Copyright (C) NRK

Norske tekster: Harald Plahter

Ta en titt på denne festningen.

Den har fire elementer som har
kjennetegnet enhver festning.

Den ligger på en høyde. Den har
sterke murer til å motstå angrep.

Våpen og soldater som er
villige til å drepe og bli drept.

Flagg, eller fane,
som symbol på noe man forsvarer.

Fredriksten festning har en spesiell
kontakt mellom fortid og nåtid.

I dag er det
fredede, historiske kulisser.

Men bak den moderne idyllen
ligger sporene etter noen av -

- de mest dramatiske hendelser
i norsk krigshistorie, -

- herunder den svenske heltekongen
Karl 12.s beleiring og fall.

Magne Rannestad
Det Fredriksten festning kanskje er
mest berømt for, er Karl 12.

Han var her to ganger.
I 1716 og 1718.

Og i 1718 døde han jo her.

Men den viktigste norske begivenheten
er nok det som skjedde her i 1716.

Karl 12. prøvde å ta Norge. Han gikk
rett mot Christiania og tok byen.

Han klarte ikke å ta Akershus. Den
norske hæren grupperte seg rundt, -

- og han måtte trekke seg ut
og kom sørover mot Halden i mai.

Da sto han foran Fredriksten,
som var topp moderne, sterk.

Han har ingen stor styrke
og ikke beleiringsartilleri.

Han prøver i løpet av
to måneder å finne en åpning, -

- og den finner han.
Det går ikke på forsvarsverket.

Det er en svakhet ved garnisonen
at det ikke er brakker i festningen.

Når soldatene sover, er
de innlosjert hos borgerne i byen.

Dette oppdager Karl 12. Han vil slå
til om natten når de fleste sover -

- og dele byen fra festningen
med et lynangrep tvers over.

Dette iverksetter han
natt til 4. juli 1716.

Da er det tett tåke. Det er korte
netter, men tåken hjelper ham.

Han går rundt byen med 1600 mann.
Ingen vaktposter oppdager dem.

De går over elven
og deler styrken i to.

1000 mann går mot byen,
og 600 mann skal utføre "delejobben".

Helt til det siste er det ingen
vaktposter som ser svenskene i tåka -

- før svenskene står foran vaktlinjen
som kalles Ytre borgerskanse.

Der er det 20-30 soldater.

Plutselig er svenskene rett
innpå dem. Kanskje 50 meter unna.

De skyter ett skudd hver,
og så er svenskene over dem.

De dreper noen
og jager noen på flukt.

Og så må de løpe 150 meter til
hovedporten og indre borgerskanse.

Heldigvis varslet skuddene en større
vaktstyrke i indre borgerskanse.

De kommer ut i nattskjorta,
stikker geværet gjennom palisadene -

- og skyter svenskene på kloss hold.
Det blir en forferdelig batalje.

Vi regner med at 300 svensker ble
skutt der i løpet av noen minutter.

Men det verste for Karl 12. er
at mens kampen pågår, -

- har alarmen gått,
og soldatene strømmer inn fra byen.

De inntar posisjonene, og hans
"window of opportunity" er lukket.

Han må
gi opp planen om å skjære over.

Han trekker seg ned
og okkuperer byen i stedet.

Da har vi samme situasjon i Halden
som vi hadde i Christiania.

Akershus intakt, her Fredriksten
intakt, byen okkupert av svenskene.

Men her kommer
avgjørelsen på en helt annen måte.

De hadde en plan B.
Hvis byen ble okkupert, -

- skulle de brenne ned hele byen.

Svenskene hadde kontroll over byen,
og da var det plan B.

Det var forberedt hus
med tjæretønner og halmballer osv.

Så da ordren kom, kastet de inn
fakler, og byen var et flammehav.

Så på ettermiddagen 4. juli var
hele byen et stort flammehav, -

- og svenskene måtte trekke seg ut.

De kunne ikke være i flammehavet,
og de ble skutt på fra festningen.

De trekker seg over broen og ut
med et samlet tap på 500 mann.

Norske tap var på ca. 200. Så 700
mennesker gikk med 4. juli 1716.

