Copyright (C) NRK

I 1992, mens forholdet mellom israelere
og palestinere er sitt verste, -

- foregår det hemmelige møter i Oslo.

Forhandlingene var uoffisielle og ble
kun dokumentert av forhandlerne selv.

Ron Pundaks dagbok:
Hvor skal jeg begynne min fortelling
om denne fliken av Midtøstens historie?

Jeg kan bare skrive ned egne minner
fra disse tre årene med håp og smerte.

Er dette en beretning om triumf
eller nederlag?

Slutten på denne historien
er ennå ikke skrevet.

OSLO-AVTALEN BAK DØRENE

Dette er bare dritt.

Yair Hirschfeld og Ron Pundak,
historikere

De vil ikke tro at jeg er så dum.

Jeg får begynne med den onsdagen
i juli 1992 da Hirschfeld ringte og spurte -

- om jeg ville møte fienden, palestinernes
frigjøringsorganisasjon, kjent som PLO.

Yasir Arafat
Kjemp for den palestinske
revolusjonen mot sionistene!

Palestina, hele Palestina,
er arabisk, arabisk, arabisk!

PLO var en terrororganisasjon
ledet av Yasir Arafat, -

- som mange israelere så på
som Hitlers arvtaker.

Arafat trodde på væpnet kamp
for palestinsk frihet.

Han støttet München-massakren, -

- skyting på skolebarn i Ma'alot
og utlegging av miner i Israel.

Problemet var at Arafat var
den palestinerne så opp til.

Han hadde siste ord i forhandlinger,
men Israel nektet å snakke med ham.

Yitzhak Rabin
Israels statsminister 1992-95
Jeg er imot en palestinsk stat
ledet av PLO!

Det kommer ikke på tale.
Og ingen forhandlinger med PLO!

I 1992 ble Rabin valgt som statsminister,
med løfter om fred og sikkerhet.

Men måneder gikk uten at han fikk til noe.

Stadige terrorangrep og en fastlåst freds-
prosess ga økt støtte til opposisjonen, -

- som truet med å avsette ham
før han hadde sittet ett år.

Ti israelere ble drept denne måneden.
Opposisjonen ber Rabin gå av.

Selv om timingen kanskje er dårlig,
vil jeg ikke oppgi målet om å skape fred.

Du har skapt forhåpninger
du ikke kan innfri!

Ikke vær redd. Jeg skal innfri dem.

Sludder!

Jeg er sikker på at vi kommer oss
gjennom denne vanskelige perioden.

Og i 1993 vil det skje store endringer
på områdene fred og sikkerhet.

I et desperat forsøk på å gjenoppta
fredssamtalene omgikk Beilin loven -

- og opprettet en hemmelig
forhandlingskanal med PLO.

Hirschfeld og jeg
var de perfekte syndebukkene.

To professorer som jobbet med konflikten,
men som ikke var tilknyttet regjeringen.

"Blir dere tatt, kan jeg ikke beskytte dere",
sa Beilin. "Dere blir siktet for landssvik" -

- "og ender trolig i fengsel." "Det høres
forlokkende ut", sa jeg til Hirschfeld.

Vi var i en merkelig situasjon, juridisk sett.

Shimon Peres
tidl. utenriksminister
Loven forbyr oss
å ha kontakt med palestinerne.

Jeg syntes det var tåpelig. Hvis man ikke
kontakter dem, hva skal man da gjøre?

Og terroren rammet oss hardt.

Bomber i biler og busser.
Over hele verden. De var svært aktive.

De hadde et omfattende terrorapparat.

Abu Alas dagbok:
Oslo-prosessen, som jeg kaller "den
uventede kanalen" var ikke planlagt.

Jeg ble først involvert i desember 1992, -

- da PLO sendte meg til Norge
for å møte to israelske professorer.

På flyturen fra Tunisia til Oslo tenkte
jeg på min flukt fra hjembyen Abu Dis -

- da PLO ble erklært ulovlig.

Jeg forlot familie og hjem, som levde
under israelesk okkupasjon.

Jeg sverget på å vende tilbake
den dagen vi ble fri.

Rabin hadde vi sett på
som "beinknuseren".

Arkitekten bak jernhåndspolitikken.

Tanken på å møte okkupantene
ansikt til ansikt tiltalte meg overhodet ikke.

Men Palestinas frihet krevde
at vi alle måtte ta sjanser.

De tre soldatene som ble drept
i Gaza i går, ble stedt til hvile.

En bombe ble funnet i en plastpose
under en benk i Ramle.

Gaza er nå avstengt ...

Ron Pundaks dagbok
For å skjule sporene sa vi at vi skulle
på universitetskonferanse i Norge.

Vi fikk utdelt falske brosjyrer
og en fiktiv kalender.

Brosjyrene nevnte ikke at møtet
bare skulle ha fem deltakere:

To israelere og tre palestinere fra Tunis.

På vei til villaen dypt inne
i de norske skoger fikk jeg kalde føtter.

Én ting var å forhandle
med terrorister i teorien.

Men nå håpet jeg
at det ikke var en tabbe.

Det første håndtrykket var nokså anspent.

Jeg "scannet" ansiktene og jevnførte
med profilene vi hadde på dem.

Abu Ala var palestinsk finansminister.

Maher el-Kurd
var Arafats nærmeste rådgiver.

Hassan Asfour var
den yngste i delegasjonen.

En militant kommunist
og den mest pågående av de tre.

Palestinerne ville vite hvem vi var.

Men vi kunne bare si at vi var to profes-
sorer som brøt loven ved å være der.

Morgenen begynte dårlig.
Abu Ala sa:

Yair Hirschfeld, forhandler
"Vi palestinere forstår hvor vanskelig det
var å leve under nazi-okkupasjon i Norge."

"Dere forstår nok hvor vanskelig det er
å leve under israelsk okkupasjon."

Han kunne ikke valgt
noe mer irriterende å si!

Sånt gjør man bare ikke. "Hvis du tror
dette kan sammenlignes med nazistene," -

- "hvis du sier noe slikt igjen, trekker
jeg meg." Det kom aldri opp igjen.

Det var en svært ubehagelig start,
men viktig.

Abu Ala:
Alle tidligere forhandlinger hadde
mislyktes. For å friste Rabin -

- måtte vi komme med et helt nytt tilbud.

"Vi står på randen av en ny krig", sa jeg.

"Og den vil ramme begge parter. Vi vil
virkelig komme til enighet med dere."

"Vi er åpne for et historisk kompromiss."

"Fram til nå har vi krevet betingelsesløs
tilbaketrekning fra okkuperte områder."

"Men vi skjønner
at det ikke vil skje over natten."

"Arafat vil ta opp tilbaketrekking fra Gaza
som et første skritt mot fred."

Hirschfeld og jeg så på hverandre.
Vi klarte ikke å skjule vår forbauselse.

PLO ble ansett som en ekstremistgruppe,
og her kom de med en mulig løsning.

Stolte du på israelerne fra starten av?

Det er ikke enkelt å stole på sin fiende, -

- men hvis man ønsker fred,
bør man tvinge seg selv til å gjøre det.

Så kan man senere vurdere
om de mener alvor eller ei.

Folkene vi møtte, Hirschfeld og Pundak ...

Etter å ha møtt dem,
syntes jeg de virket seriøse.

