Copyright (C) NRK

Hva er the Vomit Comet?

Jessica Meir er
Nordens første kvinnelige astronaut.

Lee Child begynte å skrive
da han fikk sparken.

Nå har serien om Jack Reacher
solgt over 100 mill. bøker.

Få kan bedre forklare Putin og Trumps
mystiske relasjon enn Masha Gessen.

Og Henrik Lundqvist og
Mats Zuccarello er superstjerner -

- og to av
verdens beste hockeyspillere.

Det er faktisk folk som har det
tøffere på jobben enn meg. Se her.

Utlånt til oss fra NHL
og New York Rangers.

Velkommen, forward Mats Zuccarello
og målvakt Henrik Lundqvist.

Velkommen.
Du kan sitte der.

Velkommen. Hei.
Vær så god.

Da vi fortalte staben
hvem vi hadde booket inn, -

- de var altså så imponert.
De amerikanerne som jobber her.

I fjor hadde vi Bruce Springsteen,
det var ingenting i forhold!

Dere har jo en virkelighet
hvor dere trener utrolig mye.

Dere kommer fra trening nå.

Hvem av dere trener mest?

-Det er nok jeg.
-Nei!

Det er meg det.
I hvert fall året rundt, vil jeg tro.

Mange prater om
hvor mye man skal trene.

Det viktige er hvordan man trener.
Å ha kvalitet på treningen.

Når man blir eldre,
må man ikke være ute for lenge.

Både på isen og i treningsrommet.
Man må være målrettet.

Jeg prøver vel å ha litt mer kvalitet.

Så du har kvalitetstrening,
men ikke så høy kvalitet?

Nei, jeg gjør det som er gøy. Og
det pleier å være lite kvalitet på det.

Hvordan oppleves Zucca
i New York Rangers?

Hvordan snakker man om ham?
Hvem er han?

Det er en utrolig bra lagkamerat.

Alltid glad og tullete.
Bra energi, jobber hardt.

Og nå begynner jo Mats
å bli en ledertype i laget også.

Det er viktig
at sånne spillere jobber så hardt.

Og han liker å tulle.

For meg er han litt som
en irriterende lillebror, faktisk.

De få gangene han scorer på trening,
må han opp med armene og skrike.

Vise alle at han har scoret.
Fryktelig irriterende.

-Han gnir det inn?
-Ja, bestandig.

-Men er det ofte du scorer mål?
-Ja, det er en del.

-Er det lett?
-Nei, det er derfor jeg jubler.

Jeg er kanskje en av de få i verden
som scorer mål på Henke når jeg vil.

Hvordan er Henke sett på i laget?

-Det er vel "the king"?
-Ja, han er jo "the king".

Det er han jo helt klart.
Han er ansiktet utad i Rangers.

Og som han sa,
han er jo kanskje vår beste spiller.

Det har han vært de siste 10-12 åra.

Uten ham hadde vi ikke hatt
den suksessen vi har hatt.

Vi har jo kommet langt.

På trening
blir han forbanna når noen gjør mål.

Det er det instinktet han har.

Hate å tape, hate å slippe inn.
Han gir seg aldri på en puck.

Han har vinnerinstinktet.

Når han er vår "biggest guy", -

- må han også gå fram og vise det.

Spesielt når det går dårlig. Da er
han oppe og sier ifra hva han mener.

-Og da hører folk etter.
-Så han blir sur?

Han kan bli litt småsur.

Det kan han.
Det kan vi jo alle.

Men hvem er resten av laget
mest redd for av dere to?

Nei, det er nok Henrik.

Han er et par steg høyere
på rangstigen.

Når jeg blir sint, så blir jeg sint.
Og det kan skje. På godt og vondt.

Det står jo enormt mye på spill.

Og før en kamp,
når dere skal gjøre dere klare, -

- da har jeg skjønt det er mye ritualer.
Hva handler de om?

-Hva er det du må gjøre hver gang?
-Hver gang.

Det er mye, faktisk. Jeg
tar på hanskene på en bestemt måte.

Alltid hanskene først og så masken.
Jeg går igjennom ting i hodet.

Jeg gjør alltid det samme hver gang.
Og så er jeg klar til å gå ut.

Men den prosedyren
har jeg alltid før hver periode.

-Hva har du?
-Det er nok ikke like ille som ham.

Jeg plager ham ellers, men på kamp-
dager prater jeg minst mulig med ham.

-Han er ikke så sosial?
-Jo, sikkert.

