Copyright (C) NRK

Her står det: Steinmann,
Samuel Leon. Født 24.8.1923.

Som yrke står det at jeg er skole-
elev. Og at jeg kunne snakke norsk.

At jeg ble arrestert 26.10.1942.
Om jeg hadde noen sykdom: Keine.

Og så har jeg normale ører.
Jeg hadde ingen bart.

Statsborgerskap: Norwegen.

Så står det
om modell på nesen: L. wellig.

Det betyr antagelig vanlig.

Så står det:
Rase: Jüdisch. Jødisk.

Her i Kurfürstenstrasse i Berlin
lå kontoret til Adolf Eichmann, -

- som organiserte
utryddelsen av Europas jøder -

- og ble selve symbolet på
byråkraten som ble massemorder.

Ifølge historiebøkene kom ordren om
å utvise alle norske jøder, herfra.

Det viser seg at den første teleksen
ikke kom fra Berlin, men fra Oslo.

Skipstransport for 700-900 jøder
i alle aldersgrupper -

- vil bli gjennomført 26. november.

Eichmann sa senere at den norske
jødeaksjonen kom svært brått på.

Og at de norske raselovene
var strengere enn de tyske.

Men hvordan kunne det bli
et "jødeproblem" i Norge?

Å hete Samuel
og gå på en barneskole -

- og ha en lærer som var kristen ...

Jeg hadde følelsen av at jeg hadde
vært med på å korsfeste Jesus.

Det var
et veldig handikap å ha det navnet.

Da Sammy Davis kom på tapetet
og ble veldig populær, tenkte jeg:

"Ja, Sammy, det var fint."
Slik ble det.

Jeg var ikke
den stille, tilbakeholdne.

Jeg var ganske mye i rampelyset
og forsøkte å gjøre litt moro.

I 1851 ble
Grunnlovens paragraf 2 opphevet.

Likevel, den forventede
"jødeinvasjonen" uteble.

Da Sammys far, Salomon Steinmann,
emigrerte fra Latvia i 1911, -

- var det 700 jøder i riket.

I 1921 var det 1400, nok til
at Oslo fikk sin andre synagoge.

Far var med i byggekomiteen, sammen
med min onkel, Salomon Plavnik.

Salomon Plavnik var
kompanjong med Salomon Steinmann.

Sammen startet de det populære
Dressmagasinet i Oslo sentrum.

Mye av vår kundekrets kom
fra strøket med tilreisende folk -

- som solgte på Youngstorget.
Butikken lå strategisk til.

Torggaten var en god handelsgate.

Steinmann giftet seg
med Plavniks søster Mina.

Familiene Steinmann og Plavnik
bodde alltid vegg i vegg.

Her ble jeg født, i annen etasje.

Sammy var yngst av fem søsken.
Moren døde da han var bare syv år.

Dette bildet er
fra Dressmagasinets 25-årsjubileum.

Jubileet ble holdt på restaurant
Humla med alle ansatte til stede.

Men ikke alle var like glade
for den nye innvandringen.

Etter at Hitlers raselover
tvang stadig flere på flukt, -

- var Norge det landet i Europa
som tok imot færrest jøder.

I 1939 ble det tatt imot 100.

Departementet bemerker at det
er forutsetningen at flyktningene -

- snarest mulig skal
søkes overført til andre land.

Det norske nazipartiet
advarte mot raseblanding, -

- og å importere
jødeproblemer til Norge.

Men det er dette jødiske,
materialistiske Messiasriket, -

- eller rettere Satanriket,
som nå er i full anmarsj, -

- som truer Europas folk og Norge
med død og ødeleggelse.

"Der Vater der Juden
ist der Teufel."

I denne tyske barneboken
er jødene fremstilt som "djevelen" -

- og roten til alt ondt.

Hva sier egentlig disse bildene? Er
det gammel kristen mistro? Sjalusi?

Eller varsel om at en ny religion er
i anmarsj? Troen på rasebiologien.

At noen gener var bedre
og sterkere enn andre.

Slik så de nye guder ut.

Det vil jeg gjerne slippe å se på.

Jeg våknet tidlig om morgenen og så
de tyske flyene som kom inn fjorden.

Jeg var redselsslagen.
Vi visste jo hva det betød.

Så roet det seg ned. Det ble ikke
satt i gang en direkte fiendtlighet -

- overfor norske jøder.

Det skal mye til å oppgi
hjem, forretning og eiendommer -

- og bare stikke av gårde.

Samtidig gjennomførte Quisling og
nasjonalsosialistene et statskupp.

Etter sigende for å sikre Norges in-
teresser i det nye stortyske riket.

Radioapparatene
ble først tatt fra jødiske familier.