Etter møtet gikk vi på rommet for
å skrive første utkast til et avtaleforslag.

Vi begynte med å skrive "Gaza først".

På et norsk brevhode. Hvis det lekket ut,
kunne Israel benekte kjennskap til det.

Vi kom til Oslo
på det verst tenkelige tidspunktet.

Forholdet mellom israelere og palestinere
var elendig. Det var intifada -

- og økende vold. Og dette var
en mer voldelig intifada. Folk ble drept.

Vi følte at det hastet,
men vi hadde en løsning.

Vi møtte PLO, og oppdaget
at vi hadde en forhandlingspartner.

Det vanskeligste gjensto:
å legge fram forslaget for politikerne.

Hvordan ville Peres reagere på dette? Og
ikke minst: Hvordan ville Rabin reagere?

Jeg var nesten sikker på at når Peres
viste det til Rabin, ville han forkaste det.

Jeg sa til Peres at jeg hadde sendt
forhandlere til Oslo for å møte PLO, -

Yossi Beilin,
tidl. viseutenriksminister
- og at de hadde et avtaleutkast som jeg
ville han skulle se på. Han sa "greit".

Dagen etter spør jeg
om han har lest utkastet. "Nei", sier han.

En annen dag spør jeg igjen. "Nei."

Og så leste han det. Da forsto han
at han satt på noe brennbart.

Nei, jeg tok det ikke alvorlig.

Utkastet var ikke verdt papiret
det var skrevet på, tenkte jeg.

Men så oppdaget jeg at Abu Ala var med.

Fredsplaner uten Abu Ala var det flust av.
Jeg druknet i fredsplaner.

Jeg tror ikke noe område i verden har så
mange resultatløse planer som Midtøsten.

163 jøder drept.
Rabin har skylda!

Mens terroren herjet, ble demonstrasjoner
mot Peres og Rabin rutine.

De to lederne
sto mellom barken og veden.

De tapte krigen mot terror,
og fredsprosessen viste ingen livstegn.

Kanskje Oslo-kanalen var eneste utvei?

De ga oss lov til å fortsette samtalene, -

- så lenge vi sørget for
at det ikke lekket ut.

Ble det kjent at vi rådslo med PLO,
ville det være kroken på døra for dem.

Nå som lederne var involvert,
satt ikke vi lenger i førersetet.

Peres kunngjorde at Oslo-kanalen
skulle ledes av toppdiplomat Uri Savir -

- og Joel Singer,
en beinhard militær jurist.

Nå har vi med en jurist fra forsvaret ...
Tam-taratam!

En forhenværende oberst som jobbet
med juss relatert til Vestbredden og Gaza.

Og jeg kommer for å møte PLO -
disse terroristene og morderne!

Sett fra mitt ståsted var det et skuespill.

Når jeg treffer Abu Ala første gang,
går han bort til meg -

- og kysser meg på begge kinn.

"En terrorist kysser meg! Herregud,
jeg har blitt kysset av en terrorist."

Han tenkte sikkert:
"Jeg kysset en tidligere militær" ...

Menn kysser ikke hverandre i USA,
eller i Israel.

Det var første gang en mann kysset meg.

Uri Savirs dagbok:
Før første runde med samtaler bestemte
jeg meg for å bli bedre kjent med Abu Ala.

"Hvor er du fra?" spurte han meg.
"Jerusalem", svarte jeg.

"Jeg også", sa han.
"Hvor er faren din fra?"

"Han ble født i Tyskland." - "Min i
Jerusalem. Han bor der ennå", sa han.

"Vi kan gå helt tilbake til kong David",
repliserte jeg i sinne.

"Vi kan krangle om fortiden
i årevis uten å bli enige."

"La oss se om vi kan
bli enige om framtiden."

"Ok", sa han.
Det var det første vi kunne samles om.

Vi skulle ikke krangle mer om fortiden.

Dette er to land
som har opplevd konflikter og krig.

Vi følte med rette at palestinerne
og araberne ville hive oss på sjøen.

At de ville utslette staten Israel
og true vår eksistens.

De føler at vi har styrt over,
og fornedret, dem i 25 år.

Om det stemmer eller ei,
er det slik de føler det.

Det er dype sår og en dyp mistillit
som vi må komme over.

Ron Pundaks dagbok:
Singer åpnet møtet med å kunngjøre
at vi hadde et konkret avtaleforslag.

Alle spor av vårt optimistiske dokument
ble fjernet. Rabin ville i stedet -

- sette sikkerhet og forsvar
foran samarbeid og sameksistens.

Rabin nektet å drøfte kjernespørsmålene
i konflikten. De skulle tas opp senere.

Det sto ingenting om fjerning
av bosettinger, Jerusalem, -

- retur av palestinske flyktninger
eller endelige grenser.

Palestinernes forbauselse vokste.

Etter noen minutter ytret Abu Ala noen
ord på arabisk: "Det er en massakre."

Abu Alas dagbok:
Siste runde av forhandlingene
gjorde meg mer forvirret.

Selv om Singers tilbud var ydmykende,
forhandlet vi nå med toppene.

Dette var ikke lenger et initiativ fra to
professorer, men fra Rabin og Peres selv.

Samtidig var nyhetsbildet helt annerledes.
Rabin strammet grepet.

Hver dag ble demonstranter drept
i Palestina. Noen av dem uskyldige barn.

Hvem skulle vi tro på?
Virkeligheten på TV, eller Uris løfter?

Jeg forstår smerten,
bekymringen og sinnet.

Vi er inne i en vanskelig tid
med økende palestinsk terror.

15 israelere er drept den siste måneden.

Vi har bestemt følgende: Vestbredden
skal stenges, i tillegg til Gaza.

Fra i morgen av slipper ingen palestinere
fra okkupert område inn i Israel -

- inntil videre.

Neste forhandlingsrunde
ble en voldsom kamp om avtaleteksten.

Begge parter, tilsynelatende like steile,
siktet seg inn mot et endelig oppgjør.

Vi holdt på vårt,
slik våre ledere hadde befalt.

Jeg glemte stadig å spise. Av og til
måtte jeg minne meg selv på å puste.

Under 11. runde i Oslo
kom vi med vårt eget forslag.

Israelerne trodde kanskje at vi ville bøye
av for deres krav, men det skulle vi ikke.

Vårt reviderte forslag slo fast at ende-
målet skulle være FN-resolusjon 242, -

- som krever israelsk tilbaketrekning
fra okkupert område.

Det palestinske forslaget provoserte meg.
Vi ville ikke anerkjenne resolusjon 242 -

- og gå tilbake til 67-grensene. Dessuten
nekter vi å snakke om grensene nå.

Vi hadde begynt å tro på PLO
som partner i dette initiativet, -

- men når vi la kortene på bordet,
trakk PLO seg alltid unna.

Kanskje palestinerne "aldri går glipp av
en mulighet til å gå glipp av en mulighet"?

Situasjonen var svært anspent.
Folk gikk i sinne, smelte med dørene ...

Joel Singer, forhandler
Men det hele var et spill. Vi visste -

- at de var desperate
etter å komme fram til en avtale.

Jeg sa bare: "La dem" ...

"Vi må la dem spille ut kortene,
og så sier vi bare 'nei'."

Israelerne avslo forslaget vårt. De ville
ikke diskutere grenser. Jeg sa til Uri:

"Dere nekter å anerkjenne våre rettigheter
og vil beholde alle bosettinger."

