Copyright (C) NRK

Lette, vanntette og slitesterke
produkter til en billig penge.

Plast er uerstattelig.

Et perfekt materiale
som er i hyppig bruk.

Men det blir mer komplisert
når vi må kvitte oss med den.

Verden drukner i plast.

Kunstneren Mandy Barker
samler på plast fra hele verden -

- og stiller den ut
for å vise det vi ellers ikke ser:

At plast er en blitt en del av havet,
på lik linje med alger og plankton.

Men i havet
finner vi paradoksalt nok -

- bare en liten del
av det plastavfallet vi produserer.

Hva skjer med det?
Ligger det på havets bunn?

Er det blitt en del av næringskjeden?
Har det løst seg opp i usynlige biter?

Forskere over hele verden
prøver å finne ut -

- om plast endrer økosystemet uten at
vi kan fastslå konsekvensene av det.

Havet og plastmysteriet

Norske tekster: Liv Kari Waage

I Massachusetts leder Lavender-Law
the Sea Education Association, -

- som i 35 år har hatt studier
i navigasjon og havforskning.

De to båtene deres har trålet
Atlanterhavet og Stillehavet i årevis.

Kara Lavender-Law har utallige prøver
av havplast som er tatt i årenes løp.

Det førte til
at hun stilte et originalt spørsmål.

Vi har vært mye
i Nord-Atlanteren og lurte på:

Blir det stadig mer plast
i områdene der plasten samler seg?

Men hva vet vi i dag?

Ifølge nyere studier kan det være
50 mrd. plastbiter på havoverflaten.

De er overalt,
fra Arktis til Antarktis, via tropene.

Ofte er de usynlige. De fleste bitene
er mindre enn fem millimeter store.

Minst halvparten av bitene
samler seg i virvelstrømmer av vann.

De dannes av havstrømmene
og kalles havstrømsvirvler.

Plasten samler seg i fem områder.

To i Stillehavet, to i Atlanteren
og ett i Det indiske hav.

De kalles ofte "plastkontinenter".

Inntil nylig trodde man at det var
blitt mer plast i disse områdene.

Men Karas unike samling gjorde
at hun hadde en annen oppfatning.

Da vi så på plasten
i den subtropiske havvirvelen, -

- fant vi at plastmengden var konstant
og ikke økende, slik vi forventet.

Vi tror ikke det skyldes
at det er mindre plastavfall.

Men når plasten har vært her lenge,
forsvinner den fra overflaten.

Kara Lavender-Law ville finne ut hvor
mye plast som fantes på havoverflaten.

Hennes siste studie viser
at det er opptil 236 000 tonn.

Det er bare 1 % av avfallet
som blir sluppet ut på ett år.

Så tallet er svært lavt.

Det slippes ut store mengder plast,
og vi aner ikke hvor det blir av den.

Vi finner bare 1 % av plasten i havet.

For å forstå det bedre
må vi se på plastproduksjonen.

I 1950 produserte man
1,5 millioner tonn i året.

Nå nærmer vi oss 300 millioner tonn.

Mengden av plast på overflaten er
ingenting mot hva vi burde funnet.

Når plasten er borte,
tror folk at vi er kvitt problemet.

Men når vi ikke vet hvor plasten er,
kjenner vi ikke skadevirkningene.

Det kan få konsekvenser
vi ikke engang kan forestille oss.

Man må finne ut hvor plasten er
for å forstå dens rolle i økosystemet.

Men vi må begynne med begynnelsen.

Hvor mye plast kommer ut i havet?

Det har man lurt på siden 70-tallet,
og det første svaret kom i 2015.

Jenna Jambeck er ingeniør
og spesialist på avfallshåndtering.

Hun brukte 3 1/2 år på arbeidet.

Vi så på 192 land med kystlinje
og en buffersone på 50 km.

Der kan avfallet havne i havet
ved hjelp av bølger eller vind.

Vi foretok en beregning av
hvor mye plast som er på avveie.

