Copyright (C) NRK

Det er en eksplosjon som er i gang,
rett og slett, i Oslo og omegn.

Så jeg føler vi er midt oppe i
et eller annet jævlig digert.

Vi så at det ville bli ganske stort
ganske fort. Dette vil ta av.

Og da var fallhøyden stor. Det var
skuffende både første og andre året.

Det ville ikke vært noen festival
i dag om det hadde kommet 5000.

Altfor mange ville hatet oss.

Vi ville fremme norske artister
som vi hadde tro på, -

- som spilte på klubbene vi drev.
Det var det som var grunnideen.

Det kom en gullalder av norsk musikk
som ikke gamlingene skjønte.

Det har vært en vuggestue.
Det var her babyen ble unnfanget.

Det var her
hele Øyafestivalen startet.

Frode Jacobsen, som nå spiller i
Madrugada, søkte om servitørjobb.

Og så fikk han en pub isteden.

Så ringte han den eneste han kjente
som serverte, og det var Arnt.

Jeg satte meg i baren
og drakk og klagde på musikken.

Jeg ble hyret inn som dj og begynte
å jobbe der. Det var ikke planlagt.

Det var typisk at alle som jobbet
her, spilte i band. Så man ble kjent.

Kan vi ikke bare prøve
å sette det opp ved peisen?

Man må være utadvendt og prate
med folk. Og ikke være overlegen.

Du må ha genuin interesse. Det
skinner gjennom hvis du ikke har det.

Vi er på slutten av 90-tallet,
og musikk-Oslo er ikke så kjempegøy.

Last Train er på en måte fortsatt
like bra. So What! var kjempeviktig.

Så var det ikke
så mange andre steder.

Det var mange bra band
som var totalt ukjente -

- utenfor de små miljøene
som vi var en del av.

Klart det er litt gøy
at det er våre band.

Men det var rart at det ikke
var større oppmerksomhet rundt dem.

Det var noe med følelsen - oss mot
dem. Det var veldig drivende for oss.

Og jobbet du her og satt i døra, -

- merket du om det kom folk
som ikke hørte hjemme her.

Mitt første møte med Last Train
var som livredd 17-18-åring.

Kult sted,
mørkkledde folk, mørkt lokale.

Det var før røykeloven ...
Røyken sto stinn.

Og her måtte du komme deg inn. Men
jeg var redd de skulle kaste meg ut.

Men jeg kom inn.
Har aldri blitt stoppa på Last Train.

Det var greit.
Og folk var faktisk hyggelige.

Så var man på byen
med folk fra Gluecifer, Turboneger, -

- Cato Salsa, King Midas og Bigbang.
Du merket at ting begynte å skje.

Og det var flere av oss
som liksom ville dette her.

"Vi er like gode som dere alle.
Nå skal vi ta dere."

Da vi startet So What!, visste
vi ikke om så mange norske band.

Men det kom et renn av folk
innom med en gang.

Etter en uke rant det inn med folk.
Vi fikk demotaper i posten.

Vi skjønte kjapt
at det var potensial her.

Scena begynte
å bevege seg veldig kjapt.

Flere og flere ville dra opp gitarene
og komme seg ut av gutterommet.

Det tror jeg hadde
en innvirkning på scena i Oslo.

Vi hadde ikke sett
at det markedet var ledig.

Vi ville bare skape noe selv,
og så bare eksploderte det.

So What! var jo en gave til alle.

Claes og de andre som jobbet der,
var flinke til å forstå -

- hva folk var hypp på å høre.

Veldig mange var opptatt av
at "ja, jeg kjenner Claes".

"Claes har svart oss på mail.
Vi kan nok få til en supportgig."

Claes, Claes ... Hvem er Claes? Han
satt i andre etasje og styrte showet.

De 6-7 første banda som kom innom,
var bra, og alle fikk spillejobb.

Da jeg måtte si nei til et band,
fikk jeg panikk. Hva gjør jeg nå?

Jeg måtte spørre han som vasket
dassene, for han spilte i band.

