Copyright (C) NRK

Dennis Risvoll er
en av Norges beste frikjørere.

Her ser du hva han gjorde
i en konkurranse i Sveits.

I 2015 prøvde han å kvalifisere seg
til Freeride World Tour.

Det største
en frikjører kan være med på.

Bare tre av flere tusen som prøver
å kvalifisere seg, klarer det.

En av dem var Dennis.

Norske tekster:
Thomas Kleivenes

heedless - adjektiv, å ikke bry seg
om farer eller eventuelle vanskeligheter

Dennis er fra Vågå i Gudbrandsdalen.

Et av de siste befolkede stedene
før du treffer Jotunheimen.

Vågå har produsert
uvanlig mange gode frikjørere.

Dennis har nådd høyeste nivå.

Jeg ville oppleve livet til en
profesjonell frikjører fra innsiden.

Det blir produsert
nok glansbilder i skifilmer.

Det var på tide å se hva som er
sant, og hva som driver Dennis.

Jeg heter Dennis Risvoll
og driver med frikjøring.

Jeg har bodd hele livet i Oslo,
men er oppvokst i Vågå.

Jeg flytta tilbake for litt siden.

Det var her alt startet. Både med
min far og de første dagene på ski.

Jeg hang i hælene hans. Han
startet opp frikjøringsmiljøet her.

Han var blant de første som dro
på litt. Folk syntes det var kult.

Han er nok litt skyldig i
at jeg er blitt som jeg er blitt.

Første konkurranse jeg var med i,
da var alt nytt.

Du visste ikke hvordan reglene var.
Du kjørte sånn som du pleier.

Siden den gang har Dennis kjørt
og vunnet mange konkurranser.

I 2016 har han nådd toppen ved å bli
kvalifisert til Freeride World Tour.

Men suksessen
kommer ikke uten en pris.

Det er hardt.
Jeg har vært med en god stund.

Det går hardt utover knærne.

Derfor er det greit å få bygd
muskler, sånn at ting holder.

Jeg har mye energi som må ut.
Da er trening en fin ting.

Da roer jeg meg litt ned.

Har du ADHD?

Mange ville sagt ja,
men jeg tror ikke jeg har ADHD.

Hadde jeg ikke kunnet drive med noe
fysisk, hadde jeg sikkert hatt ADHD.

Man får ut litt energi
ved å drive på som jeg gjør.

Det krever å være nervøs.

Hvilke skader
har du fått av frikjøring?

Jeg har hatt
kompresjonsbrudd i ryggen.

Brukne armer.

Dårlige knær.

Ankler.

Ting blir slitt. Det er lenge siden
jeg har vært på ski uten å ha vondt.

Det hadde vært godt med en dag
på ski med en helt frisk kropp.

Frikjøring er
ingen stor idrett i Norge.

Du må kunne
selge deg inn til sponsorer.

Freeride World Tour gjør at Dennis
kan nå ut til et større publikum.

Det gjør at det blir lettere
å få ting til å gå rundt.

Det er ikke en sport du blir rik av.

Men skal man leve av det, er
det enklere hvis man er litt kjent.

Men vi fra Vågå
liker å være litt nedpå.

Ikke snakke om oss selv.
Det er andre som skal snakke for oss.

Frikjørerne i Vågå tilbringer
vinteren i Lemonsjøen alpinsenter.

Her er det én heis
og to skavler de hopper utfor.

Det er langt fra denne knausen
til terrenget i Freeride World Tour.

Ca. 10 stk. driver aktivt
med frikjøring i klubben her.

Trollhøe er den øverste toppen der.
Da ble det Trollhøe Høkkers.

-Var det her faren din stod òg?
-Ja.

Der ble han tatt av ras.

Fra toppen der og utover hele veien.

Det største raset som har gått her.

Han lå ganske lenge under.

En kompis visste cirka hvor han lå.

Han fikk berga ham ut.

Han dro meg i pulk nedover her.
Alle mødrene var sinna.

Så hvelva pulken.
Jeg sklei nedover. Jeg var to-tre år.

Ordentlig rasshøl.

Han var en galning selv.