Men jeg vil ikke være
grunnen til at han spiller dårlig.

Så ditt ritual er bare
å ikke prate med Henke?

Og hvis vi har vunnet,
kan jeg være litt på ham etter kamp.

Men før kamp holder jeg meg unna.

Så ikke jeg har sagt noe
som gjør at han spiller dårlig.

Men jeg har litt i ny og ne.

Jeg bodde ganske nærme Garden
og gikk samme vei hver gang vi vant.

Og hvis vi tapte, bytta jeg vei.
Da blir man gæren i huet til slutt.

-Du gikk visse ruter?
-Sist gikk jeg der, og da tapte vi.

Så går jeg kanskje en liten omvei.
Man blir jo gæren i huet av det.

Så nå har jeg roa meg litt.
Jeg tar på høyre skøyte først.

Det er egentlig ikke et ritual. Det
er som Henke sier, bare en vanesak.

Og med visse kompiser
har man en hand shake, -

- og noen danser man litt med.

-Hva sa du nå?
-Vi har musikk helt til vi går ut.

Og så blir det noe dance off.

Og hvis det funker,
kjører vi på det til vi taper.

For et par år siden vant vi mange på
rad og hadde en sånn dance off.

Og fire-fem av gutta
dansa techno eller hva det var.

-Er du med på dette?
-Nei, jeg er et helt annet sted.

-Han er ikke mentalt i samme verden.
-Jeg er inni boblen min.

-For du vil være alene?
-Jeg er veldig stille på kampdager.

Så du sitter og furter i et hjørne,
og du står og danser?

Jeg holder det litt loose.

Kan dere ikke fortelle litt?
Nå er dere så prominente i laget, -

- men dere har jo vært rookies begge to.

Hva er forskjellen på det?

Hva må man finne seg i
som rookies i New York Rangers?

Det er jo litt forandret nå. De yngre
gutta tar for seg på en annen måte.

Og det er egentlig vår jobb å styre det,
men vi lar det vel skje.

-Er det litt irriterende?
-Samfunnet er vel sånn.

Hvis du skal ha mat,
og så står det en rookie foran deg.

Der kan jeg slenge en kommentar.

Hvis noen unge gutter løper på flyet,
og vi står og venter:

"Det er andre tider!"
Men noen skjønner greia.

Og står ved siden av og venter.
Men det er ikke bestandig.

Jeg husker første gang jeg trente
med Rangers, da var ikke Henke der.

Og så fikk jeg melding
om jeg kunne skyte på Henke.

Og jeg bare: Skal jeg skyte på Henke?
Jeg var jo redd for ham.

Så jeg skøyt lavt.
Langs isen.

Jeg var redd for å skyte høyt.

Men det skal være litt sånn.
Du lærer å respektere de eldre.

Mats hadde jo
en veldig alvorlig skade.

Du fikk et brudd på hodeskallen.

Og en hjerneblødning.

Jeg vet ikke
om du var der da det skjedde?

-Jo, jeg spilte kampen.
-Hvordan husker du det?

Man forsto ikke
hvor alvorlig det var da det skjedde.

Det skjer stadig at spillere blir truffet
av en puck eller en skøyte.

Det var jo etter kampen
vi fikk høre hvor alvorlig det var.

Det store sjokket kom da jeg traff Mats,
og han hadde problemer med å prate.

Det kunne gått enda verre. Men
det som skjedde, var utrolig alvorlig.

-Var du på sykehuset?
-Nei, vi var hjemme med barna.

Men vi snakket på facetime.

Prøvde å tulle litt. Jeg sa: "Du er jo
alltid så slitsom på banen uansett."

"Så det er ganske deilig
at du ikke kan snakke akkurat nå."

Det var med glimt i øyet, så klart.

Det er utrolig deilig at det gikk bra.
Men det var skremmende.

Hvordan tenker du tilbake på det?
Har du blitt reddere?

Nei, det føler jeg ikke.
Det var verst da jeg møtte gutta, -

- og så hva de tenkte
da jeg ikke kunne prate.

Så det var jo tøft.
Men det gikk bra til slutt.

Det var noen måneder
som var litt tøffe, -

- da jeg ikke kunne røre meg
ordentlig og ikke kunne prate.

Men jeg spilte den neste sesongen,
starta sesongen.

-Og alt gikk veldig bra.
-Det gikk jo bra.

Dere lever veldig ulike liv
her i New York.

Du lever familieliv.
Og du har ikke familie?

