Copyright (C) NRK

Sommeren 2016 besøkte Bashar al-Assad
styrkene. De har slåss for ham i fem år.

Han utløste en brutal borgerkrig
for å klamre seg til makten.

300 000 syrere har mistet livet,
og 3 millioner er drevet ut av landet.

Titusener har blitt utsatt
for tortur i syriske fengsel.

Men vi setter allikevel vår lit til
denne mystiske, velkledde diktatoren.

-Mannen er jo en morder!
-Han er en modig politiker.

Jeg tror han alltid prøver
å leve opp til faren.

Terrorangrep i våre byer.
Flyktningkrisen.

Uro i Midtøsten.
Nye spenninger med Russland.

Alt har med ham å gjøre.

Han er en gåtefull person.

Han kan være elskverdig
og ville vært en god middagsgjest.

Når jeg tenker tilbake, så jeg
ingen tegn til at Bashar al-Assad -

- kunne ende opp som den verste
krigsforbryteren i dette århundret.

Bashar al-Assad
Fem år med borgerkrig

Norske tekster:
Oda Myran Winsnes

Bashar. Tyrann eller moderne
statsleder? Venn eller fiende?

I årene siden han kom til makten,
har ikke Vesten helt greid å løse gåten.

Han skjuler alle spor.

Du må ta på sikkerhetsbeltet
så du ikke blir stoppet av politiet.

I 2009, to år før han åpnet ild
mot en gruppe demonstranter, -

- ble et fransk TV-team med ham
og kona Asma til operaen i Damaskus.

Vi liker å gå på konsert.
Jeg liker gammel fransk musikk -

- selv om jeg ikke
er av den generasjonen.

Bashar ga inntrykk av å leve
det livet han alltid var tiltenkt.

Jeg kjører selv til jobben
i presidentpalasset.

-Men det er vel ikke trygt?
-Jo, i Syria er det trygt.

Ikke noe skuddsikkert glass.
Jeg kan åpne vinduet.

Ellers blir det som å bo i et bur,
og det er det ingen som vil.

Utdannet øyelege på et britisk sykehus.
Gift med en finansanalytiker fra London.

Bashar skulle egentlig
ikke ha blitt Syrias diktator.

Skjebnen ville ha det til
at storebroren døde i en ulykke, -

- og Bashar tok over
etter faren.

Han var bare 34 år gammel
da Hafez al-Assad døde i 2000.

Begravelsen ble en av den beskjedne
unge mannens første offentlige oppdrag.

Han var ellers holdt for å være
den sarte i familien.

Han tok over etter faren,
som hadde et veldig vesen.

General Hafez al-Assad
kom til makten ved et kupp.

I 30 år styrte han et av verdens
mest lumske og brutale diktatur.

All opposisjon ble ryddet
av veien eller satt i fengsel.

Allikevel stimlet delegasjoner
fra hele verden sammen rundt båren -

- og for å møte
den nye presidenten.

USA var stormakten
i Midtøsten den gangen.

De sendte utenriksministeren
for å møte Bashar.

Han ga et godt førsteinntrykk.

Theodore Kattouf, ambassadør
Han snakket ikke i en time
slik faren pleide.

Han var imøtekommende.
Han vedgikk at det var mye korrupsjon.

Han sa det ikke kunne løses i en hånd-
vending, men de skulle gå løs på det.

Stephen Hadley
rådgiver for president Bush
Alle lurte på hva slags
type han var. Han var lege.

Han hadde
en britisk-født kone, -

- og vi håpet at hennes innflytelse
skulle føre til politisk reform.

Ekteskapet til Asma befestet bildet
av en moderne og monden mann.

Hvem har vel ikke tiltro
til en såpass alminnelig president?

Denne reserverte og høflige mannen kunne
fornye landet og knytte bånd til Vesten.

I ukene som fulgte kom stadig nye
utsendinger til presidentpalasset.