Den blodigste dagen
i Haldens historie.

Så går Tordenskiold inn i Dynekilen
og tar Karl 12.s forsyningsflåte, -

- og så er det "game over".

Og da burde han jo blitt hjemme,
men han kom tilbake to år etter.

Det var mye som var
planlagt i denne perioden, -

- et mulig angrep fra Norge-Danmarks
allierte inn på svensk fastland, -

- men alliansen sprakk. Og Sverige
fikk tid til å bygge opp en ny hær.

Selv om Sverige var
fullstendig konkurs, -

- tvang Karl 12. gjennom et nytt
felttog mot Norge høsten 1718.

Han hadde kriget uten stopp i 18 år.

Herman Lindqvist
forfatter/journalist
Og det hadde ført til store tap. De hadde
tapt i Baltikum, Finland og Nord-Tyskland.

Så det var
en økende krigstretthet i Sverige.

I tillegg var det dårlige avlinger.
Det var dårlige tider, ganske enkelt.

Så da han kom inn i Norge, var
det i praksis hans siste sjanse.

Han måtte vinne denne krigen.

Og ingen kunne vinne en krig
mot Norge uten å ta Fredriksten festning.

Man kunne gått rundt den og gått mot
Oslo, men man kunne ikke tatt Norge.

Denne gangen hadde han heller ikke
med seg de store beleiringskanonene.

Så de begynte med
å grave disse skyttergravene.

Og nå er det ingen avskjæring, men et
systematisk angrep mot Fredriksten.

Han tar utefortet Gyldenløve, og så
er det hovedfestningen som er neste.

20. nov. kommer han opp etter guds-
tjenesten for å se på beleiringsarbeidet.

Han stikker hodet opp over skyttergraven,
og da var ganske enkelt hans tid ute.

Han hadde stukket hodet opp av skytter-
graver i 19 år, men sånt varer ikke evig.

Jeg og mange andre som har
studert alle disse skuddlinjene osv., -

- tror ikke at det var et planlagt skudd,
at det var et attentat.

Det var ganske enkelt slik
at flaksen hans tok slutt.

Hans Soldatenglück tok slutt,
og han falt ned i skyttergraven.

Og da utløste hele denne mekanismen
seg blant de som hadde planlagt attentat.

Og ryktet spredte seg
så klart med én gang.

Og fortsatt skrives det bøker i Sverige
om hva som egentlig skjedde.

Men jeg tror det var slik
at krigerkarrieren var hans liv.

Så han var nødt til å ta en titt selv,
og det var siste gang.

Vi har et godt uttrykk i Halden: "Det
gjelder å holde liv i kongens død."

Så egentlig vil vi ikke
vite hva som skjedde.

Vi tror det var en bitte liten
norsk kanonkule som traff kongen.

Man skjøt med geværkuler
og brukte kanonen som en stor hagle.

Kanonene skjøt poser med slike kuler,
og kongen ble nok truffet av en slik.

Enda en gang hadde
Fredriksten unngått å bli erobret.

Og det var fred i Danmark-Norge
frem til Napoleonskrigene.

Den danske kongen inngikk
forbund med Napoleon.

Men Sveriges kronprins, Karl Johan,
som selv var fra Frankrike, -

- inngikk avtale med tsaren om
å hjelpe de allierte mot Napoleon.

Som takk lovet
tsaren bort Norge som krigsbytte.

Høsten 1813 var Napoleon slått, -

- og etter Kielfreden måtte
Danmark avstå Norge til Sverige.

Men Norge
motsatte seg Kieltraktaten -

- og valgte den danske prins
Kristian Fredrik til konge.

Det var nå to hovedpersoner
i spillet og sluttspillet om Norge.

Den svenske kronprinsen Karl Johan,
som brukte makt mot nordmennene.

Og danske prins Kristian Fredrik,
som lette etter en annen løsning.

Karl Johan var opprørt over å måtte gå
til krig. For under Kielfreden året før -

- hadde Danmark overgitt
Norge til den svenske kongen.

Og så gjorde
Norge og den danske prinsen opprør.

Herman Lindqvist
forfatter/journalist
Han anså dem som opprørere som brøt
en avtale. Derfor så han ned på ham.