"Da foretrekker vi å vente
i ti år på et fornuftig tilbud."

Uri repliserte:
"I så fall kan dere vente på Messias."

Jeg sa: "Vi har gjort alt
for å komme til enighet med dere."

"Men dessverre kan jeg nå
ikke lenger fortsette."

"Jeg har bestemt meg for
å trekke meg fra samtalene."

Det ble stille i rommet.
Et mørke la seg over Abu Alas ansikt.

Han virket maktesløs
der han reiste seg og forlot rommet.

Denne gangen var det virkelig slutt.

Inni meg var det blandete følelser.

I årevis har vi kjempet
for frihet for hele Palestina.

Nå ble vi tilbudt fred
på alle mulige betingelser.

Vekten på mine skuldre
var ikke til å bære.

Svikter jeg mitt folk ved å oppgi fred,
eller ved å oppgi kampen?

Abu Ala sa en gang til meg:

"Dere er en supermakt med kanskje
verdens tredje eller fjerde største hær."

"På hvilken måte er vi en trussel
mot deres eksistens og ikke omvendt?"

Jeg tenkte over det og svarte: "Dere er
spydspissen i det arabiske forsøket" -

- "på å drive oss ut av regionen,
fordi dere ville være der vi er."

Etter det begynte vi å snakke
om gjensidig anerkjennelse.

Uri spurte meg hvordan jeg hadde det.

Jeg la ikke skjul på følelsene mine.

Begge parter er sta og uforsonlige.

Jeg kan ikke fortsette
med disse forhandlingene.

Jeg sa: "Hvis du ikke kan helbrede
sykdommen, må vi finne årsaken."

"La oss legge kartene og avtalene til side
og begynne med å anerkjenne hverandre."

"PLO tar avstand fra alle angrep på Israel,
og vi slutter å se på PLO som terrorister" -

- "og lar Arafat vende hjem."

Jeg lovet Uri å legge fram forslaget om
gjensidig anerkjennelse for Arafat i Tunis.

Kanskje denne forhandlingsrunden
ikke var helt mislykket likevel?

Du ble født i Abu Dis og forlot
dette området for mange år siden?

Drømmer du om
å vende tilbake til hjemmet ditt?

Det har vært drømmen min all den tid
jeg har vært borte fra det, ja.

Å dra tilbake?
For å gjøre hva?

Bo der som innbygger.

Vi forhandlet i Oslo i all hemmelighet.

Ingen visste om det
utenfor denne lille gruppen.

Og så, mens vi var i Oslo,
lekket det ut. Det ble en sak.

Oslo våknet til nyheten om hemmelige
samtaler mellom PLO og Israel.

Store overskrifter, men hvor samtalene
foregår og hva de handler om, vites ikke.

Ved Israels ambassade er det ingen.
Vaktene der sier de ikke vet noe.

Til slutt dro vi hit til kongens slott. Så vidt
vi kan bedømme, er de ikke her heller.

Viseutenriksminister Yossi Beilin
er her i Tel Aviv.

Har Israels regjering nå anerkjent PLO?

Det fins ingen slik anerkjennelse.

Det verste som kunne skje,
var at kanalen ble røpet for tidlig.

Reportere ringte i ett. Jeg benektet alt,
uten unødvendige forklaringer.

Men jeg visste
at dette narrespillet ikke kunne fortsette.

Snart ville Likud bruke samtalene for å
fremstille Rabin og Peres som forrædere -

- som konspirerte med morderen Arafat.

Gå ut til folk og fortell sannheten!

Si til dem: "Vi vil gi hjertet av Israel til
Arafat og etablere en palestinsk stat."

Vi prøvde å komme fram til en avtale -

- før en lekkasje ville stanse Oslo-avtalen.

Lederne i Tunis likte tanken
om gjensidig anerkjennelse.

Jeg ble sendt tilbake til Oslo
med Arafats støtte.

Det virket som om israelerne
nå hadde et ønske om framdrift.

Man sitter der på dette hotellet, som
mediene fremstiller som et drømmeslott ...

Det er en vanskelig måned.
Med flere terrorangrep ...

Og dere sitter der og snakker, forretnings-
messig, høflig ... Uten bakkekontakt.

Vi bestemte oss for
å legge fortiden litt til side -

- og heller finne ut i fellesskap hvordan
vi kunne gjøre framtiden bedre.

Så vi skapte en boble.

Vi er fullstendig klar over situasjonen
for jøder og arabere, før og nå, -

- men vi setter alt inn
på å få denne prosessen i gang.

Dagen etter begynte vi å diskutere
de vanskeligste problemene først.

Betingelsene ble justert fram og tilbake,
problematiske ord erstattet, -

- og unødvendige setninger ble vraket.

Selv om det var tydelig at det kun fantes
én farbar vei til fred mellom våre land, -

- fryktet begge parter reaksjoner fra eget
folk på en avtale med kompromisser.

Abu Ala ville bli sett på som en forræder
som unngikk spørsmålet om bosettingene.

Og jeg fryktet hva folk ville kalle oss -

- når det ble kjent at Oslo-delegasjonen
hadde delt opp "det hellige land".

Vi klarte å gradvis
snevre uenighetene ned -

- til fem saker.

Vi gikk fram og tilbake, fram og tilbake.

Og tidlig om morgenen, klokken fire, -

- kom vi til full enighet om de fem sakene.

Kl. 05.00 ble det endelige utkastet
av prinsipperklæringen skrevet ut, -

- for fred mellom Israel og PLO.

Det slo fast at Israel skulle
trekke seg ut av Gaza og Jeriko -

- og gi palestinerne selvstyremyndighet.

I en fase to skulle palestinsk selvstyre
utvides til mesteparten av Vestbredden.

Og innen fem år skulle
en varig fredsavtale undertegnes, -

- som tok opp bosettinger,
flyktninger, endelige grenser -

- og Jerusalem-spørsmålet.

Det var merkelig. Vi var 15 stykker som
hadde forhandlet i hundrevis av timer -

- inne på et lite rom,
og verden visste ingenting.

Kontrasten mellom
dette intime samarbeidet -

- om en så banebrytende avtale,
utarbeidet i hemmelighet ...

Vi følte ikke lettelse eller glede.
Det føltes både alvorlig og merkelig.

Jeg gråt denne uken, to ganger.

Første gang kl. 5 etter at vi ble ferdige.

Vi gråt virkelig.
Vi gratulerte hverandre.

Og vi sa:
"Nå begynner den virkelige kampen" -

- "for utvikling, oppbygging og samarbeid."

Kampen for fred har begynt i dag.

Vi støtter den, og den må
vinnes av begge parter. Takk.

Abu Ala, vi ble presentert
for hverandre som fiender.

Vi kom med godvilje,
om enn med noen fordommer.

Men vi fant sannferdige,
modige og dypsindige menn.

Dere er naboene vi vil leve sammen med.

Mine venner, dette kan markere
slutten på vår konflikt.

I løpet av lange dager og netter
har vi snakket om våre barn.

Det er dem vi tilegner dette dokumentet.

Israel og PLO er nære en forsoning.

Jeg husker at det sto en TV der med
mange kanaler, norske, svenske, finske.

Alle ytret uforståelige ord
på fremmede språk ...

Oslo ... PLO ...

