Copyright (C) NRK

Velkommen til første sending
fra New York. Vi har disse:

Sveriges utenriks-
minster er i FN-bygget -

- med Merkel og Obama,
men kommer snart til oss.

Arianna Huffington, en av
verdens fremste medieledere, -

- kommer for å fortelle
at man kan sove seg til toppen.

Filmstjernen Ethan Hawke
skal ha slitt med sceneskrekk.

Håper det er over.
Alle kommer litt for å møte meg, -

- men mest for å møte
vår gjest Bruce Springsteen.

Han kommer ikke
for å spille, men for å prate.

Hvem skal vi begynne med?

Norske tekster:
Kato M. Hansen / Bjørnodd Haave

Etter at Sveriges utenriks-
minister tiltrådte for to år siden, -

- har hun ikke gått
spesielt stille i dørene.

Denne uken har hun talt i FN.
Margot Wallström, velkommen.

Tusen takk.

Vi skal komme tilbake til det
at du ikke har gått stille i dørene.

-Et norsk uttrykk jeg ikke har hørt før.
-Og det er bare bra.

Nei, men FN ...

Hva foregår der borte nå?

Det er FN-uke.
FNs generalforsamling.

Og alle er der.

Hvert år i september
er det generalforsamling.

I år er det også et toppmøte
om migrasjon og flyktninger.

Det merkes i huset
ved at jo viktigere man er, -

- desto større delegasjon
har man med seg.

Som bærer permer og vesker
og sørger for å flytte folk unna.

Her er det presidenter
og statsministre og ministre og ...

Er din delegasjon sånn midt i mellom?

Den er liten.

Jeg hadde bestemt meg for -

- at mine medarbeidere aldri
skulle bære veskene for meg.

Jeg leste en bok om en politiker
som hadde bestemt seg for det.

Men de tar veska.

Med min kjempestore håndveske -

- vil det se kjemperart ut
på alle intervjuer og bilder.

For den er grotesk stor.

Gud vet hva som er lengst nedi den nå.

Men det er godt å få hjelp iblant.

Du har beskrevet deg selv som blyg.

Ja.

I disse store minglene.
Det er møter, så en del mingling.

-Hva skjer når f.eks. Obama kommer?
-Det går et sus ...

Først kommer det inn
40 svartkledde vakter -

- og folk som skal sjekke sikkerheten.

Så vil naturligvis alle
ta en selfie eller et bilde.

Han har jo en stjerneglans
og en personlighet ...

-Er det en hakkeorden?
-Ja, og den er veldig streng.

-Hvor ...?
-I dag tenkte jeg:

Jeg har hørt så mye ...
Nå har jeg nådd en anselig alder.

Jeg har hørt så mye av dette før.

Det er det triste,
og det fasinerende, ved FN.

Vi trenger FN, vil ha FN,
klarer oss ikke uten det samarbeidet.

Men det å omsette ord i handling ...

Vi har hørt før at krig
og opprustning koster så mye mer -

- enn utdannelse og sånt
som kan føre til en fredelig utvikling.

Da du tiltrådte, -

- lanserte du begrepet
"en feministisk utenrikspolitikk".

Ja.

Det førte til at du ble verdensberømt, -

- for det uttrykket.

Det var mye ros og mye kritikk å få.

Kritiserte noen deg
ansikt til ansikt, for det begrepet?

Jeg har sitert Gandhi:

"Først ignorerer de deg," -

- "så ler de av deg, så kjemper
de mot deg, og så vinner du."

Det er det dette handler om.

Man må beskrive
hva det består av, hvorfor det er viktig.

Gjør man det, slutter de å le av en.

Jeg syns vi har fått respekt for det.
Det er noe så enkelt som å si -

- at kvinner skal ha
samme rettigheter som menn.

De skal være representert.
For vi utgjør halve jordas befolkning.

Og vi bør få vår del av ressursene -

- som skal tildeles
menneskene på kloden.

Du står ikke bare bak begrepet
"en feministisk utenrikspolitikk".

Du er også primus motor i et forum -

- for 31 kvinnelige utenriksministre.

Ja, og vi håper at vi skal bli enda flere.

Den siste er Aung San Suu Kyi.

Hva kan dere prate om der
som dere ikke kan prate om -

- med menn til stede?
-Et godt spørsmål.

Sist vi møttes, tok for eksempel
latinamerikanske kvinner opp -

- at når de driver valgkamp,
merker de et mye hardere klima:

Mange flere personangrep.
Mye mer om utseendet deres.

Mye mer av ...

Ryktespredning om dem som person.

Det er et nygammelt fenomen.

Kan ikke mannlige utenriksministre
være med og snakke om det?

Det skulle vi virkelig ønske.

Men dessverre tas det ikke opp
om ikke kvinnene gjør det selv.

Hvis Norges utenriksminister
Børge Brende gjerne vil være med, -

- får han slippe inn?
-Det er klart at han får være med.

Jeg ønsker jo at disse sakene
i like høy grad skal bli mennenes saker.

I ett tilfelle snakket
en kvinne fra et land -

- der kvinnene føder
i gjennomsnitt åtte barn, -

- med en annen utenriksminister -

- fra et land der de er nede
på drøyt ett barn pr. kvinne.

De kan snakke om
hvordan man løser det best mulig:

"Hvordan håndterer vi
mannlig dominans?"

"Hvordan er det med religionens rolle?"

"Har dere noen tips?"
Dette gjør vi best på denne måten.

Men Børge er velkommen.

-Han får være med?
-Hvis han veldig gjerne vil komme.

Vi stenger ingen ute.
Han er en bra fyr.

Du er et av fem søsken, Margot.

Hvordan ...?

Hvilken rolle tok du i søskenflokken?

-Det var et uventet spørsmål.
-Ja!

Jeg husker at jeg drev
lillesøstera mi ganske hardt.

Og jeg ble oppdratt
av mine tre storebrødre.

Det var ofte ganske fornedrende.
De kom og hentet meg på gøyale fester.