Vi kom fram til at åtte millioner tonn
plast kom ut i havet i 2010.

Av 275 millioner tonn plastavfall -

- er det 32 millioner tonn som
ikke blir tatt forsvarlig hånd om.

Og av disse 32 millionene er det
8 millioner som havner i vannet.

Studien viser hvor stort problemet er.

Den viser at problemet kan løses
med bedre avfallshåndtering på land.

Hvis vi ikke foretar oss noe, -

- vil ti ganger så mye plast
slippe ut i havet i 2025.

Når det først har havnet i havet, er
det nesten umulig å finne det igjen.

Men jakten på plastavfallet
begynte for 20 år siden.

Der har François Galgani bidratt.

Han er kjent både
for sin forskning og sitt engasjement.

Takket være ham er plast en indikator
når man måler vannkvaliteten innen EU.

I 1992 satte Galgani i gang
med et banebrytende prosjekt:

Han ville se etter plast på havbunnen
i den legendariske ubåten Nautile.

Bildene ble spredd over hele verden.

Her er vi to mil uten for Frankrikes
middelhavskyst og på 1000 m dyp.

Vi håpet å finne mye vakkert,
men fant bare en haug med flasker.

Flaskene er fra 1960-tallet.
På havbunnen forblir de intakte.

Der er det mindre oksygen og lite lys,
noe som vanligvis bryter ned plasten.

På bunnen løser den seg opp
mye langsommere enn lenger oppe.

Når dagens ubåtførere er på bunnen,
vet de det på grunn av plasten.

Det viser hvor man befinner seg.
Kløften fungerer som en trakt.

Avfallet synker
og samler seg der det er lite strøm.

Derfor finnes det områder i dypet
der det har samlet seg mye avfall.

Områdene er vanskelig tilgjengelige,
og man har ikke oversikt.

Ingen vet hvor mye avfall
som ligger på havbunnen.

Man lurer på om mengdene er så store
at de løser forklaringsproblemene våre.

Uansett har vi bare funnet
en liten del av det som er der nede.

Vi vet ikke nok
om plasten på havets bunn.

Men vet vi mer om hva
som foregår på overflaten?

Havner all plasten på overflaten
virkelig i oppsamlingsområdene?

Ved Imperial College i London studerer
forsker Eric Van Sebille havstrømmer.

Han er interessert i havstrømsvirvler,
der halvparten av plasten samler seg.

Virvlene blir gjerne betraktet
som en endestasjon, -

- der plastbitene havner
når de har kommet ut i havet.

Eric Van Sebille slipper ut bøyer.

De er utstyrt med sendere
og oppfører seg omtrent som plast.

De viser hvor kaotisk havet er.
To bøyer som ble satt ut samtidig, -

- ble funnet mange hundre kilometer
unna hverandre etter noen få uker.

Det gir en bedre forståelse
av oppsamlingsområdene.

Vi oppdaget nylig
at søppelfeltene ikke var svarte hull.

Det er ikke plastens endestasjon.

Plastpartiklene blir ikke
værende i søppelfeltene.

Det er store lekkasjer i søppelfeltene.
Plasten beveger seg mellom feltene.

Søppelfeltene er forbundet med hverandre
og utveksler stadig plast.

Nå vet vi
at fordi plasten flyter overalt, -

- kan plasten til slutt
havne hvor som helst.

Eric viste
hvordan plasten beveger seg.

Det kan ta opptil ti år før plasten
kommer til sin første havstrømsvirvel.

På veien dit brytes den ned.

Derfor er de fleste plastpartiklene
på under fem millimeter.

De kalles mikroplast.

Disse områdene ligner ikke på de
plastkontinentene man ofte snakker om.

Hvis dette rommet var søppelfeltet,
ville det vært 30-40 små partikler her.

Søppelfeltene er
en tynn suppe med små plastbiter.

Det er verken øyer
eller kontinenter av søppel.

Mange forskere er
blitt interessert i mikroplast.