Jeg tror han syns
det er artig å se at jeg får det til.

Sender du faren din melding
når du kjører konkurranser?

Stakkars fatter'n.

Man kan jo ta det litt sånn ...
Hvis vi finner noe annet, så ...

Jeg bare tenker på ...
Jeg gidder liksom ikke å ...

Det er kanskje litt interessant
at fatter'n ikke følger så mye med.

Det er litt dumt for fatter'n,
men det får han tåle.

Siden han har drevet
med det samme som deg, -

- skulle du tro at han
nesten var manageren din.

-Det er litt interessant.
-Han var sinnssykt god på ski.

Så jeg tror han syns
det er artig å følge med.

Kanskje skulle ønske
at han kunne vært med litt mer.

Jeg treffer Dennis igjen
på flyet til Barcelona.

Vi kjører videre til Andorra,
første stopp i Freeride World Tour.

Dennis må signere viktige
papirer og ansvarsfraskrivelser.

Jeg har aldri lest
noen papirer i hele mitt liv.

De skulle ha litt bilder
og film av meg.

Jeg liker ikke å bli filma.
Det er alltid flaut.

Dennis kjenner
svensken Reine Barkered fra før.

Han har vunnet
hele worldtouren tidligere.

Satte ned staven. Hele skavlen forsvant.
To meter ned - dunk.

Overalt hvor vi tror det kan være stein,
er det sykt mye stein.

Vi har kjørt sammen i mange år.
Jeg har vært med fra starten.

Men han har vært med
i worldtouren en del år.

Flott å se folk som har vært med i touren
i mange år, folk som er tilbake fra skade.

Også herlig å se
nye folk som har kvalifisert seg.

Konkurransedagen.

Kjørerne står nede i bunnen
og gjør sine siste vurderinger.

Dennis er nervøs når han diskuterer
hvor han skal kjøre med Reine.

-Jeg lurer på å stikke ned til venstre.
-På ski klarer du ikke å bremse.

-Jeg vet ikke hva som er under.
-Steinur. Det kan bety døden.

Eller Schumacher, i hvert fall.
Jeg drar opp.

Jeg vil ha litt tid der oppe. Siden jeg
har en pysete plan, må jeg gjøre noe tøft.

Jeg prøver bare å roe meg ned.

Nervøsiteten tar knekken på beina
mine. De blir dvaske og slappe.

Det er vondt.

Dennis likte ikke helt det Reine sa.

Så da Dennis skal gå opp til toppen,
lar jeg ham styre ordet.

Shake and bake.

Kun kjørerne får være på toppen.

Alle andre må se på
fra bunnen av fjellet eller på TV.

Velkommen til første stopp
på Freeride World Tour 2016 -

- her i Vallnord Arcalis.
Dette er første av fem renn.

Vi har mye spenning i vente.

Startnr. 22, Dennis Risvoll.
10 sekunder.

Dennis Risvoll
ble nr. 2 i Freeride World Qualifier.

Han leverte
noen elleville hopp i kvalifiseringen.

Nei!

Mye mer fart! Fy faen!

Fytte faen!

Snakk om å være skuffa.
Jeg skammer meg.

Jeg landa på en stein oppi der.

Nei, nå vil jeg hjem.

Jeg driter i om de andre
gjorde det bra eller dårlig.

Det suger så jævlig. En liten feil,
og så går det til helvete.

Jeg er så flau. Jeg har
egentlig lyst til å grave meg ned.

Nå går han opp på pur faen
og skal ta linja si en gang til.

Han får ikke sove i natt
hvis ikke han tar den.

Da blir han bare liggende og tenke
på hvor sykt bra han skulle tatt den.

Jeg syns ikke det var
en kjempegod idé. Syns dere?

Jeg var ikke irritert,
bare sinnssykt skuffa.

Jeg ønsker å vise
at jeg fortjener å være her.

Jeg følte at folk tenkte:
"Hvorfor er han med?"

Den tanken liker jeg ikke.

Jeg var sikkert
litt grinete et par døgn.

Hvorfor konkurrere og ikke
bare cruise rundt på fritiden?

Jeg har egentlig lyst til
å cruise rundt og ha det gøy.