Og nyheten nådde hele verden.
Det var forbløffende å skjønne at ...

"Jøss, dette har vi skapt!"

"Det er oss de snakker om."

29 år etter at de kalte det en ulovlig stat, -

- har PLO anerkjent
Israels rett til fredelig eksistens.

Og etter å ha kalt PLO
en terrororganisasjon -

- anerkjenner Israel PLO
som representant for palestinerne.

Med tanke på den konfliktfylte historien
dem imellom er dette forbløffende.

Siste runde av forhandlingene
pågikk i halvannen dag.

Den slitne norske mekleren ankom
Tunis med anerkjennelsen i kofferten.

Det var ikke hans fortjeneste, sa han,
men Rabins og Arafats.

I brevet til Rabin anerkjenner PLO
Israels rett til å leve i fred og sikkerhet.

I sitt svarbrev til Arafat sier Rabin
at Israel vil anerkjenne PLO -

- som representant
for det palestinske folket.

Hvordan var stemningen i Tunis i går?

Johan Jørgen Holst,
tidl. norsk utenriksminister
Litt spent, men de har tatt det store
spranget, bestemt seg for å satse.

Jeg tror det er første gang de droppet
konsensus for å få til en avtale.

Det er et annet tenkesett.

Jeg vil si at dette er noe
jeg aldri trodde jeg skulle oppleve, -

- at vår regjering vil anerkjenne
en terroristisk, moderisk organisasjon!

I dag reiser Israels statsminister Rabin
til Washington for å undertegne avtalen -

- mellom Israel og palestinerne.
Arafat kommer fra Tunis.

Det blir hans første USA-besøk
siden PLO ble nektet innreise.

Motstandere fra yte høyre
kaller avtalen forræderi.

Arabiske motstandere kaller Arafat
"forræder". Han har fått drapstrusler.

For meg som amerikansk diplomat
var dette de beste dagene i livet mitt.

Her oppnådde man faktisk noe.
En avtale skulle signeres.

Ja, det var små vanskeligheter:

Ville Arafat stille i uniform?

Ville han ha pistol i beltet? Hvordan unngå
å kysse Arafat når han håndhilser?

Daniel Kurtzer,
pres. Clintons rådgiver
Vi sa til utenriksministeren:
Ta ham i hånda, -

- og hold ham i albuen
med den andre hånda.

Da blir det din avstand.

Da trenger du ikke å skyve ham vekk.

I mitt siste møte med Clinton
før signeringen -

- tok han meg til side og ba
om å få to ønsker innfridd.

De var av mer personlig art.

"1: Kan dere sørge for at Arafat
stiller i dress, ikke i militæruniform?"

Nabil Shaath,
palestinsk forhandler
Jeg sa: "Det er slik folket hans ser ham.
Jeg kan ikke etterkomme det ønsket."

"Hva er det andre?" Han sa:
"Ingen klemming og kyssing."

Jeg sa: "Dette er stor kamel å svelge,
men for fredens skyld kan jeg gjøre det!"

I dag går morgensendingene
fra Det hvite hus.

Her er alle de prominente journalistene.
Sikre tegn på at noe historisk skal skje.

Folk er glade og feirer begivenheten.

De vifter med olivengrener og synger.
De har sendt en melding i solidaritet.

-Forstår du hva som skjer her i dag?
-Hva mener du?

Den palestinske staten
er i ferd med å dannes.

Mine damer og herrer ...
PLOs formann, herr Arafat, -

- Israels statsminister, Yitzak Rabin
og USAs president.

Yitzak ville ikke dra til Washington.
Han sa: "Jeg vil ikke treffe Arafat."

Det var Clinton som overtalte ham
til å stille med Arafat.

Man kan se på bildene at Clinton
holder dem, nesten med makt.

Til slutt tok Yitzhak hånden til Arafat.

Han vendte seg mot meg og sa:
"Nå er det din tur til å håndhilse."

Han gikk gjennom helvete. Nå måtte
jeg det. Det var vanskelig for ham.

-Hvorfor var det så vanskelig for ham?
-Fordi han var imot PLO.

Hjertet var ikke med.
Han så på Arafat som terrorist.

Jeg kan jo ikke endre noens fortid.

Yitzhak sa det selv: "Man slutter fred
med sine fiender, ikke med sine venner."

Alt har sin tid.

Det er en tid for alt som skjer
under himmelen.

En tid for å fødes, en tid for å dø.
En tid for å drepe, en tid for å lege.

En tid for å gråte, en tid for å le.

En tid for å elske, og en tid for å hate.

En tid for krig og en tid for fred.

Mine damer og herrer,
tiden for fred er kommet.

Føler du deg stolt?

Ja, men jeg er redd.

-For hva?
-For å mislykkes.

-Hvorfor?
-Fordi vi fortsatt er ved starten.

-Men du er jo optimistisk?
-Det burde jeg være.

Men samtidig er jeg også redd.

For vi må begge jobbe veldig hardt.

Og vi må stole mer og mer på hverandre.
Uten tillit kan vi ikke fortsette.

Etter seremonien, da folk begynte å gå,
så jeg Abu Ala med noen palestinere.

Jeg gikk mot ham,
og han ga meg et skamfullt blikk.

Vi var ikke lenger beskyttet av Oslo-
boblen. Vi følte oss plutselig fremmede.

Vi var ikke lenger hemmelige partnere,
men spillere på hvert vårt lag.

Da du tok Rabin i hånda, så det ut
som om det var din idé, ikke hans.

Han nølte litt, men jeg insisterte
og fortsatte å holde fram hånda.

Rabin sier jo at Jerusalem aldri
vil bli hovedstad i en palestinsk stat.

Ser du det? Godtar du det?

Han sa "Jerusalem",
ikke et "forent Jerusalem".

-Han sa "Jerusalem".
-Ja. Han er politiker.

Han vet hva han sier.

Israelerne vil vel aldri trekke
seg ut av Jerusalem?

-Tror du at de vil det?
-Man kan om man vil.

-Men de vil jo ikke.
-Hvem vet?

For noen uker siden var det ingen
som trodde vi kunne bli enige.

Husk at Berlin-muren falt.

IBA Radio fra Jerusalem.
Her er nyhetene.

En måned etter signeringen i Washington
møtes partene til ny forhandlingsrunde.

Nå for å implementere fase én av avtalen:
tilbaketrekkingen fra Gaza og Jeriko.

Israels delegasjon
ledes av viseforsvarssjef Amnon Shahak.

Og fra palestinsk side: Nabil Shaath,
Arafats nærmeste rådgiver.

Hvor viktig er dette?

Dette er implementeringen av avtalen.
Dette er det viktigste.

Men hvor viktig er det for hele prosessen?

Hvis vi lykkes, vil hele greia lykkes.
Og vi skal lykkes.

Mitt første møte med Shahak var hyggelig.

Han kom til meg og sa: "Her er talen min."

"Jeg har aldri holdt taler før. Jeg er
militærmann. Kan ikke du se på den?"

Jeg følte at dette var et ydmykt
og godt utgangspunkt. Men ...

Mellom det første og det andre møtet, -

- som kom uka etter, søkte jeg
på nettet og andre kilder -

- for å finne ut mer
om general Amnon Lipkin-Shahak.

Jeg fant ut at han var med på raidet der
tre av mine beste venner ble drept i Beirut.