Vi fikk beskjed om
å innlevere apparatet til politiet.

Men selv med radio ville de ikke
hørt om Wannsee-konferansen, -

- der jødeutryddelsen
i Europa ble planlagt.

Heller ikke
at det ble protokollført:

De regnet med
at det var 1500 jøder i Norge.

I Finland var det 1700,
men der ble ingen jøder deportert.

Men i 1941 tilbrakte
Heinrich Himmler tre uker i Norge.

Himmler viste stor interesse
for det norske bondeblodet.

I folkemusikken mente han
å høre "rasens urstemme".

Han lyttet mer til langeleik
enn han snakket med Quisling.

Han utnevnte politiminister Jonas
Lie og justisminister S. Riisnæs -

- til leder og nestleder
i norsk avdeling av SS.

Himmlers plan var å bytte ut Øst-
Europas befolkning med nordisk blod.

Terboven og Quisling
var uenige om det meste.

Men i forhold til "jødeproblemet"
var det få samarbeidsproblemer.

Måtte jødene ofres for å sikre
Norges - og deres egen - posisjon -

- i fremtidens Stor-Germania?

Ved stortingsvalget hadde
NS fått 2 % av stemmene.

Medlemstallet ble mangedoblet. 45 %
av norske politimenn ble medlemmer.

Et av de første ledd
i nyordningen er opprettelsen av -

- ordenspolitiets
skoleavdeling i Kongsvinger.

Guttene har fått
en allsidig militær utdannelse.

Om ikke lenge skal vi få et politi-
korps som vi kan være stolte av.

Fra justisminister Riisnæs' kontor
kom det særordninger for jøder.

Plutselig sto det to tyske
offiserer på døren og sa:

"Vi skal ha huset.
Dere må ut på to timer."

Så familien ble oppdelt. Jeg havnet
hos Anders Holm på Nordseter gård.

Det var en klassekamerat.

Politimannen Arne Hvam ble skutt på
Haldenstoget da han ville ransake -

- en kupé med jødiske flyktninger.

Alarmen gikk. Endelig kom beviset på
at også norske jøder var farlige.

Men det såkalte jødemordet
var en historisk misforståelse.

Det var motstandsmannen
Karsten Løvestad som skjøt.

En av grunnene var at han
hadde frakken full av mikrofilmer.

Her har den tyske overkommandoen
avbrutt sin reise i Nord-Norge -

- og blir møtt av
justisminister Riisnæs.

Var dette påskuddet
de hadde ventet på?

Riisnæs utformet:

Det ble sendt ut arrestordre
på alle mannlige jøder over 15 år.

Vi satt og leste lekser,
så ringte telefonen.

Hushjelpen kom inn og sa:
"Samuel, det er telefon til deg."

Da jeg tok telefonen,
var det lagt på.

To timer etter sto det to
fra statspolitiet, i sivil, på døren.

"Vi har arrestordre på deg."

De tok de 3-4 eller 10 kronene
jeg hadde i lomma, og klokken.

Så kjørte vi med trikken til byen.

Etter at telefonen
ringte, tenkte jeg:

"Jeg må jo stikke av,
det er sikkert noe gærent."

Men hvor skulle jeg flykte? Jeg hadde
ingen kontakter, visste ingenting.

Jeg tenkte: Stikker jeg,
tar de kanskje represalier -

- overfor resten av familien,
som blir arrestert.

Så jeg ventet bare.

Trikken stanset
utenfor gardekasernen i Kirkeveien.

En måned tidligere var norske og
tyske nazister samlet i Kirkeveien -

- for å hedre falne frontkjempere.

Hjemvendte frontkjempere overtok
mange av de tomme "jødeboligene".

Jonas Lie og Sverre Riisnæs hadde
vært involvert i planleggingen -

- av en ny norsk konsentrasjonsleir
på Berg i Vestfold.

Der står det et skilt.

Berg fengsel står det, ja.

Det var vi som fikk
æren av å åpne den leiren.

Da vi gikk opp fra jernbanelinjen
og kom over disse jordene, -

- var vi gjennomvåte. Det var tre
brakker som stod etter hverandre.

Det fantes ikke
senger eller madrasser.

Ikke noen hygieniske forhold,
ikke noen vedfyring. Ingenting.

Vaktmannskapene var hirdfolk.
Nyutdannede, tydeligvis, fra SS.

De oppførte seg
helt på SS-maner.

Det var trakasseringer
og "Judenschwein" og ...

De sa det på norsk: "Jødesvin",
"ditt fordømte pakk" og sånt noe.

Faren og andre i familien Steinmann
fikk hjelp til å flykte til Sverige.

På Berg traff Sammy igjen
onkelen Salomon Plavnik -

- og mange andre
slektninger og kjente.