Og han var ung og ingen hærfører,
så han foraktet ham.

Han anså ham som en nikkedukke
som gikk danskenes ærend.

Og derfor hadde
han ingen respekt for ham.

Det var få
som hadde møtt ham, naturligvis.

Lars Roar Langslet
Men han ble mottatt som om han var
landets redningsmann i en krisetid.

Men alle så truslene utenfra. Vi
hadde opplevd hungersnød, blokade, -

- små krigstrefninger, og nå hadde
vi alle makter i Europa imot oss.

Og han var der
som den som kunne redde Norge.

Så tiltroen til ham var enorm,
bortsett fra -

- i visse kretser rundt grev Wedel,
som så på ham med dyp skepsis.

Men så kom da denne
korte krigstiden som ødela hans ry.

Og som den nære ettertid -

- ga dette bildet av ham
som en vaklevoren og kraftløs mann.

Karl Johans politikk var hans egen.
De svenske makthaverne -

- ante ikke hvilke planer han hadde.
Han hadde sin egen agenda.

Han ble valgt til svensk tronarving
for å ta tilbake Finland. Det var ideen.

Men han var helt uinteressert i Finland.
Finland var en bufferstat mot Russland.

Hvis den svenske hæren skulle tatt tilbake
Finland, ville det blitt krig etter krig.

Så han så på kartet
at Norge hang sammen med Sverige.

Det var samme folk, språk og religion.
Vi skal ha Norge. Da har vi kysten.

Dette bestemte han uten
å rådspørre seg med sine nærmeste.

For å få til det dro han til Finland og holdt
fredsforhandlinger med Aleksander.

Samtidig som Napoleon
og hans hær invaderte Russland.

Mens de nærmet seg Moskva, satt
han i Åbo og snakket med tsaren.

Napoleon hadde ventet at Karl Johan
og Sveriges hær skulle angripe Russland.

Han var jo fransk.
Men han inngikk fred med Russland.

Og han fikk
Russlands støtte i å ta Norge.

Så tok han Norge. Men hele tiden
spilte han med skjulte kort i ermet.

Han tilpasset hele tiden
situasjonen etter maktspillet i verden.

Og det var ekstremt dyktig gjort å kunne
gjøre det på den tiden uten telefoner osv.

Det var langsomme nyhetsformidlinger.
Han fikk en rapport her og en kurer der.

Og å kunne tolke dette på riktig måte
var veldig dyktig gjort.

Mange syntes han drev et dobbeltspill,
for de visste ikke hvilket spill han drev.

En av anklagene som er
fremført mot Kristian Fredrik -

- av historikere som holder seg til
den venstrenasjonale skole, er -

- at han drev dobbeltspill.

Lars Roar Langslet
At hans store plan var
å fornye unionen med Danmark -

- bare denne brokete fasen var over
med den selvstendighetslinjen -

- som situasjonen
etter Kielfreden fremtvang.

Selvfølgelig var det
hans høyeste plikt å arbeide for -

- at den helstaten hvor han var
tronarving, skulle overleve.

Og ingenting tyder på at det var -

- noen utbredt folkestemning i Norge
i 1814 mot unionen med Danmark.

På Eidsvoll ble saken prøvd. Nicolai
Wergeland, som hatet Danmark, -

- stilte forslag om grunnlovsforbud
mot ny union med Danmark.

Det ble en het debatt. Forslaget fikk
bare 11 stemmer, 98 stemte imot.

Og de var ikke dumme på Eidsvoll. De
visste at han var dansk tronfølger.

Men vi ser at han legger
opp til en ny strategi -

- allerede før Eidsvollsforsamlingen
ble sammenkalt.

2. april, uken før,
skrev han til den danske kongen -

- at hvis Norge tvinges
inn i en union med Sverige, -

- skal grunnloven dog stå fast. Den
grunnloven som nå skal utarbeides.

Og en ny folkevalgt forsamling må
avtale vilkårene for unionen.

Så allerede 2. april hadde
han lagt opp en ny strategi.

Han innså nå
at dette ikke kunne vare.