Jeg tenkte på det og sa: "Beklager,
men jeg kan ikke forhandle med deg."

"Dette var nære venner av meg.
De var som brødre."

"Jeg føler ikke at det blir riktig
å forhandle med deg."

Amnon Shahak sa: "Men vi er her for
at vi aldri skal trenge å gjøre slikt igjen."

19. februar presenterte Shaath og Shahak
første utkast til avtalen om Gaza og Jeriko.

Utkastet var pro-israelsk, men lovet ting
vi ikke hadde drømt om et år tidligere:

Pass, internasjonal flyplass i Jeriko
og demokratiske valg i Palestina.

Vi var på rett vei, men vår utopiske
boble var dømt til å sprekke.

Flere titalls palestinere ble skutt av
en enslig bosetter under morgenbønnen.

Kl. 5 på fredag 25. februar
tok Baruch Goldstein, -

- en religiøs bosetter, ikledd militær-
uniform, en Uzi maskinpistol -

- og begynte å skyte mot folk i bønn
ved Patriarkenes grav.

31 mennesker ble drept i massakren, -

- som først endte da Goldstein
selv ble drept.

Nyheten spredte seg raskt, og voldelige
protester brøt ut på okkuperte områder.

Israelske soldater drepte ni palestinere
og såret flere hundre.

Goldstein fikk raskt
en tilhengerskare blant bosetterne.

Flere hundre kom i gravferden hans.
Mange lovpriste ham som helt og helgen.

Vi oppfordret Rabin
til å fjerne bosetterne på Hebron.

Det kunne gjenopprette
palestinernes tillit til fredsprosessen.

Men generalene hevdet
det kunne utløse borgerkrig.

Sjelden har jeg sett Peres så bestemt på
å ta en avgjørelse i strid med de militære.

En jøde som er en morder, er en morder.
Han er ingen jøde.

En jøde som er nazist, er nazist, ikke jøde.

En mann som hevder han er jøde
og sniker seg innpå folk som ber, -

- på et sted som er hellig
for araberne og for oss, -

- og tømmer magasin etter magasin ...
Hvem kan jeg sammenligne ham med?

-Arafat!
-Jeg vil ikke sammenligne ham med noen.

-Sammenlign ham med Arafat!
-Arafat begikk sine feil og synder.

Men han reiste seg og sa: "Ikke mer krig.
Jeg anerkjenner Israels rett til sikkerhet."

-Ikke forsvar ham!
-Arafats liv er i fare -

- fordi han vil stanse volden!

Stakkars ham!

Jeg syns ikke synd på ham.

Jeg tenker på våre barn.
De trenger en samarbeidspartner.

Og jeg vil at Arafat skal være den
partneren, som fører sitt folk til fred.

Og jeg sier det, at vi trenger en partner,
hvor vanskelig det enn er å innrømme, -

- og vi må hjelpe ham med å ta farvel
med den tragiske fortiden med drap, -

- feiltrinn og terrorisme. Han må kunne
møte oss og finne en ny vei, -

- ikke gå tilbake til fortiden,
til elver av blod og voldens blindvei.

Der man lar alt riste og skjelve
og rase sammen.

Vi var sikre på at etter den debatten
ville bosetterne på Hebron bli fjernet.

Jeg ventet hjemme. Det var fredag.

Jeg ventet time etter time
for å høre på nyhetene.

Men det skjedde ingenting.

Jeg tenkte: Kanskje det skjedde i
hemmelighet uten at noen ble informert?

Kanskje sensur?

Men det ble selvfølgelig bestemt
at man ikke skulle gjøre det.

Det var virkelig ufattelig.

Hanan Ashrawis dagbok:
Palestinerne krevde
at bosettingene skulle fjernes.

Men Israel nektet. I stedet ble
araberne i Hebron stengt inne.

Nok en gang ble ofrene straffet.

Saeb Erekat,
palestinsk forhandler
Da Oslo-avtalen ble undertegnet,
støttet 82 % av palestinerne den.

De øynet et håp, og satset alt på det.

Men så kunne de se med egne øyne
at ingenting endret seg.

Flere bosettinger,
riving av palestinske hjem, osv.

Her skal det liksom være en palestinsk
stat. Hvorfor bygger de bosettinger?

Det var et mareritt.

Arafat må ta hensyn til både folkets,
israelernes og amerikanernes ønsker.

Han mister troverdighet hos palestinerne.

Han mister kontrollen.

Folk er nå overbevist om
at Hamas har rett. Etter massakrene.

Hva tror du vil skje med Fatah?

De kommer til å miste
mye av folkets støtte.

Folk i Israel er livredde for hevn nå.

Ja, alle er sinte,
og hevn må man regne med.

De palestinke angrepene begynte
40 dager etter massakren i Hebron.

Etter 40 sørgedager.

Det var Afula og Hadera,
og man så blod i gatene.

Folk sier: "Er dette freden dere lovet oss?"

Man kunne ikke si at det bare var
et første skritt mot fred. Hva er det?

Var det ikke en seremoni
med Arafat og Rabin og Clinton?

Var ikke det fred?

I mars 1994 gikk vi tilbake
til forhandlingsbordet.

Etter bølgen med selvmordsangrep holdt
Israel 2,5 mill. palestinere innesperret.

Fattigdommen vokste i de okkuperte
områdene, og levekårene ble verre.

Folk var i ferd med å miste troen på
fredsprosessen, men vi kunne ikke gi opp.

Hva sier han om denne delen?

Det er et tema vi må ta opp
i forhandlingene om en varig løsning.

Foreløpig er poenget
med forhandlingene med palestinerne -

- å ikke ta opp hovedpunktene
i en permanent avtale.

Hvis vi prøver å forhandle om det nå,
vil alt gå i vasken.

Til tross for blodet og volden
hadde prosessen sin egen drivkraft.

I mai 1994 satte vi oss fore
å bli enige om Gaza og Jeriko.

Palestinerne skulle gis selvstyre i Gaza.

Etter åtte måneder med samtaler
var det klart.

Egypts president Mubarak
sørget for seremonien i Kairo.

Hanan Ashrawis dagbok:
Den morgenen Gaza-Jeriko-avtalen skulle
undertegnes, ble vi intervjuet i Jerusalem -

- mens vi så på direktesending
fra seremonien.

På vei dit ble jeg stanset
av israelske soldater ved en kontrollpost.

Noen sa: "Er dette fred?
Be Arafat nekte å undertegne."

"Be ham komme hit til kontrollposten
og undertegne den."

Jeg så på TV-en og tenkte: "Feirer vi
fredsprosessens fødsel eller død?"

Begge parter ser ut til å ha løst
uenigheter om Gaza og Jeriko.

Men det var tydelig at verken avtalen
eller podieplasseringen gikk som planlagt.

Avtalen om Gaza og Jeriko
skal nå undertegnes.

Jeg sitter der og ser Arafat
signere dokument etter dokument ...

Så kom assistenten med kartene, -

- han så på dem, åpnet dem, signert ikke,
lukket dem og gikk tilbake på podiet.

Rabin gikk så bort for å gjøre det samme.

Jeg gikk opp trappene,
sto ved siden av Rabin, -

- og i det han begynner å signere,
hvisker jeg ham i øret -

- mens jeg prøver å ikke vise
noen sinnsbevegelse ...