De er selve kjernen i problemet.

Det finnes mest av denne plasten.

Og den har en egen evne
til å bli tatt opp av miljøet.

Vi forsker på hvordan
ulike typer plast brytes ned i havet.

Plasten blir utsatt for
sollys, bølger og havstrømmer.

Den blir til mikroplast.

Vi vet ikke hvor lang tid det tar
eller hvordan ulike plasttyper reagerer.

Vi vet at det er polyeten
og polypropen i havet.

Polyeten brukes
i melkeflasker og plastposer.

Polypropen brukes til flaskekorker,
sugerør og matemballasje.

Det er produkter
vi bruker hver eneste dag.

Lavender-Law forsker på hvordan
polyeten og polypropen brytes ned, -

- og hvilken av plasttypene
som er mest bestandig.

Plasten brytes ned
til så små partikler -

- at de går gjennom maskene
på garnene forskerne bruker, -

- til tross for at hullene bare er
en tredjedels millimeter store.

Det bidrar til å forklare vanskene
med å finne den forsvunne plasten.

Richard Thompson var den første
som omtalte den forsvunne plasten -

- i en artikkel publisert i Science
i 2004. Den het "Lost at Sea".

Vi påviste plastpartikler som var
mindre i diameter enn et menneskehår.

Ingen hadde talt så små partikler før.

Før oss var det ingen som hadde
oversikt over disse små partiklene.

Vi fant dem overalt.

Det slo meg at partiklene sto for
en stor del av plastavfallet i havet.

Vi må huske at det vil bli stadig
mer mikroplast i årene framover.

Det skyldes nedbrytningen av store
plastgjenstander som alt er i havet.

Derfor må vi finne ut mer om dem.

Vi må vite hvor de er
og hvor det er mest av dem.

Mikroplastens forsvinning
utgjør et viktig paradoks.

Den er overalt,
men svært vanskelig å finne.

Men i 2014 fant man
en mulig framgangsmåte.

Forskeren Rachel Obbard
arbeidet med isdekte områder.

Hun la merke til
små fargede partikler i prøvene.

Hun sendte dem til Richard Thompson.

Det er mange ulike steder
der mikroplasten hoper seg opp.

Rachels forskning tyder på
at Arktis er en av dem.

Når havisen dannes, samles partikler
fra vannet og konsentreres inne i isen.

Det kan være derfor vi fant så høye
konsentrasjoner av mikroplast i havisen.

Rachel Obbard og Richard Thompson
anslår at hvis polisen smelter, -

- vil det bli frigjort 1000 milliarder
partikler i havet de neste ti årene.

Dermed utgjør den et av de største
oppsamlingsområdene på jorda.

Mikroplasten synes
å være i konstant bevegelse.

Men er det mulig
at den kan ligge på havbunnen?

Det fantes ingen beviser for dette før
en biolog kontaktet Richard i 2015.

Her på Naturhistorisk museum
skal jeg møte dr. Lucy Woodall.

Lucy kontaktet meg for å fortelle
at blant noen av prøvene fra havet, -

- prøver som var tatt
mange tusen meter ned, -

- hadde hun funnet noen fargerike
partikler som virket litt uvanlige.

-God morgen!
-Hyggelig å møte deg.

Lucy Woodall studerer organismer
på bunnen av Det indiske hav, -

- på mellom 300 og 3000 meters dyp.

Jeg ble overrasket,
for målet var ikke å finne mikroplast.

Jeg visste ikke engang at den fantes.

Men da jeg kom tilbake til laben
og skulle kikke etter rundorm, -

- fant jeg en slags tråder i bunnfallet.

Jeg visste ikke hva det var,
for de var ikke kjent fra tidligere.

Du ser at trådene slynger seg
rundt disse polyppene.

Lucy viser Richard prøver fra dypet.

Det er rundormer og koraller
som hun fant mikroplast på.

Det var aldri før blitt oppdaget.

Konsentrasjonen av mikroplast var
1000 ganger høyere enn på overflaten.