Hadde meninger om sminke.
Så de holdt orden på oss.

Jeg spør jo litt fordi ... Jeg har
følelsen av at du ikke er konfliktsky.

Nei, men jeg syns også
jeg er en person som virkelig vil ...

-Jeg liker kompromisser.
-Ja, men ...

-Jeg søker ikke strid for stridens skyld.
-Nei, sånn er det ikke.

Men etter at du ble utenriksminister,
har det vært mer konflikt, kan man si ...

Mer konflikt enn mange
av dine forgjengere stelte i stand.

Og kanskje kolleger.

Du er for eksempel utestengt fra Israel.

Sveriges forhold
til Saudi-Arabia er dårlig. Og Tyrkia.

-Det har vært noen hendelser.
-Ja, men man skal ikke overdrive det.

Min forgjenger var også mislikt av Israel
og ble beskrevet på omtrent samme vis.

-Var han utestengt også?
-Jeg vet ikke.

Jeg anser meg ikke som utestengt,
men at vi diskuterer når jeg kan komme.

Og jeg tror det vil skje.

Men det er jo et resultat av
at vi har tatt en modig beslutning:

Å anerkjenne Palestina.

De bruker oss for å vise hva som
kan skje med andre som følger etter.

Så du føler deg som
mer politiker enn diplomat?

Jeg tror
moderne diplomati ikke bare er -

- å ta bilde av seg selv på en flytrapp -

- eller å si ting som ikke betyr noe.

Det er også å tørre å utfordre når det
trengs, i saker som er så viktige for oss.

Som det står i en sang:

Jeg har fått både ros og ris,
og det er kanskje reisens pris.

Ellers er man en lort,
som Astrid Lindgren sa.

Margot Wallström, tusen takk.

Bruce Springsteen kommer senere.
Nå skal vi invitere inn Ethan Hawke.

Etter "Dead Poets Society" har han
høstet en rekke Oscar-nominasjoner -

- for bl.a. "Before Sunrise",
"Training Day" og "Boyhood".

Nå har han sadlet opp for sin første
western: "The Magnificent Seven".

En av Connellys skarpskyttere:

Doug, dødens engel!

Gjør som ham; han er en legende.

Stilig skyting.

Filmen har premiere i dag.
Ta godt imot Ethan Hawke.

Hei!
Står til?

Artig!
Takk skal du ha.

-Flott å ha deg med.
-Tusen takk.

-Fin T-skjorte.
-Jeg skal på TV med The Boss ...

Den er litt trang.

Den tilhører kona mi.
Hun sa jeg måtte ha den på meg.

-Den kler deg.
-Takk.

Vi så nettopp et klipp
fra "The Magnificent Seven".

Er du skarpskytter i virkeligheten også?

-Skjøt du selv der?
-Ikke spør om det!

Det flotte med film er at man
får føle seg som ekspert på alt.

Under innspillingen
skjøt jeg med løspatroner -

- mot dukka utpå enga,
som var full av små sprengladninger.

De gikk av hver gang jeg skjøt,
så jeg følte meg som en mesterskytter.

Jeg ble født i Texas.
Vi bodde i Fort Worth.

Om sommeren var jeg på YMCA-leiren,
og der lærer man å skyte med våpen.

Jeg var raskest på avtrekkeren
i gruppa tolv år og yngre i den leiren.

Så jeg er i og for seg kvalifisert.

Å spille i en westernfilm
var en guttedrøm for deg?

Ja. Faren ved sånt er at det
sikkert føles som en drøm for alle.

En nyversjon av en Hollywood-western
av den gamle skolen lages ikke ofte.

-Især ikke med et talent som Denzel.
-Denzel Washington.

Han er en stor, stor skuespiller.

At han ledet ensemblet,
var skikkelig spennende.

Faren var at vi skulle spille cowboyer
hele tida. Man vil også lage en god film.

Det er så gøy å ri på hest og skyte
med våpen. Nesten litt karneval.

Tror du ...?
Du har spilt i en western før.

-Må man nå en viss alder for å ...?
-Man må ha noen furer i ansiktet.

Ha gjort seg fortjent til
å sitte i salen og være cowboy.

Innspillingen tok fem måneder.

Så mange menn og hester på ett sted
gir baremye testosteron og energi.

Og det var omtrent 40 grader der.

Det varvarmt.
Alle prøvde å være mest macho.

Jeg takket Gud hver kveld for at
jeg ikke hadde fått en hov i ansiktet.

Du sier du er 45.

Du begynte veldig tidlig.
For meg er du alltid "han unge".

-Bra.
-Ja, på en måte.

Men du er også en veteran i bransjen,
og nå begynner du å bli voksen.

Jeg har lest noe av det
folk skriver om filmen:

"Legenden Denzel Washington!
Den nye superstjerna Chris Pratt!"

"Veteranen Ethan Hawke" ...

Jeg vet ikke hva det betyr,
men det kan ikke være bra.

Du begynte jo veldig tidlig.
Og det gjorde faktisk du også.

Blir det en del av identiteten din
å være "han unge"?

For å være ærlig: ja, veldig.
Og det har skapt vansker for meg.

Som skuespiller
har man kontrakt med et agentur.

Rett etter "Dead Poets Society"
inngikk jeg kontrakt med ...

Robin Williams
skaffet meg mitt første agentur.

De representerte 500 skuespillere
eller noe sånt, og jeg var den yngste.

Fem år yngre enn den nest yngste.

Det blir ens selvbilde til slutt. Jeg har
båret det med meg: bildet av eleven.

Og hatt veldig god nytte av det.
Følt at jeg har lært i alle situasjoner.

Så skjedde det et skifte.
Noen regissører var yngre enn meg.

Det var vanskelig å tilpasse seg.

Det medfører ansvarlighet
å ikke lenger være lovende.

Man må ha oppnådd noe.
Man må spørre seg selv:

Har jeg oppnådd noe?
Må jeg slutte å lære i så fall?

Det er interessant å se
hvordan selvbildet påvirker oppførselen.

Bare vent til du får barnebarn.