For alt ble tatt opp og filmet.

Jeg sa:
"Arafat undertegnet ikke kartene."

"Hva betyr det?" sa han. Jeg svarte:
"At det ikke blir noen avtale."

Israels statsminister
ser gjennom dokumentene, -

- kaller på utenriksminister Shimon Peres,
og nekter også å underttegne.

En stund virket det som
om hele seremonien skulle gå i vasken.

Vi var ikke direkte med på forhandlingene
og visste ikke hva striden sto om.

Israel mente palestinerne
nå kunne vise velvilje.

Palestinerne mente
de nå måtte sette foten ned.

"Vi må ha full status som stat,
selv om ikke alt er formalisert."

De ville ikke ha kontrollposter,
de ville ha israelerne ut umiddelbart.

I alle forhandlingene sa Arafat
alltid la, la, altså "nei".

Jeg var på god fot med Mubarak,
og de ville virkelig ha fred.

Så jeg gikk til ham og sa:
"Han sier nei igjen."

Han tilkalte ham og sa: "Hold opp!"

Mubarak sa det offentlig, på scenen.
Han kalte ham ibn il kalb, "drittsekk".

Etter en pause ble PLO-lederen forsikret
om at Jeriko fortsatt skulle forhandles om.

Han signerte og la til noen kommentarer.

Med korte håndtrykk ble avtalen
bekreftet. I aller siste øyeblikk.

1. juli 1994 vendte Arafat hjem.

Han tok tilbake sin posisjon
som palestinernes leder.

Det var en ambivalent tilbakekomst.

Han måtte styre
et splittet og fragmentert Palestina.

Eller kanskje israelerne fikk ham hjem
for å kontrollere ham?

Hvilken pris måtte vi betale
for at han vendte hjem?

Var dette et av minefeltene i Oslo-avtalen?
Eller første skritt mot fred og frigjøring?

Da vi kjørte inn i Palestina, hamret
hjertet mitt og følelsene tok overhånd.

Jeg gråt som jeg aldri har grått før.

Jeg kysset og klemte
alle slektninger og venner.

Sist jeg traff faren min i Jordan, ymtet
jeg om at jeg snart ville komme hjem.

Han sa at han ville forberede
en stor fest når jeg kom hjem.

Det sørgelige var at far hadde gått bort
bare fire måneder tidligere.

Etter å ha ventet på
at jeg skulle komme hjem i årevis.

Jeg ringte Uri og sa: "Endelig
er jeg tilbake i barndomshjemmet."

Han hilste meg med
en velkomsthilsen på arabisk ...

Og sa han var glad
for å høre stemmen min.

Endelig er vi blitt naboer.

En uke etter at Abu Ala kom hjem
til Abu Dis, møttes vi igjen i Taba.

Denne gangen skulle vi diskutere
fase to i Oslo-prosessen:

Israels tilbaketrekking fra Vestbredden.

Jeg brettet ut kartene
vi hadde holdt hemmelig.

Israel skulle trekke seg ut av mesteparten
av Vestbredden innen et år.

Palestinerne forventet å få kontroll
over området umiddelbart.

Men Israel krevde gradvis tilbaketrekking
og tilbød fullt selvstyre -

- på bare 2 % av området. De øvrige
98 % skulle kontrolleres av Israels hær.

Arafat kikket på kartene i taushet før han
sa at det var en forferdelig ydmykelse.

"Dette er fangeleirer!" ropte han.
"Dere vil ødelegge meg!"

Med de ordene forlot Arafat rommet.

Abu Alas dagbok:
"Forslaget deres
er i strid med avtalen", ropte jeg.

"Skal dere beholde 98 %?
Det vil vi ikke godta!"

"Dere kan presse Arafat opp i et hjørne,
men husk:"

"En ensidig avtale vil ikke vare."

Uri Savirs dagbok:
Abu Ala reiste seg uten
å si et ord, og kalte på sin sjåfør.

Vi utvekslet et høflig og kaldt håndtrykk,
og gikk hver vår vei.

Mens timene gikk,
ventet vi nervøst i hotellobbyen.

Journalister fortalte at Arafat hadde uttalt
at samtalene hadde brutt sammen.

Vi var alle i helspenn,
men nektet å gi opp.

Nå må de bestemme seg:
Vil de ha en avtale eller ikke?

To saker diskuteres:
Hebron og fordelingskartet.

Jeg tror vi får svaret
i løpet av noen timer eller dager.

Men vi er ved slutten av forhandlingene.

Senere på kvelden kom Arafats
personlige sekretær bort til meg:

"Arafat ber deg komme til Abu Alas rom
umiddelbart. Han har brutt sammen."

Jeg skyndte meg til Alas rom. Der lå han
i senga, blek som et spøkelse. Skjelvende.

Delvis bevisstløs.

"Hold ut, min venn", hvisket jeg.
"Jeg trenger at du holder ut."

Legene mente sammenbruddet
skyldtes ekstrem utmattelse -

- forårsaket av mange timer
med forhandlinger.

Men jeg visste hva det var: Kartet jeg
hadde vist ham, gjorde ham sønderknust.

Hanan Ashrawi
palestinsk politiker
Det var noe svært personlig
over fredsforhandlingene.

Ambisjonene var ikke politiske,
men rent menneskelige.

Det er bilder av folk som går
bort til israelske stridsvogner i gatene -

- og legger olivengrener på dem.

Hæren som hadde lagt liv og hjem i grus,
drept barn og undertrykket deg ...

Folk ga dem blomster og olivengrener -

- og tenkte at dette var slutten
på konflikten og okkupasjonen.

Det var et øyeblikk av håp ...

Av forventning.

Men håpet ble knust.
Det materialiserte seg ikke i noe virkelig.

Så ja, jeg blir trist og føler meg ansvarlig.

En dag på vei til kontoret forteller vaktene
meg at en buss har blitt sprengt.

Vi kjørte til åstedet. Blodet fløt over
hele plassen. Lik og kroppsdeler overalt.

Det var flere tusen mennesker der.
Da jeg kom, ropte de:

"Morder! Se hva du har gjort."

"Forræder, se hva du har gjort mot oss."

Jeg hadde et møte med Yair og Ron.
Vi følte at tiden holdt på å renne ut -

- og at vi måtte handle raskt.

Vi ble enige om å forhandle
om en permanent avtale.

Vi bruke samme formel som i Oslo:
raske, diskrete samtaler -

- og ingen tomme fraser.

Mahmoud Abbas og jeg diskuterte
utkastene i nesten to år.

I kulissene, uten viraken rundt Taba Hotel,
tok vi for oss de mest sensitive punktene.

For aller første gang, iallfall teoretisk, -

- hadde vi et dokument med en løsning:
tilbaketrekning til grensene fra 1967, -

- etablering av en palestinsk stat,
vern av eksisterende bosettinger, -

- og etableringen av Jerusalem
som hovedstad for begge land.

Planen min var å få til et møte med Rabin
om den permanente løsningen.

Han sa: Så snart som mulig. Jeg foreslo å
møtes når jeg kom hjem fra USA 11. nov.

Ingen kunne gjette seg til
hvordan dette møtet ville foregå.

5. september møttes vi i Taba.

Jeg må innrømme at jeg ikke så fram til
nok en runde av denne "boksekampen".

Vi var stresset og utslitt, og mest av alt lei.