For Richard Thompson er dette
en svært viktig oppdagelse.

Det gir noe av svaret på
hvor plastavfallet blir av.

Det viser at mikroplast
beveger seg helt ned til havbunnen.

Det øker sjansene for
at plasten støter på dyreliv i havet.

Risikoen utgjøres av hvor ofte dyr
møter på plast, og skadene de får.

Hvis vi vet
hvor det meste av plasten samler seg, -

- vet vi hvor dyrelivet er mest utsatt.

Dette er de store spørsmålene
bak jakten på mikroplast.

Hvordan påvirker den økosystemet?
Kan den forstyrre balansen?

I hvor stor grad har den kommet inn
i organismene og næringskjeden?

I hvilke tilfeller vil
disse organismene støte på mikroplast?

Spørsmålet er om plasten hoper seg opp
og hvor fort den går gjennom kroppen.

Det er veldig gode spørsmål,
men foreløpig kan vi ikke besvare dem.

Spørsmålene stilles over hele verden.

Det går ikke en måned uten rapporter
om en ny art som er rammet.

I 2015 hadde forskerne
identifisert 560 dyrearter -

- som enten hadde spist
eller var blitt skadet av plast.

På 20 år hadde antallet doblet seg.

De fleste organismer
synes å være rammet.

Fra byttedyr til rovdyr.

Fra enorme hvaler
til mikroskopisk plankton.

De som befinner seg
helt nederst i næringskjeden.

I Middelhavet trekker en båt fra
Villefranche-sur-Mers laboratorium -

- et finmasket garn etter seg.

Gaby Gorsky og Maria Luiza Pedrotti
samler inn nye prøver.

I 2014 deltok Gaby og Maria Luiza
i Tara Méditerranée- ekspedisjonen, -

- som var til havs i sju måneder.

De fant plast alle de
350 gangene de kastet ut garnene.

De konsentrerte seg om forholdet
mellom mengden plast og plankton.

Det varierer alt etter sted og årstid,
men resultatet er bekymringsfullt.

Her finner vi
en del mikrober og småfisk.

-Og så har vi plast.
-Ja, det stemmer.

Enkelte steder er det
én plastpartikkel per to plankton.

Andre steder er det mindre.

Men forestill dere hvaler
som bare finner plast å spise.

Når det blir så mye plast i havet, -

- finner ikke fisk og hval
lenger nok å spise.

Jeg pleier å forklare det
for studentene mine på denne måten:

Ikke kast plastposer.
Bare spis dem med en gang.

For en eller annen gang
havner de på tallerkenen din uansett.

Dette bildet viser hvor mye plast
som egentlig finnes i næringskjeden.

Inne på laboratoriet
skiller de plasten fra planktonet.

For hver partikkel lager de et skjema
der de beskriver egenskapene.

Plast regnes som en integrert del
av det marine økosystemet.

Den blir behandlet og beskrevet på
samme måte som naturlige elementer.

Det nye elementet beveger seg
oppover i næringskjeden.

Dyreplanktonet stiger til overflaten
om natten for å spise.

Da møtes de, og dyreplanktonet
påvirker hvordan plasten ter seg.

Om morgenen synker planktonet igjen.
Det kan sammenlignes med en lunge.

Planktonet stiger og synker med plasten,
som slippes ut på dypet.

Den sitter fast eller løser seg opp.

Derfor er det mindre plast
enn man kunne forvente på overflaten.

Plasten kommer inn i næringskjeden
og vandrer mellom ulike organismer.

Hva blir følgene
når en organisme fortærer plast?

Går plasten rett igjennom
uten noen uønskede følger?

Eller er den mer skadelig enn som så?

I Toronto har økotoksikolog Chelsea
Rochman jobbet med temaet lenge.

Plast er ikke lenger så nøytralt
straks det kommer ut i vannet.

Vi kan tenke oss at dette er havet.

Der er det mange kjemikalier
som stammer fra byer og landbruk.