Han sa at jeg måtte takke nei og
være ærlig, uten å forklare for mye.

Det viktigste var å gjøre ting vi
hadde tro på, ting som vi likte.

Det samme
gjaldt Last Train og Paragrafen.

Det var en grunnleggende interesse
for å spre musikk som man likte selv.

Vi står jo veldig på siden
av den etablerte musikkbransjen.

Det er en gullalder i norsk musikk.
Det skjer ekstremt mye.

Mye har skjedd i Bergen og Trondheim.
Nå er det mye som skjer i Oslo.

Så vi samlet stamgjestene til
festival: Den hemmelige festivalen.

Da sto lineupen på siden av
tappetårnet, et stort tappetårn.

Det var plass til 70 mennesker.
Vi solgte 80 billetter.

Alle stilte opp gratis, det gikk
rundt. Andre gangen var det fasong.

Da var det band som Madrugada,
Cato Salsa og ... St. Thomas spilte.

Masse fine band.

Da jeg begynte å vanke på Paragrafen,
hadde jeg knapt tatt i en gitar.

Så det fikk meg kanskje til
å begynne å spille.

Lyst til å være en av de folka.

Jeg har ikke noe fast band
med St. Thomas.

Og jeg har blitt kjent med mange
musikere gjennom Paragrafen-miljøet.

Det er mange som har lyst til
å delta, så det er utrolig kult.

Bandene hadde nok klart seg bra
på andre steder også.

Vi skal ikke
ta på oss æren for dette.

Men vi er så heldige at vi sitter
midt i - hva skal jeg si - øyet?

Etter den hemmelige festivalen fant
vi ut at vi ville gjøre det større.

Ut fra dette lille miljøet skjønte vi
at det ligger et potensial i noe mer.

Vi skrev til Bærum kommune:
"Vi har lyst til å starte" -

- "en musikkfestival med
bakgrunn i musikklivet i Oslo."

De svarte veldig raskt.
"Vær så god, her har dere en øy."

Da begynte det å bli vanskelig.
Vi hadde ikke penger eller kontor.

Ikke ...
Det var før internett slo gjennom.

Den eneste med faksmaskin var Claes.

Claes mente at skulle han være med,
så måtte vi ha med Mini.

Vi hadde jo
voldsom tro på dette, egentlig.

Vi satte sammen en festival
på et par måneder.

Vi skal lage en dritkul festival med
bare norske artister. Det blir kult.

Vi skal gjøre noe med den norske
musikkscena. Vi skulle klare det.

Det var en dugnadsånd
fra hele scena, som alle var med på.

Det var et veldig sug etter
noe nytt og spennende og vitalt.

Vi skal arrangere Øyafestivalen 99
på Kalvøya.

Vi vil sette fokus på norsk musikk.

De satset på en festival
med nye norske headlinere.

Noe som på den tiden
egentlig var ganske uhørt.

-Alt var jo dugnadsbasert.
-Ting gikk veldig fort.

Plutselig sto vi på Kalvøya
og hadde laget en festival.

Det var jo kompisene som arrangerte.
Klart vi skulle være med på det.

Det er gøy å se på navnene
som sto på plakaten det året.

Ikke veldig lenge etterpå
var nesten alle svært kjente band.

Skulle gjerne vært litt flere folk.
Det så litt glissent ut, må jeg si.

Jeg vet ikke hvor mange som var der.

Vi hadde ulike scenarioer. Hva skjer
hvis det kommer så og så mange?

Vi var sikre på at det skulle
komme 3000. Og vi drømte om 5000.

Det var ingen realitetsorientering
med tanke på økonomi.

Man fortrenger vel kjipe opplevelser?

-Det var brutalt det første året.
-Begge de første årene, egentlig.

Vi var helt urutinerte, og vi ble
en gjeng som ønsket å få til noe.

Men å klare å definere ulike roller,
det var vanskelig.

Når man sto midt oppi det, var det
jo bare kaos. Alle gjorde liksom alt.

