Copyright (C) NRK

En mann går bortover gaten i
Washington. Det er 25. november 1963.

Knust av sorg med
sammensunkne skuldre og bøyd hode.

Hans navn er Robert Francis Kennedy.

Med svigerinnen Jackie leder han an
i brorens begravelsesprosesjon.

Han vet lite om
den skjebnen han selv går i møte.

Kardinal Kushing har avsluttet sin
tale med en oppfordring om å holde -

- John Fitzgerald Kennedys minne
levende og bygge en ny verden.

Robert Francis Kennedy er den som
må føre arven videre. Men hvordan?

Dette spørsmålet tynger ham
på denne novemberdagen i 1963.

Dagen etter Kennedys død tar vise-
president Lyndon B. Johnson over.

Samme dag flytter han inn
i det ovale kontor i Det hvite hus.

John F. Kennedys bror, som alle kalte
Bobby, fortsatte som justisminister.

Men Johnson var raskt ute med å minne
ham om hvem som nå var sjefen.

Han fjernet den direkte telefonlinjen
de to brødrene hadde benyttet.

Presidenten og justisministeren
hadde aldri likt hverandre.

Bobby så på Johnson som en som
urettmessig hadde tatt brorens plass.

Det neste presidentvalget skulle
avholdes 4. november 1964.

På det demokratiske konventet fikk
Johnson bekreftet sin posisjon -

- som JFKs rettmessige etterfølger.

Johnson ville ikke ha Bobby ved
sin side som visepresidentkandidat.

Han fikk lagt Kennedys tale
mot slutten av konventet.

Det er et privilegium og en ære -

- å presentere dere
for hans bror, Robert Kennedy.

Den stående ovasjonen
varte i 22 minutter.

Robert Kennedy bare sto der, målløs.

Med et sjenert smil klarte han så
vidt å skjule hvor beveget han var.

Han snudde seg
som om han så etter storebror.

Men nei, det var ham de jublet for.

Jeg ønsker bare å ta ordet et øyeblikk.

Jeg vil takke dere alle for alt dere gjorde
for president John F. Kennedy.

Men han var der for å hedre
minnet etter John F. Kennedy.

Demokratenes konvent ble avsluttet
med en film om presidentens liv -

- mens Bobby sto
i kulissene og gråt.

Han innså at Kennedy-familien
var mer populær enn noen gang.

Han sa at han ville
trekke seg som justisminister -

- for å stille til valg
som senator for New York.

Bobby så ut til å planlegge
å overta etter sin bror.

Dette er min første tur til Europa!
Jeg er så spent!

Bobby var ulik Kennedy-guttene.
Som barn var han puslete og tander.

Selv faren kalte ham for en spjæling.

Faren hadde neppe tenkt seg at hans
tredje sønn kunne bli USAs president.

Bobby var patriot og hengiven
katolikk. Han sto sin fromme mor nær.

Etter jusstudiene giftet Robert F.
Kennedy seg med Ethel Skakel.

Dette var i juni 1950. Han var den
første av brødrene som giftet seg.

Ethel passet perfekt inn i Kennedy-
klanen. Hun var morsom og sporty -

- og ble tatt varmt imot av familien.
Sammen fikk paret hele 11 barn.

John Fitzgerald,
som i familien bare ble kalt Jack, -

- stilte i senatsvalgkampen
i Massachusetts i 1952.

Bobby jobbet som advokat, men la alt
til side for å lede brorens valgkamp.

Arbeidet gjorde ham upopulær, men han
brydde seg bare om å få broren valgt.

Bobby gjorde seg kjent
som nådeløs jurist -

- i McClellan-komiteens
antikorrupsjonsarbeid.

Herr Hoffa, har du opplysninger ...

Kampen mot den mafiatilknyttede
fagforeningslederen Jimmy Hoffa -

- tilfredsstilte hans
sterke rettferdighetstrang.

-Ikke si at jeg er kommunist!
-Ellers ville du ikke sagt det!

Bobbys hat mot organisert krimi-
nalitet skulle vedvare hele livet.

Dette kan ha vært
medvirkende til drapet på JFK.

Jack var en av demokratenes
mest talentfulle politikere.