Franskmennene
var foretaksomme.

Chirac sendte senator Marini, som
kjente Syria, for å møte presidenten.

Han syntes Bashar var medgjørlig.

Den unge
presidenten var blyg -

- og tedde seg ganske keitete.
Lang og hengslete.

Han mente foreldrene hadde gitt ham
en multikulturell oppdragelse.

Faren mente
at Frankrike var viktig.

Han skulle snakke fransk.

Selv om de var
en muslimsk familie, -

- hadde de respekt for andre
religioner, spesielt de kristne.

Det var dette de prøvde på.

Ved å framstå som reformvillig håpet
Bashar å vinne støtte i Vesten -

- og vise at han var det
rettmessige statsoverhodet.

Han ble invitert til Paris i 2001.

Det var hans første
statsbesøk i Vesten.

Han lyttet til vertskapet, som ville at
han skulle styre og modernisere landet.

Bashar holdt ikke løftene
om nye reformer.

Økonomien ble åpnet opp, men det
var bare hans klan som nøt godt av det.

Korrupsjonen utløste til slutt
opprør over hele landet.

Løftene om demokrati druknet
i en ny bølge av undertrykkelse.

Forhåpningene vi hadde,
ble ikke noe av.

Hubert Védrine
fransk utenriksminister
Enten hadde vi overvurdert ham,
eller så var han ikke interessert.

I alle tilfelle var Syria lukket igjen.

Firas Tlass
syrisk forretningsmann i eksil
Han forsøkte å endre
på ting ved regimet, -

- men det gikk rett og slett ikke.

Han greide ikke å rokke
ved regimets dype røtter.

Han forsto at hvis han gjennomførte
slike reformer, ville han miste makten.

Han måtte styre
med jernhånd slik som faren.

Bashar hadde god grunn
til å være så stivnakket.

Han tilhører alawittene, som har hatt
nøkkelposisjoner i Syria i 30 år.

De var lenge forfulgt i sitt eget land.

Nå var de redde for å miste
grepet om makten.

De ville vise styrke i Libanon.

I 2005 forsøkte den libanesiske
statsministeren Hariri -

- å få slutt på
den syriske okkupasjonen.

Abdul Halim Khaddam
tidligere syrisk visepresident
Det var møte i partiet.

Vi diskuterte økonomien.

Plutselig sa Assad
at Hariri var Syrias fiende.

Han var USA og
Frankrikes marionett.

Tre dager senere ble Hariri drept.

20 ble drept i attentatet på stats-
ministeren. Det rystet en hel verden.

USA og Chiracs regjering brøt
diplomatiske forbindelser med Bashar.

En slik forbrytelse Hariri ble
utsatt for, hører til i en annen tid.

Den vekker
avsky og forferdelse.

Det ble nedsatt en internasjonal
kommisjon for å etterforske drapet.

Kronvitner forsvant,
til og med Bashars innenriksminister.

I 2006 ville FNs etterforsker, Serge
Brammertz, snakke med Syrias president.

Bashars nærmeste rådgivere så at han
ble fra seg ved tanken på et møte.

"Kommer de for å arrestere meg?"
spurte han.

Samir Altaqi
tidligere rådgiver for Assad
Jeg måtte overtale ham
til å la Brammertz etterforske.

Vi forklarte at han måtte
se på det som en enkel visitt.

Senere fikk jeg høre at han hadde
avlyst alle møter i den perioden.

Han ville ikke møte noen.
Han var helt fortvilt.

Utad viste Bashar
ingen tegn til usikkerhet.

Siden Vesten og USA hadde brutt
med ham, vendte han seg mot Iran.

Det nøret opp ny retorikk mot Vesten
og Israel, selve grunnsteinen i regimet.

Han skrev under
en forsvarsavtale med Putin.

Attentatet på Hariri
var til gavn for Bashar.

De som tvilte på ham,
fikk se hvor engasjert han var.

