Copyright (C) NRK

Ved foten av Nord-Norges høyeste
massiv, Okstindene, i en heller, -

- bodde i mange år Klemet Persson
og kona, Anna Maria Månsdotter.

De var sørsamer, og sammen hadde
de fem barn, to kyr og ei katte.

Etter noen år satte Klemet opp
ei tømmerkoie.

Den er nå ødelagt, som resten av
dette hundreårgamle kulturminnet, -

- like ved bygda Korgen
på Helgeland.

Men nå er helleren gjenskapt
som scenografi til Klemetspelet, -

- en teatermusikal i bygda
der Klemet og Anna bodde.

Klemet og Anna var fjellfolk,
nomader, -

- og de levde et liv
nokså ukjent for mange.

-Ikke tro at jeg er redd deg.
-Hvorfor skulle du være det?

Mange tror du har kontakt
med all slags tykjedom, -

- at du kan forhekse folk.

Det som fascinerte og skremte folk -

- og gjorde ham til en
det gikk historier om, -

- er en fremmedhet
som vi har overalt.

Og sånt folk skal vi ha
i en dal der det bor skikkelige folk!

Vi har slått, bredt
og lagt i stakk!

Blir det regn,
da skal de fattige ha takk.

Klemet ble født og vokste opp
i dette området.

Her gikk han som reingjeter
i ungdomsårene, og var godt kjent.

Men det var på den andre siden
av Okstindene at han møtte Anna.

De var stadig på flyttefot,
og endte opp like ved Korgen.

I Leirskardalen fikk de den første
vinteren husrom på en liten gård.

Men da våren kom, forsvant Klemet.

Han ble borte i flere dager.
De lurte på hvor han var.

Men han kom tilbake, og sa til Anna
at han hadde funnet et hjem.

Her skal vi bo!

-Hvor?
-Her.

Ja, men der.

Det er bare en heller.

Men se så fint det er tettet
med never og mose.

Det var nok ikke slik Anna hadde
tenkt seg den første boligen.

Men det var nok mer levelig
den gangen enn det ser ut i dag.

Et åpent, forrevent krater i berget.

Her hadde de to kyr og ei katte.
Og de hadde innlagt vann.

Ei kilde sprang fram gjennom berget.

Om det var trangt inne,
hadde de rikelig med plass ute.

De høstet på myrene her, -

- og kjørte det fram til Klemet-
helleren om vinteren på snøføre.

Klemet tok òg på seg andre
oppgaver i Okstindene.

Fjellområdene var lite utforsket,
særlig breene.

Hele høyfjellsmassivet
var dårlig kartlagt.

Det var mange geologer og geografer
som fòr rundt i området og forsket -

- og kartla.

Han var en høyt skattet guide. Han
visste hvor man kunne krysse elvene.

Han greide å lage bål
uansett hvordan været var.

Tidlig i 1880-årene kom den franske
geologen og geografen Charles Rabot.

En god kollega
og venn av Fridtjof Nansen.

Rabot studerte og fotograferte
landskap og natur, elver og fosser.

Både høyt til fjells
og nede ved havet.

Han var også opptatt av folkeliv og
boforhold, og besøkte Hemnesberget.

Med kirka der Klemet Persson
ble døpt.

På dette tettstedet kunne det komme
inn skip med folk fra utlandet.

Kanskje var det her Rabot gikk i
land for å undersøke fjellene, -

- som han kunne se
langt i det fjerne.

Fjellmannen Klemet kan ha hatt inn-
syn både i den akademiske verden -

- og i fjellet med isbreer, som vi i
dag ser er i ferd med å forsvinne.

Rabot skriver at uten Klemet -

- kunne han ikke ha gjennomført
sin forskning i fjellet.

Han betegnet Klemet
som en intelligent fjellmann, -

- som var til å stole på. Godt syn,
god observasjonsevne, -

- og når de skulle drikke kaffe,
hadde han tørrved innenfor skjorta.

Han plukket med seg tørrved
mens de gikk.

De sier så mye rart her i dalen, at
Klemet kan få snøen til å brenne.

Det går mange historier om Klemet og
hans spesielle egenskaper og evner.

I noen står han fram
som en råtass og egoist, -

- i andre som en omtenksom
familiefar, sjaman og naturlege -

- med stor omsorg for andre.

Faren med
en anekdotisk livshistorie er -

- at man ikke kan
skille løgn fra sannhet.