Jeg har jo mor og far og sånn.

-Men du er ungkar i New York liksom?
-Jeg lever ikke familielivet hans.

Så han er egentlig
en ganske kjedelig kompis?

Hockeyspillere er ganske kjedelige.

Vi spiller fire kamper i uka og orker
ikke å gjøre så mye gøy utenom.

Det blir mye å slappe av
og restituere etter kampene.

Vi lever ikke noe jetset-liv akkurat.

-Hvor mye får du sittet på sofaen?
-Jeg husker den tiden, før jeg fikk barn ...

Vi omgås mye når vi reiser. Vi har jo
41 bortekamper. Da er laget sammen.

Mange har egne barn nå. Når man
er hjemme, vil man bruke tid på dem.

Det er verre nå for eldstedatteren min
å akseptere at jeg er så mye borte.

Hun gråter når jeg skal dra,
og jeg forklarer at det er jobben min.

Det glemmer hun fort
og gråter igjen neste gang.

Jeg innså ikke
hvor mye jeg var borte før jeg fikk barn.

Da gikk livet sin gang,
og jeg gjorde mye annet ved siden av.

Men nå skjønner jeg hvor mye
jeg er borte. Det merkes på barna.

Jeg tenkte å avrunde ... Jeg vet
at dere er veldig competetive.

Det ville vært kult å se dere
in action. Men det er vanskelig her.

Hvis det er ok for dere,
har jeg et hockeyspill.

Kan vi få det inn?

Kom hit nå.

Saken er nå ...

Saken er at vi dessverre
har Rangers-spillere ...

Og så har vi Sverige.

Vi prøvde virkelig å få tak i Norge,
men det var det ingen som hadde.

-Du må være Rangers, og du Sverige.
-Det blir kjempebra.

Målvakten pleier å være på siden.

-Kom igjen.
-Du spiller den i runden!

Skyt, da.
Herregud!

-Én.
-Han styrte den inn.

Sånn.

Han prøver bare å hale ut tiden!

-Dere er ikke så veldig gode.
-Det er ikke dette vi kan.

Det er som i fotball.
Man må drøye tiden.

Deilig.
Skal vi ikke si at ...

Dette er
to av verdens beste hockeyspillere!

-Tiden er ute.
-Ja da!

Tusen takk. Henke og Zucca
kommer til Oslo og Ullevaal i sommer.

NHL-kamper kan du se
i Stockholm i november.

Vår neste gjest har studert dyr
som overlever under ekstreme forhold.

Nå oppsøker hun
det mest ekstreme av alle miljøer.

Jessica Meir er Nordens
første kvinnelige astronaut.

(musikk: "Rocket Man", Elton John)

Ta godt imot
Jessica Meir fra NASA i Houston.

Hei! Velkommen.

-Hvor svensk er du egentlig, Jessica?
-Moren min er svensk.

Jeg er født i USA,
men er svensk statsborger også.

-Lærte du svensk som liten?
-Nei.

Jeg studerte svensk
på universitetet her i USA.

Så studerte jeg
et semester ved Stockholms universitet.

Får jeg spørre hvorfor?

Da jeg var yngre, og foreldrene mine ikke
ville at vi skulle skjønne hva de sa, -

- snakket de svensk.
Men nå forstår jeg det.

-Vi kan ta dette på engelsk.
-Jeg tror det er best.

Du er en astronaut
som venter på å dra på romferd.

Hva gjør du i mellomtiden?

Vi forbereder oss.
Mitt kull begynte i 2013.

Vi begynte på astronautkandidat-
programmet, som går over to år.

Vi måtte vise at vi mestret alt
fra å kunne føre et fly til å bruke romdrakt.

Snakke russisk. Alle på romstasjonen
kan både engelsk og russisk.

-Så du kan snakke russisk også?
-Vel ... Ja.

Vi måtte opp på et visst nivå.
Men jeg snakker det ikke flytende ennå.

Det er mye vanskeligere enn svensk.

-Hva er "spy-kometen"?
-Et fly vi har på NASA, -

- der vi kan simulere vektløshet.

Det flyr i et parabelmønster.

Vi flyr opp
til vi er på toppen av parabelformen.

Da skrur piloten av motorene,
så man er i fritt fall - altså vektløs tilstand.

Alt i flyet og flyet faller i samme hastighet.
Vi får 30 sekunder i vektløs tilstand.

Vi bruker det også
til å utføre eksperimenter på utstyret.