En dag ble også
storebroren Harry tatt.

Ung, fremadstrebende, flott gutt.
Født i 1920, tre år eldre enn meg.

Litt av en skuespiller og sjarmør.

Men man kom ikke
langt med det i fangenskap.

En fangevokter som het Hansen,
var spesialist på å plukke ut fanger.

Og skulle trampe dem ned i søla.
Jeg ble selvfølgelig tatt ut også.

Broren min orker ikke
å se på at jeg blir så plaget.

Så han sier: "Ta meg i stedet
og la broren min være."

Det endte selvfølgelig med
at vi ble tråkka ned i søla begge to.

Egentlig var de jo ikke jødehatere.
Det kan jeg ikke tenke meg.

De hadde vel blitt oppdratt
av de tyske læremesterne.

NS-administrasjonen arbeidet for
å legge til rette for deportasjonen.

Bankkontoer ble frosset, jødiske
ektefeller fikk ukentlig meldeplikt.

Avisene offentliggjorde lister
over konfiskert jødisk eiendom.

Under rettssaken etter krigen
nektet Quisling for medansvar.

Men han kunne ikke nekte for
å ha mottatt et protestbrev -

- fra fem norske biskoper:

Ifølge Oslos havneprotokoll la DS
Donau til kai 24. november kl. 20.

Det innledet et av de travleste
døgn i Norges historie, -

- til skipet forlot kaia
26. november kl. 14.45.

Last: jøder.

Teleks fra Oslo
til Berlin og Stettin:

Skipstransport for 700-900 jøder
i alle aldersgrupper -

- vil bli gjennomført 26. november.

Jødene skal bringes videre
til Auschwitz. Det bes om -

- at statspolitiet i Stettin
sørger for videre transport.

Svar fra Eichmanns kontor:

Jeg anbefaler å benytte tilbudet
som kom fra den tyske krigsmarine, -

- om borttransportering
av de norske jødene.

De deporterte skal medbringe mat
for 14 dager, men ikke verdisaker.

Jødene mister
sitt norske pass ved avreise.

Den norske regjering må ikke be om
at noen av jødene blir returnert.

Samme kveld møtes
bl.a. politidirektør Marthinsen, -

- politiinspektør Rød
og den tyske politisjefen Wagner.

Arrestasjonene planlegges,
oppgavene fordeles.

Telegrammer sendes
til politikamre over hele landet.

I Oslo må alt tilgjengelig mannskap
møte i Kirkeveien kl. 04.30.

De skal få 20 kr for ekstrajobben.

De får arrestordrer og adresser
til jødiske kvinner og barn, -

- som må ta med arbeidstøy og mat,
ikke for 14, men for 4 dager.

Vi ble vekket tidlig, ved 6-tiden.

Så var det avmarsj til toglinjen.

Så kom vi til Vestbanen,
den kjørte over Rådhusplassen -

- og bortover mot Amerikalinjen.

Jøder ble fraktet fra Hønefoss og
Kristiansund. Sykehus ble oppsøkt.

Sengeliggende jøder
ble dratt ut av sengene.

Ifølge instruksen skulle ikke
eldre over 65 år deporteres.

Og ikke halvjøder. Men det gjaldt
å få alle om bord før klokken tre.

Hva tenkte de norske politimennene
som var med på arrestasjonene?

Hvor trodde de at de skulle?
Til en arbeidsleir, ble det sagt.

Hva slags arbeid kunne
babyer, syke og gamle gjøre?

Bare ett tog nådde ikke båten,
muligens på grunn av sabotasje.

Toget med Trondheim-jødene.

På kaia hadde provianterings-
direktøren forhandlet seg til -

- store kvanta med fetsild,
sardiner og annen hermetikk.

Men det så
de arresterte aldri noe til.

Vi ble jaget om bord som kveg.

Her var det SS
som hadde overtatt kommandoen.

Quislings hird
ble satt helt til side.

Ved avreise måtte de
gi fra seg identitetskortet.

De var ikke lenger
norske statsborgere.

Hellmuth Reinhard
sender teleks til Stettin:

Donau forlot Oslo havn kl. 14.55
med 532 jødiske fanger om bord.

Transporten medbringer
betraktelige mengder mat.

Meddel Untersturmführer Grossmann
at han er ansvarlig for -

- å transportere tilbake
skrivemaskinen som ble med Donau.

Kvinner og barn
ble sendt under dekk bak.

Mennene under dekk midtskips.

Vi fikk suppe sent på ettermiddagen.

Det var ikke nok skåler og skjeer,
så det gikk på rundgang.

Utenfor Horten blåste det opp
til storm med orkans styrke.

Donau ble liggende
værfast over natten.