Men for å kunne leve av det
er du nødt til å stikke deg litt ut.

Du er nødt til å vise deg fram.

Konkurranser en fin måte
å komme inn i miljøer på.

Kanskje være med i filmer. Jeg har
kjørt i ti år. En blir lei av det òg.

Men det er artig når det går bra,
og jævlig kjipt når det går dårlig.

Jeg kjører litt konkurranse
for å slippe å kjøre konkurranse.

Det gir store muligheter
til andre ting, filmprosjekter.

Man skulle helst
ha drevet med filming.

-Hva er så kjekt med filming?
-Det å få være på nye steder.

Kjøre mye bra snø.
Det er liksom hele greia, da.

I hvert fall sammen med bra folk.

Da blir det hele opplevelsen.
Det er det man gjorde før.

Når man er på tur i Europa og sånn.

Å få være med folk man liker,
er en veldig bra greie.

Etter at Dennis har fordøyd skuffel-
sen en uke, treffes vi i Chamonix.

To kamerater fra Vågå
har flydd ned som en overraskelse.

H.P. Bakke er en bra kar.

Jeg og H.P. har reist sammen
lang, lang tid tilbake.

Stått mye på ski sammen.
Bodd mye tett.

Det er første året uten
Hans Petter på tur. Det er litt rart.

Han er - ikke pappa, men
en veldig solid kar å ha med seg.

Hva må du gjøre etter
en sånn skuffelse som i Andorra?

Prøve å gjøre andre ting.
Stå på ski og ha det litt gøy.

Jeg driver med dette
for å ha det morsomt.

Nå tror jeg at jeg har
en jævlig stor ripe i skia.

Første sesongen jeg og Dennis
hadde i lag, var i 2009 i Andermatt.

Kjørte 88-modell Hiace nedover.

Her går det unna! 60 på autobahnen.

Riders er Dennis og Ola Reidar.

Jeg husker
at Dennis tryna i hvert run .

Derfor han har kommet dit han er. Han
har satset, og nå sticker han det.

Lenge før sola har stått opp,
er vi i en gondol med alle kjørerne.

Men å få med seg demringen
ved Mont Blanc er ikke alle forunt.

Føret er så bra at Dennis
sliter med å finne superlativene.

Forholdene var eksemplepp...
Jeg klarer ikke å si det.

Nei, samme det.
Det var perfekte forhold.

Kjæresten og kameratene sitter
på andre siden av dalen for å se på.

Kameratene kjørte konkurranser før
i tida, men virker likevel spente.

De vet hva Dennis
er i stand til å finne på.

Det er vår mann.

Nå hadde Dennis
muligheten til å bli lagt merke til.

Planen var vel
raskt og stort og ferdig.

Jeg ville vel ta litt igjen, da.

Fire, tre, to, én. Kjør!

Stor og fin dropp på toppen.

Nei!

-Beveger han seg?
-Ja.

Han passerte
jo landinga med tjue meter.

Han får noe kred for det der.

Jeg tryna på flippen,
for den ble litt massiv.

To krasjer på to konkurranser.

Det er vel ikke helt gunstig, men ...

Det andre rennet er nå over.
Hvordan vurderer du sjansene dine?

-Har du press på deg i Fieberbrunn?
-To fall på to renn er ikke bra.

Jeg tror jeg må vinne det siste
for å gå videre til Alaska.

-Kommer du til å ta det med ro?
-Nei. Det kommer jeg ikke til å gjøre.

Jeg tror det var en crowd-pleaser .
Det er jo bra.

Arrangøren har delt
et klipp med Dennis på Youtube.

Det han gjorde, ble lagt merke til.

Jeg skulle egentlig landa her.

Den var fin, den.

Morsomt. Pluss at Hans Petter og Nyra
kom ned, så fikk jeg kjørt med dem.

Selv om han er nederst på
resultatlisten, er han i godt humør.

Det hele så ganske farlig ut.

Men han er villig til å ta den
risikoen for å oppnå det han vil.

-Hva om det var en stein der?
-Det må du vurdere.