Jeg har gjort det flere ganger
da jeg arbeidet i NASA.

Det er en fantastisk opplevelse.

Du sitter og venter, og plutselig blir armene
løftet opp. Det føles innvendig også.

-Så kaster man opp?
-Jeg har aldri gjort det, men noen gjør det.

Så opplever man en periode med 2 g,
altså 2 ganger tyngdekraften.

Det veksler mellom vektløshet og 2 g.
Altså mikrogravitasjon og så 2 g.

Det er gøy når pilotene flyr så det føles
som å være på månen eller Mars.

Da opplever vi 1/6 eller 3/8 gravitasjon -

- og kan hoppe rundt og føle hvordan
det er på månen. Det er også gøy.

Iblant høres du ut som ...

Som et barn som har vært
i et fantastisk bursdagsselskap.

Sånn føler jeg meg også!

Mye av det vi gjør,
som grotting, fotturer og flygning, -

- er noe jeg betalte dyrt for som hobbyer.

Nå er det jobb.
Iblant føles det vilt at jeg får lønn for det!

De to her føler det sikker på samme måte.

Hvem her, bortsett fra deg,
ville egnet seg best til å være astronaut?

-Jeg har ikke møtt alle i publikum, så ...
-Glem publikum!

Du har ekte vare her.

De to her snakker flere språk.
Det er et stort fortrinn på romstasjonen.

-De er i god form.
-Jeg har bodd i Russland i et år.

Han kniver om jobben her!

De ville blitt gode astronauter.
De har mange av ferdighetene som trengs.

Sier du at muskler er viktigere enn hjerne?

Jeg var ikke ferdig.
Kunne vi kombinert alles ferdigheter ...

Sier du at vi ikke har hjerne ...?

-Den er litt skadet, men ...
-Jeg har ikke mye muskler ...

Tror du at du kunne blitt en god astronaut?

Ja. Jeg kunne klart det.
Bare gi meg ti års opplæring.

Han er klar.

Hvor gammel var du
da du visste hva du ville bli?

Da jeg var fem, sier moren min.
Det husker jeg ikke selv.

Men i første klasse,
da vi tegnet hva vi ville bli, -

- tegnet jeg en astronaut på månen ved
flagget. Det var nok det amerikanske.

Men vi kan godt si at det var svensk.

Men jeg sa det gjennom hele oppveksten.
Alle visste det. De kalte meg "romjenta".

Men jeg visste at muligheten for å klare
det, var svært liten. Det skal mye flaks til.

Det skal mer enn individuelle ferdigheter
til. Man må være på rett sted til rett tid.

Vi vet at vi er veldig heldige.

Så da det virkelig skjedde,
var det vanskelig å tro det.

Har dere også visst
fra dere var barn hva dere ville bli?

-Ja.
-Hvem vil ikke bli ishockeyspiller?

Da jeg var 5—6 år,
begynte jeg å se på og spille hockey.

Tvillingbroren min og jeg
spilte i timevis ute i gata.

Vi drømte om
å spille for Sverige og så NHL.

Det øyeblikket man skjønner at man
lever drømmen, er temmelig uvirkelig.

-Du følte det vel på samme måte?
-Absolutt.

-Klyper du deg også i armen fremdeles?
-Ja.

Når man er fra Norge, er det enda mer
en drøm. Jeg regnet ikke med å spille her.

Jeg klyper meg i armen hver dag.
Når jeg kjører til trening, -

- tenker jeg: "Skulle ønske
vennene mine hadde sett dette."

Vi har spilt hockey sammen
siden vi var barn.

Iblant tenker jeg:
"De skulle sett dette!"

Når blir din første romferd,
og hvor tror du den går?

Alle i mitt kull er kvalifiserte.
Vi ble uteksaminert i 2015 -

- og venter på vår første ferd
til den internasjonale romstasjonen.

Den internasjonale romstasjonen
går i bane rundt jorda nå.

Den har vært bemannet i 17 år nå.

Det er til enhver tid
seks personer fra ulike land der.

Akkurat nå er det tre amerikanere,
en italiener og to russere der.

Man er der som regel i seks måneder.

To av åtte i kullet mitt er valgt ut hittil,
men ikke jeg ennå.

Da venter 1«—2 år
med opplæring før man drar ut.

Jeg håper at jeg blir valgt ut snart
og kan begynne med opplæringen.

Så det blir noen år til.
Men alle sier at det er verdt å vente på.