Publikum merket ikke så mye til det.
De var ute på et område -

- og drakk og så på band,
men bak scenen var det kaos.

Det er en del ildsjeler som har sovet
veldig lite det siste halve året:

Styret bak Øyafestivalen.
Gi dem en veldig god applaus.

Etter den første dagen
var vi optimistiske.

Hei, hei, alle sammen.

Fy faen, vi er så glade!

Jeg vil bare takke alle band,
alle frivillige, publikum,

Det har vært 2000 mennesker
her i dag, i morgen kommer det 4000.

Dag to, da man skjønte at totalen
ikke ble bra nok, var det kjipt.

Jeg husker vi sto der inne på området
og så folk komme.

Og så kom det ikke nok folk.

Når du da er drit sliten
og skjønner at du har driti deg ut, -

- er ikke det noe gøy.

Den andre dagen på Kalvøya
var en av de tyngste jeg har hatt.

Jeg satt vel ute i skauen og grein
midtveis den andre dagen.

Jeg tenkte at nå ...
Nå er jeg personlig konkurs.

Da tenkte man jo at det her
kanskje ikke kom til å bli noe mer.

Det kan hende det her
er det siste vi gjør med Øya.

Det var jo knallhardt. Jeg husker
at vi kom på søndag kveld -

- og måtte bære masse gjerder
over en bru.

Det var helt ... Det var tungt.

Nå må vi få ned all den skiten her.
Vi må betale alle regninger.

Og da klare
å holde sammen om det ...

Det var en gjeng arrangører
med veldig sterke meninger.

Og det var gnisninger
blant oss som arrangerte.

Det var ikke noen god stemning, nei.

Det er helt naturlig å samarbeide
med noen man er enig med.

Hvorfor sluttet noen?
Hvorfor fortsatte andre?

Det var sånn at hver enkelt
måtte tenke på hva han hadde tro på.

Hva han kunne betale inn av gjeld
og være med på å satse videre.

Jeg trakk meg ut
etter det første året.

Jeg hadde ikke så veldig tro
på dette. Jeg ville ikke investere.

De andre investerte senere i det.
Jeg valgte å investere i et møtested.

Så vi lagde Mono. Vi fikk med
flere Øya-folk på å gjøre det.

Hadde det sluttet i 2000, tror jeg
alle hadde glemt Øyafestivalen.

Som en parentes.
Et godt forsøk, men ikke så mye mer.

Det var nok den følelsen
mange hadde etter festivalen.

At vi prøvde, men det gikk ikke.

Så var vi jo tilbake på jobb.

Vi måtte jobbe ganske mye, så vidt
jeg husker, for å komme ovenpå igjen.

Vi visste at mange av bandene kunne
fylle So What!, så vi la sammen.

Det og det bandet trekker så
og så mange mennesker.

Så estimerte vi
hvor mange som ville komme.

Men det er de samme
som ser mange av bandene, -

- så det var et feil regnestykke,
viste det seg.

Det var neppe noen ulempe at det
var litt færre, særlig på den tiden -

- da vi var dårlige til å definere
roller og organisere på godt vis.

De som blir igjen når noe går
så på dunken som det andre året, -

- får et veldig tett samhold.
Og så var det noen som sa:

"Nå er Middelalderparken
ferdig planert."

Middelalderparken.
Jeg husker at vi gikk over brua -

- og bare skjønte
at dette her er stedet.

Her er det ingen
som har laget festival før.

Det er midt i Oslo sentrum.
Vi kan endelig få musikken til Oslo.

Vi hørte ikke til i Bærum.

Da hadde vi liksom stedet.
Vi bare ... "Shit. Dette blir bra."

Da var det bare å gønne på på nytt.

Vi var i Nordlandsbanken og lånte
penger til å arrangere festivalen.

Vi måtte stille personlige garantier.
Og det føltes ganske skummelt.

Det var ingen av oss
som hadde penger, egentlig.

Man følte at man risikerte
alt man eide og hadde, og mer til.