Hvis du sier
at man ikke skal treffe en stein, -

- kommer du sannsynligvis
til å treffe den steinen.

Det er lurt å ikke tenke på ting.

Dennis er veldig opptatt av jinxing .

Jeg er jo overtroisk, så det er
mye jeg ikke må si eller gjøre.

-Det er noen ting jeg er nazi på.
-Jeg får ikke si lykke til.

Da blir det mye
banking rundt omkring.

-Man skal ikke si lykke til.
-"Siste tur" sier man bare ikke.

Hvis folk sier "siste tur",
kjører jeg ikke.

Hvis folk sier
at nå er det siste turen, -

- er det et eller annet som skjer
i kroppen. Du blir slappere.

Og da går det gærent.
"Siste tur" er noe man ikke sier.

Alle gode ting er tre. Først banket
jeg tre ganger. Nå er det liksom ...

Det er sånne ting
som er litt slitsomme av og til.

Hvis jeg ikke gjør det,
da skjer det ...

Det er tvangstanker som jeg
ikke har klart å riste av meg.

Hvis jeg legger igjen
en liten plastbit, må jeg ta den opp.

Hvis ikke føler jeg
at fjellet tar igjen.

Under konkurranse er jeg veldig
påpasselig med å ikke kaste ting.

Jeg er ikke sikker på om
Dennis egentlig er overtroisk.

Men jeg klarer ikke å forklare
at han tror naturen vil ta igjen.

-Hva er problemet med den greina?
-Den er i veien.

-Hvordan kan du løse det?
-Du må løse det. Jeg rører den ikke.

-Du kan ikke knekke den?
-Nei.

Hvis jeg er slem mot naturen,
er naturen slem mot meg. Enkel karma.

En finurlig regel gjør at bare
øverste halvpart av kjørerne -

- kommer videre fra neste konkurranse
til de to siste konkurransene.

Dennis har omtrent
null poeng etter to tryn.

Hvis han ikke vinner i Østerrike,
ryker han ut av Freeride World Tour.

Det var mye nysnø og stor skredfare.

På møtet kvelden før
ble skredfaren diskutert.

Men Dennis fulgte ikke
særlig nøye med på det som ble sagt.

Det er så mye likt på sånne møter.
De sier mye av det samme.

Det er ting har hørt så mange ganger
at jeg ikke gidder å følge med.

Men om forhold ... Det hender at
jeg ikke gidder å følge med på det.

Jeg vil ikke ødelegge
den linja jeg har.

Noen ganger kan forhold gjøre
at man må velge en annen linje.

Det hadde jeg ikke
lyst til denne gangen.

Jeg orket ikke at det de sa,
skulle ødelegge noe.

Derfor orket jeg ikke å følge med.

Det er vel dette
de kaller "heedless" på engelsk.

Det virker kanskje
skjødesløst for oss.

Men han er nødt til å være sånn
for å kunne gjøre det han gjør.

I dag blir siste dag i World Tour
hvis ikke Dennis vinner.

Men i gondolen om morgenen
er stemningen god.

Det er ikke ofte
man har en sånn godfølelse.

Jeg hadde en sinnssyk godfølelse.
Det var en sinnssykt rå soloppgang.

Det var koselig
rett før konkurransen.

Det føltes bra. Jeg var jo nervøs.

Det har snødd i natt også.

Vi blir i heisen.
Vi gidder ikke å gå opp.

Nå skal de sikkert sprenge sida.
Vi går glipp av det òg.

Arrangøren sprenger løs snøen
i de mest rasfarlige partiene.

Det er vanskelig å være heedless
når du har farene rett foran deg.

Det kommer til å sluffe en del i dag.

Man må tenke hvor man kjører.
Ellers ser man ikke en dritt.

Prøver å tenke hvordan det ser ut fra
toppen nå. Nå er det en forerunner .

En prøvekjører løser ut
fem skred på vei ned.

Dennis er tydelig ukomfortabel
og haster av gårde til toppen.

Jentene kjører først i dag.
Noen av de første løser ut skred.

Store nok til at det kan bli farlig
der Dennis har tenkt å kjøre.

Vi hørte bare på radioen
at flere hadde fått skred bak seg.