Neste dag gikk vi sørover.

Da skjønte vi
at vi skulle til Tyskland.

Det skjedde noe spesielt på turen.

Opp på dekk kom Marie Sachnowitz,
en av de kvinnelige fangene.

Hun var Larvik-prinsesse
og veldig flink til å synge.

Hun kom på dekk
og fikk synge for oss menn.

Hun sang "En månestråle".

"Alt var kun en drøm,
en flyktig illusjon."

Det husker jeg spesielt hun sang.

Alt var kun en drøm,
en flyktig illusjon,

der bare kom og svant.

Så stod jeg tilbake,
hjelpeløs, forlatt,

i lyset av en månestråle.

Overgivelsesprotokoll: 30. november
1942 ble 532 norske jøder -

- overlevert representant
for statspolitiet i Stettin.

Grossmann har fullført sitt oppdrag
og kan returene med skrivemaskinen.

Vi fikk utdelt et brød til proviant.

Så sto det et tog der med kuvogner.

Der ble vi jaget inn.

Menn for seg
og kvinner og barn for seg.

Det skal kanskje være
plass til 30 mann i en kuvogn.

Det var sikkert 50-60.
Vi kunne ikke sitte, måtte bare stå.

Etter halvannet døgn
stoppet toget.

Dørene ble satt på gløtt
for at vi skulle få frisk luft.

Vi var veldig tørste,
så vi ropte "Wasser, Wasser!"

"Die Juden sollen kein Wasser haben."
Jødene skulle ikke få noe vann.

De slo igjen døra,
så kjørte vi videre.

Sent om kvelden
kom vi til en perrong.

Ikke en stasjon,
det var en lasteperrong.

Der sto det
et skilt med "Auschwitz" på.

Tyske SS-offiserer
med gjøende schæferhunder -

- kom og åpnet dørene
og sa: "Heraus, los, los!"

De som hadde bagasje,
la den fra seg i en stor haug.

Vi så masse folk i stripete
fangeklær og skjønte jo godt -

- at det var jødiske fanger.

Overleveringsbekreftelse:

Overlevering av
532 norske jøder bekreftes herved.

Det var en febrilsk,
vond og spent stemning, -

- et forferdelig
eventyr vi var med på.

Det var en helt fremmed lukt.
Den stanken ... kvalmt.

Vi ble stilt opp på geledd og skulle
marsjere i flomlys, selvfølgelig, -

- mot offiserene
på enden av perrongen.

Vi ble spurt hvor gamle vi var,
hva slags yrke vi hadde.

På den siden der jeg og min bror kom,
ble vi tatt ut som arbeidsdyktige.

De som var gamle ...

I SS' øyne var de gamle
når de var over cirka 45 år.

Syke, gamle, barn ble lastet opp -

- på store lastebiler
med presenninger over.

Vi tenkte det var humant gjort,
at de skulle slippe å gå.

Ifølge vitneutsagn ble
de norske jødene lagt merke til -

- fordi de hadde så fine klær
og så velfødde ut.

Den polske guiden sier at der gikk
de norske jødene av lastebilen -

- og inn i en brakke, før de
måtte løpe nakne ned veien -

- og inn i et hus
hvor de skulle "dusje".

En Røde Kors-bil fulgte etter, men
den var full av bokser med zyklon B.

Legen tok på seg gassmaske og kastet
giften ned gjennom en luke i taket.

En lastebil startet motoren
for å overdøve skrikene.

20 minutter senere ble dørene åpnet.

Krematoriet var i uorden. De norske
jødene ble brent under åpen himmel.

Jeg mistet vel 18-20 slektninger
bare det første døgnet.

Samtidig var Samuel Steinmann på
vei inn i den andre delen av leiren.

Halvannen måned tidligere hadde han
lest lekser som en vanlig 19-åring.

Nå var han uten statsborgerskap,
og første natten i Birkenau ventet.

Vi ble plassert i noen brakker.
Det var sent om kvelden og kaldt.

Vi ble lagt
seks-sju mann i hver skuff.

Vi lå så tett at hvis én snudde seg,
måtte alle seks snu seg.

Om morgenen
ble vi vekket ved 6-tiden.

Da var det 'raus
på en plass utenfor.

Så kom en tysk offiser
og sa: "Bare ta det med ro."

"Snart skal dere få treffe
familien deres og barna."

"Dere kommer i en arbeidsleir.
Det blir så bra, ikke vær nervøse."

Så kom vi til Auschwitz,
hovedleiren: "Arbeit macht frei."

Da tenkte jeg:
"Fri fra livet, kanskje."

De måtte ta av alle klær,
alt hår ble barbert vekk.

Før de ble desinfisert og dusjet.