Det vi gjorde annerledes
fram mot den festivalen, -

- var mye mer detaljert
på planlegging av området.

Mer diskusjon om hvordan
vi ønsket å ha det, og hvorfor.

Vi hadde en drøm om en gang å klare
å skape arbeidsplasser til oss selv.

Alt sto jo på spill.
Gikk det ikke bra da, var det ferdig.

Første året i Middelalderparken var
vi sikre på at det kom til å gå bra.

Vi trodde på stort billettsalg,
og vi hadde tidenes råeste program.

Vi hadde solgt for lite billetter
i forkant det året også.

Så selvfølgelig var vi nervøse.

Sondre Lerche kalles
Norges nye popkomet.

Og med ham på scenen kom regnet.
Først i det små.

Man håpet regnet skulle styre klar
av festivalen. Det gjorde det ikke.

Plutselig kom den verste
haglskuren i Oslo siden 1832.

Jeg skjønte ingenting. Det var
hvitt på bakken. I august måned.

Det var en helt absurd situasjon.
Gigantiske hagl.

"Hva i all verden har vi gjort gærent
for å bli straffa med det her?

Beskjed om at scenen må stenges.
Bandet måtte av.

Få folk vekk fra trærne. Det lyner.
Men folk søkte jo ly for regnet.

Publikum hadde gjemt seg under telt,
mange hadde dratt fra området.

Folk hadde rømt.

Og så var det en resignasjon, altså.

Noen kom tilbake, men det var ikke
mange nok der i utgangspunktet.

Og en god del forsvant. Stemningen
var veldig resignert om kvelden.

Da får vi det ikke til.

Dagen etter, ja.
Da ble det sol.

Da kom sola, og da sto det
jo folk i kø. Ganske tidlig også.

For å oppleve Øyafestivalen.
Og den følelsen var helt vanvittig.

Det er veldig vanskelig
å beskrive den lykkefølelsen.

Jeg løp faktisk rundt og opp
bare for å se på køen.

Bare for å få litt energi.

Det var så opptur.

Og litt sånn ...
nesten på gråten, husker jeg.

Da så vi jo
at dette sannsynligvis er liv laga.

Vi følte i hvert fall
at vi var ganske populære likevel.

Eventuelt artistene, da.

Etter gjennomført 2001 var det første
gang hele dugnadsgjengen møttes.

Og 99 av 100 punkter handlet om -

- hva vi kan gjøre bedre neste år.
Ikke hva vi gjorde dårlig.

I 2002 dro vi jo med oss den suksess-
historien som vi mente 2001 var.

Altså den siste dagen da det kom
mennesker. Vi hadde også lært mer.

Festivalen ble bedre, og det var vel
det første året vi klarte å selge ut.

2002 var det første året vi solgte
ut. Det var en helt sinnssyk følelse.

Og det er jo da Øya finner formen.

Det er da Øya går fra å være
en festival der det føles som -

- om publikum består av folk fra So
What!, Last Train og Paragrafen -

- til å bli en moderne festival.

I 2003 forsto jeg
at dette kunne bli et levebrød.

Jeg har lyst til å jobbe heltid
med å arrangere denne festivalen.

I 2005: heltidsansatt markedssjef,
noe som var veldig stort.

Vi kunne begynne å tenke på andre
ting enn bare å selge billetter.

Bl.a. miljøsatsingen.

Vi valgte å ha troa på publikum,
at de ikke var så dumme.

Vi la til en ekstra dag,
først én gang og så én gang til.

Det kunne være et sjansespill, men
vi gjorde det gradvis og forsiktig.

Og vi fikk plass til enda flere av
de artistene vi ville ha på scenen.

-Hva skjer, Arnt?
-Det går jævlig bra.

Herregud, så bra det går.

Anders Støver, markedsansvarlig
Arnt, har du sett på
de siste meldingene fra pressen?

"Norges kuleste festival.
Verdens beste festivalområde."

Står det det?

Og på forsida. I Dagbladet
og Aftenposten og sånt. NRK.

-"Øya, Norges kuleste festival."
-Det er morsomt å få.