Dette blir for mye
for Dennis å overse.

Hvis jeg ikke kjørte fort nok,
ville jeg bli tatt av skred.

Så jeg bestemte meg
for å endre hele linja mi.

Det er skummelt å kjøre en linje man
ikke har undersøkt fra nedsiden.

Det var heftig av 28-åringen.

Spektakulært.
Kan han overta tredjeplassen?

-Han kan ta ledelsen.
-Han er så trygg når han er opp ned.

Nå skal det avgjøres.

Inn på førsteplass! 92! Dennis Risvoll.

Det funker, det!

Det er sjelden jeg har tenkt
at jeg fortjener å vinne.

Den følelsen
vet jeg ikke om jeg har hatt.

Jeg følte
at jeg kjørte et veldig enkelt renn.

Derfor tenkte jeg
at det ikke var så bra.

På førsteplass, fra Norge: Dennis Risvoll!

Mot alle odds vinner Dennis.
På hengende håret er han videre.

Han vant fordi
han kjørte kontrollert og fint.

Men det er ikke oppskriften til
Dennis, så han er ikke så fornøyd.

Noen sier at det er vanlig å bruke
10 % av premien på runder i baren.

Det finner han seg ikke i.

Det ødela kvelden litt.
Jeg var ganske irritert.

Jeg betaler ikke 8000 kr
av mine premiepenger, -

- som jeg har brukt årslønner
på i så mange år! Fuck you!

Reine sa at han aldri hadde
sett meg så sint noen gang.

Nå må du gi deg.

-Fikk du skværet opp med ham?
-Det er greit. Vi snakker sammen.

Men ... Hva skal jeg si?
Jeg vet ikke hva jeg skal si om det.

Han rekker ikke å deppe så lenge.
Vi må direkte videre til Alaska.

Haines er en obligatorisk desti-
nasjon hvis du skal lage skifilm.

Å lage skifilm
er livet Dennis ønsker seg.

Men nå er han her.
Gjelder ikke dette?

Skifilm eller Freeride World Tour
er vel hipp som happ?

Dennis føler kanskje
at noe av det sosiale mangler.

Men å være med i skifilmer
er vel ikke nødvendigvis løsningen?

Nå venter vi bare på
at det skal bli konkurranse.

Det er forandringer
i været hele tiden.

Vi trenger noen oppholdsdager
for å få gjennomført konkurransen.

Siden det ble så mye venting, ble
det spandert en flytur til en isbre.

Likner dette
på skifilmlivet Dennis vil ha?

Vi testa ut sjøfly
med en smule gal sjåfør.

-Sjøfly? Der er ikke der vi er.
-Snøfly, da. Ikke sjøfly.

Det begynner å bli litt flatt lys,
så vi får se om vi må ta av.

Det ble ikke store turen,
det heller.

Vi fløy forbi området der
konkurransen skulle være.

Noen partier er veldig bratte.
Du skal ikke tulle så mye der.

Hvis det først skjer noe,
er det sinnssyke avstander her.

Blir dere alvorlig skadet,
kan dere ikke få behandling i Haines.

Da må dere flys ut.
Det koster 70 000 dollar.

70 000.

Må dere flys ut, er det det det koster.

Jeg bare nevner det.
Dere kommer til å gå konk.

Dennis mente den ordinære reise-
forsikringen var mer enn god nok.

Jeg brydde meg ikke så mye om det.
Jeg tenkte at det ordnet seg.

Jeg er i tvil om han bare overser
alt som kan tulle med psyken hans.

Vi hadde en ordentlig
fyllekule et par dager før.

Dagen jeg skulle kjøre konkurranse,
var jeg så dårlig, helt ferdig.

Nervene var ganske dårlige.

En dårlig oppladning
til selve konkurransedagen.

For første gang ble vi
flydd opp med helikopter.

Fjellsiden lå nemlig
langt inne i villmarken.

Dette er vel nær skifilmdrømmen?
Men Dennis virker ikke helt frelst.

Jeg har funnet en veldig enkel linje.

Det er kanskje det greieste.
Det er en lang linje.