Han hentet inn Bobby
når det gikk mot valg.

Bobby var en effektiv valgkampleder,
både i 1956 og i 1960.

Jack var den plettfrie kandidat utad.
Bobby var bølla på bakrommet.

Med skitne triks manipulerte
han presse og demokrater.

Han fikk rykte på seg for å være
arrogant råskinn og nådeløs skurk.

Eller som den fremtidige president
Johnson uttrykte det: en liten dritt.

Bobby svarte at politikk ikke
var noen skjønnhetskonkurranse.

Han var hovedarkitekten
bak valgseieren i 1960, -

- som førte til at Jack ble den 35.
presidenten av De forente stater.

Han har bevist sine evner
i nesten ti år i offentlig tjeneste, -

- som advokat for justisdepartementet,
som rådgiver for Hoover-kommisjonen, -

- og sjefrådgiver for senatskomiteen
mot korrupsjon blant arbeidsgivere.

Bobby ble utnevnt
til justisminister -

- og ble nå den nye presidentens
personlige vaktbikkje.

Som JFKs høyre hånd var han
å anse som en skyggepresident.

Om Jack trengte å få noe gjort,
spurte han bare Bobby.

Fra 1961 til 1963
kom de store krisene:

Cubakrisen, byggingen av Berlinmuren
og opprørene i L.A.s fattige bydeler.

Statsmannegenskapene Bobby utviste,
ga ham et godt grunnlag -

- da han senere skulle fremstå som en
verdig etterfølger etter sin bror.

Han skjermet Jack gjennom
presidentens private skandaler.

Han sto imot press fra FBI-sjef
J. Edgar Hoover, samtidig som -

- han samarbeidet med Hoover om
å avlytte meningsmotstandere.

De to gjorde også forsøk på å drepe
Cubas statsminister Fidel Castro.

Men Bobby mislyktes i
å forutse drapet på JFK i Dallas.

4. september 1964 innledet Bobby
senatsvalgkampen i Albany.

Nå var det han som var kandidaten.

Fra nå av skulle han
befinne seg i rampelyset.

Folk strømmet til for å få et glimt
av den avdøde presidentens bror.

Bobby hadde ingen plan,
bare vage løfter.

Han ville redusere arbeidsløsheten,
gi de fattige tak over hodet -

- og kjempe for
minoritetenes rettigheter.

Han framsto som en litt
forsagt og klossete guttunge.

Han var fryktelig sjenert,
livredd for folkemasser.

Brorens spøkelse fortsatte å hjemsøke
ham. Bobby snakket alltid om ham.

Jeg kommer for å be dere om hjelp.
President Kennedy holdt valgkamp her.

Akkurat som president Kennedy ba om
deres hjelp, og dere støttet ham i 1960.

Robert Kennedy bare leste opp talene
sine. Han manglet sin brors karisma.

Privat sa han: "Alle er kommet på
grunn av Jack, ikke på grunn av meg."

Og ti dager ut i valgkampen
slo fortiden tilbake på ham.

Bobbys rolle i McCarthys anti-
kommunistiske korstog ble ofte nevnt.

Mange lurer på
om du vil redegjøre for -

- ditt standpunkt i McCarthy-høringene og
utrenskingen utført av Joseph McCarthy.

Bobby måtte forklare seg.

Jeg var ikke involvert i
McCarthys kommunisthøringer -

- mens jeg jobbet i komiteen.

Om det bare var én kommunist i UD,
ville det være én for mye.

-Jeg blir behandlet annerledes.
-Det gjør du ikke!

Jeg var uenig i det de gjorde,
og jeg forlot komiteen.

I ung alder holdt jeg fast
ved en prinsippsak.

Tre uker ut i en kaotisk valgkamp ba
medarbeiderne ham om å være seg selv.

Tross alt var det han som var i live.
Broren var borte.

Robert ristet melankolien av seg og
satte i gang med en reell valgkamp.

Det tok ikke lang tid før han var
sin avdøde bror opp av dage.

Målet hans var å reformere USA -

- og følge opp og
gjennomføre brorens mange løfter.

En ny Robert Kennedy sto
og hamret inn sitt budskap:

"Jeg trenger dere.
Gi meg en hjelpende hånd."