Stormaktene sa nei. Norge sto
overfor en kolossal overmakt.

Og unionen med Sverige måtte komme.

Men så var det hans oppgave å sikre
Norge de best mulige vilkårene.

Vi skulle, så vidt mulig, gå inn
i den som en selvstendig stat -

- med våre egne statsorganer
og lover. Og sånn gikk det, jo.

Kielfreden ble ikke oppfylt.
Norge ville være herre i eget hus.

Og de norske festningene ble
ikke overlevert til Sverige.

Karl Johan truet med å gå til krig
hvis Norge ikke bøyde seg.

-Første kanon klar.
-Kanon, to venstre.

Og krig ble det. 27. juli 1814
okkuperte svenskene Hvaler.

Ulikevekten var jo formidabel.

Karl Johans hær var nesten
dobbelt så stor som den norske.

Lars Roar Langslet
Fremfor alt velorganisert. Med solid
forsyningstjeneste og etterretning.

Han hadde spionnett i Norge og hadde
fått tak i de norske forsvarsplanene.

Så de kunne angripe
der nordmennene minst ventet det.

Og alt var misære og håpløshet.
En del falt.

Karl Johan var vant til å se krig, -

- med falne
og blodsutgytelser rundt seg.

Kristian Fredrik, som var
et meget sivilt og humant menneske, -

- ble opprørt over å se unge menn
skutt i hjel eller blødende.

Han så vel hvert enkelt tilfelle
som en bunnløs ulykke.

Men fremfor alt så han
det få andre i Norge så, om noen, -

- nemlig at vår eneste sjanse
til å redde grunnloven -

- var å avbryte krigen snarest mulig
og gå til forhandlinger.

For om krigen ble ført videre, ville
det ført til totalt norsk nederlag.

Karl Johan kunne satt en strek over
grunnloven og diktert betingelsene.

Karl Johan hadde flere ting som gjorde
at han måtte inngå fred da.

For det første nærmet høsten seg.

Og hadde han fortsatt krigen
og okkupert hele Norge, -

- ville det blitt vinterkrig,
og det var de ikke forberedt på.

Det var ingen matforsyninger.
De var nødt til å slutte.

Herman Lindqvist
forfatter/journalist
For det andre forberedte man
den store kongressen i Wien akkurat da.

Der hele Europas kart skulle
tegnes om etter Napoleon.

Og hvis Norge
fortsatt hadde vært et problem da, -

- ville han ligget dårlig an, for han var den
siste revolusjonsgeneralen ved makten.

Hadde han fortsatt drevet krig,
ville stormaktene fjernet ham.

Så han måtte bli ferdig før Wien.

For det tredje ville han gjøre
godt inntrykk på hjemmebane i Frankrike.

Han hadde nemlig fortsatt ambisjon om
å vende tilbake og etterfølge Napoleon.

Det var hans endelige mål i livet.
Så han trengte en fin avslutning i Norge.

La Norge beholde grunnloven.
Så skulle han vise franskmennene:

Se på meg. Jeg er
en moderne, konstitusjonell monark.

Ikke en diktator som bourbonerne,
som var på vei tilbake.

Så det var tidsnød. Og alt var klart.
Han hadde det militære overtaket.

Siden ingen av partene ønsket krig,
kom forhandlingene raskt i gang.

Dette førte til
den såkalte Mossekonvensjonen.

Norge skulle få beholde og utforme
Eidsvolls-forfatningen videre -

- i alt som ikke stred
mot foreningen med Sverige.

Dermed ble Norge løftet opp til
en sideordnet partner i en union.

Det vil si en stat.

Dag Strømsæther
En av betingelsene var at Fredriksten
festning skulle overgis til Sverige.

Ikke fordi den var erobret, men som
en pant på den inngåtte våpenhvilen.

Og Mossekonvensjonen ble
undertegnet i Moss 14. august.

I løpet av kvelden ble den
brakt til Karl Johan i Fredrikstad.

Og neste morgen måtte
major Brock foretrede for Karl Johan.

Og etter litt diskusjon, bl.a. om
hvor demarkasjonslinjen skulle gå, -

- signerte Karl Johan
konvensjonen og avtalen.