Glohett vann, iskaldt vann.

Varmt vann, iskaldt vann.

I en halvtime.
Bare for å terrorisere.

Så ble vi jaget ut i snøen.

Neste skritt var å marsjere frem
til to mann som satt ved et bord.

Vi ble tatovert på venstre
underarm, fangenummeret.

Det var ingen som het
Samuel Steinmann lenger.

Det var kun 79231. Mitt navn.

Sammy og de 185 gjenlevende norske
jødene ble marsjert 8 km av gårde -

- for å bli slavearbeidere
for Det tyske rike.

Jeg kom i noe som het kabelkommando.
Min bror skulle bære jernbaneskinner.

Han var så uheldig
å få knust en stortå.

En som bar sammen
med ham, mistet skinnen, -

- så den falt over benet. Han
ble lagt inn på fangesykehuset.

Dessverre ble han ikke arbeidsdyktig
i løpet av en ukes tid.

Da jeg kom for å hilse
på ham igjen, sa de:

"Der Norweger ist nicht da."
Han var sendt til Birkenau.

Og ble drept i gasskammeret.

Av de 186 som ble
tatt ut som arbeidsdyktige ...

Da mars 1943 kom, altså 3-4 måneder
etter at vi begynte å arbeide, -

- var vi 25 mann igjen.
De hadde frosset i hjel, -

- var blitt slått i hjel, skutt ...
Og underernært, selvfølgelig.

Det kom 10 000 mann hver uke.

Hvis vi døde, var det nye å ta av.

I Norge hadde de uventede
arrestasjonene vakt en viss oppsikt.

Nasjonal Samling har hatt
et stort stevne i Trondheim.

Ministerpresidenten med følge
ble mottatt av representanter -

- for parti og administrasjon.

På møtet i Trondheim begrunnet
Quisling aksjonen mot jødene:

Så er resonnementet at jøden
ikke kan noe for at han er jøde.

Det er et galt,
helt meningsløst resonnement.

Er det noe et menneske kan noe for,
så er det vel at han er den han er.

Ikke nordmann, men orientaler,
og hører ikke hjemme i Europa.

Quisling var stolt over å ha
forhandlet frem at jødiske verdier -

- ble på norske hender.

I Norge, som i andre land, gikk
"jødeformuene" rett i statskassen.

Konkurrenter kunne overta
forretninger og varebeholdning.

Nærmere 1100 jøder fikk hjelp til å
flykte til Sverige, som tilbød asyl.

Svenskene ble spurt hva som
gjorde størst inntrykk det året.

"Den norske jødedeportasjonen."

De forsinkede Trondheim-jødene satt
fengslet på Bredtvedt i tre måneder.

Blant dem 27 barn. Celler ble
gjort om til skole og barnehage.

Tyskerne kjempet hardt ved
Stalingrad. Krigslykken hadde snudd.

Likevel fortsatte arbeidet med å få
de siste jødene sendt ut av landet.

Gotenland forlater Oslo med 158
jøder. 74 menn, 84 kvinner og barn.

Jernbanelinjene gikk
nå rett inn i Birkenau.

130 norske jøder ble ført
inn i nybygde gasskamre.

I mars 1943 får jeg dysenteri. Det
er det verste som kan hende deg.

Du har jo ikke næring i kroppen
og blir tappet for væske, til og med.

Jeg ble lagt inn på sykehuset.

Medisinen de hadde å gi, var
kulltabletter for å stoppe diareen.

Utrolig nok,
etter tre dager stopper det.

Jeg begynner
å hjelpe mine medpasienter.

Begynner
å tømme dobøtter, vaske gulv.

Dette legger legene,
eller sjefen på brakka, merke til.

Hver mandag når SS kom,
ble de forelagt kartotekkortene.

Legene tok bort kartotekkortet mitt,
sendte meg ut bak brakka -

- og gjemte meg der.
Det foregikk flere mandager.

En dag har legene bestemt seg.
De trenger flere pleiere.

De peker på meg
og ber meg komme frem.

"Vi vil gjerne ha ham
til fast pleier på sykehuset."

"Det er i orden."
Godtatt med en gang.

Fra da av fikk jeg det mye bedre.
Jeg fikk verre jobber, -

- men slapp å stå
på appellplassen kl. 6.

Siden ble jeg operasjonspleier.

Som hovedsakelig
bestod i å bære lik.

Etter et halvt år
ble man så avstumpet -

- at man så på medfanger som kveg.

Det var ikke følelser med
i det hele tatt.

Vi så daglig avstraffelser
med 25 slag på rumpa.

Man lå på en bukk og ble slått
av medfanger med tjukke stokker.

De besvimte og ble båret bort.