I møte med rasedelte bydeler
kom Bobbys harme tydelig fram.

Han var justisminister
under opptøyene i Alabama -

- og hadde advart broren om hvor
alvorlig raseproblematikken var.

Men den gang var broren mer kynisk.
Han trengte de hvite stemmene.

Så hvem tok kennedyene parti for? De
undertrykte svarte, eller de hvite?

Bobby hadde en drøm om et humant
samfunn med omsorg for de svake.

Han ba amerikanerne om
å drømme det umulige.

Den svarte befolkningen
var på hans side.

Han så nesten ut som en predikant
der han strakte hendene mot dem.

Han lovet at sammen kunne de
gjøre samfunnet til et bedre sted.

We shall overcome.

We shall overcome.

We shall overcome one day.

Jeg er så glad for å være her.

Familien var der.

Mine tre yndlingsbarn:
David Kennedy.

Dette er ... Michael Kennedy!

-Og dette er ...
-Kerry Kennedy.

Barna David, Michael og Kerry, samt
kona som ventet deres niende barn.

Men meningsmålingene viste at han
lå bak sin republikanske motstander.

Han måtte sette inn støtet for å få
den hvite middelklassen på sin side.

På valgdagen 03.11.1964 tok han
barna med i dyrehagen i Bronx.

Og Bobby ble valgt til senator
for delstaten New York.

Mens Johnson ble valgt til
president med 61 % av stemmene.

22. november, årsdagen for attentatet
på JFK, besøkte Bobby brorens grav.

En journalist spurte
hva han savnet mest.

"Rett og slett
at han er borte", svarte han.

4. januar 1965
tok Bobby plass i Senatet -

- med sin yngre bror,
senator Ted Kennedy.

De andre senatorene mislikte
at denne jyplingen ble omringet -

- av journalister bare fordi han var
den avdøde presidentens bror.

Det eneste stedet han kunne slappe
av og være seg selv, var hjemme.

Omgitt av glade, bråkete barn
leste han sine favorittforfattere.

Camus, Sofokles,
Hemingway og Goethe.

Favorittsitatene
noterte han i notisboken sin.

-Vi kan gå på skøyter.
-Skal vi treffes til lunsj?

51st Avenue,
hvis vi skal gå på skøyter.

Hans niende barn, Max,
ble født i januar 1965.

Bobbys tro drev ham fremover -

- i kampen mot
det han så på som mørkets krefter.

Men dette gjorde ham og familien
til hatobjekter for de kriminelle.

Gangstere som Jimmy Hoffa, korrupt
fagforeningsleder som feiret -

- da presidenten døde, og som
næret grenseløs forakt for broren.

Han fremmer sine personlige ambisjoner.

Og han er en bortskjemt skittunge som
mener at alle må føye seg etter ham.

Han var ingen god justisminister
og blir nok en enda verre senator.

Hvis han blir USAs president,
får vi antakelig en fascistisk regjering.

Kennedy-brødrene snudde sent
i synet på Vietnamkrigen.

Men Bobby var en ihuga antikommunist.

Mennesket skulle gis
forrang over systemet.

Han hadde ikke snudd i synet
på krigsinnsatsen i Vietnam, -

- som broren hadde igangsatt,
selv om dette nå var Johnsons krig.

Våren 1965 ville Johnson
knuse kommunistene.

Han trappet opp krigsinnsatsen.
185 000 soldater ble det året -

- til den hengemyren
Vietnam var på god vei til å bli.

Hvite middelklassemenn ble spart -

- i kraft av å være
studenter eller familiefedre.

Svarte menn, unge arbeidere og ungdom
fra dårlige kår ble sendt i strid.

Og de syntes slett ikke
det var rettferdig.

Privat uttrykte Bobby skepsis, men
var ikke klar til å si noe offentlig.

Derimot ønsket han å innlede
forhandlinger med Vietcong.

Sommeren 1965 eksploderte
den svarte bydelen Watts i L.A.

I seks dager sto demonstranter
og nasjonalgarden mot hverandre.

Opptøyene var en vekker
for det amerikanske samfunnet.

30 000 mennesker med våpen og
brannbomber ble møtt på brutalt vis.

De ble slått til døde
og skamfert av politihunder.