Hva med Mars?

Vi dro til månen for mange år siden,
men har ikke vært der så ofte i det siste.

Hvorfor sier jeg "vi" ...?

Ingen har vært der
siden Apollo-programmet.

Men de snakker likevel om Mars.
Hvor realistisk er det?

Vi i NASA snakker om "Mars-ferden".
Alt vi lærer på romstasjonen -

- om hvordan romferder
og mikrogravitasjon påvirker kroppen -

- og ulike materialer
og fremdriftsmetoder, -

- bidrar til at vi kommer til Mars en dag.
Vi trenger den informasjonen.

Selv om vi klarte å dra til månen
for så lenge siden, er det ikke lett.

Romstasjonen
er bare 400 kilometer herfra.

Månen er 400 000 kilometer unna.

Og Mars er 72 millioner kilometer fra oss.

Det er veldig langt.
Er det realistisk å tro at du kan reise dit?

Jeg tror at vi klarer å dra til Mars
i min levetid, men ikke i min karriere.

Men vi får se.

Men russerne begynte iallfall
med å sende opp en hund. Laika.

-Kanskje vi skal sende en hockeyspiller?
-Send ham.

Sammenlignet hun oss med en hund nå?

-Ikke en hvilken som helst hund. Laika!
-Alle vet hvem Laika er.

Men hvordan er det rent psykologisk?
En Mars-ferd — snakker vi om tre år?

Noe sånt, med dagens fremdriftsmetoder.
Kanskje har vi funnet noe raskere da.

Ferden dit vil ta seks til ni måneder,
og det samme tilbake.

Med så lang reisevei, må vi være der en
god stund. Så ferden vil nok vare i tre år.

Hvordan fungerer det med ...?
Vil det være seks personer?

Det kommer an på. De snakker om
fire-fem-seks, men vi vet ikke ennå.

En liten gruppe personer -

- på et tross alt
veldig lite område, sammen.

Hva slags folk ser dere etter?
Pratsomme eller mer tause typer?

En blanding ville være bra, tror jeg.
Orion-romskipet skal ta fire personer.

Det er på størrelse med
dette sirkelrunde sceneområdet.

Så vi vil sitte slik
under utskytning og landing.

-I tre år?
-Det vil ha en boligmodul.

Og være tilkoplet andre moduler som
allerede er der oppe. Så det blir større.

Men romskipet man letter
og lander i, er omtrent slik.

-Har man én plageånd ...
-Er du det?

-Ja visst. Så du vil ikke være der!
-"Enkelte" ...!

Er det sant at det er
veldig stille i verdensrommet?

Ikke på romstasjonen.
Der er det mye maskineri og elektronikk.

-Men ute i verdensrommet?
-Absolutt. Det er et lydløst vakuum.

-Du takler det?
-Tror det.

-Tusen takk, Jessica Meir.
-Ingen årsak.

Før vi møter mannen bak
actionhelten Jack Reacher, -

- skal vi dvele ved stillhet, -

- som mange av oss har
et litt nervøst forhold til.

Så jeg må få be om
"största möjliga tystnad" med Niklas.

Vi utfører en stillhetssjekk.

-Stillhetssjekk?
-Nettopp.

Jeg bor i New York
og elsker New York.

Hvis jeg likte stillhet,
ville jeg neppe trivdes her.

I hvilke situasjoner
kan stillhet være fordelaktig?

Når man begynner å få
tingene på glid med ei lita dame.

Jeg liker stillhet.

Hvem i familien din bør være mer stille?

Faren min.

Hvordan holder du
knærne dine stille på toalettet?

Aner ikke.
Det har jeg aldri tenkt på.

Aldri?

Jeg tenker på det hele tida.

Jeg liker stillhet.
Det er stirringen som føles ekkel.

-Når kan stillhet være skremmende?
-I middagsselskap.

Alle virker flaue,
det føles som man er kjedelig, -

- og man klarer ikke
å holde samtalen i gang.

Ikke mellom ektefeller, som jo snakker
hverandre til døde. Mellom venner.

Tusen takk.
Ha en fin dag.

1. september hvert år begynner Lee
Child på en ny roman om Jack Reacher.

Han har solgt over 100 millioner.
Cruise kjøpte filmrettighetene.

Snu deg, mister.
Løft hendene. Sakte.

Legemsbeskadigelse er straffbart
i denne delstaten, Mr. ... Reacher.

Han åker inn.

To ting vil skje de neste 90 sekundene.