Han byttet ut farens gamle garde
med sine egne kumpaner.

Riad Naasan Agha
tidligere kulturminister
Med Hariri-saken bak seg -

- skjøv han sine
gamle medarbeidere fra seg.

Han viste tegn
til stormannsgalskap.

Han opphøyde seg selv.

Han anså seg selv for
å være viktigere enn faren.

Han ville ikke
sammenlignes med noen.

Jeg hadde akkurat begynt
å bruke Facebook.

Det første bildet jeg la ut, -

- var av Hafez al-Assad
på dødsdagen hans.

"Du var litt av en mann!"
skrev jeg.

En venn av meg,
en høytstående offiser, -

- fortalte meg at presidenten
var rasende på innlegget.

"Mener du at Bashar
ikke er en skikkelig mann?"

Han ble sjalu på faren,
og det var et problem.

Bashar greide
å fylle farens sko.

Det virket umulig
fem år tidligere.

Men han var også utstøtt.

Han åpnet en Facebook-konto.

Han utga seg for å være
en ivrig fotograf og syklist.

En hengiven far til de tre barna, som
gikk på en Montesorri-skole i Damaskus.

I 2007 ville han bryte isolasjonen.

Han ville ikke være
avhengig av Iran og Russland.

Han visste at Chirac snart skulle
gi fra seg makten i Frankrike.

Claude Guéant
Sarkozys stabssjef
I 2008 ble jeg kontaktet
av en mellommann.

Claude Guéant var
den nye franske sendemannen.

For første gang
siden drapet på Hariri -

- møtte Frankrikes
representant Damaskus' herre.

Den første gangen
vi møttes, var i Damaskus.

Gatene var stengt av med pansrede
kjøretøy og væpnede soldater.

Bashar al-Assad ville oppnå
litt mer spillerom i økonomien.

Han ville normalisere forholdet
til resten av verden.

Han og kona hadde
også personlige motiv.

De er jo utdannet i utlandet.

De var lei av
å bli skydd som pesten.

Frankrike krevde at Syria
skulle anerkjenne Libanon.

Det gikk de etter hvert med på.

Noen måneder senere ble Vestens
tidligere motstander tatt i mot i Paris.

Det var Bashars første tur
til Vesten siden attentatet på Hariri.

Enda en gang satset
en fransk president på ham.

Sarkozy håpet på hjelp i kampen
mot terror og nye kontrakter.

Sarkozy mente han
skulle ta seg av Syria.

Han ville gjenreise Syrias posisjon
i Vesten og selv være en slags portal.

Sarkozy hadde skryt,
pomp og prakt å tilby.

Bashar fikk plass på første rad
under opptoget i Paris 14. juli.

Det går ikke an
å bli vist større respekt.

Stabssjefen
hans spurte meg -

- om hva jeg trodde
franskmennene syntes.

Assad kunne
nesten ikke tro det.

Det var viktig
for ham å få rede på -

- hva franskmennene syntes
om ham som president.

Det blir kanskje en litt
merkelig sammenligning, -

- men han var som en pjokk som står på
sidelinjen og så plutselig får spille.

Han var så glad for å få være med.

Bashar sto sterkere
i Syria og internasjonalt.

Mot slutten av 2010
fikk han det som han ville.

Han tok imot representanter
for Obama-administrasjonen.

Bashar ga et dramatisk løfte. Han
skulle forhandle fram fred med Israel.

USA utnevnte en ambassadør
til Damaskus etter fem år uten.

Frederic Hof
amerikansk diplomat
Han var foretaksom
og engasjert.

Han var interessert
i det som foregikk.

Jeg var ganske
optimistisk etter møtet.

Han var på rett spor.

Bashar lot til
å lykkes på alle fronter.

Han hadde bedret
forholdet til alle.

Russland, Iran og nå også
viktige statsledere i Vesten.