I de rykende ruinene
lå det 35 døde igjen.

For Bobby holdt det ikke
lenger bare med ord.

Han svarte at politiet måtte
gå foran med et godt eksempel.

At folk måtte se på
årsakene til opptøyene -

- og arbeide for å gjøre noe med
den underliggende misnøyen.

Han stilte seg på linje
med Martin Luther King -

- som begynte på sin marsj fra Selma
og ytret sin støtte til protestene.

Hvor mye lenger?
Hvor lenge? Hvor lenge?

Hvor lenge?
Hvor lenge?

Men King husket hvor
avventende Kennedy hadde vært.

Han lurte på om de rike skjønte
hvordan minoritetene hadde det.

Ettersom volden spredte seg i landet,
ble Bobby stadig tydeligere:

"Hvordan kan svarte unngå
å bli frustrert når butikkene er" -

- "fulle av vakre biler og elektriske
artikler de aldri har råd til?"

Han var en alternativ stemme
i 60-tallets samfunnsdebatt.

Han fordømte ikke
radikaliseringen av de svarte.

Han så på den som
jakt etter verdighet.

Hvordan kan folk bli integrert uten
midler til å leve et anstendig liv?

Hvis man er ufaglært eller ikke har fullført
videregående, er det vanskelig å få jobb.

"Kan vi bruke 24 milliarder dollar på
å gi vietnameserne friheten," -

- "må vi kunne bruke en brøkdel på
å sikre menneskers fremtid her."

I Brooklyn lå en bydel nede for
telling. Folk var lei alle løftene.

Her var det fullt av unge svarte
menn, alle arbeidsledige og sinte.

Gutten Ricky Taggart
kunne ikke tro sine egne øyne.

Der sto plutselig Robert F.
Kennedy og snakket til ham!

Ricky tok senatoren
med til barnehjemmet og viste -

- hvordan det var å vokse opp
omringet av vold og sult.

Bobby ville se alt med egne øyne.

Snakke med barna, motivere dem
til å jobbe med skolearbeidet, -

- for deres egen,
for familiens og for landets skyld.

Han var sjokkert over det han så. Men
det gjorde ham tryggere i sin sak.

Han startet Bed-Stuy-prosjektet.

Det skulle gi arbeidstrening,
anstendige boforhold og håp.

Men det ville ta sin tid.

Vi vil trenge private investorer.
Jeg håper på utvikling av prosjekter her.

Under en antidiskrimineringsmarsj
ble Martin Luther King -

- angrepet av hvite rasister
rett foran TV-kameraene.

Bildet av Amerika
begynte for alvor å falme.

Vi skal ta King!
Vi skal ta King!

Midt i all rasevolden tok Bobby
i juni 1966 imot en invitasjon -

- fra en sørafrikansk
studentorganisasjon.

Der nede, i kampen mot apartheid,
hadde en Kennedys ord tyngde.

Som Johnsons hovedmotstander tok
han opp situasjonen i hjemlandet.

Det var sent på kvelden. Men
tusener tok imot ham i Johannesburg.

Jeg er glad for at dere kan
skrive skiltet "Yankee, dra hjem!"

I mitt eget hjemland USA har jeg
ofte sett mye verre skilt enn det.

Jeg er kommet hit for
å høre alle typer meninger.

Jeg er kommet for å lære hva vi sammen
kan gjøre for å møte vår tids utfordringer.

Han formidlet et klart budskap til de
svarte som led under et hvitt styre.

Menn og kvinner som ble marginalisert
bare på grunn av hudfargen.

På universitetet i Cape Town
talt han om frihet for alle.

Han snakket om
diskrimineringen i USA -

- av italienske, jødiske
og polske innvandrere.

Ydmykelsen hans irske
slektninger hadde opplevd.

Men da han snakket om USA,
snakket han også om Sør-Afrika.

Han sendte en tydelig beskjed til
dem som led under apartheidstyret.

Jeg refererer til USA.

Turen ble avsluttet
i townshipen Soweto.

Han var den første hvite politikeren
som besøkte bydelen.

Innbyggerne stimlet rundt ham.

Klarte ungene å røre ved ham, strakte
de hendene i været som et trofé.