Vi later som disse fargene
er ulike typer kjemikalier.

Og så tilsetter vi plast. Plast er
en blanding av ulike kjemikalier.

Plasten inneholder
allerede gifter fra produksjonen.

I vannet
tiltrekker den seg andre kjemikalier.

Når plasten flyter rundt,
samler den opp de andre kjemikaliene.

Det skjer på overflaten,
og iblant i selve plasten.

Plasten blir en blanding av kjemikalier.

Hvis et dyr spiser plasten, kan noen
av kjemikaliene bli overført til dyret.

Plast tiltrekker seg
ikke bare kjemikalier i vannet.

Den inneholder kjemikalier selv også.

All plast er forskjellig, alt etter
hvilke egenskaper vi ønsker.

Det kan være farge,
mykhet eller brannherdighet.

Når vi undersøker hvilke stoffer
fra plasten vi finner i havdyr, -

- er det flammehemmende
stoffer som skiller seg ut.

Noen typer plast er farligere enn andre
når de kommer ut i vannet.

Det er det viktigste
med tanke på dyrelivet.

Chelsea Rochman vil vurdere
mikroplastens toksikologiske effekt, -

- samtidig som hun tar hensyn til
de miljømessige forholdene.

Hun bruker den samme mengden plast
som man finner i oppsamlingsområdene.

Hun slipper små plastkuler i vannet,
så de suger til seg forurensning, -

- før hun tilsetter dem i fiskefôret.

Her har vi leveren til en fisk
som har fått plast med kjemikalier.

En fjerdedel av leveren består av
en svulst, et hepatocellulært adenom.

Det forventer vi ikke å se
hos en åtte-ni måneder gammel fisk.

De er ikke gamle nok
til å få kreft naturlig.

Vi antar at det skyldes
kombinasjonen av plast og kjemikalier.

Forskerne er ikke enige om plastens
innvirkning på ulike organismer.

For noen er det essensielt
og for andre underordnet.

Men alle er enige om at
situasjonen begynner å bli alvorlig.

Man er bekymret for plast
som en del av næringskjeden.

Plasten kommer stadig
nærmere vårt eget matfat.

For å forstå situasjonen bedre
besøkte Chelsea mange fiskehandlere.

Er magene der fremdeles?
Da vil jeg gjerne ha dem med.

Vær så god.
Ha en fin helg.

Jeg vil se på sammenhengen
mellom kjemikalier i plasten og sjømat.

Nylig kjøpte jeg fisk fra
fiskemarkeder i California og Indonesia.

Vi fant plast
i 25 % av fiskene vi kjøpte.

Og i omtrent 1/3 av østersene vi kjøpte.

De fant mikroplast i magen hos
1/4 av fiskene og 1/3 av østersene.

Det reiser spørsmål
om mikroplastens følger for vår helse.

Hva er skadevirkningene?
Hvor mye vet vi egentlig?

Det finnes fortsatt få studier,
men en av dem er svært betegnende.

Colin Janssen leder
toksikologilaboratoriet i Gent.

Teamet hans jobber med blåskjell
og har funnet plast i samtlige skjell.

Vi spiser ikke magen på fisken,
men vi spiser hele blåskjellet.

De har beregnet
at noen som spiser mye blåskjell, -

- vil få i seg opptil
11 000 biter med mikroplast i året.

Colin Janssen målte innholdet av PCB
for å bedømme hvor giftig det var.

Det vi kom fram til
for dette ekstreme tilfellet, -

- var at nivåene av PCB
som stammet fra mikroplasten, -

- fortsatt var 1000 til 10 000 ganger
lavere enn det trygge inntaket, -

- som er anbefalt av WHO.

Så selv om
mikroplast er en bidragsyter, -

- er den ikke av stor betydning.

Konklusjonen er beroligende
når det gjelder giftstoffer i kroppen.

Men Colin Janssen
nøyde seg ikke med det.

Han ville vite hva som skjedde
med plasten inne i organismen.