Da hele Vesten stilte seg
bak ham på den måten, -

- ble han overlykkelig.

God morgen!

Vi så nye trekk ved ham.

Kanskje det var på grunn av
mediaoppmerksomheten.

Time Magazine
trykket bilder av Bashar.

Han var forsidestoff
i fransk presse.

Det ble kimen til to onder -

- som rammet Syria,
trass og hovmod.

Ved utgangen av 2010
følte nok Bashar seg trygg.

Uangripelig.

Noen uker senere
skulle det koste ham dyrt.

I januar 2011 brøt det ut
opptøyer i regionen.

Tunisias diktator, Ben Ali, ble avsatt.
Det samme ble Hosni Mubarak i Egypt.

Den arabiske våren blomstret.

Samtidig tok Bashar imot
den amerikanske ambassadøren.

Han var høflig.

Jeg spurte om han var bekymret
for at det samme skulle skje i Syria.

Det var han ikke. Han sa syrerne
støttet opp om ham og regjeringen.

18. mars skrev skoleunger i Deraa
at nå var det doktorens tur.

De ble pågrepet,
og torturen de ble utsatt for, -

- utløste demonstrasjoner
over hele landet.

Syrerne krevde større frihet.

Fredelige demonstranter
ble angrepet av regimet.

Som en del av regimet
syntes jeg det var min plikt -

- å si min mening om saken.
Jeg skrev et langt brev.

Jeg foreslo en løsning.
"Folk er lei."

"Du kan ikke gjøre som faren din
på åttitallet. Slipp til folket."

Broren min Manaf,
som var tett på Bashar, -

- sa at han lovte reformer
når kjøterne var gått hjem igjen.

Etter å ha nølt noen uker
kalte han inn til møte i familien.

Der ble avgjørelsen tatt
om å sette inn hæren.

Moren Anisa
ga Bashar klar beskjed.

"Gjør som faren din ville ha gjort."

Jeg taler til dere under
spesielle omstendigheter.

De konspirerer mot oss.
Hvis de vil ha krig, så vær så god.

Vi hadde ikke
forutsetninger for å forstå -

- at folk kunne finne på noe sånt.

Allerede da han
ble president, -

- var han helt overbevist.
Det var ikke et spill.

Folket hadde ikke rett
til å gjøre opprør mot ham.

Han gjorde hva som helst for å holde
på makten, og erklærte borgerkrig.

Regimets reaksjon
satte i gang en voldsspiral.

Motstanderne tok til våpen, og sammen
med avhoppere fra hæren slo de tilbake.

Regimet satte inn tyngre skyts.

Etter hvert ga Qatar, Tyrkia og
Saudi-Arabia sin støtte til opprørerne.

De finansierte opprøret.

De holdte ikke den alawittiske
lederen for å være skikkelig muslim.

Bouthaina Shaaban
presserådgiver for Assad
Det er ikke lett å utkjempe
en krig over hele landet.

Når jeg snakket
med presidenten, -

- sa han at vi skulle kjempe,
og at vi kom til å vinne.

Vi kom til å seire
koste hva det koste ville.

Sommeren 2011 mistet
han kontroll over halve landet.

Han satte inn alle styrker, og skilte
ikke på soldater og sivilbefolkning.

Verdensopinionen var forferdet.

Bashars skjebne syntes avgjort.
Støtten fra Vesten var borte.

Jeg har sagt at Assad har mistet
all legitimitet og må trekke seg.

I stedet for å kaste landet ut i
borgerkrig, bør han gi fra seg makten.

I Det hvite hus
anså vi Assad som ferdig.

Og det var ikke
lenge om å gjøre.

Vi var bekymret for
at det var ute med ham -

- før USAs president
hadde sagt at det var det.

Derfor måtte
presidenten uttale seg -

- før det skjedde noe,
så han ikke hang etter.

Det europeiske råd har på det sterkeste
fordømt det som nå foregår i Syria.