-Det er dødsbra.
-Noen har likt det.

"Klubbdagen satte
musikk-Oslo på kartet."

Bra.
Den har vi jobbet for.

Både Klubbdagen og Øyanatt
var viktige konsepter for oss.

Programmet var ferdig kl. 23. Vi
har jo mange flere band vi vil booke.

Det føltes som
en helt naturlig forlengelse.

Særlig etter at den
kom til Middelalderparken.

Men hva når festivalen er over?
De stengte kl. 23. Da må du på byen.

Du er jo ikke ferdig med festival.
Vi er jo i Oslo.

"Let's do the town."

Vi har utgangspunktet
fra klubb-Oslo.

Der starter
de fremadstormende artistene.

Og det er viktig
ikke å glemme hvor vi kom fra.

Det er liksom fest for Oslo,
og særlig for utelivs-Oslo

Du må huske på at disse klubbene
har titusener av mennesker innom.

Og de har
en veldig stor definisjonsmakt.

Da vi startet Mono, hadde
vi ikke skilt de tre første årene.

Vi ville ikke ha drop-in. Men det
ble fullt, for folk visste om det.

Det var
veldig sterk identitet på det stedet.

Ikke minst fordi vi på en måte
tok med mange som jobbet med Øya.

De som startet festivalen her, -

- har på en måte hatt et jerngrep
på alternativscenen i Tigerstaden.

Og slår de sine pjalter sammen
for å lage festival, -

- er det utrolig mange mennesker
som allerede sokner til gründerne.

Det gjør at fundamentet
for festivalen er helt genialt.

Vi var usikre på om vi rakk alt,
for noen amerikanere står og tripper.

1999 og 2004 var
to helt forskjellige verdener.

Det som gjorde det spesielt, var
at det var hjemme. Det var i Oslo.

Det var liksom våre folk.

Festivalen har vokst til å bli en av
de viktigste innen norsk musikk.

Billettene ble utsolgt
på rekordtid, -

- for dette er en festival
folk har et sterkt forhold til.

Backstagen var jo litt spesiell.

Fra å være bare Oslo-band
skulle nå Velvet Revolver spille.

Det var jo Slash og sånt.
Og vi lo mye av Slash.

For Slash hadde en egen flightcase
til flosshatten sin.

Velvet Revolver var vel
det første store bandet -

- som kanskje var større
enn det formatet vi hadde.

De skulle liksom
ha gullforgylte toaletter omtrent.

Og for oss var det et kjempesjokk.
Skal vi bruke 25 000 på en dass?

Det var av en annen verden.

For en vakker kveld i Oslo.
For en fantastisk kveld. Takk.

Går det bra?!

Øyafestivalens balansegang mellom
norske og utenlandske artister -

- har jo alltid vært en utfordring.

Da vi skulle ha Franz Ferdinand,
som var kjempesvære i England, -

- krangla vi lenge med agenten
om å ha Madrugada sist.

Det var
en liten kampsak, rett og slett.

Det endte med at vi betalte Franz
Ferdinand 50 000 kroner ekstra -

- for at Madrugada
skulle spille etter dem.

Å booke de store artistene som bare
er mye kontraktsarbeid, er kjedelig.

Å finne de nye, kule bandene
og platene du vil høre på i ti år, -

- er det som er gøy.

Claes Olsen er
blant bransjens viktigste personer.

Han booker til Øyafestivalen og
signer talenter for Racing Junior.

Hallå.
Går det bra? Hei.

Claes Olsen.
Øyafestivalen. Takk. Det var det?

by:Larm startet i 98, Øya i 99.
P3, Platekompaniet og mange andre -

- ville mye av det samme
på tidlig 2000-tall.

Ordet "hype" er negativt hos mange,
jeg har alltid tenkt på det positivt.

At man klarer å løfte opp noe.
At man gidder å løfte opp noe.

I stedet for å skulle slå ned på
en hype, noe som bare er destruktivt.

Jeg må sette meg ned og lage en plan.
Her var det deilig og rolig.