Bobby dro hjem, styrket i troen på å
kjempe for en mer rettferdig verden.

For en så urettferdig verden ville
han ikke overlate til sine barn.

Bobbys rådgivere foreslo i mars 1966
at han skulle besøke Delano.

Der utnyttet hvite bønder skamløst
ulovlige meksikanske innvandrere.

På luselønn, elendig innkvartering,
uten rettigheter plukket de frukt.

"Hvorfor drar dere meg ned dit",
spurte Bobby. Men han dro.

Der møtte han lederen
for arbeiderne, Caesar Chavez.

Og han lot seg
begeistre og inspirere.

Alle ønsker et sted under solen ...

Chavez kjempet
fattige landarbeideres sak.

Som barn hadde han selv
måttet slite på markene.

Han var pasifist,
tilhenger av ikke-vold og Gandhi.

Bobbys støtte ga Chavez legitimitet,
og han fikk tillit hos innvandrerne.

Chavez hadde aldri fått slik støtte
fra en hvit amerikansk politiker.

Hvis jeg aner at det blir opptøyer, -

- og det blir problemer om jeg ikke
stanser dem, stanser jeg dem.

-Vil du pågripe dem og tiltale dem?
-Absolutt.

Bobby stilte
sheriffen i Delano til veggs.

En sheriff som hadde trakassert
de ulovlige innvandrerne.

Han angrep sheriffen så hardt -

- at Chavez ble bekymret
for Bobbys fremtid.

Men Bobby var aldri
redd for karrieren.

-Pågripe noen som ikke har brutt loven?
-De er klare til å bryte loven.

Arbeiderne skaper problemer.
Hva skal vi gjøre?

Får jeg foreslå at sheriffen og
statsadvokaten leser USAs grunnlov?

Bobby mente
at teppebombingen av sivile -

- aldri ville føre
Vietcong til forhandlingsbordet.

Siden 66 hadde han krevd at bombingen
av Nord-Vietnam måtte opphøre, -

- selv om han visste at å kreve en
fredsavtale kunne skade saken hans.

31.01 på en privat reise til Paris
ble Kennedy tatt imot av de Gaulle.

... spille en viktig rolle for
å finne en fredelig løsning i Vietnam.

Hvis ikke det blir anerkjent
av talsmennene i Washington ...

Han presenterte
sine fredsforslag for generalen.

De Gaulle gjentok det han hadde sagt
til John: Kom dere ut av Vietnam.

Bobby hadde bestemt seg: Han
måtte gå ut offentlig mot Johnson.

Da han kom hjem, var presidenten
rasende. Bobby ble innkalt.

"Du og dine venstreorienterte venner
vil få amerikansk blod på hendene."

"Jeg skal knekke deg! Du er ferdig."

Det var den siste dråpen.

Han gikk ut offentlig og krevde
at bombingen skulle opphøre.

Vi er klare til
å forhandle om en uke.

En legende var skapt. For de svakeste
var han en romantisk antihelt.

Halvt bråkmaker, halvt dommer. En de
kunne projisere sine drømmer på.

I mars 67 utfordret den svarte
aktivisten Marion Wright senatorene -

- til å besøke Mississippi-deltaet
for å ta lidelsene i øyesyn.

Bare Bobby tok turen. Han landet
i Jackson i Mississippi 9. april.

Her bodde folk i stinkende slum, uten
vann og strøm. Det liknet 3. verden.

Barnedødeligheten var dobbelt
så høy som landsgjennomsnittet.

Bobby var ikke opptatt av kutyme.
Han satte kursen mot barna.

Gjennom samtaler med dem dannet han
seg et inntrykk av tingenes tilstand.

-Hva spiste du til lunsj?
-Jeg har ikke spist lunsj.

En gråtkvalt mor fortalte at de bare
hadde råd til to måltider om dagen.

-Har de spist lunsj?
-Jeg kan kun gi dem to måltider om dagen.

Der satt han blant de fattigste. Barn
med mager oppblåst av feilernæring.

Han bare strøk dem over kinnet. "Jeg
hadde ikke klart det", sa aktivisten.

Men han gjorde det.
Hun merket det.

Han trengte dem
like mye som de trengte ham.