Jeg vil legge til
at regimet må trekke seg.

All tiltro til Assad var borte, noe som
ble speilet i Frankrikes reaksjon.

Det er underlig å tenke
på at i november 2010 -

- hadde de to presidentparene
en hyggelig lunsj sammen.

Og så går han
noen år senere hen -

- og slipper tønnebomber
fra helikopter over sivilbefolkningen.

For fornuftige mennesker
er det nærmest ikke til å begripe.

For å ta knekken på opprøret -

- gikk ikke regimet av veien
for å bombe sivile nabolag.

Tusener av menn, kvinner
og barn mistet livet.

Millioner la på flukt. Det ble
en flyktningkrise uten sidestykke.

Vestmaktene
ble nødt til å gjøre noe.

Det nye franske regimet
protesterte mest høylytt.

Frankrike står fast på
at Bashar al-Assad -

- myrder sitt eget folk,
og jo før han går av, jo bedre.

Våren 2012 åpnet
forhandlingene i Genève.

Konflikten truet verdensfreden, -

- så de ville få på plass
en overgangsregjering -

- med opposisjonen
og moderate krefter i regimet.

Samtalene ute på gangen -

- dreide seg om hvor
vi skulle gjøre av Bashar.

Jeg husker at jeg
sto og snakket med Lavrov, -

- den russiske
utenriksministeren, -

- og han sa: "Gjør som dere vil,
men vi tar ham ikke."

Assad-familiens gamle allierte Russland
hadde lenge havnet i skyggen av Vesten.

Nå mente de at deres
innflytelse kunne bli avgjørende.

Vi visste at han måtte
presses til å forhandle.

Vi håpet at russerne
kunne yte et sånt press.

Vi var ganske fornøyde etter Genève.
Clinton sa det kom til å bli en løsning.

En politisk løsning
og en overgangsregjering.

Lavrov tok telefonen
og ble borte lenge.

Jeg kan jo tenke meg hvem det var.
Etterpå sa han det ikke ble noe av.

Putin beskyttet Bashar og satte
en stopper for forhandlingene.

Han ville ikke gi opp marinebasen
i Syria og likte ikke revolusjonene -

- og Vestens innblanding, som kan
undergrave autoritære styrer.

Mikhaïl Bogdanov
Putins utsending til Syria
Putin gikk med på at Assad
ikke var særlig demokratisk, -

- men det var ikke
de andre heller.

Hva slags revolusjoner var det?

100 mennesker på et torg
med kameraer til stede.

Han ville se hvordan det utartet seg,
og hva amerikanerne ville si.

Det ble helt avgjørende
når det kom til stykket.

Forhandlingene sto i stampe, og USA og
Frankrike skjerpet kritikken av Bashar.

De støttet den demokratiske opposisjonen
i eksil og Den frie syriske hær.

Bashar var på vei ut.
Det var bare å skyve fram opposisjonen.

Hvordan kan vi sette
fortgang i prosessen?

Philip Gordon
rådgiver for Obama
USA og andre land
bestemte seg -

- for å prøve å samle og støtte
opposisjonen så de greide -

- i det minste å framforhandle
en overgangsregjering.

Millioner av euro ble brukt på våpen
og opptrening av opprørsstyrker.

Han var æresgjest under paraden i Paris.
Nå levde han bortgjemt i palasset sitt.

Han var sjelden ute. Et sjeldent unntak
var under denne høytiden i 2013.

Stadig flere hoppet av rundt ham.

Han kontrollerte bare
Damaskus og 1/3 av landet.

Og det greide han bare
med hjelp fra Iran og Russland.

Noen ganger syntes
jeg det så mørkt ut.

Og da tenkte jeg
at dette ble mitt siste år.

Vi var alle truet.

Presidenten sa han ville leve,
kjempe og dø på syrisk jord.

Foreløpig tviholdt
han bare på makten.