Vi begynner i hvert fall med Elvira.

Så ser vi på Mono Men i morgen,
og så er det avslutning med Årabrot.

Nå tenkte jeg at jeg skulle
løpe og se Grand Island.

Det må bare treffe hjertet,
rett og slett.

De må ikke se eller høres
sånn og sånn ut fordi det er moten.

Det må treffe hjertet.
Det er mye viktigere.

Oi. Jeg bomma. Det var ikke deg,
det var han jeg skulle treffe!

Oi, oi, oi!

Å få spille for mange mennesker
i Middelalderparken var veldig stort.

Føler du deg ikke privilegert siden
vi får spille med mange rockeband?

Jo.
Jeg synes det er helt utrolig.

Du får spille med ekte musikere.

Jeg har alltid hatt lyst til
å være ekte musiker.

Plutselig skjer det noe
mellom band og publikum.

Så lagde man en liten verden
som var bare jævla fet.

Skal det skje, må folk gidde
å legge til rette for deg.

Enten de lager Øyafestivaler
eller har en god bar -

- eller lager steder
hvor sånne ting kan skje.

Arrangementet i år har vært
ekstremt vellykka.

1100 frivillige har jobbet som gale -

- og gjort dette
til et supert arrangement.

Jeg var glad i den fasen
da ting vokste sakte, men sikkert.

I den perioden vokste live-industrien
veldig, og ble profesjonalisert.

Alle avisene skrev plutselig om alt,
det var masse internasjonale band.

MTV - Spank Rock!
Dere hørte det her først! Jepp, jeg er full.

Hva er det du gjør? Vi er ikke viktige.
Det handler om musikken!

Det er fantastisk. Vi topper
fjoråret, som var helt fantastisk.

Oppmøtet er helt fantastisk, og ...
Nå sier jeg fantastisk hele tida.

Det er helt spesielt.
Det må jeg si. For en stemning.

Folk blir så med. Ingen vil holde
igjen og oppføre seg ordentlig.

Det er sånn
at nå er vi her alle for å gi jernet.

Det er et kjempefelleskap.
Det føler du når du står på scenen.

Det er avslutningskonsert.
Det betyr mye å få spille her.

Og særlig å spille et så fint sted
som på Øyafestivalen. Takk.

Vi snudde fra å være veldig
bekymret for å trekke mennesker -

- til å klare
å beverte masse mennesker.

Alt for lange barkøer, det er for
få doer ... Noe som er veldig flaut.

Har man arrangert nok ganger, bør man
vite hvordan man løser kapasiteten.

Øyafestivalen er en slags klassefest
med alle du har gått i klasse med.

Masse bra musikk.
Slitsomt, men gøy.

Det er et interessert publikum,
særlig de som er her for musikken.

Litt hipster-greie.
Den hippeste festivalen.

-Hipster light.
-Hipster light, ja.

Jeg har litt anstrengt forhold til
festivalen. Det lukter jævlig dritt.

Oslo!

Jeg var aldri
bekymret for at vi vokste.

Det var opp og fram for min del.

Etter hvert ble nok ønsket om
å stappe inn enda flere folk, -

- enda flere konserter og enda
flere sponsorer litt påtagelig.

Ett år
var det rett og slett plagsomt.

Man ser en konsert på hovedscenen.
Når man skal ta en pust i bakken, -

- begynner det en annen konsert
på IKEA-scenen rett bak.

Går du på sjøsiden,
konkurrerer to konserter.

Du kunne ikke snu deg
uten at det var et sponsorjippo, -

- en minikonsert
eller et teltarrangement på gang.

Det var ikke noe pusterom på
det verste. Da blir man bare sliten.

Jeg er jo glad for at jeg ikke
var publikummer, men arrangør.

Jeg kunne gå bak på området
og sette meg ned. Det var for trangt.

Jeg hadde vel kommet til veis ende
med tanke på festivaljobbing.

Man drives jo veldig av
å finne på noe nytt, utvikle noe.

