i deres arkiv.

Vi har brukt opp tiden og vel så det.
Jeg må takke deg, Sverre Kokkin.

Jeg skal ikke ha noe for dette.

Før jeg går nå,
må jeg fortelle dere ...

Nå har dere hørt om
gruppene i Hønefoss, -

- i Ullevål hageby og på Kampen.

Men det var også
en gruppe på Akers mek.

Gruppa på Kampen
fikk dynamittgubbene i smått.

De gikk med dem i lommene,
verktøyveska og matboksen, -

- gjennom porten
på Akers mek., hver dag, -

- og lagret dem
på en tørrdokk inne på feltet, -

- på verkstedet.

De hadde fått beskjed om
hvor dynamitten skulle plasseres:

På fire båter, en tørrdokk
og en av disse svære kranene.

Som var stor nok til å løfte
en tanks fra dekket på et dampskip -

- og over på brygga.

Den var det
veldig viktig å få ødelagt.

De fem karene
som gjorde den jobben, -

- var alle ansatt på Akers mek. -

- og kjenninger av Pelle,
folk som han kunne stole på.

Det ble altså senket
fire skip på Akers mek. -

- og to skip på samme måte på Nyland.

-Nylands verksted het det da.
-Det var den største aksjonen?

Bevares vel! Og sannsynligvis
så viktig i krigssammenheng -

- at den var
ti ganger mere verd enn Vemork.

Og kanskje den største vellykkede
sabotasjeaksjon i Europa overhodet.

Den hindret at tyskerne fikk flyttet
troppene sine ned til andre fronter?

Helt riktig. De hadde flere hundre
tusen veltrente soldater i Norge da.

Og de var veldig sårt trengt -

- i krigen i Europa,
men det var ikke båtleilighet.

Tusen takk for at du kom.
Da skal vi klappe for deg.