Jeg har ei datter på 18,
og jeg vil veldig gjerne vente!

-Har du erfart det samme?
-Ja, men jeg fyller snart 62, -

- så jeg har allerede godtatt det.

-Jeg har også godtatt det.
-Du har lagd en dokumentar -

- der du er veldig åpen om
din sceneskrekk som skuespiller.

Hva var greia der?

-Er dette en psykiatrikonferanse?
-Det er meg. Vil du legge deg ned?

En skuespillers forhold til det å spille
endres utover i livet, som vi er inne på.

Da jeg var rundt 40, fikk jeg
høyere forventninger til meg selv -

- og til det jeg ville få til, og jeg følte
at jeg begynte å få dårlig tid.

Det skapte et slags press.

Jeg debuterte på Broadway
da jeg var 21, i et Tsjekhov-stykke.

Jeg gikk ut på scenen
uten den minste bekymring.

Jeg visste jeg ville være kjempegod.
Det var jeg ikke, men jeg syntes det.

Hvem ble du inspirert av i oppveksten?

Jeg spør fordi du også er forfatter.

Oversatt i Skandinavia.

Og regissør.

Hvem ble du inspirert av?

Veldig mange.
Det er så mye man blir påvirket av.

Jeg så aldri på kunst
som det å være skuespiller.

Faren min var matematiker.

Mora mi jobbet
med mye forskjellig, bl.a. undervisning.

De var ikke særlig glad i jobben sin.
Men kunsten kunne man søke tilflukt i.

Ikke spesifikt å spille teater, skrive,
komponere eller male, bare kunsten.

Alt sammen framsto som én fløy
i en bygning, og i den ville jeg være.

Først lenge etterpå ville folk
at jeg skulle spesialisere meg.

-John Cassavetes var en stor helt.
-Regissøren?

Han var en stor skuespiller også.
Og en strålende manusforfatter.

Kris Kristofferson var en stor helt.

Han skrev sanger på veldig høyt nivå,
og jeg syntes han var en flott skuespiller.

Sam Shepard syntes jeg var
fantastisk god i "The Right Stuff".

Jeg begynte å lese stykkene hans.
Folk som la hele seg i kunsten sin.

-Og så kom Bruce Springsteen.
-Med ny bok, som jeg reklamerer for.

Noe ved kjendisstatusen skaper
en glassvegg mellom en selv og andre.

Men man kan skrive med ærlighet,
og Bruce er ærlig som låtskriver.

Ærligheten knuser det glasset,
menneskeliggjør og kan være legende.

Folk liker tanken om
at noen er her oppe, andre her nede.

Kjendisstatusen skaper den veggen.

-Han er på vei. Kjenner du ham?
-Nei. Jeg møtte ham i gangen.

-Hadde du møtt ham før?
-Det var en gang en pinlig situasjon.

Man lærer seg
at kjendisstanden har visse regler.

Han ga meg en gang et kompliment
på en restaurant der jeg satt og spiste.

Men han gikk videre.
Jeg kjente igjen stemmen ...

Hva var komplimentet?

Jeg kan late som jeg ikke
husker det, men det gjør jeg!

Ikke vær blyg!

Det var en hyggelig, ærbødig gest.

Og jeg måtte naturligvis gå bort og si
hvor flott han var, og ødelegge måltidet.

Hvorfor behandlet jeg ham
som andre behandlet meg?

Det er ...
Samme det.

Det forferdelige er ...

Han kommer inn her snart.

-Men du må gå.
-Ja.

Jeg er veldig viktig.
Med viktige steder å være.

Vi er på Manhattan, og her er det andre
TV-program. Du skal til The Late Show?

Et annet talkshow,
men ditt er åpenbart best.

Åpenbart best.
Tusen takk for at du innser det.

"The Magnificent Seven"
går på kino i Norge og Sverige.

Mediemogulen Arianna Huffington -

- gjorde Huffington Post til en
av verdens største nettaviser.

I dag er hun mest opptatt av en
god natts søvn. Det er Niklas også.

Jeg gjennomfører
en søvnundersøkelse.

-Hva gjør du når du ikke får sove?
-Drikker.

-Hva sover du i?
-Treningsbukse og -trøye.

-Romantisk, hva?
-Spør ikke meg.

Din beste sovestilling?

-På sida.
-Samme her.

Med ansiktet mot armen, flatt ut,
for å beskytte meg mot angrep.

-Hvor ofte må du opp og tisse?
-Én gang.

Tre ganger om natta.

Jeg tisser før sengetid.
Og så neste morgen.

-Den rareste drømmen du har hatt?
-Vet ikke ...

Venninna mi var narkoman.
For hun ernormal.

Jeg var en bagel
og ble spist av bestevennen min.

Stopper folk
og svarer på disse spørsmålene?

-Ja. Du svarer jo også på dem.
-Ja, nemlig.

-Hender det at du sover naken?
-Når jeg og partneren har kost oss litt.

-Ligger du i skje?
-Ja.

-Liker du det?
-Ja.

-Du også?
-Ja.

-Hvor ofte må du opp og tisse?
-Hvorfor gjør du dette?

-Jeg er interessert i søvn.
-Du stiller rare spørsmål.

Jeg vet ikke.
Kanskje én gang, innimellom.

-Stort sett aldri.
-Aldri? Så bra for deg.

Takk.
Hyggelig å møte deg.

Søvnmangel er blitt en folkesykdom.

Ta godt imot forfatteren av "Søvn-
revolusjonen", Arianna Huffington.

Hyggelig å møte deg.
Velkommen, sett deg her.

-Takk for at du kom.
-For et artig intervju med folk på gata.

Det virker som folk
er interessert i temaet søvn.

-Det er viktig for oss alle.
-Nemlig, også for ministeren.

Ja visst.

Jeg tror du ...

Hvis jeg ikke tar feil, begynte
din interesse for temaet søvn -

- med at du våknet opp i en blodpøl.

Jeg fikk en kollaps
pga. søvnmangel og utmattelse -

- og slo hodet i skrivepulten.

