Copyright (C) NRK

Kjæreste Helga ...

I går fikk jeg altså min dødsdom
sammen med syv andre.

Overfor deg vil jeg be om forlatelse
for alt jeg har gjort -

- som har såret deg,
eller har vært deg imot.

Selv om slaget blir hardt,
forsøk å bære hodet høyt -

- og la din velsignede
lyse latter klinge.

"Intet vondt kan vederfares meg."

Jeg har det godt for all tid.
Hjertelig hilsen fra Småen.

Og "Småen" var dekknavnet hans.

Min far var offiser.

Han ble arrestert i 1942, -

- stilt for en tysk krigsrett, -

- dømt til døden
og henrettet 9. mai 1944.

Med klingende spill
rykker de tyske tropper inn i Oslo.

Min far var stasjonert på Elverum
akkurat i aprildagene.

Umiddelbart begynner ferden
innover i landet.

Øvrige nordmenn overgir seg
og blir tatt til fange.

Min mor og jeg og min tante
reiste opp til Elverum -

- 9. april tidlig ettermiddag.

Vi hadde da tyskerne -

- som var på vei nordover
og skulle ta kongen og regjeringen.

Og da bombet de praktisk talt
hele tettbebyggelsen på Elverum.

Det var et massivt ødeleggelses-
angrep. Jeg var midt oppi det.

Jeg lå bak ei trapp.

Det er ingen som aner hvor mye bråk -

- som følger med et sånt bombeangrep.
Bakken skjelver når bombene går.

Det er veldig skremmende.

Et sted i Norge, 3. juni 1940.

Kjære Lasse.
Jeg lever og har det godt.

Håper dere også har det godt.
Hilsen Småen.

Jeg visste at han var aktiv
i motstandsbevegelsen.

Hva han egentlig gjorde der,
visste jeg ikke.

Jeg kjente jo ikke hans stilling
som leder i dette her.

Og jeg gjorde også en del for ham.

Syklet rundt med noen meldinger
og beskjeder.

De meldingene vi hadde med oss, var
bare skrevet på et sigarettpapirark.

Og det var det jo bare å stappe
i munnen og svelge. Så var det vekk.

Halt!
Warum bist du hier?

Det var spennende
å være med på dette her.

Egentlig var det helt naturlig
at en var med.

En var bare en guttunge.
Det var sommer, en var tynt kledd -

- og hadde få steder
å gjemme ting på.

Dette er min mors barndomshjem.
Så min far flyttet inn her.

Familien flyttet også inn her
da vi kom ned her sommeren 1941.

Vi diskuterte politikk.
Det var jo Nygaardsvold ...

Det var utenriksminister Koht.

De var interesserte og aktive,
begge to.

Diskusjonene kunne være
nokså livlige til tider.

(Kong Haakon på radio)
Norge har et strålende navn
ute i verden ...

Og som offiser i Hæren
skulle han ikke være illojal.

Han skulle være lojal overfor den
til enhver tid sittende regjering.

Og det holdt han veldig strengt på.

Og her ble vi altså arrestert,
min far og jeg, -

- 7. desember 1942.

Jeg må si at jeg var redd.
Jeg skal ikke skjule det.

Det var jo ikke
noe særlig tapperhet i dette.

En var jo mer eller mindre livredd.

Man hadde hørt rykter og visste
hva som kunne skje.

Jeg satt inne i snaue tre uker.

Og vi snakket aldri om det
vi hadde opplevd mens vi satt inne.

En skulle ikke prate om noen ting,
verken om familie eller noe.

En skulle holde kjeft om dette.

Jeg så min far i korridoren en gang.

Og det var egentlig
den nest siste gangen jeg så ham.

De sier at han fikk mye bank.

Men vi vet egentlig ikke
hvor mye han fikk.

Nå tror jeg nok
at han kunne ta mye av dette her.

Han var jo tidligere bondegutt,
og hadde sin forsvarsbakgrunn.

Min mor forsøkte jo hele tiden
å finne ut av hvor han var.

Men det tok i hvert fall
et halvt års tid før vi fikk høre -

- at han da omsider
var kommet til Grini.

Kjære Helga ...

Jeg håper barna gjør hva de kan
for å hjelpe deg med alt ditt strev.

Og som sagt: Den tid Lasse kan
unnvære for lekser og lesing, -

- bør han bruke til arbeide
med ved og gården.

Så må dere leve så hjertelig
godt sammen. Nå og alltid.

Inderlig hilsen Småen.

"Jeg ville så gjerne hatt ham med på
reiser i vårt underskjønne land."

Kanskje som adjutant.

Vært sammen med ham på jakt
og fiske. På skytebane og på ski.

Hvis han noen gang får lov å bære
sabel, så levér ham min gamle.

Den ble båret av far før meg
og mange før ham.

Levér ham sabelen
med de ordene jeg fikk:

"Bær den aldri i uhederlig ferd."

Vi var jo inne og besøkte ham
tidlig i april 1944 på Grini.

Det var det eneste besøket vi fikk
bli med på. Det varte i et kvarter.