Og i løpet av den 15. ble
den brakt til Fredriksten festning.

Og ved 23.30-tiden kom major Brock
sammen med svenske adjutanter -

- til general Ohme med melding om
at våpenhvilen var trådt i kraft.

Og festningen skulle
overleveres til de svenske troppene.

Ohme mislikte sterkt å måtte avlevere
en festning som ikke var erobret.

Så han overlot den ubehagelige
jobben til general Pettersen.

Han skyldte
på dårlig helse og høy alder.

Så det ble general Pettersen
som marsjerte ut med alle soldatene -

- med vaiende faner og klingene spill
mens svenskene sto oppstilt -

- og ga honnør
til de norske troppene.

Svenskene overtok
festningen 16. august 1814.

Og dermed var siste del
av krigshandlingene avsluttet.

Da nyheten kom om
at Sverige og Norge var i union, -

- oppfattet man det som
at det var det nye Finland.

At det skulle bli et sammensveiset land,
akkurat som Sverige og Finland.

Men man innså raskt
at det ikke var nordmennenes idé.

Etter noen år oppsto
det en irritasjon i Sverige -

- hos folket og makthaverne.
Hva skal vi egentlig med Norge?

De skaper bare bry hele tiden.
Spesielt innen kongefamilien var det ...

Norge var kongens private bekymring.

I Sverige mistet man interessen
for Norge, for man fikk ikke ut noe.

Det var ingen økonomiske fordeler
eller ulemper. Det var bare irritasjon.

De norske soldatene
som var stasjonert i Stockholm, -

- var godt ansett blant sosieteten
og deltok i det høyere sosietetslivet.

De var galante med damene
og sto på skøyter med dem.

Ellers bidro ikke Norge med noe.

Nordmennene lagde mye bråk, først
med flagget og så med alt mulig annet.

Det oppsto en irritasjon,
og i 1905 var det stemning i Sverige for -

- at man skulle angripe Norge
og tvinge dem til å bli i unionen.

Man skulle lære "norrbaggarna" en lekse.

Og innen høyrekretser og innen kirken -

- var det stemning for
å beholde Norge med vold.

Man forberedte militæret.
Man sendte spioner inn i Norge -

- for å se på den norske
militære opprustningen.

Deler av skogen i Värmland ble hugget
ned for å få fri skuddlinje inn i Sverige.

Så det var veldig spent.

Og under fredsforhandlingene i Karlstad
var det vel en tirsdag klokken ti -

- da han som skulle bli norsk
utenriksminister, tok frem klokken -

- og tittet på den for å se klokkeslettet
for da alt sprakk og det ble krig.

At det ikke ble krig, var pga. press
fra stormaktene, England og Russland.

De sa at hvis Sverige gikk til krig,
ville de stå på Norges side.

Så Sverige gikk ikke til krig,
men det var veldig nære.

Det var siste gang Sverige var
nære ved å gå til krig mot et naboland.

Det var veldig alvorlig.

Heldigvis ble det ikke behov
for å bruke kanonene denne gangen.

Dag Strømsæther
Det ble en fredelig løsning. Men
prisen var at alle grensefortene -

- skulle demoleres
og våpnene fjernes.

Så i tiden etter unionsoppløsningen
ble alle de moderne skytsene fjernet.

Og Fredriksten festning havnet
innenfor den demilitariserte sonen.

Så fra 1905 og utover har Fredriksten
festning vært et militært anlegg, -

- men uten ren forsvarsmessig verdi.

Jørn Holme, riksantikvar
Det var spesielt å være der 16. aug.,
dagen da festningen ble overgitt.

Jeg sa:

"Jeg freder festningen, men erklærer
evig fred mellom Norge og Sverige."

Og da var jo krigen ordentlig slutt.

Festningen var overgitt til Sverige,
og kommandant Ohme marsjerte ut -

- til klingende spill og faner,
som det heter i historien.

Vi freder ikke for at festningen
skal bli et dødt museum, -

- men for at den skal bli et sted
til opplevelse av vår historie.

Men bak idyllen ligger sporene
etter noen dramatiske hendelser.

Risset med ord i stein.