Jeg kom til meg selv igjen i en blodpøl.

Jeg hadde brukket kjevebeinet.

Da begynte jeg å lese alt
som fantes av forskningsmateriale -

- om betydningen av søvn.

Som millioner andre trodde jeg -

- at for å lykkes og få gjort mye
var søvn noe man måtte gi avkall på.

Men alt av forskning
på søvn viser entydig -

- at et fåtall, pga. en genmutasjon,
klarer seg fint med tre-fire timer, -

- mens det store flertall
trenger sju til ni timer.

-Sju til ni timer?!
-Et sted innimellom.

Sju kan være topp. Jeg må ha åtte for
å gå på alle sylindrer. Noen må ha ni.

Men et sted imellom der, skal man
være fullt ut effektiv og til stede i livet.

Du har forsket mye på dette.

Hva skjer med kroppen hvis man får
for lite søvn over en lengre periode?

Det fins helt utrolig forskning på temaet.

Den mest dramatiske nye studien viser -

- at i motsetning til det
vi trodde i århundrer, -

- at hjernen er inaktiv når vi sover ...

Litt som å kjøre bilen
i garasjen og skru av tenningen.

Men søvnen er en periode
med frenetisk aktivitet i hjernen.

Når vi er våkne,
er hjernen oppmerksom.

Når vi sover, renses hjernen for alt
som har samlet seg i løpet av dagen.

Den kan bare renses mens man sover.

Skjer ikke det, blir det som vi
alltid spiser av en skitten tallerken.

Og hukommelsen vår blir dårligere.

Nå har de funnet en forbindelse
mellom søvnmangel og Alzheimers.

De kognitive evnene reduseres.

Immunsystemet forverres.
så man blir lettere forkjølt eller syk.

Så det påvirker
både vår fysiske og psykiske helse.

-Hvordan sover du?
-Som et barn:

Sover tre timer, våkner og gråter,
sover tre timer, våkner og gråter.

Nei, jeg har også
søvnproblemer noen ganger.

Jeg er flinkere til å våkne.

For jeg liker å svømme i kaldt vann.

-Du svømmer rett etter å ha våknet?
-Ja, vel ...

Nå liker jeg også
å ta en veldig kald dusj.

Om morgenen?
Har du en metode for å få sove?

Det har jeg aldri kunnet spørre en uten-
riksminister om før. Jeg griper sjansen.

Hva gjør du for å få sove? Du har
en utrolig travel, tidkrevende jobb.

Bestemmer du deg på et tidspunkt
for å slokke lyset? Hva med telefonen?

Vi får absolutt for lite søvn.

I min tid som sosialminister leste jeg
en del rapporter om søvnmangel:

Hvis man regelmessig
sover under seks timer ...

De fleste trenger jo sju til ni timer.

Da øker faren for å rammes av
veldig alvorlig sykdom med 50 prosent.

-Så det er virkelig veldig farlig ...
-Fikk det deg til å endre søvnvaner?

Jeg trenger min søvn.

Noen ganger prøver jeg meditasjon
som en metode for å få sove.

-Og jeg leser mye. Hjelper det?
-Å lese er veldig bra.

Men ikke jobbrelaterte ting.
Hvis du leser om tilstanden i verden ...

-Da får man aldri sove igjen!
-Har du det mørkt?

Så mørkt som mulig. Og kaldt.
Det liker du, så det går jo greit.

Ei av damene -

- ble spurt om hva hun sov i,
og hun sa treningstøy.

Å sove i det samme som man trener i,
er ikke bra, for da blir hjernen forvirret:

"Vi har på oss treningstøy.
Skal vi trene eller legge oss?"

Søvn bør forbindes med noe romantisk:

Ta på lekkert undertøy,
også om man sover alene.

Noe som tydelig signaliserer søvn.

Det kan jeg nok ikke.

Det ville føles veldig rart.

Ei spesiell T-skjorte,
som du ikke trener i.

-Sove-T-skjorta di.
-Og teddybjørnen din.

Jeg har på en måte en teddybjørn.

Saken er at jeg har
en liten gutt på ett år.

Og han er ingen tilhenger av søvn.

Han vil heller feste hele natta.

Hva skal jeg gjøre?
Bare ignorere ham?

Når han våkner,
kan han gå til soverommet deres?

-Snart, ikke ennå.
-Han våkner og begynner å gråte.

-Bytter du og kona di på?
-Jeg håper hun ikke ser på nå ...

Ja, naturligvis.
Hun er flinkere enn meg om natta.

-Våkner du av det?
-Ja.

Dette er løsningen min,
som du kanskje ikke vil like.

Jeg lover at barnet vil bli større
og slutte å gråte midt på natta.

Hvis du må opp tidlig for å dra på jobb, -

- mens kona di kan sove lenger,
må dere ha hvert deres soverom.

Det har vi allerede.

-Hvorfor våkner du av barnet da?
-Fordi ...

Sønnen min har litt av stemme.
Trenger jeg et større hus? Hotell?

Nei. Har du prøvd
støyreduserende hodetelefoner?

-Jeg har ikke gått til det skrittet.
-De små, som er som ørepropper.

Det fins noen som stenger ute all lyd.

Hva med presidentkandidatene i USA
akkurat nå? Tror du de får nok søvn?

Åpenbart ikke.

Donald Trump skryter av
at han bare sover fire timer.

Og våkner midt på natta
og retweeter Mussolini ...

Men han har alt som ifølge
American Academy of Sleep Medicine -

- er symptomer på søvnmangel:

Labilitet, humørsvingninger,
paranoide tendenser, uforståelig babbel.

Jeg bør si at han ikke er her,
så han kan ikke ta til motmæle.

Men det var også et problem med
måten Hilary Clintons valgkampstab -

- taklet lungebetennelsen hennes på,
noe jeg skrev om i spalta mi.

Vi har denne vrangforestillingen:

Selv med lungebetennelse
er det bare å kjøre på.

Især hvis man er kvinne;
ellers framstår man som svak.