Det tok ikke lang tid før forhandlingene
nok en gang endte med beskyldninger.

Det var det ekleste møtet jeg har vært på.
Vi ønsket oss langt vekk derfra.

Men på vei ut så jeg begge delegasjonene
prate sammen og drikke kaffe.

Det understreker at i forhandlinger
menneskeliggjør man motparten.

Man ser ikke lenger bare "fienden",
men et menneske.

Man får høre om dennes familie,
gleder og sorger, -

- og merker fredsengasjementet.

Det får man aldri overført til offentligheten.

Den kvelden improviserte vi
en fredagsbønn.

Vi tente lys,
og til palestinernes forbauselse -

- deklamerte Singer kiddush-bønnen.

Vi åpnet med "Alle elsker lørdagskvelden"
på tre språk.

Etterpå tøyset Abu Ala og jeg ved å
imitere en Peres- og Arafat-samtale.

Uri lærte Asfour å synge
"Mein Yiddishe mame".

Det var fint å tøyse litt igjen.

Senere den kvelden fikk jeg vite at
en buss hadde blitt sprengt i Jerusalem.

Avslutt fredsforhandlingene!

Vi satt og så på nyhetene i stillhet.
Ingen sa et ord.

Ingen tvilte på at våre palestinske venner
var imot terror. Den var rettet mot dem òg.

To dager senere ba Abu Ala meg se
på de arabiske TV-nyhetene med ham.

Vi så bilder fra gravferden til en sjuåring.

En gutt som ble drept samme dag
av den israelske hæren.

Abu Ala hadde rett da han sa
at ingen part har enerett på lidelsene.

Den kvelden kom vi fram til
det endelige utkastet til Oslo 2-avtalen.

Oslo 2-avtalen er toppsaken i dag. Den
ble undertegnet av Uri Savir og Abu Ala.

Israel skal trekke seg ut av seks byer
på Vestbredden, i tillegg til Jeriko, -

- og det skal holdes
palestinske valg i mars.

"Dette er en bragd", sa Rabin.
I dag ble Oslo 2-avtalen undertegnet.

Regjeringen diskuterte i fem timer.
"En historisk avtale", sa de.

I dag bestemmer vi over
to millioner palestinere, -

- gjennom militærvesen
og sivil administrasjon.

Dette er ingen fredelig løsning.

Vi kan fortsette å slåss,
drepe og bli drept, -

- eller vi kan prøve
å stanse dette evige blodbadet.

Vi kan gi freden en sjanse.

Herr statsminister,
du sa noe uhørt her om dagen.

"Bibelen er ikke vårt skjøte
på dette landet", sa du.

Men jeg sier at Bibelen er vårt skjøte
på dette landet! Vårt mandat!

Vårt eiendomsbevis!

Tusenvis har møtt opp
for å protestere mot Oslo-avtalen, -

- og det de mener er "å ofre sikkerheten
og gi fra seg hjemlandet".

Jeg spør denne store forsamlingen:
Tror noen av dere på Yasir Arafat?

Dere sier nei, men det er en som ikke bryr
seg om hva dere mener, og det er Rabin.

Død over Rabin!
Død over Rabin!

Med blod og ild, skal vi bli kvitt Rabin!

Mine damer og herrer, USAs president, -

- hans majestet kong Hussein av Jordan, -

- Egypts president Hosni Mubarak, -

- Israels statsminister Yitzhak Rabin, -

- og formann Arafat.

Se godt på dette.

Dette synet var umulig,
utenkelig, for bare tre år siden.

Bare poeter drømte om det.

Og til vår store sorg
gikk soldater og sivile i døden -

- for å gjøre dette øyeblikket mulig.

Dette var årene med håp,
da de to fredsleirene følte -

- at de på en måte fikk oppreisning.
De brakte fredsfruktene ut til folket.

På samme hotell, i første etasje, et
spontant møte mellom Oslo-veteranene.

Blant dem Abu Ala og Uri Savir.

Abu Ala, er du mer optimistisk nå
enn du var dagen etter Oslo 1?

Ja, jeg er optimistisk.

Jeg tror på at prosessen
vi har skapt sammen, vil fortsette, -

- til tross for alle vanskelighetene.
Vi vil lykkes.

Vi har begge viljen til
å drive prosessen framover.

-Uri?
-Jeg er enig i det Abu Ala sa.

Vi har ikke noe valg. Og tonen er god
rundt dette bordet, som dere kan se.

Dagens høydepunkt er mottakelsen,
da man senker skuldrene.

På podiet gir Leah Rabin
telefonnummeret sitt til fru Arafat.

Rabin snakker med Arafat.
For første gang er tonen humørfylt.

Hva er en jødisk nasjonalidrett?
Svaret er: å holde taler.

Jeg begynner å tro at formann Arafat ...

Du er i ferd med å bli jødisk.

Abraham er min stamfar.

Arafat ser Rabin i øynene og svarer:

Vår partner, vår fetter, Yitzhak Rabin.

Til Yitzhak Rabin og Shimon Peres,
Yossi Beilin og deres venner ...

Vi skal samle oss, og vi skal lykkes.

Vi skal få bukt med denne trusselen!

Vi vil lykkes, for denne nasjonen
er mye sterkere enn sin regjering.

Rabin og Arafat følte seg isolerte
i dette fiendtlige klimaet.

Fredstilhengerne gikk ikke ut i gatene og
demonstrerte. De unngikk konfrontasjon.

Fredsmotstanderne både på palestinsk
og israelsk side styrte nå opinionen.

Kampen sto ikke
mellom Israel og palestinerne, -

- men mellom de som støttet fred,
og de som var imot den.

Jeg vil tilbake til bosetterne.
Hvorfor vil du tirre dem?

Hva er det nå de beskylder meg for?
For å forsake dem?

En gang sa folk at de gjør Israel tryggere.

Men vi har problemer
med å sørge for deres trygghet.

Ser du på bosetterne som pionerer?

-Overhodet ikke.
-Hvordan ser du på dem?

Som et folk
som vil leve ut sin politiske filosofi.

De tror på et større Israel.

Men hva er sionisme i dag?
Et lite fjell ved Ramallah?

Eller å ta imot 700 000 nye israelere,
bygge et samfunn og en økonomi, -

- ikke nok en liten bosetting omgitt
av hundretusenvis av palestinere.

Tidlig i oktober overtalte John Friedman
Peres til å holde en markering -

- til støtte for fredsprosessen.
Peres ba Rabin støtte initiativet.

Men Rabin lurte på om folk
i det hele tatt ville gå ut av huset.

Rabin var på sitt mest pessimistiske.

Man hører mye fra de få ekstremistene, -

- men i kveld var det stort folkemøte
for fred i Tel Aviv.

Unge israelere, lei av militærtjeneste, lei
av å jage steinkastende palestinske barn.

Begge sider mobiliserer i dette
omstridte øyeblikket av Israels historie.

For første gang, kanskje,
er det en folkebevegelse for fred.

Det var den lykkeligste dagen i hans liv.

Jeg hadde kjent ham i 50 år
og aldri sett ham så glad.

Han hadde sine tvil i begynnelsen.
Han var usikker på om folk ville komme.

Men til hans forbauselse var folke-
mengden enorm og begeistringen utrolig.

Ungdommer hoppet
i vannet med klærne på -

- og hyllet ham og freden.
Og meg også, litt.