Jernviljen samlet de
gjenværende støttespillerne.

Det sikret ham støtte fra borgerskapet,
alawittene og de kristne.

I august 2013 inspiserte han
troppene i en forstad til Damaskus.

Noen kilometer unna okkuperte opprørerne
et område med mange sivile.

21. august ble Ghouta
bombet med kjemiske våpen.

Det var mange barn blant
de flere hundre ofrene.

FN, vær så snill!
De er jo bare barn!

De har knapt fått leve.
Det er kjemiske våpen.

Bashar, du har myrdet dem!

Før datteren min sovnet,
sa hun at det ikke var hennes, -

- men brorens tur
til å spise.

Bashar fikk skylden.

En militær reaksjon fra Vesten
kunne fravriste ham den skjøre makten.

Franske og amerikanske fly
sto klare utenfor kysten.

De var klare til å skremme
og eventuelt slå til mot regimet.

USA hadde sagt at grensen
gikk ved kjemiske våpen.

Noen timer før angrepet holdt
presidenten krisemøte i Det hvite hus.

Vi hadde et langt møte
som stort sett dreide seg om -

- hvordan vi skulle angripe
og ikke om vi skulle gjøre det.

Møtet tok et vending
da presidenten ombestemte seg.

Deretter ringte den amerikanske
presidenten den franske.

Noen timer tidligere hadde han sagt
at alt var klart til å angripe.

Nå sa han til Hollande at det var
vanskelig. Han måtte se litt på det.

Kort sagt gjaldt ikke
grensen lenger.

Frankrike kunne selvfølgelig
ikke gå inn alene.

Planen falt fra hverandre.

Vi skjønte ikke
hvorfor den gangen.

Bekymringen var
at Assad skulle holde ut -

- og bruke
flere kjemiske våpen.

Da måtte vi ha
angrepet igjen og igjen.

Vi måtte la konflikten eskalere,
og presidenten likte ikke -

- at det i så fall var
opp til Assad og ikke ham.

En opptrapping av den militære responsen
var ikke det eneste som bekymret.

Noen mente at hvis vi til slutt ble
kvitt ham, ville ekstremister ta over.

De av oss som fulgte Syria tett,
sa det ikke var noe problem.

De står ikke sterkere
enn de moderate kreftene.

Det blir bare nye fronter.

Men det blir aldri noen islamsk stat med
sete i Damaskus, som styrer hele Syria.

Dette ble et vendepunkt for Bashar.
Han kom til en erkjennelse.

Han skjønte at vestlige ledere
fryktet kaos hvis han ble styrtet.

De var mer redde
for ekstremister enn regimet.

Han ville nøre opp under frykten
og trappe opp kaoset.

Bashar forsto at hvis han skapte
seg en fiende i islamistene, -

- ville Vesten
til slutt ta ham tilbake.

Han ville fremme
ideen om jihad, -

- som deler av folket allerede hadde
tatt til seg, og som Vesten fordømte.

Han løftet fram
den gruppen opprørere.

For å oppnå dette løslot
regimet fengslede islamister.

Bashar visste å utnytte
trusselen fra IS.

Mot slutten av 2012
ble IS grunnlagt i Irak, -

- som var ustabilt etter USAs invasjon.
Nå fikk de fotfeste i Syria.

I 2014 tok de Raqqa.

De vokste på bekostning av regimet,
men også opprørsgrupper.

Vår etterretning viste
at de samarbeidet.

Bashar hjalp altså litt til.

Vi så ved flere anledninger
at det syriske regimet -

- unnlot å angripe IS.

Vi opplevde at IS angrep
Den frie syriske hær, -

- som så ble bombet
av regimet et par timer senere.

Det var et slags
taktisk samarbeid.

Vi så mye av det rundt Aleppo.

IS tjener penger
på å selge olje.

De pumper opp olje
i Syria og Irak.