Hun fikk diagnosen mykoplasma-
lungebetennelse på en fredag.

Samme kveld ble hun sendt ut for å tale
og gjorde valgkampens største feil -

- ved å si at halvparten av Donald
Trumps tilhengere var forferdelige.

Så bommet hun igjen to ganger
da hun prøvde å forsvare det.

Og så holdt hun på å falle sammen.

Vaktene måtte støtte henne
da hun skulle inn i bilen.

Det var på minnedagen for 11. september.
Videosnutten er blitt sett overalt.

To store problemer er skapt,
for hennes folk trodde visst -

- at man ikke trenger å sove eller hvile.
Man er en superkvinne eller supermann.

-Så vi presser kandidatene for hardt?
-Ja, på samme vis som med oss selv.

Mennesker er ikke maskiner.

Det er som når man forhandler
og er våken hele natta.

Sånn var det
da vi forhandlet om Kyoto-protokollen.

Jeg husker det fra Nederland.
Vi satt i et avstengt rom.

Presidenten sa:
"Nå sitter vi her. Vi låser døren."

"Og vi går ikke ut herfra
før vi er kommet til enighet."

Folk reagerer ulikt på sånt.

Noen begynner å le av ingenting.

Andre blir aggressive, mens noen sovner.

Det kommer alle slags reaksjoner
når folk ikke får nok søvn.

Og jeg syns det er en dum måte.
Kvinner ville ikke gjort det sånn.

Vi ville ikke det.

Vi ville ta pauser, spise noe, kanskje
fortsette neste dag, når vi er uthvilte.

Man tar ofte dårlige beslutninger
når man ikke fungerer optimalt.

Når man bare ønsker å bli ferdig.

Inntil nylig var du
sjefredaktør i Huffington Post.

Som sjefredaktør i Huffington Post fikk du
oppleve Donald Trumps raseri, ikke sant?

Han tvitret til og med direkte til deg.

Det var så pass røft
at jeg ikke skal gjengi det her.

Men hva var det
som gjorde ham så sint?

Nei, tvitringen var tidligere.

Han har tvitret mye verre ting enn det.

Jeg er stolt av beslutningene
vi tok i Huffington Post -

- om å nekte å behandle ham
som en normal kandidat.

Det er jo slik at det er kandidater
man ikke er enig med.

Men når man har en kandidat
som tror noe som åpenbart er usant ...

Han trodde for eksempel
i mange år, inntil nylig, -

- at president Obama ikke var født
her i landet. Dette hevdet han.

Men alle vet at han er født her.

Når noen tror noe som åpenbart er usant,
er det vanskelig å føre en samtale -

- og behandle ham som en normal
kandidat som man er uenig med.

Så til å begynne med slapp vi ham til
under "Smått og stort".

Han var jo underholdende.

Men den dagen han foreslo -

- at 1,6 milliarder muslimer skulle
nektes innreise her i landet, -

- begynte vi å dekke ham
som en reell fare.

Og i slutten av hvert innslag
om ham har vi et lite sitat:

"Vi minner leserne på at Donald Trump
pleier å egge til vold på sine valgmøter."

"Han vil forby en hel religion."

"Han er sexist, kvinnehater og rasist
og tror ikke at presidenten er født her."

Vi ønsket å minne leserne våre om det.

Folk flest får gjøre hva de vil, -

- men mediene bør gjøre mye mer for
å minne folk om hvem Donald Trump er.

Og hvorfor han er så farlig,
for dette landet og for verden.

Den første debatten mellom de to
kandidatene finner sted på mandag.

Hvem tror du gruer seg mest?

Først av alt håper jeg
at Hillary Clinton sover godt natten før.

Arianna Huffington, tusen takk
for at du er her i kveld!

Jeg vet at du må gå nå.

Ariannas bok "Søvnrevolusjonen" -

- er ute på norsk
og kommer til Sverige i oktober.

Men nå Bruce Springsteen.

I dag slippes albumet
"Chapter and Verse", -

- som tematisk følger hans kommende
selvbiografi "Born to Run".

Vanligvis kommer Springsteen
for å spille, lenge.

I kveld kommer han for å snakke.

Den første artisten
hylles over hele landet -

- som et av de største
talentene på 70-tallet.

Ta godt imot Bruce Springsteen!

Badlands,
you gotta live it every day.

Born in the USA.

Baby, we were born to run.

Tramps like us.
Baby, we were born to run.

Everybody's got a hungry heart.
Everybody's got a hungry heart.

Ta godt imot Bruce Springsteen!

Velkommen!
Og gratulerer med dagen!

-Jeg fyller år i dag, ja.
-67.

Jeg fyller år, ja.

Er det noe fast du pleier å gjøre
når du fyller år?

Ja, faktisk.
Vi bor i nærheten av stranda.

Så jeg pleier å dra dit og ta en svømmetur.

Vi har mye slekt.

I området der vi bor, er vi 50-60 stykker.

Så vi samles på stranda
og har en liten Tiki Bar.

Vi får noe å drikke, spiller musikk
og har en liten strandfest.

Rundt den 23. september
pleier det å være veldig fint vær.

Vi pleier å gjøre det hvert år.

Cheeseburgere, pølser og sånn.

Du gir ut memoarene dine nå.

Så nå snakker vi. Det er ikke
en 4-timers konsert denne gangen.

Veldig festlig.

Det slår meg at fortiden er
høyst til stede i livet ditt i dag.

-I alles liv.
-Men du har så fantastisk hukommelse.

Derfor har jeg skrevet det nå,
før jeg glemmer det.

Du begynte ganske tidlig med musikk.

Og du var veldig målbevisst
ganske tidlig i livet ditt.

Og jeg har forstått det sånn -

- at du ønsket å ta over for Mick Jagger
i Rolling Stones. Det var drømmen din.

Jeg drømte om det av og til, ja.

Jeg pleide å stå foran speilet
og prøve å etterligne Mick Jagger.

Jeg satte på Stones-plater
og mimet etter dem.