Det var så dagligdags
at man reagerte nesten ikke.

Da mismotet kom over Sammy, ble han
reddet av vennen Herman Sachnowitz.

Herman var eneste
gjenlevende av sju søsken.

Han reddet livet da han ble tatt ut
til fangeorkestret i Auschwitz.

Herman kom opp om kvelden
når jeg hadde fri, og hilste på.

Da kunne vi gå langs brakka, frem til
det elektriske gjerdet og tilbake.

Vi visste at vi ikke måtte gå én fot
nærmere, for da var vi i livsfare.

Herman hadde strålende fantasi,
en deilig måte å fortelle ting på.

Vi snakket om ungdomstiden
og hvor bra oppvekst vi hadde hatt.

Vi drømte om hvor flott vi skulle ha
det, hva slags mat vi skulle spise.

Mitt største ønske var å få
varm loff med masse meierismør -

- og jordbærsyltetøy på
Det var min største drøm.

Det måtte vi bare oppleve igjen
når vi kom ut av dette helvetet.

Det var håpet om bedre dager.
Klarte vi denne, klarte vi en til.

Jeg tror det var veldig viktig at jeg
ville overleve, fortelle det videre.

Nyheten om de alliertes landgang
i Normandie skapte håp også for dem.

Også russerne rykket stadig nærmere.

Men 16. januar 45 fikk de beskjed om
at de skulle evakueres dagen etter.

Vi marsjerte i bitende kulde.

Det var fryktelige tilstander.
Vi var tynnkledde, underernært.

Stoppet noen for å knytte en skolisse
eller satte seg ned for å hvile, -

- ble de øyeblikkelig skutt.

Vi hadde en tralle
som vi fraktet medikamenter på.

Siden jeg gikk med trallen, kunne
jeg støtte meg med den ene hånden.

Bare det var en stor hjelp.

Marsjen endte
på togstasjonen i Gleiwitz.

De ble fraktet videre
i åpne kuvogner.

Det var så tett med fanger at det
ikke var anledning til å sitte ned.

Men etter hvert ble det så bra plass
at vi kunne legge oss oppå likene.

Fem norske jøder klynget seg
til hverandre for å holde varmen.

Det var brødrene Hirsch, Julius
Paltiel, Leo Eitinger og Sammy.

Vi kjørte gjennom Tsjekkoslovakia og
Sør-Tyskland, opp til Thüringer Wald.

Til Weimar, der Buchenwald ligger.

Der var kapasiteten sprengt.
Nærmere 40 000 fanger -

- ble brukt som slavearbeidere,
både privat og for den tyske stat.

Vi hadde bare vært i leiren i 2-3
dager da gamle medfanger kom.

"Det er nordmenn her."

Ett år etter den første jødedeporta-
sjonen ble 650 studenter arrestert -

- som potensielle terrorister.

Heinrich Himmler ville omvende
dem til å bli en ny SS-elite.

Et svært mislykket eksperiment.

Nå var 350 av dem i Buchenwald,
under bedre forhold enn de andre.

Vi gikk opp og kikket gjennom
gittergjerdet. Så ser jeg to ...

... gutter
fra Nordstrand skole. Fra gymnaset.

Jeg roper: "Erik!"

Han snur seg og ser
to puslinger ved gjerdet.

De kommer bort og spør:
"Hvem er du?" Jeg sier hvem jeg er.

Han kjente meg igjen da jeg sa hvem
jeg var. Syntes det var forferdelig.

"Ta det med ro, gutter.
Vi skal hjelpe dere."

Elling Kvamme er en av de få
gjenlevende av studentfangene.

Vi hadde på det tidspunktet
fått Røde Kors-pakker.

De inneholdt alt mulig.
Også røyk, salami og sjokolade ...

Vi var underernært, hadde
ikke sett slik mat på 2 1/2 år.

Nå fikk vi dansk salami,
smør og hvitt brød.

En enestående begivenhet.
Vi måtte rasjonere det, -

- så vi ikke spiste for mye
av den kraftige kosten på en gang.

Doktor Leo Eitinger visste
hvor mye vi tålte og ikke tålte.

I løpet av 14 dager begynte vi
å legge på oss, få kreftene tilbake.

Jeg til ta deg i hånden og takke deg
som representant for de gutta -

- som var med på å hjelpe oss.
Takk skal du ha.

I mars kom det beskjed om at alle
norske fanger skulle hentes ut -

- i den skandinaviske rednings-
aksjonen "De hvite bussene".

Studentene forsikret Sammy og de
andre om at også de var på listene.

Vi nektet å tro på det,
men de gav seg ikke.

"Dere skal sammen med oss."

Vi gikk i brakka og ga bort
det gode tøyet vi hadde spart opp.