"Alt jeg har gjort,
har vært meningsløst."

"Hvis ikke jeg redder disse barna,
hvem vil da gjøre det?"

Da han kom hjem, sa han:
"Dere aner ikke hva jeg har sett."

Han fortalte ikke barna sine om -

- da han holdt
et døende barn i armene og gråt.

Jeg har vært i Mississippi-deltaet. I
vårt eget land sulter vårt eget folk i hjel.

Jeg har sett folk
i Øst-Kentucky uten nok mat.

Vi vet at noe er galt,
at noe er uakseptabelt.

Og vi vet at vi kan gjøre noe!

Men i dette engasjementet for
vanskeligstilte ble en ny Bobby født.

En som minnet om den Bobby han en
gang var. Et fromt, uegennyttig barn.

Skulle han stille opp i det
demokratiske primærvalget?

Presidentvalget var bare
få måneder unna.

Bobby fryktet å skulle møte en stadig
mer aggressiv Lyndon B. Johnson.

Teddy sa at han burde
vente til valget i 1972.

Det sto mye på spill.
Bobby var svært usikker.

10. mars 1968 fløy han til
California for å støtte Chavez.

På flyet hadde han
allerede bestemt seg.

Han ringte Ethel fra flyplassen
i Delano. "Jeg stiller."

Men han sa ingenting til pressen.

Det kommer rapporter fra Washington
om at du stiller til valg mot Johnson.

Jeg har ingen planer om
å endre uttalelsen min.

Jeg er her på grunn av streiken i Delano
for Chavez og drar tilbake i ettermiddag.

Kunne han mobilisere arbeiderne
og de mange millioner fattige, -

- kunne han slå Johnson.

Jeg kommer hit som amerikansk borger
for å ære det han har gjort, -

- ikke bare for denne delstaten,
men for alle USAs delstater.

Chavez og hans folk sultestreiket.
Bobby så at vennen var svekket.

Og han tok nattverd med dem.
De to delte også den sterke troen.

Chavez så at Bobby hadde sår i
hendene etter alle håndtrykkene.

Utenfor Senatet erklærte Bobby
at han stilte som presidentkandidat.

Det gjorde han med de samme ordene
broren hadde brukt åtte år tidligere.

Jeg kunngjør at jeg stiller
som presidentkandidat.

Jeg stiller ikke for å være motkandidat,
men for å legge frem en ny kurs.

En kurs for å få slutt på blodsutgytelsen
i Vietnam og i byene våre.

En ny kurs for å jevne ut
ulikhetene mellom svart og hvit, -

- mellom rik og fattig, ung og gammel
i dette landet og i resten av verden.

Vietnamkrigen og rasespørsmålet
skulle bli hans to viktigste saker.

USA står for håp
i stedet for håpløshet, -

- for forsoning mellom mennesker i
stedet for økende risiko for verdenskrig.

Etterpå dro Bobby til Boston for å
delta i paraden på St. Patricks Day.

Neste dag spiste han lunsj
med svigerinnen Jackie.

Etterpå utbrøt hun: "Vet dere
hva som vil skje med Bobby?"

"Han vil bli skutt,
akkurat som Jack."

Neste dag skulle han tale i
Kansas City for 12 000 mennesker.

Det ble følelsesladet da Bobby holdt
første tale som presidentkandidat.

For å ta inn konkurrentenes forsprang
dekket han 13 delstater på 10 dager.

Det første delstatsprimærvalget
ble avholdt 7. mai i Indiana, -

- et av Ku Klux Klans kjerneområder.

Overalt ville folk gjenoppleve even-
tyret Kennedy-æraen representerte.

Foran et fjernsynspublikum på titalls
millioner fikk man se en Kennedy -

- som klarte
å oppildne forsamlingene.

Han fikk blod på tann. Han ville røre
ved folk, omfavne og snakke med dem.

Han ville gi en stemme til
de som ikke ble hørt.

Være deres predikant og profet. Han
måtte få folk til å dele optimismen.

Tro at han var en redningsmann.
Men i sørstatene var det ikke slik.

De omtalte ham som lillebror og så på
ham som opportunist og folkeforfører.

Jeg tror ikke vi kan
gjøre så mye som før.