Det var min mor,
min søster og jeg som var der -

- i besøkshuset, som lå
like ved porten på Grini.

Vi er på Grini, den største
av de tyske fangeleirene i Norge.

Et elektrisk gjerde innhegner
hele området med en dødssone ...

Vi var jo egentlig klar over, -

- både mor og jeg, at det antagelig
var siste gangen at vi så ham.

Vi var klar over at dommen
antagelig ville bli dødsdom.

Og det satte selvfølgelig
sitt preg på hele møtet.

Vi visste egentlig hva som kom.

Men hva i all verden skal du si
i en sånn situasjon?

Kjæreste Helga ...

I går fikk jeg altså min dødsdom
sammen med syv andre.

Jeg søker om benådning, vesentlig
for om mulig å hjelpe de andre.

Min formue ble også beslaglagt,
bare så du vet det.

Overfor deg, vil jeg be om
forlatelse for alt jeg har gjort -

- som har såret deg
eller vært deg imot.

Du står for meg som inkarnasjonen
av alt det største og beste -

- jeg alltid har ønsket
å se i en kvinne.

Og du har alltid vært
den eneste i mitt liv.

Kjære Arne. I dag fikk jeg brev
hjemmefra. Fra Marie.

Hun sier at barna
har begynt på skolen igjen.

De er hos Erling,
og Ingrid steller og vasker for dem.

Selvfølgelig levde hun i håpet.
Hun gjorde hva hun kunne -

- for å eventuelt
få en benådning eller slikt noe.

Var i kontakt med en rekke mennesker
for å oppnå -

- å få dødsdommen omgjort, men ...

Jeg syns det er mer og mer utrolig
at dere skal rives bort -

- mens dere er friske og sterke.

Jeg vet at dere er rolig og modige.
Og jeg er stolt av deg for det.

Men det må være slike gode religiøse
menn landet trenger etterpå.

Og vi Arne, vi trenger deg
så uendelig sårt. Liv, Lasse og jeg.

Måtte forsynet, måtte
myndighetene være oss nådige.

Kjære, kjære, kjære Arne.

Jeg håper og ber om
at både Lasse og Liv -

- aldri behøver å skamme seg over
det navnet du bærer for min skyld.

Og så håper jeg og ber jeg om at
Lasse må bli deg bare til støtte, -

- glede og stolthet.

Jeg vil også be ham om forlatelse
for det gale jeg har gjort mot ham.

Ofte forlangte jeg nok
for mye av ham.

Han var for ung.
Jeg var for gammel.

Be ham tenke uten bitterhet på meg,
selv lære av det, -

- og bli bedre enn jeg var.

Jeg blir jo enda rørt
når jeg leser dette.

Det er jo sånn jeg husker disse to.

Jeg er jo på en måte
født inn i det militære miljøet.

Og bodde på Kasernen i Kristiansand.

Kasernen var stamkvarteret
for 3. divisjons befalsskole.

Så jeg har helt fra jeg var fire år -

- våknet hver morgen til revelje
som ble blåst i alle tre etasjer.

Det var jo egentlig
en veldig gunstig oppvekst.

Jeg hadde jo 150 barnepleiere,
som passet på meg.

Jeg fikk jo være med
på utallige ting:

Utmarsjer, leirer,
skytninger, øvelser.

Jeg holdt på å ramle ut, -

- men greide å henge i døra,
kravle inn igjen og lukke døra.

Det gikk noen minutter.

Og så sa far; "Det var så vidt, det."
Og så svarte jeg "ja".

Og det var alt
som ble sagt om hele affæren.

Vi kjente hverandre, egentlig. Og vi
kjente hverandre meget godt.

Det var jo egentlig et spørsmål -

- om disse skulle forsøkes befridd.

Og tanken var at de skulle forsøkes -

- tatt ut av transporten
når de var på vei til Trandum, -

- altså på vei til å bli henrettet.

Og hvis denne operasjonen
hadde lyktes, -

- så var det meningen
at de skulle direkte til Sverige.

Og da var det meningen
at jeg skulle være med på den.

Siden han hadde blitt befridd, ville
jeg sikkert blitt tatt som gissel.

Jeg reiste inn igjen til Oslo
i begynnelsen av mai.

Jeg skulle holde meg i ro
på en dekkleilighet.

Jeg bodde hos en familie som ikke
kjente meg og som jeg ikke kjente.

Planen var at de skulle komme den
veien og jeg bli med på transporten.

Og så skulle vi gå direkte ... Ruter
og sånt hadde jeg ingen idé om.

Men vi skulle gå direkte i retning
Sverige. Det var alt jeg visste.

Jeg ante ikke
hvor de hadde tenkt å stoppe dem.

Jeg fikk bare beskjed
om at i natt skjer det.

Og der stod jeg da.

Jeg var passasjer, bare ei pakke
som de skulle ha med seg.

Det ble ikke noe av.
Kansellert.

De hadde jo vært gjennom veldig mye.

Bare denne rettssaken var nok
veldig hard for dem alle.