Jeg vet ikke hvor langt det er,
men det er fort 1200 høydemeter.

Igjen en litt merkelig regel:

De to med minst poeng etter Alaska
får ikke kjøre finalen i Verbier.

Han kan risikere å gå glipp av
den siste konkurransen.

40 t reise og 10 dagers venting ble
til 2 min på ski. De får du se nå.

Det der var helt vilt. Galskap.

-Det der var ...
-Han er ikke ferdig.

Enda et digert hopp!

Det var skikkelig skuffende.

Det ville blitt en av de villeste linjene
jeg har sett, om han hadde holdt den.

Vi står fortsatt og måper.
Hvordan skal du kjøre i Verbier?

Har jeg gått videre til Verbier?

-Jeg vet ikke.
-Jeg er sikker på at jeg ikke går videre.

Det blir nok ikke noe
Verbier denne gangen.

Jeg er sikker på at du klarte det. Du er
på 14.-plass nå. Jeg er 100 % sikker.

Vi får bekreftet at Dennis
går videre til Verbier.

Det var det jeg sa.
Jeg har studert fysikk.

Så jeg burde kunne litt matte også.

Jeg kommer til
å være veldig redd i Verbier.

Ja, det er helt vilt. Og jeg tryna.

I Verbier er konkurransen på
et spesielt og ekstremt bratt fjell.

Bec des Rosses heter det. Det var
her Freeride World Tour oppstod.

-Hvor er vi på vei nå, Dennis?
-Til den stygge siden.

Der er Bec des Rosses.

Toppen bak der.

I dag er det face inspection . Dennis
skal finne en vei ned til i morgen.

Det er stort. Du ser
folkene der oppe. De er små.

Det er ganske skummelt,
for det er veldig bratt.

Det er bratt i toppen.
Det er lett å bli psyka ut.

Jeg lurer på å gå for mannelinja.
Må bare skaffe meg baller først.

Du kan falle ned hele sida.

Siden forholdene ikke var gode,
hadde de erfarne valgt trygge ruter.

Det hadde ikke Dennis. Jeg syns
hans plan virket dumdristig.

Men det kan man ikke si til ham.

Jeg får lyst til å jinxe ting, slik
at han velger noe mindre farlig.

Dennis virket ikke nervøs,
men var rolig.

Han var nok mer
urolig under overflaten.

-Siste konkurranse.
-Aldri "siste". Det vet du.

Finale heter det.

-Driver du og jinxer ennå?
-Nei.

Har worldtouren
levd opp til forventningene?

Nei ...

-Det kommer an på forventningene.
-Ikke så fett å være pissredd?

Nei, du blir litt lei av det.

Noen ganger går det greit.
Andre ganger er det bare vondt.

Skjønner ikke hvorfor
man gidder å gjøre dette.

Litt sånn som i dag.

Bec des Rosses.
Det er like skummelt i dag.

De fleste syns det er håpløst
å kjøre i dag, men ikke Dennis.

Det ser ikke så gærent ut.

Hvis du tryner,
havner du fort ute på kanten.

Han har klart å gjøre
helomvending med psyken.

Han er positiv til forholdene,
i motsetning til de andre kjørerne.

De er mer kresne på snøen i sør.
Jeg syns ikke det så så gærent ut.

Det bekymrer meg.
Det er siste konkurranse.

Og siste sjanse til
å gjøre noe tøft i denne filmen.

Jeg håper han ikke gjør noe dumt.

På toppen ser du virkelig
hvor bratt det er.

På toppen blåser det opp.
De må holde seg fast.

Til slutt må de gi opp.
Forholdene er for tøffe.

Nå ble det avlyst.

Jeg tror ikke de prøver mer, siden
vi har fått lov til å kjøre ned.

På toppen er det grisebratt. Du skal
ikke gjøre noe feil. Snøen var rar.

Jeg står og ligger på samme tid.

Du er fucked hvis du faller oppi der.

Jeg hadde valgt en hissig linje.
Midt i er det bratteste partiet.

Det kunne gått til helvete.

Men da beholdt jeg
i hvert fall livet.

Jeg tror han var litt letta
over at det ikke ble noe av.