26. mars var han i Portland. Der
ble han tatt imot som en filmstjerne.

Og han var klar i sin sak: Johnson
var ansvarlig for alt som var galt.

Da Bobby landet i New York 31. mars,
hadde Johnson trukket kandidaturet.

Jeg vil ikke søke gjenvalg
eller godta ny nominasjon av meg -

- til en ny presidentperiode.

Bobbys kandidatur og demonstrasjonene
hadde fått Johnson til å trekke seg.

Men presidenten ville innlede
samtaler med Vietcong.

Bobby mistet et av sine viktigste
trumfkort i valgkampen.

Det var tydelig at Johnson var på
parti med Kennedys motstandere.

To dager senere
dro Bobby til Philadelphia.

Han fortsatte å hamre inn
budskapet: fred i Vietnam.

Ingenting er viktigere
enn fred i Vietnam.

15 000 velgere fikk et kjærkomment
gjensyn med en Kennedy.

4. april landet Bobby i
et regnfullt Indianapolis.

Der fikk han vite
at Martin Luther King var drept.

Politiet ba ham holde seg
unna de indre bydelene.

Men han måtte formidle
nyheten til folkemassen.

Vet de om Martin Luther King?

Kan dere senke plakatene?
Jeg har svært triste nyheter til dere, -

- alle medborgere, og alle
som elsker fred over hele verden.

Og det er at Martin Luther King
ble skutt og drept i kveld i Memphis.

Martin Luther King viet livet sitt -

- til kjærlighet og rettferdighet
mellom medmennesker.

Han døde for den saken.

Det brøt ut opptøyer over hele
landet. 110 byer sto i flammer.

39 mennesker omkom,
og 2000 ble skadet.

Men Bobby hadde stillet raseriet i
Indianapolis. Der forble det rolig.

Valgkampen fortsatte i Cleveland.
Han skulle tale om økonomi.

Du var i gettoen i går.
Er ikke det farlig?

Nei, jeg har et ansvar.

Men han hadde skrevet en ny tale.
Han ville heller snakke om vold.

Jeg taler til dere under andre
omstendigheter enn jeg hadde trodd -

- for bare et døgn siden.

Dette er en vanærens og en sorgens tid.

Han sa at vold ble avlet
av feighet og dårskap.

"En snikskytter er en feiging,
ikke en helt."

"En ukontrollert mobb
er et sykdomstegn."

Ingen martyrers sak har blitt
stanset av en attentatmanns kuler.

Ingen urett har blitt rettet opp
av opptøyer og sivil ulydighet.

En snikskytter er en feiging,
ikke en helt.

Og avsluttet med et sitat.

Abraham Lincoln sa: "Blant frie menn
fins det ingen vellykkede anmodninger" -

- "om å gå fra nominering til likvidering."

"Og de som bruker slike anmodninger,
er sikre på å tape sin sak."

Flyselskapene nektet
å frakte Martin Luther Kings lik.

Bobby sørget for
å få fløyet liket hjem privat.

Robert ville gi dem som hadde minst,
det han selv hadde nytt godt av.

Gjør som grekerne skrev:

"Temmer man menneskets råskap,
gjør man livet bedre for verden."

Valget var bare to uker unna. Under-
privilegerte flokket seg rundt ham.

Bobby ble utsatt for
en nesten hysterisk heltedyrkelse.

Larven var blitt en sommerfugl. Han
som før var et idol, ble en messias.

Han ville at alle
skulle få røre ved ham.

For Kennedy-klanens kandidat sto og
falt alt med det første primærvalget.

Tapte han,
ville han trekke seg fra politikken.

7. mai vant han primærvalget med 42 %
av stemmene og 90 % av de svarte.

14. mai vant han Nebraska med 51 %.

Han hadde
hele verdenspressen i hælene.

Da en journalist spurte om han var
redd for å bli drept, smilte han.

Han nektet all form for beskyttelse.
Han la livet i skjebnens hender.

Neste runde var i Oregon,
en delstat med få svarte velgere.

Det var et langt
vanskeligere publikum.

Vi har nye problemer. Dette er
et gavmildt, medlidende land.

Ikke vold, lovløshet eller uro. Jeg
tror vi har store problemer i landet.