Telefonen der borte vil ringe.

Og du vil få på deg
disse håndjerna på vei mot fengselet.

For en fantastisk spådom, Mr. Reacher.

(Telefonen ringer.)

Ta godt imot forfatter Lee Child!

Hva slags astronaut ville du vært?

Jeg ville vært
kjempegod til å være stille.

Jeg kan være taus i dagevis.

-Hva med treningen?
-Den ville det vært verre med.

Jeg liker ingen former
for fysisk aktivitet overhodet.

Jeg bor i New York, så jeg går.
Er det over 20 kvartal, tar jeg T-banen.

Men det er alt av trening.
Mange driver med jogging.

Jeg ser dem løpe gatelangs.

Hvis de jobber mer
og sparer, får de råd til bil!

-Så du fokuserer ikke på helsa?
-Jo, men jeg bryr meg ikke om den.

God helse er kjempefint.
Og jeg har alltid vært frisk.

Jeg var sist hos legen i 1994.

Siden har jeg vært frisk,
så jeg fortsetter som nå.

-Du røyker?
-Ja, jeg begynte da jeg var elleve.

Og hver eneste 1. januar er
nyttårsforsettet mitt å fortsette å røyke.

Har du noen gang prøvd å slutte?

I 1985 holdt jeg opp å røyke
i ti måneder, for å spare penger.

Jeg ville kjøpe meg CD-spiller.
Kan dere huske da de kom?

Men jeg likte ikke
meg selv som ikke-røyker.

Det er jo greia med nikotin ...

Nikotin er forferdelig
avhengighetsskapende.

Alt annet har jeg klart å slutte med.

-Sier du at du endret personlighet?
-Ja.

Når man slutter å røyke,
blir man en ganske selvtilfreds person.

Og jeg likte det ikke.
Jeg følte meg ufordragelig og kjedelig.

Så jeg ofret ti år av livet
for å ha det litt mer gøy.

Du er en veldig produktiv forfatter.

1. september hvert år
begynner du på en ny bok.

Alltid på samme dag; disiplin er viktig.
En forfatter må tro 100 % på to ting:

Ja, det er kunst, kreativitet, glede og
masse annet flott, men også en jobb.

Sier man "jeg begynner i morgen eller
neste uke", kommer man aldri i gang.

Det er både en glede og en jobb.

Og man må ta begge deler like alvorlig.

Hva fikk deg til å begynne?
Du jobbet ganske lenge med TV.

Jeg hadde en flott jobb
i Granada Television i Manchester.

Vi lagde fabelaktige ting,
med kjempestore stjerner.

Jeg møtte allslags folk.
Jeg elsket den jobben.

Men så en dag sa sjefen noe
som gjorde det umulig å fortsette:

"Du har fått sparken."

-Det skjønner jeg.
-Jeg hadde ikke gjort noe galt.

Men midt på 90-tallet begynte de
å sparke gamle, dyre medarbeidere -

- og ta inn 25-åringer
på en fjerdedel av lønna.

Jeg var 40, og da er det ikke
særlig bra å bli arbeidsledig.

Men faktisk ikke så ille heller:

Midt i yrkeslivet, sannsynligvis
siste sjanse til å skifte beite.

Man er ikke lenger en idiot på 20.
Man har lært seg ferdigheter og disiplin.

Man kan ta det
og prøve å komme videre.

Det tenkte naturligvis alle.

Vi hadde oddsene mot oss,
og heldigvis var jeg den som lyktes.

Men du kunne like godt
sittet her og snakket med en annen.

Som Jessica sa: Som i idrett er det én
til en million. Noen lykkes, andre ikke.

Og du har definitivt lyktes.

Jack Reacher er
en veldig populær romanfigur.

Han har bakgrunn
fra militærpolitiet og løser kriminalsaker.

Han løser kriminalsaker
på en Sherlock Holmes-aktig måte.

Men han drives av hevnlyst;
han gjør det vi alle vil gjøre.

Reacher har, lykkeligvis, slått sånn an, -

- fordi vi alle, innerst inne,
selv om vi aldri vil innrømme det, -

- har en liste på ti personer
vi gladelig ville skutt i hodet.

Ikke be oss om den lista.

Vi gjør det jo ikke,
for vi vet vi ikke skal.

Men vi skulle så gjerne, så vi liker
å se det hende i boka eller filmen.

Det virker tilfredsstillende.
Han kan gjøre det, ikke vi.