Imellom anekdotene har jeg prøvd
å dikte et univers, -

- som er min forståelse
av personen Klemet.

Det kan synes vanskelig å forstå
hva han tenkte og gjorde.

Men ett synes klart:
Han bar flere kulturer i seg.

Han bodde i dalen,
men ville bo på fjellet.

Han var kristen, men hadde
hedenske tradisjoner i seg.

Han hadde det samiske og det norske.
Det var en konfliktfylt person.

Da må man bruke litt dramaturgi
og binde anekdotene sammen.

Han kommer inn i et bygde-
samfunn, han er annerledes, -

- og vi ser hvordan
han blir behandlet.

Det er misforståelser, det er redsel,
samtidig som folk beundrer ham.

Historien om Klemet har levd
lenge på folkemunne.

Både gjennom det folk har hørt, og
det folk har hørt at andre har hørt.

I det siste har lokale forfattere
gått tettere inn på fakta, -

- gransket kilder og rensket ut
overtro og folkesnakk.

Det ble sagt at Klemet
hadde overnaturlige evner.

Han brukte kunnskapen sin
om urter, håndspåleggelse, -

- og dette med å stoppe blod.

Sjamanismen, troen på at det fins
ukjente krefter i naturen -

- som han hadde tilgang til.

Han brukte kunnskapen
til å lege folk, -

- hester, kyr osv.

Skål for olsok, slåttegraut
og alt sammen. Skål, alle sammen!

Ikke snu deg unna
når jeg prater til deg!

Her fòr lappsinnet i ham!
Skal du drepe meg også nå?

Skal du bruke kniven på meg også?

Jeg har da aldri brukt
kniven på noen.

Jeg er bare en tåpen gammalkall.

Spill noe fint på trekkspillet.
Jeg hørte du var dyktig.

Han kom jo i en mellomstilling.

Han levde med samene
og ønsket å være same.

Samtidig ble han knyttet til bygda.

Ungene gikk på skole i bygda,
han hadde kontakt med bygda.

Og han hadde husdyr, ikke rein.

Klemethelleren ble en bro
mellom fjellet og bygda.

Han sto jo for den brobyggingen, da.

En nomade fra ville fjellet i møte
med akademiske tradisjoner.

Klemet og Anna hadde fem unger å ta
seg av, som skulle på skole i bygda.

Det ble et liv med mange historier,
som skulle vekkes til live igjen -

- i en teatermusikal.

Det er en historie som har fascinert
og skremt meg. Den må videreføres.

Dette er en god måte å gjøre det på.

Mange likte ideen om et Klemetspel
i dalen der familien hadde bodd.

Lokalmiljøet ble mobilisert,
manus skulle skrives, -

- musikk komponeres og scenografien
føye seg inn i naturens rammer.

Solide hesjer har i alle år vært
et kjent landskapselement.

Vi er på et jorde, -

- og vi hadde bare
de ressursene som er her.

Når de blir 4-5 m høye,
begynner de å forandre seg.

De er fantastiske å sette lys på.

I dalen har det vært mange møter
mellom de bofaste i bygda -

- og folk som ferdes i fjellet.

Selv om levemåten kunne være
forskjellig, var møtene viktige -

- for handel og samkvem.

Det blir derfor invitert
til martna på området.

Et slikt arrangement henger sammen
med historien om Klemet og Anna.

Ja. Det skulle handle om samkvem
mellom bumannen og lappen.

Her i Leirskardalen var det,
som nå, bønder.

Så kom lappene ned fra fjellene.

Vi har en martensplass
oppi fjellet her bak.

Så møttes de, sånn som her.
De byttet varer og hadde martna.

Dette er en skåltromme.

En stedstypisk tromme for samiske
områder i Rana og Hemnes.

Dette er blant basistingene som jeg
bruker til å synliggjøre det samiske.

Synliggjøre at vi kan opptre på
sånne arenaer, også i kunstgallerier.

Arrangørene utfordrer deltakerne
til å holde høy kvalitet.

Enten det gjelder håndverksarbeid,
mat, tradisjonsrikdom -

- eller produksjon av kunstgjen-
stander, som hos Merete Mattson.

Det viktige for meg da jeg ble spurt
om å være hovedkunstner, var:

Hva er spesielt med Klemet,
arrangementet og denne plassen?

Og det er jo det fantastiske fjellet,
som Klemet var opptatt av.