Her så de på ham
som en som belærte dem -

- om fattigdom, arbeidsledighet og
selvmordsrater i urbefolkningen.

Rådgiverne ba ham tone ned budskapet
for ikke å provosere middelklassen.

Så snakket Bobby til dem om
rettferdighet og undertrykkelse.

Men han unngikk
å snakke om rasespørsmålet.

Han var fortørnet over ryktene
som ble spredt fra Det hvite hus -

- om at han som justisminister hadde
spionert på Martin Luther King.

Motstanderne prøvde å diskreditere
ham i svarte velgeres øyne.

Han var ensom og sårbar. Bare 42 år
gammel var han sliten og medtatt.

Og det var kommet furer
i det guttaktige ansiktet.

Bare i kona Ethels selskap
kunne han slappe helt av.

"Jeg er ikke god nok", kunne han
si til henne. "Jeg er ikke Jack."

28. mai vant en av hans demokratiske
motstandere primærvalget i Oregon.

Det var første gang
en Kennedy hadde tapt et valg.

Kennedy-kampanjen fikk seg en nese-
styver. Neste dag gjøv han på igjen.

Så tapte han enda en gang,
i Los Angeles uka etter, 4. juni.

Han viste seg mer og mer offentlig
for å slå fast hvor populær han var.

Tross hans iboende frykt
kastet han seg ut i folkemengdene.

De rev av ham skjorte,
slips og mansjettknapper.

Han tok piller
for å holde det gående.

Men det gjorde ham
til et mareritt å omgås.

Hans nagende tvil fikk ham til stadig
å endre på plakater og slagord.

De hadde nå valgkamputgifter på
nesten en million dollar i uken.

Bobby fremsto som det store
håpet for en hel generasjon.

Han lovet dem at innen 20 år ville
en svart mann bli president i USA.

Og han avsluttet talene med
dramatikeren G.B. Shawns ord:

G.B. Shaw sa en gang: "Noen mennesker
ser verden slik den er, og sier "hvorfor"?

Jeg drømmer om nye ting og sier:
"Hvorfor ikke?"

Jeg ber om deres hjelp til
å forandre USA.

Nå skulle det hele avgjøres i L.A.

Men ble han valgt, var han redd
han ikke hadde midler eller makt -

- til å gjennomføre alle valgløftene.

2. juni kunngjorde Ethel
at hun var gravid med deres 11. barn.

Dagen etter gjennomførte han
sin siste innspurt.

Han gikk gjennom de fattige bydelene
og erklærte: "Dette er mitt folk."

Han hadde knapt stemme igjen.
I håndflatene var det åpne sår.

Da noen kinaputter eksploderte,
trodde alle det var skudd.

Men Bobby motsatte seg beskyttelse,
bortsett fra livvakten Bill.

Situasjonen var svært anspent.

Los Angeles er
Resurrection City for meg.

Primærvalgdagen var Bobby
i Disneyland med familien.

Tapte han, skulle han
tilbringe mer tid med barna.

Men han vant, og seieren var klar.
46 % av stemmene.

Samme dag vant han
nominasjonen i Sør-Dakota.

Han hadde alltid
støttet urbefolkningen.

Nå møtte de opp for å støtte ham.

Takk til dere alle. Neste stopp
er Chicago. La oss vinne der.

Etter talen var han rolig:
"Jeg er ute av min brors skygge nå."

Med den seieren
var han også fri fra sitt eget grep.

Så, den samme kvelden, kvart
over tolv, fikk han to kuler i hodet.

Han ble gitt den siste olje.
Landet var i sjokk.

Enda en gang hadde
drømmen fløyet fra dem.

Senator Robert Francis Kennedy, -

- død kl. 01.44 i dag, -

- 6. juni 1968.

Han var 42 år.

Liket ble fløyet fra Los Angeles
til New York der han ble bisatt.

Så brukte et saktegående tog 12 timer
på å frakte kisten til Washington.

Han ble gravlagt sammen med sin bror
på æresgravlunden i Arlington.

Ved graven står et sitat fra
talen til studentene i Sør-Afrika:

"Hver gang et menneske retter
et slag mot urettferdighet," -

- "dannes det
en liten krusning av håp."