Når kan man?
Tenker du noen ganger over det?

Jeg har en liten greie i hodet ...

99 av 100 ganger
bare lar jeg det passere.

-Men den ene gangen flyr jeg i flint.
-Hva skjer da?

Jeg sporer deg opp, -

- dreper deg og familien din
og pisser på dine forfedres grav.

Det er hele greia.
Reacher sies å stå på småfolks side.

I en av bøkene spør noen:
"Bryr du deg om de små?"

Han sier: "Ikke egentlig, jeg bare
hater de store." Og jeg er litt sånn.

-Hva skjer hvis du får parkeringsbot?
-Da ... Og det syns jeg alle bør gjøre:

Ikke erkjenn straffskyld.

For skal en anklage være det samme
som en domfellelse, er vi i en politistat.

De folka må kjøres hardt.

Uansett om det er fartsbøter,
parkeringsbøter eller skattekrav:

Jeg sier alltid nei og går rettens vei.

Jeg har sannsynligvis vært i retten
50 ganger pga. parkerings- og fartsbøter.

For moro skyld. Det er rampestreker,
men også viktig for borgerretten vår.

Skal en anklage være
en domfellelse, er vi alle slaver.

Så jeg tar dem alltid til retten.
Og vet du hva? De roter det alltid til.

Et eller annet sted er det en feil
i dokumentene, og dett var dett.

Har du noen gang vært i slåsskamp?

Hele tida ...
Jack Reacher er meg da jeg var ni.

Som guttunge var jeg
i slåsskamp støtt og stadig.

Så gikk jeg på et veldig fint gymnas.
Jeg var i én slåsskamp da jeg studerte.

En fyr prøvde å rane meg
da jeg kom ut av ei fish & chips-sjappe.

Jeg hadde vekslepengene
i én hånd og maten i den andre.

Jeg ville ikke gi slipp på noen
av delene, så jeg skallet ham ned.

-Og det funket fint.
-Slåss dere sånn i ishockey?

-Jeg slåss ikke mye på isen.
-Men du har vel sett slåssing?

Det er enorm forskjell på
slåssing på isen og på gata.

Man må holde balansen,
for man er på skøyter.

Nøkkelen er å ta tak i trøya
på riktig måte. Ellers er det kjørt.

Motspillerens arm og skulder
må låses så han ikke når deg.

Dette er teknisk informasjon vi trenger.

Noen låser på feil måte og åker rett ut.

Har du vært i slåsskamp?

Ikke direkte, men jeg har
drevet mye med pingvinbryting.

Pingvinbryting?

-En setning jeg aldri kommer til å si.
-Hvordan gjorde du det?

Jeg jobbet med doktoravhandlingen
min om keiserpingviner i Antarktis.

-Drapspingviner?
-Nei. De er veldig store:

Rundt 1 meter høye
og 25-40 kilo avhengig av årstid.

Vi ville undersøke hvordan de dykket.

De kan holde pusten i 30 minutter.

Men først måtte de fanges.

De er nysgjerrige og kommer bort
og undersøker en hvis man er rolig.

Men de er ville
og lar seg ikke bare fange.

Man nærmer seg på kne
og gir dem en bamseklem.

Og de slår en med vingene.

Men boblejakken man har
på seg, beskytter ganske bra.

Nebbet er veldig skarpt,
så man kan få kutt i ansiktet.

Men jeg vant også
min kamp mot pingvinene.

Skuespilleren Tom Cruise
kjøpte filmrettighetene til Jack Reacher.

Hvordan var det å forhandle
med Tom Cruise? Hvem kom best ut av det?

Jeg syns jeg fikk en utmerket avtale.
Det handler om eksponering verden over.

Her er jeg på skandinavisk tv. Jeg kan
også være på tv i USA og Storbritannia.

Men hva med Indonesia,
Brasil eller Kina og alle de landene?

Filmen gjør det for meg,
og Cruise er en stor stjerne.

Og han er en veldig hyggelig fyr.
Det fant jeg stor glede i.

Det var morsomt å jobbe med ham.
Vi gjorde mye morsomt sammen.

-Og jeg håper vi kan gjøre det igjen.
-Tusen takk, Lee Child.

Henke og Zucca,
jeg vet at dere skal videre.

Tusen takk for at dere kom.
En varm applaus til dere.

Vi har snakket om hemmelige agenter,
romferd og ishockey.

Tre ting som er like relevante
i Russland som her i USA.

Og det er den relasjonen
det skal handle om nå.