Matreservene vi hadde under
puta, gav vi til medfanger og sa:

"Vær så god, del det. Vi blir
hentet til Sverige i morgen."

Vi stilte opp.
Dessverre ble vi ikke ropt opp.

Til slutt stod det igjen
fem fanger på appellplassen.

Det var fem norske jøder.

All julingen, terroren
og sjikanen var barnemat -

- i forhold til den psykiske
påkjenningen det var å stå igjen, -

- og andre kamerater
fikk reise til friheten.

Jødene mister
sitt norske pass ved avreise.

Den norske regjering må ikke be om
at noen av jødene blir returnert.

Studenten bad dem spørre etter den
tyske kommunisten Willi Grünert, -

- som hadde sittet inne siden 1941.

Han sørget for at kartotekkortene
våre i die Schreibstube kom bort.

Vi skulle ikke gå på arbeid,
ble gjemt i sengene om dagen.

Krigen nærmet seg slutten,
SS-offiserene ble desperate.

Hitler gav ordre om å sprenge
alle konsentrasjonsleirene.

Himmler kom med motordre.
Igjen skulle "bare jødene" ofres.

Plutselig lyder det
over radioanleggene i brakkene:

"Sämtliche Juden antreten!"

Hvis en slik melding kom,
at bare jøder skulle stille opp, -

- visste vi at vi var
veldig nær døden.

Vi stilte ikke opp. Vi sa fra
til Grünert, sjefen på brakka.

Han sa: "Nei, ikke still opp."

Så ble vi gjemt på loftet.

Han sa: "Vi kommer
med mat til dere hver natt."

"Ligg musestille, ikke beveg dere."

Flere enn oss lot være å møte opp.
De lette kanskje etter flere hundre.

Det var noen nervepirrende døgn.

Jødene som stilte opp, ble marsjert
til nærmeste steinbrudd og meid ned.

Vi trodde jo
nesten ikke at det var virkelig.

SS-mannskapene
hadde rømt om natten.

Undergrunnsbevegelsen blant
fangene hadde overtatt styringen.

Vi ble tatt ut, min gode kamerat
Julius Paltiel og jeg.

Vi skulle overta vakttårnet.

Vi skulle passe på at SS
ikke lurte seg tilbake til leiren, -

- tok på seg sivilt tøy
og gav seg ut for å være fanger.

Julius og jeg fikk hver vår bazooka.
Et langt rør man bærer på skulderen.

Trykker man på en knapp,
kommer en rakett ut.

Da var det ikke lillegutt Steinmann
lenger. Jeg var en voksen mann -

- som hadde virkelig stor
innflytelse hvis noe skulle hende.

De amerikanske troppene rykket inn.
Mange der skulle få sitt livs sjokk.

General Eisenhower beordret 200
journalister og kongressmedlemmer -

- til å komme og se selv.

Lidelsene i Buchenwald ble
raskt kjent og dokumentert.

En dag fikk de besøk av oberst
Kreyberg fra den norske regjering.

Vi stilte til intervju og sa: "Kan du
gi beskjed til London-regjeringen" -

- "om at vi må bli hentet? Vi vil
være med på å befri Norge."

Det skulle han gjøre.
Hørte ingenting.

Vi er fri! Det er fred!
Et Norge i tindrende glede -

- har feiret sin gjenfødte frihet
i disse hektiske dagene.

Imens er Sammy og de andre
fortsatt internert i Buchenwald.

Har verden glemt dem? En engelsk
feltprest forbarmer seg over dem.

De kan få kjøre med ham til Kiel,
og derfra komme til Danmark.

Så kjørte vi med denne jeepen.

Gjennom et Tyskland som lå i ruiner.

Det fantes ikke
en vei, ikke en bro.

Men vi kom frem. Vi kom
i en Røde Kors-leir og ble tatt imot.

De holdt en middag for oss.

Det var 17. mai 1945.

For en dag å komme
ut av fangenskapet på!

Vi spiste en nydelig middag.

Assor Hirsch
var flink til å spille piano.

Det stod et piano borte ved veggen.

Etter middagen gikk vi bort,
og han spilte "Ja, vi elsker".

Vi reiste oss og sang.

Vi seilte inn Oslofjorden 30. mai.
Det var så ubegripelig vakkert ...

Ubeskrivelig.

Min første tanke
da jeg var på båten hjem:

Jeg skal aldri
gifte meg med en jødinne.

Da kunne mine eventuelle barn
oppleve det helvete jeg var gjennom.

I Danmark ble de mottatt som helter,
men det var ingen velkomstkomité -

- da fem jøder
vendte tilbake til Norge.

Sammy fikk likevel
en gledelig overraskelse.