Så kommer det fram
at dette kanskje er et hellig fjell.

Det ga idé til
et eget Klemet-smykke.

Motivet kommer fra ei runebomme
som ble funnet her. Trolltromme.

Dette symbolet står for hellig fjell.

Det gir seg ikke selv å sette opp en
teatermusikal og avvikle en martna -

- i et lite norsk dalføre.

Det er så mange fantastiske
og flinke folk her.

Og de profesjonelle hjelperne, -

- som Åarjelhsaemien teater
og Nordland teater.

Og så har vi mange folk her
som tar ansvar.

I selve spillet er det 150 deltakere.

Og så har vi martnan, med mange folk
som stiller ut og arrangerer den.

Martnan på Jamtjordet
i Leirskardalen blir en portal -

- til teatermusikalen
om Klemet og Anna Persson.

Med barn, kyr og katt slo de seg ned
noen få km lenger opp i dalen.

De møttes på svensk side av grensen.
De to skuespillerne er også svenske.

Anna Åsdell
"Anna"
De holder sammen i tykt og tynt.
Eller, hun blir med på alle hans innfall.

Jeg liker rollefiguren Anna.
Hun gjør så mye godt og vil så vel.

Hun forsøker å smelte inn
i dette bygdesamfunnet.

Men det går ikke helt.

Det er en fin egenskap, samtidig som
det ikke er så bra å alltid ofre seg -

- og prøve gjøre andre til lags.

Simon Issát Marainen
"Klemet"
Jeg spiller denne rollen
med en viss stolthet, -

- i dette området der det samiske
ikke er så synlig i dag.

Samen Klemet, som levde for lenge
siden, satte dype spor i denne dalen.

Bra at man lager et spill om ham,
løfter fram ham, -

- og dermed synliggjør det samiske.

Den litt fremmede kulturen som vi
nordmenn blir konfrontert med ...

Det samme skjer i spillet.

Dette er en befolkningsgruppe som
har levd tett på oss i lang tid, -

- men de har vært i mindretall.

Dermed blir de den svake part
i møtet med vår kultur.

Historien utspiller seg i en tid
da mange utvandret til Amerika.

En drøm om lykke
og materiell velstand.

I spillet bobler entusiasmen for det
nye livet som frister der borte.

Men drømmen
gjør lite inntrykk på Klemet.

Hans forestillinger om det gode liv
henter han i fjellet og naturen.

Det er der han er hjemme
og de andre er de fremmede.

Regissør Ada E. Jürgensen vil for-
telle historien fra Klemets ståsted.

Da begynner dere bare med én gang!

Fint.
Det der skal vi få til.

Er Klemet den fremmede?
Er ikke bygda den fremmede?

Det har med storsamfunnets
måte å fortelle historien på.

Vi vil fortelle historien selv,
fra vårt ståsted og tankesett.

Kanskje får man et større perspektiv
enn det samiske som "det andre".

Det samiske har vært her vel så lenge
som det norske. Hvem er fremmed?

Vi jobber hele tiden,
over grensen, -

- for å skape forståelse for
samisk tradisjon og språk.

Vi vil være de vi er,
som det folk vi er.

Klemetspelet er et ledd i det, -

- en viktig brikke i forståelsen
fra majoritetssamfunnene.

Klemet var en av oss.
Han var ingen fremmed.

Jeg vet ikke hvorfor
det uttrykket ble brukt.

For folk her var han neppe en frem-
med. Det befester bare fordommer -

- hvis man bruker det uttrykket.

I Klemets rike fins det òg
konflikter av et annet slag.

Det var folk med samme evner
som han. En av dem er Stor-Nila.

Han kan se det andre ikke ser,
for han har bjørnens øyne -

- og mer enn det.

Jeg har arvet bjørnens mot.

Blodet er en farlig saft!

Men jeg eier bjørnens kraft!

Stor-Nila er viktig for oss.
Han levde også i disse traktene.

Han flyttet rundt
og bodde her og der.

Det er kjente historier.

Når Stor-Nila var på farten,
bredte uroen seg i Leirskardalen.

Mamma, jeg er redd.

Ingenting å være redd for.
Far har funnet fram øksen.

Er det der Stor-Nila?

-Det er bare en gammel mann!
-Men kan være farlig for det.

Han var mye større før.

-Jeg syns det er nifst allikevel.
-Bror, hold meg i hånda.