Det er jo som å slå opp. Det var
ikke noe morsomt i det hele tatt.

At Arnt ga seg var ganske tøft
for min del. Vi var veldig close.

Vi reiste mye ut og så på artister
og jobbet veldig tett sammen.

Jeg ble overrasket,
og jeg syntes det var fryktelig leit.

Han er en veldig
hyggelig mann, selvfølgelig, -

- men også en av
de viktigste i festivalen -

- når det gjaldt det å drive den
framover, sånn på innholdssiden.

Vi skal prøve å finne scenen
vi skal spille på, for å se den.

Herbrand Larsen
I kjent rockebandstil vet vi
ingenting. Vi aner ikke hvor den er.

Den skal de ha, Øya,
det er ... vanntett.

Trommescena er for liten.

Etter hvert ble vi egentlig
lei av Middelalderparken -

- og forholdene
som ikke klarte å vokse noe.

De siste årene visste vi ikke
hvordan festivalområdet ville se ut.

Alle utbyggerne der begrenset ting.

Det var mye usikkerhet
og stanging mot veggen.

Ekstremt frustrerende ...
sånn internt i organisasjonen.

Vi hadde en liste
over veldig mange steder i Oslo -

- som vi jobbet med selv
og sammen med kommunen.

Det ble vrient etter hvert når jeg
hele tida kjente at det var motbakke.

Da vi først hadde funnet et område vi
var fornøyd med, som Tøyenparken, -

- så var alle sammen sånn ...
"Det skal bli deilig å flytte."

Jeg kjente
at jeg ikke hadde gløden lenger.

Skal du lede en sånn organisasjon
som Øya, må du være på hugget.

Så jeg fortalte i et styremøte
at jeg kom til å trekke meg.

Jeg husker
at jeg ble ganske sjokkert.

Jeg fikk en sånn "shit, hva gjør
vi nå?"-følelse med en gang.

Jeg visste ikke
om jeg skulle slå ham eller grine.

Det var litt brutalt å si.
Men jeg tenkte: "Shit! Nei, ikke nå!"

Vi hadde en torsdag i fjor. Tre til
sju hadde vi i løpet av torsdagen.

Alle de andre på kontoret
har gjort det her mange ganger før.

De ser i hvert fall mesteparten
av tiden ganske avslappet ut.

Sånn at jeg ... For jo mer oppjaga
de blir, desto mer oppjaga blir jeg.

Kanskje de har blitt
enige om å holde igjen, -

- sånn at jeg
ikke skal bli så ... nervøs.

Det vi bygger nå, er heftige greier
som koster penger. Vi kan velge å ...

Jeg er nervøs for alt. Eller ...

Det er mye som snurrer
og går i knollen samtidig.

Det er liksom det jeg ...

Det blir på en måte Øya
både dag og natt.

Møtet med Sofienberg borettslag.

Ja, der var jeg i går kveld,
og det gikk jo veldig bra.

-Hva var de kritiske spørsmålene?
-Nei, det var bare ...

De er bekymret for at det skal
være mye folk der, for lyd ...

De er jo bekymret for at de vet
for lite om hva det egentlig går i.

Vi har invitert de nærmeste
borettslagene til Tøyenparken.

Hvis naboene lurer på ting som
de ikke har funnet ut av allerede, -

- så kan vi svare på spørsmål og
evt. vise dem ting i parken, og ...

Jeg vet ikke hva folk vil spørre om.
Gratisbilletter, kanskje.

Det kommer ikke til å være
noen gratisbilletter til nabolaget.

Det gjør ikke det, altså.

Vi er jo egentlig veldig positive
til Øyafestivalens musikk -

- og det som skjer her, da. Selv om
det har praktiske implikasjoner -

- som vi forstår at ikke alle er
fornøyde med. Inkludert oss selv.

Det er en veldig dårlig idé
å ødelegge en diger park, -

- et helt boligmiljø, for å ha
Øyafestivalen midt i Oslo sentrum.