Det at de var enige om å si nei, -

- tror jeg var et resultat av den be-
handlingen de hadde vært gjennom, -

- og at de nok var vel forberedt
på det som skulle skje.

Men å sitte i den situasjonen
og ta dette valget -

- må man være glad for
at man er blitt forskånet for.

Situasjonen er jo egentlig grotesk
og umulig, ikke sant?

Jeg er faktisk ikke i stand til å ...

Til å gjenoppleve
denne situasjonen igjen.

Jeg har tenkt mye på det, men ...

Det meste er jo
personlige følelser, ikke sant?

Så du sitter med dette igjen
hele tiden, og det er ...

Er de riktige, eller er de gale?

Det er nesten umulig å beskrive det.

Du satt der med forventninger
om en operasjon -

- som vel kunne bli -

- meget hard, -

- men som de da sa nei takk til.

Og så ofret de i grunnen
sitt eget liv for å spare andre.

Du må jo bare akseptere
det valget de gjorde.

Men jeg tror de var så ansvarsfulle
og så forstandige -

- at de skjønte hvilke
konsekvenser dette ville ha.

De konsekvensene
tror jeg de skjønte, -

- for de ville ha blitt
en voldsom belastning.

Hvis de hadde blitt reddet
i en vellykket operasjon, -

- det er jo scenarioet, så hadde det
blitt voldsomme represalier.

Tenk på at i Trondheim
skjøt de 20 stykker -

- som represalier
for mindre saker enn dette her.

Så her hadde det vel gått ut over
mangfoldige flere enn 20.

Og det å få dem ut, ville
nok også ha kostet mange liv.

Tatt i betraktning
at man i ettertid vet -

- at Terboven ba Hitler om lov til
å henrette noen tusen nordmenn, -

- for å disiplinere dem, -

- så skjønner man egentlig hvilke
konsekvenser dette kunne hatt.

Selv håper jeg å ha gjort regnskapet
opp med min høyeste sjef -

- og at jeg trygt kan
gå over til ham.

Så langt det er råd, vil jeg bruke
resten av mitt liv til å bestyrke -

- den absolutte ro og fred
som jeg føler nå.

Jeg vil verken kalle ham
eller min mor spesielt religiøse.

Men han var jo militær.

Og da må en vel si -

- som det står i slutten av
Prestens tale i "Peer Gynt":

"Han ville ikke stå som krøpling
for sin Gud."

Og det er vel i grunnen
svaret på dette.

Jeg håper at den gode og stolte
holdning vi viste i retten i går, -

- kan beholdes til skuddet faller.

Rutinemessig fikk de jo bind for
øynene. Men det ville han ikke ha.

Han ville se disse som skjøt.
Og han ville se dem i øynene.

Og det siste han sa, var:
"Vi skal dø stående, gutter!"

Legg an, fyr!

Du vet, du gjør deg
så mange slags tanker.

Og jeg kunne jo ønske
at han hadde levd.

Men jeg tror ikke at han selv hadde
ønsket å leve etter en sånn affære.

Jeg tror det hadde ødelagt ham -

- mye mer enn det hadde
gledet meg, holdt jeg på å si.

Dette brevet er vel det aller siste.

"Kjære, kjære Helga ...
Når du får dette, er det slutt."

Mitt arbeid er ført til ende.
Og jeg er vel fornøyd for min del.

Det som i denne forbindelse
gjør meg ondt, -

- er at det skulle stryke med
så mange menn, som var og er -

- bedre enn det jeg var og er.

Og så er det den sorg
som jeg gjør deg, barna -

- og de andre som står igjen.

Det skulle jo ha vært min jobb
å bære byrdene i denne tunge tida.

I stedet er de blitt lagt på deg,
både under krigen og senere.

Jeg takker deg hjertelig
for all din tapperhet -

- under hele saken, under besøket,
og gjennom hele livet.

Det var jo -

- et sjokk for min mor, dette her.

Og hun ble nok ødelagt av dette.

Hun ble aldri
den samme igjen etter krigen.

For Liv og meg var det ...

Veldig vanskelig.

Vi var jo dypt berørte
av situasjonen, begge to.

For meg var det et veldig tap.

Et veldig tap.

Det er klart at du savner en far.
Det gjør du jo.

Egentlig gikk det -

- en god tid hvor du kanskje
trodde at det ikke hadde skjedd.

Og at de ville dukke opp igjen.
Men det var jo ren fantasi.

Til slutt ber han om -

- at det som har skjedd,
ikke skal resultere i nag, -

- bitterhet eller hat.

Selv kan jeg ikke føle ond vilje
mot noe menneske.

Og det er min faste overbevisning -

- at kun ved bevisst å være gode
og tilgivende mot hverandre, -

- kan menneskene lege
de sår som ellers ville svi og blø.

Jeg tenker i grunnen
aldri på ham som krigshelt.

Men jeg tenker jo
veldig mye på ham som far.

For meg er han mer far enn krigshelt,
for å si det sånn.

Jeg forsto det, men å akseptere
sånne ting er nesten umulig.

Du forstår det, du godtar det,
men du aksepterer det ikke.