Ble den værende i magen
før den ble støtt ut?

Eller forflyttet den seg
til andre organer?

Laboratoriet hans har påvist
at mikroplast kan forsere tarmveggen -

- og bevege seg gjennom
blodet og lymfevæsken.

Her i dette hulrommet
ser vi mikroplasten tydelig.

Spørsmålet er
om den kan trenge inn i vevet.

Når vi ser nøye etter,
finner vi mikroplast her også.

Den er ikke lenger i hulrommet,
men er tatt opp av vevet.

Den kan altså havne i andre organer
uten at vi kjenner til følgene.

Colin Janssen lurer på det samme
når det gjelder mennesker.

Inne på et laboratorium utsatte
han tarmceller fra mennesker -

- for svært høye konsentrasjoner
av plastpartikler på to mikrometer.

Han ville finne ut
hvor mye som ble overført -

- og antall partikler
som ble værende i kroppen.

Dersom man spiser svært mye blåskjell,
er det 60 mikroplastbiter årlig -

- som overføres fra sjømaten
til det underliggende vevet i tarmen.

Som sagt er det viktigste spørsmålet
om det spiller noen rolle.

Kan de maksimalt 60 partiklene
være skadelige for menneskekroppen?

Som nevnt har vi ikke
fått klarhet i det ennå.

Det er noe legestanden må undersøke
og prøve å finne svar på.

Ringen er sluttet. Plasten vi kaster,
ender opp i kroppen vår.

Man forsker på hvor giftig den er.
Nå finnes den overalt i havet.

Forskerne mener at de toksikologiske
farene er mindre enn de økologiske.

Kan mikroplast sette
hele det marine økosystemet i fare?

Det er imponerende.

Det er et imponerende antall alger
som har festet seg til plasten.

Det er viktig å forske på
toksisitet og inntak av plast.

Men tanken på at 250 milliarder nye
substrater flyter rundt i Middelhavet -

- og bidrar til at algene sprer seg,
er svært skremmende.

40 % av Pedrottis plastprøver var
kolonisert av alger eller krepsdyr.

Bidrar mikroplast til
å spre disse artene?

Det er grunn til å tro
at det er tilfellet.

Havforskerne regner nå plastavfall
som en ny forflytningsform.

120 arter som ankom kysten
av Canada fra et stort stykke plast -

- fra tsunamien i Japan, beviste det.

Men i motsetning til båter,
som kan innføre nye arter, -

- går ikke plasten fra A til B,
men følger tidevannets rytme.

Den har
en enorm evne til å spre arter.

Faunaen og floraen
rekker å tilpasse seg.

Den er som flåter
med potensielt farlige arter.

Det er en tikkende bombe.

Vi må finne ut mer om de skadelige
følgene for det biologiske mangfoldet.

Også når det gjelder overføring
av sykdomsfremkallende stoffer.

Mindre mangfold og mer sykdom ...
Mikroplast reiser nye spørsmål.

Det marine laboratoriet i Woods Hole
var først ute med studier rundt dette.

Siden 1888 har laboratoriet,
som har mottatt 56 nobelpriser, -

- forsket på biologi
og biologisk mangfold.

Mikrobiologen Linda Amaral Zettler
har begynt å forske på plast.

Her har vi en liter sjøvann.

Utrolig nok er det rundt
én milliard bakterier i denne prøven.

Og 10 000 mindre organismer,
deriblant mikrober.

Det er planter som forsyner oss med
halvparten av oksygenet vi puster inn.

Nå tilsetter jeg en plastbit.

Nå har vi forvandlet dette miljøet
til noe vi ikke har kjennskap til.

Det er fordi det ikke finnes naturlig.

Det er en del av den nye verdenen
vi prøver å innhente mer kunnskap om.

I 2013 fokuserte
Linda Amaral Zettler og mannen Erik -

- på organismer
som lever på plastavfall i havet.

En ny og unik verden
åpnet seg foran dem.

De kalte den "plastisfæren".