Vi gikk til rekka, og jeg så ned.
Der stod mine to beste venner.

Karl Rønneberg og Anders Holm
var vakter på brygga.

De ante ikke at jeg kom hjem.
Jeg ropte: "Karl!"

Han så opp og ble helt forferdet.
Så fikk han komme om bord.

Da falt jeg
om halsen på ham og strigråt.

Stakkars gutt, han visste ikke
hva han skulle si eller gjøre.

Han var rørt over
å se meg igjen i live, men ...

Jeg hadde
ikke grått på nesten tre år.

Alle mine følelser
fikk han i form av tårer.

Så gikk vi fra borde,
da var Anders på brygga også.

"Sammy, jeg har vakt på Møllergata 19
i kveld. Vil du hilse på Quisling?"

"Ja, det kan jeg alltids gjøre."

Han har ikke dørnøkkel, men åpner
matluka. Der sitter Quisling -

- og funderer med hodet i hendene.

Sier ingenting. Jeg sier ikke et ord.
Etter alt jeg har vært gjennom, -

- delvis takket være ham,
har jeg ingen hevnfølelse, -

- ikke noe ønske om gjengjeldelse.

"Nå skal du få det, ditt svin",
tenker jeg. Ikke noe mer enn det.

Jeg visste at han gikk døden i møte.
Og jeg stod utenfor som en fri mann.

Jeg gikk til politiet dagen etter.
Først til fotograf på Grønland.

Jeg hadde papirer på hvem jeg var.
Fikk pass uten diskusjon.

Så reiste vi til Stockholm.

Sammy fant til sin glede at også
Herman Sachnowitz hadde overlevd.

Expressen trykket
deres beretninger fire dager på rad.

Vi fortalte i enkle ord
hva vi hadde opplevd.

De sier: "Har dette virkelig hendt?
Er det riktig, det du sier?"

Jeg ble så skuffet.
At de kunne si det!

Jeg ville ikke snakke om det mer.

Jeg holdt munn i mange år.

Da de vendte tilbake, var forretnin-
ger overtatt, leiligheter konfiskert.

Prøvde etterkommere å få verdiene
tilbake, fikk de høre at de skyldte -

- skatter og avgifter. Mange emi-
grerte, andre holdt en lav profil.

De hadde tross alt overlevd.

Etter befrielsen
var jeg jo annerledes.

Jeg var følelsesløs, kald og vulgær.

Etter nesten tre år
bare sammen med mannfolk -

- som kjempet
for sitt liv dag og natt.

Men etter hvert begynte man
å se annerledes på det.

Man kom tilbake
til en god familie og ...

Jeg har trukket ned en rullegardin,
dette vil jeg glemme.

Før krigen ville han bli bonde eller
gartner. Nå orket han ikke tanken -

- på hardt fysisk arbeid
og gikk inn i farens forretning.

Bak de to nederste vinduene
hadde jeg kontor.

Hadde kontroll over
hele Youngstorget.

Han fikk igjen blikket for det annet
kjønn, giftet seg med jødiske Bodil.

De fikk tre barn.

Jeg fortalte aldri barna noe.
Orket ikke. De kunne ikke forstå det.

Forbrytelsene mot jødene utgjorde
en svært liten del av rettsoppgjøret.

Mange var døde. Politimester Marthin-
sen ble drept av motstandsbevegelsen.

Andre begikk selvmord,
som Terboven og Grossmann, -

- mannen med skrivemaskinen
som fulgte jødetransportene.

Quisling ble dømt til døden.
Også SS-politisjef Wagner, -

- som ble benådet
og sluppet ut etter tre år.

Justisminister Riisnæs overlevde
ved å spille - eller bli - gal.

Vi vet at 744 norske jøder døde
som følge av deportasjonen.

Familier ble utryddet. I Riksarkivet
ligger 132 beslaglagte ID-kort -

- som ingen har hentet.

Først i 1999 kom den såkalte
"jødeerstatningen" på plass.

Som kompensasjon for
beslaglagt eiendom og tapt liv.

I 2012 bad Jens Stoltenberg om
unnskyldning på vegne av staten.

Det var én igjen til
å ta imot unnskyldningen.

Jeg finner det i dag riktig å ut-
trykke vår dypeste beklagelse over -

- at dette kunne skje på norsk jord.

Selvfølgelig burde den ha
kommet mange, mange år før.

Men det gjorde et godt inntrykk.

Det var jo ikke noe
jeg gikk og tenkte på daglig.

Som enkemann og pensjonist begynte
han å kjøre mat for et eldresenter.

Slik traff han kjæresten Henny, som
har fulgt ham på reiser og oppdrag.

Som eneste gjenlevende
av de norske tidsvitnene.