I de 50 årene jeg kjente ham,
hadde jeg aldri sett ham synge.

Det var første gang jeg så ham synge.

Vi sang begge to.
Ingen av oss er gode til å synge.

Etterpå klemte han meg.
Jeg har aldri sett ham så lykkelig.

La meg få si ...

Jeg er så rørt.

Jeg vil takke hver og en av dere
for at dere kommer hit -

- for å stå opp mot vold
og for å støtte fred.

Da folkemøtet var over,
begynte jeg å gå ned trappa.

Min bil sto parkert foran hans bil,
og ved bilen hans sto sjåføren.

Jeg spurte: "Hvor er Yitzhak?"
"Der", sa han.

Han var 10-12 meter unna meg.

Jeg satte meg i bilen, sjåføren startet den,
og idet vi lukket døra hørte vi tre skudd.

Vi får nå inn bilder fra folkemøtet.
Dette er det vi vet:

Tre skudd ble avfyrt mot Rabin. Gruppen
"Jødisk vendetta" hevder å stå bak.

Vi vet fremdeles ingenting
om tilstanden til Rabin.

Jeg dro på sykehuset.
Leah og hans nærmeste familie var der.

Sykehusdirektøren tok meg til side og sa:
"Det ser ille ut. Så å si håpløst."

Noen minutter senere kom han tilbake
og sa at det var over.

Leah og jeg gikk inn på rommet og så ham
ligge på en båre med et laken over seg.

Vi så ansiktet hans.
Rolig og fredelig.

Et nesten sarkastisk,
eller resignert, smil om munnen.

Jeg kysset ham på pannen
og forlot rommet.

De kjemper seg imellom og dreper
hverandre. Det var ikke skuespill.

Men senere så jeg Rabins møte
med Arafat, gang på gang. Jeg var der.

Jeg så hvordan forholdet utviklet seg.
Dagen etter at Rabin ble drept -

- sa Arafat til meg: "De drepte
fredsprosessen i Israel."

Jeg var uenig med ham.

Saeb Erekat, forhandler
Nei, Israel er mer enn en person.
Det er institusjoner, han kan erstattes osv.

Han gjorde sånn med hånden og sa:

"De drepte fredsprosessen."

Peres var ikke seg selv.

Han var dypt bedrøvet.

Han var nå statsminister.

På lørdagen kom jeg hjem til ham
med kartene og alle dokumentene.

Jeg sa til ham:

"Dette er avtalen vi har med Abu Mazen."

"Jeg mener vi kan gå for den. Her er
grensene, en løsning for Jerusalem. Alt."

"Nå er tiden moden.
Alle er forvirret, også vi."

"Men det er støtte for fredsforslaget,
mer enn før, som følge av drapet."

"La oss 'bruke' det for å hedre ham
og gjøre jobben ferdig."

Han hørte på meg.
I to timer.

Så sa han: "Ikke nå."

"Jeg tror ikke folk vil oppgi Jordandalen."
Det var en del av avtalen -

- at Israel skulle trekke seg
ut av Jordandalen.

"Jeg tror det er for tidlig
å bringe dette fram for folket."

"Det er alltid for tidlig,
men dette er en mulighet", sa jeg.

Jeg var ikke sterk nok til å si til ham:

"Du begår en stor feil. Tenk deg om."

Jeg tok det ikke opp med ham en gang til.

Kanskje det ligger i meg,
kanskje det er en del av min svakhet.

Kanskje det bare var en feil. Jeg vet ikke.
Men spør du meg om jeg angrer, -

- så gjør jeg det. Jeg skulle nok ha
kjempet mer for en varig fredsavtale.

5. mai 1996 var jeg tilbake
i velkjente omgivelser på Hilton Taba.

Jeg tenkte på de tre årene som var gått
siden første gang jeg traff Abu Ala i Oslo.

Siden da hadde livet blitt
preget av både håp og smerte.

Prosessen vi startet,
hadde overlevd store prøvelser.

Fra første dag i Oslo fram til mai 1996 -

- hadde vi hatt 1100 dager
med fredssamtaler.

Da vi tok farvel den dagen, ante jeg ikke at
det skulle bli mitt siste møte med Abu Ala -

- som sjefsforhandler for israelerne.

Hadde jeg visst det, ville jeg kanskje
ha sagt noe mer intelligent til ham.

Men alt jeg sa, var:
"Vi ses snart, min venn."

Nær 80 % av Israels 4 mill. velgere
strømmer til valglokalene.

Alle forstår at dette valget er viktig.

I Tel Avivs forsteder stemte flest på Peres.

Fredsprosessen betyr et håp om
at han ikke må delta i en blodig krig.

I Hebron på Vestbredden
stemte bosetterne på Netanyahu.

Peres vil gi landet vårt til araberne.
Så selvsagt stemmer vi på Netanyahu.

De som støtter Israels fredsprosess,
klynger seg til håpet om seier.

God kveld. Det er nå offisielt:
Det blir et maktskifte etter dette valget.

Benjamin Netanyahu blir statsminister.
Han fikk 50,4 prosent av stemmene.

Shimon Peres fikk 49,5.

Netanyahu skal nå holde sin seierstale.

Det er som når noen bygger en bro.
De bygger og bygger -

- noe som virkelig
kunne ha endret Midtøsten.

En slik mulighet kommer bare
hvert 100. år, og den ble sløst bort.

Jeg følte meg så ille til mote
da det hele raste sammen.

For jeg hadde det i hånden og tenkte:
"Dette klarer vi!"

Og så ...

Gikk det galt, og jeg skjønte
at det ikke ville skje i min levetid.

Antakelig ikke i mine barns levetid heller.
Kanskje i barnebarnas?

Heia Bibi!

Kjære støttespillere, kjære venner ...

Staten Israel staker i dag ut en ny kurs.

Osloprosessen ble aldri sluttført.
Ingen endelig avtale inngått innen 1999.

Siden 1996 har over 16 000
israelere og palestinere mistet livet.

Hirschfeld og Pundak fortsatte
å jobbe for fred. Pundak døde i 2014.

Etter Peres' valgnederlag i 1996
flyttet Singer til USA og forlot politikken.

I dag er han partner i et stort
advokatfirma i Washington.

Etter valget i 1996 ble Uri Savir
fjernet som fredsforhandler.

Han leder nå
en internasjonal fredsstiftelse.

Abu Ala ble den andre statsministeren
for de palestinske selvstyremyndighetene.

Han og Uri er fortsatt nære venner.

Hanan Ashrawi er kritisk til Oslo-avtalen,
som hun mener forlenget okkupasjonen.

Nabil Shaath og general Amnon Shahak
forble venner til Amnon døde i 2012.

Nabil satt ved ham på dødsleiet.

I 2003 kom Beilin med Genève-avtalen,
et utkast til en endelig fredsavtale.

Arafat godkjente avtalen, men ikke Israel.

Shimon Peres gikk bort i 2016.
Dette var hans siste intervju.

Er du fortsatt optimist? Tror du fortsatt
på fred mellom oss og palestinerne?

Jeg tror ikke det fins noe bedre alternativ,
verken for palestinerne eller for oss.

Det andre alternativet er vedvarende krig.

Men i krig fins det ingen seiere, bare ofre.

Ingen krig tar slutt
med mindre den erstattes av fred.