Hei, Erik! Hvordan går det?
Hva har du der?

Her har jeg
noen av inkubasjonsprøvene våre.

Her ser du kanten av plasten.

Her har vi noen virvelløse dyr.
Dette er en småmanet, et kolonidyr.

Overflaten virker skorpeaktig,
men hvis jeg går nærmere ...

Da ser vi at det er fullt av kiselalger.

Praktisk talt hele overflaten
er dekket av disse kiselalgene.

-Du ser hvor mange alger det er.
-Ja, overflaten er helt dekket.

Det vet jeg ikke hva er,
men jeg vil se på det.

-Hva kan det være?
-Jeg aner ikke.

Først trodde jeg det var
et flimmerdyr med bakterier på.

Nei, jeg vet ikke.
Jo, det er virkelig et flimmerdyr!

Det interessante er
at overflaten er dekket av bakterier.

Hver enkelt av disse er bakterier,
og man ser at noen av dem deler seg.

Så vi vet at de vokser.
De sitter ikke bare der.

Første gang vi så på plasten ...

Bitene er ikke større enn
halvparten av min lillefingernegl.

Da oppdaget vi fascinerende
små verdener av mikrobiologisk liv.

Vi fant rovdyr og byttedyr.

Noen organismer snyltet på andre,
mens andre levde i symbiose.

Det var altså hele økosystemer
som fløt rundt i søppelfeltene.

De oppdaget en egen verden.

Et økosystem som eksisterte
parallelt med alle andre.

Det var annerledes
enn økosystemene på treverk og alger.

En av organismene som ble funnet
på plastbitene, var fascinerende.

På en av de første
mikroplastbitene vi undersøkte, -

- fant vi svært store mengder vibrio.

Vibrio er interessant, for noen av dem
fører til sykdom hos dyr og mennesker.

Vibriobakterier utgjorde
opptil 25 % av mikrobene på plasten.

Noen av dem kan forårsake kolera.

Dette funnet fortjener
en viss oppmerksomhet.

Tracy Mincer
samarbeider med Erik og Linda.

Han fant at vibrio hadde
spesielle festemekanismer -

- som gjorde at den festet seg
til plast svært raskt og effektivt.

Bakterienes genetiske egenskaper gjør
at de kan feste seg til innvoller.

Det utgjør en fare for fiskestammene.

De er ikke bærere av smittestoffer
som kan ramme mennesker.

Det er logisk. Vibriobakteriene har ikke
kontakt med mennesker, men med fisk.

Vi tror at plasten fungerer
som en slags smittebærer, -

- ved at vibriobakteriene
trenger inn i annen fisk -

- og overfører parasitter og
sykdommer til nye fiskestammer.

En trojansk hest for bakterier
og en flåte for uønskede arter.

Mikroplast kan forårsake
store omveltninger i havmiljøet.

Forskningen er i startgropen,
men forskerne advarer om -

- at det kan utgjøre en fare
for balansen i havet.

Mens de observerte mikrobene, -

- oppdaget de tre amerikanske
forskerne noe overraskende.

Noen av bakteriene kan
framskynde nedbrytningen av plast.

Det overrasket oss at mange av
mikrobene vi fant i plastisfæren, -

- også var funnet i oljesøl og
annen nedbrytning av hydrokarboner.

Vi syntes det var svært interessant.

Nettopp fordi mikrober
som lever på denne plasten, -

- kan bidra til å bryte ned
plast eller hydrokarboner.

Det utreder vi fremdeles,
men undersøkelser i mikroskop -

- tyder på at noen av mikrobene
kan framskynde prosessene -

- som løser opp plast
i naturen og havet.

I elektronmikroskopet
fant vi celler som dannet groper.

Det er runde celler på 2-4 mikrometer.

De var presset ned
i groper i plastens overflate.

Vi vet ikke om de fordøyer den
eller presser den ned rent fysisk.

Men det beviser at de påvirker plasten
og kanskje bryter den ned.