Men hvem går oljen til?
Til syriske myndigheter.

Det benekter de selvfølgelig.

Det er ikke det
at de aldri slåss.

Noen ganger slåss de,
andre ganger samarbeider de.

Noe av det imponerende
med den syriske regjeringen -

- er at de greier å gjøre flere
motstridende ting samtidig.

Det er vanskelig å få oversikt over,
og de kan forvirre oss på den måten.

I kalifatet de erklærte,
utførte de grusomme udåder.

Bashar valgte å åpne en ny
og mindre blodig front, en mediakrig.

Krigen i Syria handler
om å vinne folks hjerter.

Jeg syntes media
var delaktig i krigen mot Syria.

Da vi øynet en åpning, -

- og vestlige land
forsøkte å lytte til oss, -

- skjerpet vi
kommunikasjonen med Vesten.

Vi inviterte journalister
og snakket med dem.

Uansett hvem han snakket med,
var svaret det samme: meg eller kaos.

Vi invaderes
av utenlandske terrorister.

Regjeringen gjør bare jobben sin
når vi forsvarer landet.

Hvis Syria taper denne krigen,
blir det kaos i hele Midtøsten.

Det er ikke et folkelig opprør,
eller slik det framstilles i Vesten, -

- som en revolusjon
mot regimet.

Han sier at han ikke er noen helgen, -

- men de andre
er mye verre.

Det kortet
spiller han mesterlig.

Jeg tror at å hevde at han
er det eneste alternativet -

- til ville sekteriske grupperinger,
har vært hans strategi -

- fra første stund.

Som den rake motsetning
til de brutale jihadistene -

- greide han å lede oppmerksomheten
bort fra krigens verste sider -

- som blant annet dødsleirer hvor vitner
hevder 17 000 mennesker har omkommet.

Deriblant kvinner og barn.

Noen uker senere utførte IS
terrorangrepet i Paris.

Det minnet europeerne
om at de måtte lytte til Bashar.

Det sto mellom ham og kaos,
og den strategien ga uttelling.

Høsten 2015
bombet vestmaktene Syria.

De bombet ikke Bashar
slik planen var to år tidligere, men IS.

De revurderte den militære
støtten til opprørerne.

Bashar fikk et sårt
tiltrengt pusterom.

Vi slåss jo
under åpen himmel.

Mens de graver seg
ned i tuneller.

Og hvem er det som lever sånn?
Rottene!

Men det var fremdeles
vanskelig for Bashar.

Etter fire år var styrkene utslitt.
De kunne ikke vinne på egen hånd.

I oktober 2015 reiste han utenlands
for første gang siden krigen brøt ut.

Offisielt skulle han diskutere
kampen mot IS med Putin.

Men egentlig håpet han på militær støtte
så krigslykken skulle snu i hans favør.

Jeg vil få lov å takke deg.

Og jeg kan forsikre deg om at din
politiske innsats har avhjulpet krisen.

Vi ba russerne sende
luftvåpenet til hjelp.

De ba til gjengjeld ikke om noe.

Forholdet oss imellom
går dessuten langt tilbake.

Russerne ville
utmanøvrere Vesten.

Men de risikerte
å bli dratt inn i konflikten.

De ble nødt til å satse på sin nye
allierte, den bedragerske diktatoren.

Det er ikke alle som hadde greid det.
Han har kommet seg gjennom prøvelsene.

Og det på en fremragende måte.

Han styrte Syria
gjennom krisen og ledet hæren.

Det er ingen tvil om
at han var godt forberedt.

Han hadde lært mye av faren.
Nå er det han som er sjefen.

Vesten var ikke forberedt
på at Russland skulle gripe inn i Syria.

På papiret skulle de slåss
mot IS, den praktiske fienden.

Med Russlands hjelp gjenerobret regimet
mye av det de mistet fem år tidligere.

Vesten sto maktesløse på sidelinjen
og så på de enorme ødeleggelsene.