Jeg fantaserte om
at han skulle opptre i Asbury Park.

Men så ble han forkjølet
og kunne ikke stille opp.

De trengte en erstatter. Og det satt
en kvisete gutt på første benk.

"Vi trenger ham nå!"

Og publikum ble ville av begeistring.

Jeg har hatt den samme drømmen.

Men da var det deg.

-Du må bare komme opp.
-Det vil du nok helst slippe.

Var det noe øyeblikk i karrieren din -

- da du forsto at du måtte være sjefen,
hvis du skulle være med i et band?

Jeg hadde lang erfaring
før jeg undertegnet en platekontrakt.

Jeg hadde vært mye rundt.

Jeg hadde kjørt landet rundt
sammen med et band flere ganger.

Vi fikk tusenvis av tilhørere
uten å ha gitt ut plate.

Jeg var vel 19-20 år gammel.

Så jeg hadde mye erfaring
med småskalademokrati.

Og jeg fant ut
at det ikke fungerte særlig bra.

-Småskalademokrati.
-Det er vanskelig å få det til å fungere -

- i rock and roll-sammenheng.

Så da jeg inngikk platekontrakt,
visste jeg at jeg ville stå på egne bein.

Men jeg savnet jo bandet,
for jeg hadde alltid spilt i band.

Det var nabogutter. Jeg inngikk kontrakt.
Så jeg sa: "Jeg vil jo ha styringen."

"Men jeg trenger
guttene og jentene mine rundt meg."

Så jeg satte sammen bandet
like etter å ha inngått platekontraktene.

Det er mange som ikke forstår det
før det er for sent.

Mye senere i karrieren.

Rock and roll-bransjen er
en veldig merkelig bransje.

Tenk deg at du går på videregående.

Der kjenner du 3-4 stykker.

Og så skal du jobbe sammen
med dem resten av livet ditt.

De fire fra videregående skal du jobbe
sammen med resten av livet ditt.

Det skjer ingen andre steder
enn i musikkbransjen.

Så man bør være meget gode venner.

Hvordan har de taklet mangelen
på demokrati i årenes løp?

Ganske bra.

De har taklet det bra,
og det har jevnet ut mange humper.

Men det er mye gi og ta.
Og det er ulike oppfatninger.

Det er jo uansett i stor grad et kollektiv.

Jeg vil tilbake til barndommen din.

Du skriver mye om den
og forteller om to hjem.

Du vokste opp i to hjem,
hos foreldre og besteforeldre.

-I nærheten av hverandre.
-Ja, det var vanskelig.

I mine første seks år bodde jeg sammen
med foreldrene og besteforeldrene mine.

Det var et nonnekloster, kirken, -

- presteboligen, den katolske skolen, -

- tante og søskenbarn,
tante, onkel og søskenbarn, -

- bestemor lenger oppe i gata, -

- og vis-à-vis, min italienske tante
og min irske onkel.

Innenfor et like stort område
som mellom disse stolene.

Det var et veldig tett nabolag.

Det meste av oppveksten min
var innenfor disse rammene.

Og jeg ble oppdradd
først og fremst av irer.

Eller irer og italienere.

Men da jeg var 6-7 år, flyttet jeg
med mor og far til et todelt hus.

Det var vanskelig for meg, for jeg var
vant til å bo hos bestemor og bestefar.

Det var opprivende for en liten gutt.

Du bodde hos besteforeldrene dine,
men hadde det ganske fritt der?

Altfor fritt.

Da jeg var 5-6 år, fikk jeg
være oppe til tre om natta.

Jeg sto opp tre om ettermiddagen.

Så etter skolen fant jeg en jobb der jeg
kunne sove til tre om ettermiddagen.

Og være oppe til tre om natta.
Det kan ikke ha vært tilfeldig.

Men hvordan tror du egentlig
det har preget deg som menneske?

Det har nok gjort meg litt sprø.

Det er for mye frihet for et barn.

Men så søker man det resten av livet.

Man søker et liv fritt for begrensninger.

Og det fins ingen ...

Ingen bransje der grensene er
så utflytende som i musikkbransjen.

Du hadde et kallenavn: Blinky.

Det var slemt.

Jeg var veldig nervøs som barn.

Jeg var veldig engstelig.

For jeg visste at ting ikke fungerte
som de skulle hjemme.

Så jeg pleide å gnage på fingerknokene.

Og jeg blunket
hundrevis av ganger minuttet.

Jeg var veldig nevrotisk som barn.

På grunn av at det hjemme hos
foreldrene dine var en stemning som ...?

Noe av det går i arv. Vi var
en nevrotisk og angstfylt familie, -

- særlig på den irske siden.

Det var bare sånn.
Resten skyldtes spenninger i hjemmet.

Når man er liten, er det ikke så lett.

Her snakker vi om faren din.

Var han passiv aggressiv,
eller var det også utbrudd og ...?

Det var vanskelig, for far var veldig syk.

Det viste seg senere i livet. Det var der
da han var ung også, men ingen så det.

Det var en tid
da man ikke visste noe om psykiatri.

Ingen forsto hva det var å være
manisk depressiv eller noe sånt.

Så som barn ser man på det som normalt.

Når noe er galt,
tror man det er ens egen feil.

Man prøver å gjøre noe med det,
men klarer det ikke og får dårlige nerver.

Far var en bra mann,
men slet med alvorlig lidelse.

-Han fikk en diagnose senere?
-Senere i livet, ja.

Paranoid schizofreni.

Forsøkte du som barn å gjøre ham til lags,
eller opponerte du mot ham?

Som barn vil man gjøre andre til lags.

Mor og far er som guder for en.

Man bor sammen på noen få rom.

De betyr alt for en, så man prøver ...

Men når man blir tenåring,
er det litt annerledes.

Da begynner man å opponere.

Det var en lang periode
da vi var ganske langt fra hverandre.

Vi stanget mot hverandre
da jeg var tenåring.

Men det var også en tid
med generasjonsomveltning.

Det var i 1966 og 1967,
da det var veldig mye som skjedde.