Bakterier som kan bryte ned plast?
Erik, Linda og Tracy undersøkte det.

Nå er det ingen tvil om at bakterier
bidrar til å bryte ned plast i havet.

Men kan bakteriene fordøye plasten
og få den til å forsvinne helt?

I dag er det mye
som tyder på at det er mulig.

Her tilsetter vi plast
som har vært i havet i to måneder.

Det har dannet seg
bakterier på overflaten.

Nå skal vi undersøke
om bakteriene kan bryte ned plasten.

Vi har ikke tilsatt noe annet
enn plast og bakterier i vannet.

Da er det ikke annet enn plast å spise.

Vi ser at oksygennivået synker.

Det betyr at bakteriene spiser plasten,
siden de bruker oksygen.

I Banyuls-sur-Mer viser Jean-François
Ghiglione og Claire Dussud -

- at det er bakteriestammer som kan
fordøye ulike typer plast fra havet.

Bakteriene har
utviklet en avansert strategi.

Plast er egentlig en polymer.
Polyeten er mye brukt i varehandelen.

Det er en kjede av karbon og hydrogen.
Det skaper problemer for bakteriene.

Problemet er at plastpartiklene
ikke er spiselige, og de er for store.

Derfor skiller bakteriene ut
enzymer for å tilføre oksygen.

Når de har tilført oksygen,
skiller bakteriene ut flere enzymer -

- for å bryte karbonkjeden. Ulike
typer bakterier bidrar i prosessen.

Til slutt er polymeren brutt ned til
små molekyler de greier å fordøye.

Kan bakterier forklare hvorfor vi ikke
finner 99 % av plasten i havet?

Kan de være løsningen på problemet?

Claire og Jean-François jobber
med å klassifisere mikrobene.

Nedbrytningen av
plast i havet er komplisert.

Titusener av bakterier er involvert,
og vi vet ikke hvilke som gjør hva.

Vi har lyktes med å identifisere
noen av de sjeldne bakteriene.

Nå prøver vi å isolere dem
for å få mer kunnskap om dem.

Da forstår vi bedre hvordan de fungerer.

Men bakteriene vokser langsomt.

Når de bryter ned plast,
bruker de svært lang tid.

Vi har innsett at løsningen ikke er
å få bakterier til å bryte ned plasten.

Det slippes ut enorme mengder plast,
og nedbrytningen går så langsomt -

- at bakteriene ikke rekker
å spise all plasten.

Bakterier fortærer plast. Det kan bare
delvis forklare hvor plasten blir av.

Det er ingen mirakelløsning.
Naturen greier å tilpasse seg.

Men den holder ikke tritt med vårt
forbruk og dårlige avfallshåndtering.

I flere år har forskere prøvd å forstå
hva som skjer med plast i havet.

De undersøker
hvilken virkning den har.

Mikroplast er en kilde til bekymring.

Og forskerne spør seg allerede
om nanoplast kan være enda verre.

I dag prøver vi å få oversikt over
hvor fort plasten brytes ned i havet.

Vi arbeider fortsatt
med det grunnleggende.

Vi samler inn mest mulig informasjon.

Vi vil gjerne
finne svar på disse spørsmålene.

På den annen side har vi enkelte svar,
og vi har kunnskap om -

- hvordan vi skal forhindre
at plasten havner i havet.

Vi må hindre at plasten slippes ut.

Vi må stanse den på strendene,
langs elvene og på søppelfyllingene.

Det er opp til oss.

Vi må ikke slutte å bruke plast,
men bruke den mye smartere.

Jeg mener at vi må revurdere -

- hvordan vi produserer,
bruker og kvitter oss med plast.

Vi begynner å innse
at avfallet ikke bare blir borte.

Vi lever i et vakuum.
Det må vi innse, -

- før denne kunsten på en flyplass
forvandles til noe mer dystert.

Da vil den ikke lenger
berolige passasjerene, -

- men minne dem på hva
som har skjedd med havene våre.