Jeg lever helt fint med at
ikke alle synes det er utrolig kult -

- at vi arrangerer en festival
i Tøyenparken. Det er helt greit.

Det er mange ...
Mange folk i sving på én gang.

Den ryggelyden
til lastebilene kommer til å sitte i.

Som å være på jordomseiling. Sjøen
sitter i kroppen i måneder etterpå.

Jeg vil nok ha ryggelyden i hodet
en måned etter festivalen.

Det var jo et helt sinnssykt opplegg.

Semitrailerne gikk jo
i skytteltrafikk her.

Da fikk jeg vondt i magen, og ble ...

Jeg ble ganske livredd, egentlig.

Han trenger
å lære en masse av alle oss.

Men samtidig skal han
ha det totale overblikket, da.

Nå på mandag var det mest av alt
bare litt skremmende.

For jeg innså
hva det var jeg hadde sagt ja til.

Første gang du skal lede
en festival, blir du stressa.

Det er veldig mye som skal klaffe
akkurat de fire dagene det pågår.

Problemet er at det graver ut
under beina på scenen.

Det renner såpass mye inn at det
bør graves på en eller annen måte.

-Flere av beina er under vann nå.
-Og det fortsetter sånn.

Jeg skal sende en melding. Uværet
har et eget navn. Så fælt er det.

"Yr" sier at det er oppholdsvær ute.
Tror de tar feil. Det ser sånn ut.

Vi ser jo at så fort jeg
gikk ut av kontoret, kom sola.

Finnes ikke grenser for hvor mye tid
jeg har tilbrakt i strøkene her.

Det er jævlig mange
av gutta mine som er herfra.

Det er dritfett at det faktisk
foregår et kulturelt event på Tøyen.

Jeg føler at det er et litt
underernært strøk på mange områder.

Hva skjer med Tøyen, bror?

At Øyafestivalen kom til Tøyenparken
var en tillitserklæring til Tøyen -

- som gjorde at veldig mange
gründere og kulturaktører -

- som har sittet på gjerdet, skjønte
at nå kan vi tørre å komme hit.

Øya på Tøyen føltes som å komme til
Middelalderparken for første gang.

Det var en følelse av
at festivalen var kommet hjem.

Jeg er litt rørt nå.
Det er fantastisk.

Det er masse folk, og å starte
med Monica Heldal er helt perfekt.

Vakkert. Det var vakkert.
Det blir liksom ekstra rørende -

- når det blir satt til musikk.
Å se folk kose seg til musikk.

Vi elsker Øya. Alle elsker Øya.
Alle sier at de elsker Øya.

Vi spilte på Øya i 1999.
Vi elsker Øya mest av alle!

Det jeg synes er best, er at det
ikke er stille etter kl. 19 eller 20.

Det er lys og folk og lyd ...

Det er jo Oslo på en måte,
i en festival.

Den har vokst med Oslo. Boligprisen
har vokst. Øyafestivalen har vokst.

Det er nærmest en klisjé, -

- men det er utrolig hva man får til
hvis alle jobber mot et felles mål.

Øyafestivalen har
blitt voksen pent og rolig.

Det er grunnen til
at den er der den er i dag, -

- og kommer til å være der
i uoverskuelig framtid.

Jeg blir jo selvfølgelig
veldig stolt av å tenke på -

- at jeg har vært med på å bygge opp
dette sammen med alle de bra folka.

Når jeg ser siste band gå av,
og du ser det folkehavet -

- og hvor bra festivalen er sydd
sammen, så føler jeg bare glede.

Men jeg føler ikke et sekund at
det er noe jeg vil jobbe med igjen.

Det er jeg veldig glad for at det er
noen andre som gjør. Men ...

Ja, det ble som vi trodde.

Det er utrolig morsomt
å se hvor stort det har blitt.

Og alle arbeidsplassene man
har skapt. Det er jo utrolig kult.

Men man kan ikke hvile på det,
man må jo bare fortsette videre.

Nei!

20.

Ja, ja. Sånn kan det gå.
Vil ikke ta meg i hånda engang.