Hvor gamle var foreldrene mine?

Jeg var 16. De var 35.
Fremdeles meget unge.

Men generasjonskløften var enorm da.

Så de forsto ikke hva jeg gikk gjennom.

Og jeg forsto heller ikke mye av deres liv.

Man er for ung til å se
at foreldrene er mennesker.

Så da ble det et ganske heftig hjem.

Da han så fikk diagnosen senere, -

- var det da noe dere kunne snakke om?

Nei.

Far var overhodet ikke pratsom.

Sånn var han hele livet.
Det forandret seg aldri.

Så vi kommuniserte på andre vis.

Jeg gjorde det gjennom musikken
og skrev mange sanger om far.

Og jeg prøvde vel å etterligne far.

Far var en mann
som tilhørte arbeiderklassen.

Han var stor og kraftig.

Så når jeg skulle jobbe,
tok jeg liksom på meg hans klær.

Jeg skrev om den delen av livet mitt
og livet vi hadde sammen.

På den måten prøvde jeg
å kommunisere med ham og hedre ham.

Jeg prøvde vel
å få ham til å gi meg kjærlighet.

Det var sånn vi kommuniserte.

Men jeg hørte aldri noe fra ham.

Jeg kom hjem med platene,
men hørte aldri noe.

Spilte dem, men hørte ikke noe,
før helt i slutten av livet hans.

Jeg sa:
"Far, hvilke sanger liker du best?"

"De som handler om meg."

-Er det virkelig sant?
-Ja.

-Morsomt.
-Hvor har du musikken fra?

Musikken tror jeg kan ha kommet
fra den italienske delen av familien.

Alle spilte piano og sang.

Men jeg var som alle andre.
Jeg så Elvis i fjernsynet.

Det gjorde inntrykk på meg.

Så kom Beatles i 1964, da jeg var 14.
Det var den perfekte alder.

Man var lett påvirkelig,
visste ikke helt hvem man var.

Man var på leting etter noe
man kunne identifisere seg med -

- og like, når man så seg i speilet.

Og så med ett var det der.

Fire karer og en haug med damer,
som skriker mot dem.

-Ikke noe å si på det.
-Hvordan kan jeg klare det samme?

Ser du på deg selv først og fremst
som låtskriver, gitarist eller sanger?

Jeg var ung da jeg ble
den raskeste på gitar i byen.

Jeg begynte som gitarist, revolvermann.

Jeg holdt på med det lenge
og vant ry som gitarist.

Så begynte jeg å synge litt
og vant ry som sanger.

Når jeg så meg rundt, var jeg veldig god.

Men andre var like gode eller bedre på
gitar og like gode eller bedre til å synge.

Så jeg valgte å fokusere på låtskriving.

For da kan man utvikle en unik stemme.

En stemme som er ens egen,
fra ens egne røtter, ens egen by.

Fra ens eget miljø.

Det var målet mitt. Jeg ville fortelle
historien om meg selv og foreldrene mine.

Om byen min, og til syvende og sist dere.

Så jeg satset på å utvikle
min egen stemme gjennom låtskrivingen.

En del av dette prosjektet er å beskrive,
hvis jeg har forstått deg rett, -

- landskapet mellom den amerikanske
drømmen og virkeligheten.

Jeg har sett det som en del av min jobb,
etter hvert som jeg er blitt eldre.

Men det var først og fremst naturlig
for meg å skrive den musikken.

I USA får man høre -

- at alle kan lykkes, hvis de vil.

Men samtidig så jeg
at foreldrene mine måtte slite hardt -

- for en bitte liten bit
av denne "amerikanske drømmen".

Så jeg skjønte
at det var mye tøffere enn som så.

Og dette var noe jeg ville skrive om.

Og det var en måte
å kritisere stedet jeg kom fra på.

Samtidig med
at jeg følte en slags stolthet.

Jeg ville prøve å måle avstanden
mellom virkelighet og drøm.

For det er dette
landet strever med hver eneste dag.

Jo bedre vi klarer det, desto bedre blir vi.

Men det er veldig vanskelig,
det er mange famlende skritt.

Det vet alle som er med i styre og stell.

Men det gikk an å skrive
mange gode låter om det.

Men når vi ser på USA i dag
og det som skjer i høst med valget ...

For oss fra Europa er det vanskelig
å forstå hva det er som skjer.

Hvordan vil du forklare det
for folk i Sverige og Norge?

Hvordan jeg vil forklare det
for en svenske eller en nordmann?

Ikke skyld på meg. Jeg vet ikke.

For jeg finner ikke
i noen av sangene dine ...

Jeg finner mange personer,
men ikke Donald Trump.

Da må du lete etter
tivoliutroperen, bløffmakeren.

Det er vanskelig.
Vi har våre problemer i USA.

Rikdommen er veldig ulikt fordelt.

Det skaper grobunn for demagogi.

Han tilbyr enkle svar
på veldig kompliserte problemer.

Han sier det
som en del folk ønsker å høre.

Hvis man misliker at USA blir brunere,
skal en mur holde dem ute.

Frykter man terror,
skal alle disse holdes ute.

Er man redd for jobben,
så skal alle jobbene komme tilbake.

Det er stort sett dette han sier
i valgkampen sin.

Men hvis man har strevd og lidd -

- uten å få en bit av kaka, eller bare
må prøve å holde liv i familien, -

- kan det han sier, høres forlokkende ut.

Men det er svært komplisert
å håndtere styre og stell.

Og når noen ber en
vente eller være tålmodig, -

- skapes det dessverre
gode vilkår for en demagog.

Det høres nesten for fint ut.

Det absurde overgår tegneseriene.

Men han er nær nok til å gjøre en nervøs.
Jeg tror ikke han vinner, -

- men bare det at han stiller opp,
er veldig flaut for en amerikaner.

Har du noen gang møtt ham?

Jeg har gjort mitt beste for å unngå det.

Vi snakket om kontroll.

Du har kontroll.

Jeg vet
at du misliker ordet, men du er sjefen.

Takk.