Dette er Nils Nilsson og kona hans.

Vi lurer på om noen har varme
og husrom for natten?

Ingen vil ta imot dem, ingen andre
enn Klemet og Anna i helleren.

Her er det lite mat. Klemet må få de
uanmeldte gjestene ut av helleren.

Han tar et oppgjør med Stor-Nila.
Det blir òg et oppgjør med seg selv.

Han er på en måte
den mørke siden i Klemet.

Han tar ut det
som er farlig i sjamanismen.

Klemet kjenner nok på at Stor-Nila
er en slags bror i ånden.

En bror som kanskje også må be-
kjempes med våpen de begge kjenner.

Stor-Nila og Litj-dokka må forlate
helleren, ut i fjellet i styggvær.

De er godt over 70 år begge to.

De forsøker å komme seg
over til Kjensvatnet, -

- der det skulle være ei hytte.

Men antakelig var det
så dårlig vær og sikt -

- at de ikke våget seg utfor lia.
Her er det rasfare.

Et fornuftig fjellvettmenneske tar
ikke sjansen på å gå over her.

Da har de nok satt seg
ved steinene her og ventet.

Der frøs de i hjel, begge to.

Etter tre måneder ble de funnet. 6
mann ble sendt for å hente de døde.

Tjernet der de to omkom,
har fått navnet Stor-Nila-tjønna.

Landskap forteller historie.
Og historie gir liv til landskap.

I det minste til
opplevelsen av landskap.

Til historien hører det med
at to av barna dro til Amerika.

Etter noen år der kom den yngste
av dem, Johannes, tilbake.

Han tok kontakt med søstera
og mannen -

- for å sørge for at de gamle fikk
noen gode år på slutten av livet.

Han ga dem dollar nok til å kjøpe
en liten gård der de alle kunne bo.

Motvillig forlot Klemet helleren og
ble med Anna til gården Vollen.

I 1915 døde Klemet, og ble begravd
på kirkegården i Korgen.

Anna ble boende på Vollen.
Helleren forfalt.

Historien om det forunderlige livet
der var i ferd med å viskes ut.

Den lille tømmerhytta ble borte.

Bregner, geitrams
og annen vegetasjon tok over.

Stien inn til helleren grodde igjen.

Men historien om Klemet
og Anna ble ikke glemt.

Helleren sto, tross forfallet, fram
som et unikt sørsamisk kulturminne.

På 1970-tallet begynte Ole Tverå og
broren, Ivar, å restaurere helleren.

De fikk med seg flere fra bygda
og gikk i gang.

Det levde ennå folk som hadde vært
på besøk hos Anna og Klemet der.

De kunne fortelle hvordan det så ut
under berget og i tømmerkoia.

I 1979 var Klemethelleren
ferdig restaurert.

Folk strømmet til
i tusentall hvert år -

- for å se denne spesielle boplassen
oppunder Okstindene.

Men så smalt det.

I 1994 ble Klemethelleren sprengt
i filler av ei dynamittladning.

Utenkelig at et så interessant
kulturminne skulle raseres, -

- i et dalføre hvor bygdefolk selv
hadde brukt år på å restaurere.

Særlig smertefullt var det for Ole
Tverå, som hadde bygd opp boplassen.

Datteren hans, Elsa, var blant de
første som kom etter eksplosjonen.

Det var et sjokk. Vi fikk telefon på
morgenen om at helleren var sprengt.

Vi kjørte inn og så på
denne elendigheten.

Jeg kan ikke beskrive
hvordan det føltes.

Det var en terrorhandling.

De eier ikke respekt for de som levde
før el. de som restaurerte helleren.

Pappa ville ikke se på elendigheten.

Etterforskningen førte ikke til
oppklaring av hvem som sto bak, -

- eller hvorfor det ble gjort.
Politiet henla saken.

Grunneieren anmeldte ikke forholdet.
Han var på reise da det skjedde.

Nå ligger helleren der,
som et åpent sår i fjellet.

Sporene er tydelige
etter den voldsomme eksplosjonen.

Det er lite besøk der nå, -

- men historien
om Klemet og Anna lever.

Tusener har besøkt
Leirskardalen og Klemetspelet -

- og fått ta del i historien
om de to sørsamenes kamp -

- for å tilpasse seg
bygdefolkets liv.

Og det uten å miste kontakten
med egen kultur og tradisjon.

Uten å miste seg selv.