Etter siste konkurranse lar jeg dem
som kjenner Dennis, oppsummere:

Han går jo stort, da,
så det blir jo prat om ham.

Kanskje han går litt for stort.

Han er spennende å ha med på touren,
for han tøyer grensene sine.

Han satser alt,
så får det briste eller bære.

Han bryr seg nok ikke om sjetteplasser.

Vil han vinne touren, må han endre stil.
Dette er frikjørig, ikke alpint.

Mye kan skje.
Tar man for store sjanser, vil det skje.

Vi straffer hardt
dem som mister kontrollen.

Målet er ikke å presse dem til å gjøre
dumme ting eller hoppe utfor høye stup.

De skal holde seg på beina
og klare å lande når de hopper.

Proffene skal gå foran
med et godt eksempel.

Målet er å kjøre kontrollert.

En del har sagt
at jeg burde forandre stilen.

Men jeg liker å pushe meg og gjøre
ting som er utenfor komfortsonen.

Få godfølelsen av at du har
gjort noe jævlig sykt eller bra.

I konkurranse er det
veldig få ganger jeg har hatt den.

Egentlig skulle filmen slutta her.

Men det var én konkurranse igjen.

I slutten av april gikk Røldal
Freeride Challenge av stabelen.

Det var her jeg
opprinnelig ble kjent med Dennis.

Å være den eneste
fra worldtouren var nok stort.

Og medvirket kanskje
til det som skulle skje.

Det skal kjøres
konkurranse i Førsterenna.

I 2009 ble det gjort
spektakulære greier her.

Selv om forholdene er dårlige,
vil folk prøve tilsvarende ting.

Det er rar stemning.
Forholdene er ikke særlig gode.

Selv om været er fint.

-Hvor stygt har du tenkt å kjøre nå?
-I grenseland på det føret her.

Ta det litt med ro på de verste
stedene, så går det fint.

Dennis har planlagt
å ta seg inn i det verste partiet.

Der må han passe seg
for ikke å tulle det til.

Det kan fort bli farlig.

Det er litt isete, så får se om man
kan kjøre på eller må ta det rolig.

Det er en no-fall zone
hvor man ikke skal dette.

Det er bratt
og mye svære klipper under.

Nå kommer uværet.

-Klar?
-Ja.

Det var ikke så mye som gikk gjennom
hodet, annet enn at jeg måtte stoppe.

Jeg visste at det var kjørt.
Det er da kroppen reagerer så bra.

Den prøver å redde inn
det som er mulig å redde.

Jeg var i ferd med å gå utfor
skrenten og skade meg ordentlig.

Å sette utfor neste klippe
var litt dumt.

Jeg tenkte ikke så mye. Jeg måtte
få adrenalinet ut av kroppen.

En stor applaus til mannen fra Vågå!
Kaster seg rundt i fjellveggen!

Det så sinnssykt ut.
Da du endelig kom deg på beina, -

- skulle du hoppe utfor
den klippen der. Idiotisk.

Ja, ja. Sånn er det.

Det er verre med ham som fikk en kakk
i ryggen og landet på steinen der.

Vi står her i hvert fall,
de fleste av oss. Det er jo bra.

Jeg er ikke sikker på hva Dennis vil
oppnå med å ta disse store sjansene.

-Hva ville du helst gjort?
-Være med kamerater og kjøre på ski.

Uten å tenke så mye over noen ting.

Man vil jo helst bare ha det gøy og
leke, slik man gjorde i begynnelsen.

Det hadde vært deilig.

Kanskje litt mindre konkurranse
og litt mer filming hadde vært artig.

Får vi se den samme
Dennis Risvoll neste år?

Ja, ikke så mye forandring.
Men vi får se.

Dennis kunne mest
tenkt seg å leve av filming.

Som om det er noe vidt
forskjellig fra det livet han lever.

Han pusher seg fordi han tror
det må til for å bli invitert -

- til disse skifilmene.

Men er det verdt det,
hvis han allerede er der?

Jeg tror Dennis har kjøpt
utopien som filmene selger, -

- selv om han er midt oppi det.
Blir det egentlig bedre enn dette?