Sånn er det.

Men i memoarene dine
er det en episode -

- der du mister kontrollen, i Göteborg.

Hva var det egentlig som skjedde der?

Jeg husker ikke helt,
bare at jeg smadret gitaren ...

Nettopp.
Men det er ikke din stil.

Jeg holdt uheldigvis på å treffe
min manager John Landau i hodet.

Jeg var ung og hadde nettopp
begynt å spille på store konserter.

Jeg ble veldig stressa og var redd for
å miste kontakten med publikum.

Jeg var vant til
tettere kontakt med publikum.

Jeg visste ikke om jeg ville klare det
på sånne store konsertsteder.

Den svenske pressen trykte
et bilde av hotellsengen din.

Sier du det?

Tabloidpressen i Sverige
er veldig pågående.

Det fant jeg ut da jeg var gift,
og vi dro til Stockholm.

Da forfulgte de oss nokså intenst.

Og da vi reiste, var det bare
et bilde av en hotellseng i avisene.

Jeg lurte på om dette skulle
fortsette resten av livet.

Men folk går fort lei.

Kanskje søvnløshet også. Vi snakket
med Arianna Huffington om det.

Ja, vi snakket om det.
Har du lidd av søvnløshet?

Jeg sover ganske godt,
men har heftige drømmer.

Drømmene mine er
som en hjemmefest.

Jeg drømmer intenst hver natt.

Jeg sover helst i 8-9 timer.

Noterer du ned
hva du drømmer?

Jeg gjorde det, men ikke nå lenger.

Jeg skrev dem ned og fikk
tankene mine tolket av en fyr.

Han hadde ofte rett.

Jeg burde vel begynne
å skrive det ned igjen.

Men de er ganske sprø.

Du skriver også veldig åpent om -

- ikke bare din fars problemer,
men også dine egne.

Det ligger i slekten, så ...

Det er mer depresjon du skriver om
når det gjelder deg selv.

Det er mange i slekten
som har vært utsatt for det.

Et halvt dusin på den irske siden
har hatt psykiske problemer.

Det er noe vi har i blodet.

Jeg har hatt noe av det
og har måttet slite med det.

Men det fins mange medikamenter
som hjelper godt.

Og samtaleterapi har jeg
deltatt i lenge, i rundt tretti år.

-30 år med terapeut?
-Ja.

Jeg vet ikke hva jeg har fått ut av det.

-Med den samme terapeuten?
-En av dem er alt død.

Han tok sin død av å prøve å finne ut
av meg. Deretter fikk jeg en annen.

Hvordan føltes det å være
den berømte Bruce Springsteen -

- da du første gang
gikk inn på det kontoret?

Det var ganske lett.

Det inngår i jobben deres
å se gjennom alt sånt.

Jeg spurte ikke om han var fan av meg.
Jeg gikk bare inn dit og gråt.

Vi snakket ikke
om platene mine eller noe.

Når man først går dit,
er ikke sånne ting så viktige.

-Det er noe som kommer og går hos deg?
-Ja.

Er det mulig å beskrive
hvordan det føles, dette mørket?

Det føles som
om alt går i stå, man er helt ferdig.

Man orker ikke å stå opp.

Alt er ...
Man får et veldig forvrengt bilde av livet.

Og av dem som er rundt en.

Og det tapper en for mye energi.

Det har heldigvis ikke skjedd
mens jeg har spilt eller gjort opptak.

Men på hjemmeplanet tappes det
mye energi, og ting blir flokete.

Men man kommer seg gjennom det
og gjør det beste ut av det.

Og jeg har vært så heldig at Patti,
kona mi, har hjulpet meg mye.

-Hun har vært tålmodig?
-Ja, veldig.

Hun har vært flink til å se
når jeg ikke har hatt det bra.

Til å skjønne ting.
Så hun har hjulpet meg mye.

Winston Churchill led av depresjon.
Han kalte det sin "sorte hund".

-Alltid i følge med sin sorte hund.
-Ja, det er en sort hund.

Det er en god beskrivelse.

Det er godt det fins gode medisiner.

Det er godt det fins gode stoffer.

Jeg må spørre deg.

Du kom til Skandinavia i sommer
og holdt flere konserter.

Og du er også berømt for
at du holder på så lenge.

Men i dag fyller du år.
Du blir 67 år gammel.

La oss si ...
Du vet hvor jeg vil hen, -

- men en dag vil konsertene dine
måtte bli kortere.

Ja, der er du inne på noe.

Du skaper et problem for deg selv.
Det er det jeg mener.

Tja, de er faktisk
blitt lengre etter hvert, så ...

-Ja. Hva skyldes det?
-Jeg aner ikke.

Det er litt utenfor min kontroll.
Jeg ser ikke på klokka.

Jeg står på scenen til noe skjer.
Føles det bra, så fortsetter jeg.

Vi har hatt et fantastisk publikum
i Sverige og Norge.

Det er som et andre hjem for oss.

Vi ønsker alltid å gjøre vårt beste der.

Konsertene i Göteborg i sommer
var fantastiske.

Jeg føler meg virkelig hjemme
når jeg drar dit nå.

Jeg føler virkelig at jeg hører til der.

Men hvorfor jeg spiller så lenge,
vet jeg ikke helt.

Jeg har brukt mye tid
på å spørre leger om det.

Det er ingen som klager.
Det vil jeg bare ha sagt.

Men vi vil jo at du skal vare lenge.

Jeg skal si fra når jeg er ute å kjøre.

Jeg har et siste spørsmål.
Fikk du noen gang spille med Stones?

Ja, det fikk jeg.

Hvordan var det?

Jeg fikk det.
Og det var bedre enn i drømmen.

Det var i et lite øvingsstudio.

Kun de i bandet og meg.

Det føltes som den gangen
vi holdt på i en garasje i gamle dager.

Det var helt fantastisk.

-Takk skal dere ha!
-Takk skal du ha, Bruce.

Og takk til deg!

Vi er tilbake fra Manhattan
om en uke med Paul Simon i studio.