Spesielt i Aleppo.

Nye kjemiske angrep
fikk ingen konsekvenser.

Franskmennene
var nå bare tilskuere.

Selv om jeg alltid
har vært imot det, -

- virket den beste løsningen å være
et delt styre mellom Russland og USA.

Assad og Putin!

Uforbeholden støtte fra Putin
førte bare til protester fra USA.

I september 2016 måtte Obama
prøve å få til en samarbeidsavtale -

- med lederen i Kreml
om å nedkjempe terroristene i Syria.

Nå krevde ikke amerikanerne
lenger at Assad måtte gå.

For Vesten var han
blitt et mindre onde.

Men det vil ingen vedgå seg.

Assad har lykkes med
å styre konflikten dithen -

- at det står mellom hans regime
og de verste terroristene i IS.

Du må gjerne syns
at det er umoralsk, -

- frustrerende og forsmedelig.
Det er det absolutt.

Michael Flynn
amerikansk militæretterretning
Vi forsto ikke problemet.

Hvis Assad ble styrtet, -

- ville vi fått en radikal variant -

- av den islamistiske svulsten
i den muslimske verden.

Vinteren 2016, i et utbombet
område som nylig ble gjenerobret, -

- legger Bashar ned grunnsteinen
til et prestisjeprosjekt.

Han har klamret seg til makten
gjennom opprøret i landet.

Og på tross av vestlige ledere, som
har undervurdert ham gang på gang.

Han snakker engelsk og er
en kjekk mann i dress og slips.

Når utsendingene fra Vesten
besøkte ham før krigen, -

- snakket de om vestlig utdanning,
men han var utdannet i Syria!

Han studerte i Vesten i to år.
Det skulle gjøre ham -

- medgjørlig og opplyst
at han liksom var vestlig.

"Han er sånn som oss."

"Han får lov til å bli omtalt
på samme måte som oss."

Men han er syrer!

Han beholder makten i et land stenket
i blod, revet i filler og styrt utenfra.

Bashar forsøker
allikevel å tvinge sin vilje igjennom.

Han later til å ha vunnet
det blodige politiske veddemålet.

Om så USA, Russland og Iran
ba ham pelle seg av gårde, -

- hadde han ikke gjort det.

Han hadde strittet imot.

Da Putin sa han
ville trekke seg ut, -

- ba Bashar med en gang iranerne
om å sende forsterkninger.

Han vet å beskytte seg selv.

De har nok følere ute.
Vi har til og med sendt amerikanere.

Assad vet hvordan han
skal skaffe seg overtaket -

- på opposisjonen og andre land.

Jeg er sikker på at
han strekker ut en hånd.

Av realpolitiske hensyn kommer
Bashar til å forsone seg med oss -

- og antagelig også vi med ham.

Sjelden har en diktator i et lite land
vært så viktig for våre utfordringer.

IS, flyktningkrisen,
kaos i Midtøsten.

Bashar har helt bensin på bålet.
Det har holdt ham ved makten.

Tror du at du blir stilt
for en internasjonal domstol?

Du må gjøre jobben som president.
Når vi som nasjon blir angrepet, -

- må vi forsvare oss.
Det er min jobb i følge grunnloven.

Det kommer jeg til å fortsette med
uansett hva som møter meg.

Domstoler eller døden.
Det kommer ut på ett.

Hvis du ikke er forberedt på det,
får du la noen andre gjøre jobben.

Du sa i parlamentet at du skulle
gjenerobre absolutt hele landet.

Det er jo alltid
hæren og regjeringens mål.

Vi har rett til å ta kontroll
over vårt territorium.

-Hva holder deg våken om natta?
-Hva som holder meg våken?

Det samme
som alle mennesker.

-Livet. Både hjemme og på jobben.
-Jobben din?

Ja, og privatlivet.
Jeg er jo bare et menneske.