Kan du si at det fantes en konspirasjon?

At folk som jobbet med Trumps valgkamp,
samarbeidet med russerne?

Ikke glem at
alle våre etterretningsinstanser sa ja.

Siste nytt: New York Times melder nå
at Donald Trump junior -

- møtte en russisk advokat for å få
informasjon som ville sverte H. Clinton.

Akkurat nå
kommer vi ikke overens med Russland.

Hun er kanskje USAs fremste Putin-
kjenner. Ta vel imot Masha Gessen.

Velkommen.
Du kan sitte her.

-Velkommen tilbake.
-Takk.

Vi har snakket om hockey,
og vi har snakket om romreiser.

Det er jo også viktig for
den russiske nasjonale identiteten.

-Hvor nostalgiske er russerne nå?
-Ekstremt nostalgiske.

Man har denne tanken om
at Russland brått ble nostalgisk.

Og at Vesten
har skylden for denne nostalgien.

Jeg mener at amerikanere nå,
og resten av verden for øvrig, -

- er bedre i stand til å se hva nostalgi er.
Hvordan politikere kommer seg fram -

- når de snakker om en innbilt fortid,
om å gjøre et land storslagent igjen.

Og plutselig kan ikke folk styre seg.

De vil ha tilbake hockey,
romreiser og alt det der.

De vil tilbake til en tid de ikke husker,
fordi den egentlig ikke har eksistert.

Men det var en tid
da de følte seg sterkere.

Det du sier, er altså at Putin vil
gjøre Russland storslagent igjen?

-Og slik har det vært hele tida?
-Så absolutt.

Hvilke verdier er det han står for?

Nasjonalisme. Ekspansiv nasjonalisme.
Imperialisme, egentlig.

Man sier at han vil gjenopprette
Sovjetunionen, men det stemmer ikke helt.

Han er, som alle totalitære ledere,
interessert i stadig bevegelse.

Det er ikke så viktig
hva Russland hevder man vil ta tilbake.

Det er viktig at ting er i bevegelse,
at man aner ekspansjon.

Hva med propagandaen?

Propaganda er
et trekk ved totalitære styresett.

Propaganda er et system man bruker
for å flagge saker og overtale folk.

Regimet flagger saker der man ønsker
at folket skal snakke dem etter munnen.

Og når trusselen er betydelig nok, -

- går folk tilbake til vanen med å ta etter
tankegangen som er blitt presentert.

Det er ikke sånn at de i hemmelighet
tenker noe annet, de er blitt frarøvet ...

Så det du sier, er
at du mener han endrer folks tankegang?

Jeg vet ikke
om vi kan kalle det tankegang.

Hannah Arendt skrev
i "Totalitarismens opprinnelse" om -

- at folk blir fratatt evnen
til å danne seg en mening.

For henne var det forskjell
på totalitarisme og tyranni.

I et tyranni fins det ting en skal gjøre
og måter å te seg på.

Men det er ikke et system
som fullstendig dominerer individet.

Et totalitært styre griper inn i alt.

Ens handlekraft blir faktisk tatt fra en.

-Du har flyttet fra Russland to ganger.
-Jeg lærer aldri.

Hvorfor det?

Jeg og familien min
kom hit første gang da jeg var 14.

Familien min er jøder,
og jøder ble diskriminert i Sovjetunionen.

Men de hadde mulighet til å reise derfra,
noe de fleste andre ikke hadde.

Vi møtte mye motgang,
samtidig som muligheten bød seg.

Det var slik de tenkte. Vi kom hit,
og jeg bodde her til tidlig på 1990-tallet.

Jeg reiste tilbake som korrespondent,
og jeg tenkte å bli der i 2 til 5 år.

22 år senere var jeg blitt innfødt på ny.

Så begynte Putins antihomo-kampanje,
og myndighetene truet med å ta barna mine.

Så vi pakket i en fei
og reiste tilbake hit.

Var det en spesiell hendelse som sa deg
at landet ikke lenger var noe for deg?

Ja.
Da parlamentet den 11. juni 2013 -

- vedtok en lov
mot "homoseksuell propaganda".

Da ble det en forbrytelse å snakke om -

- "sosial likhet for tradisjonelle
og ikke-tradisjonelle ekteskap".

En uke senere, den 18. juni, ble det
forbudt for likekjønnede par å adoptere, -

- eller også for folk fra land
der likekjønnede ekteskap er lovlig.

Og det forbudet
kunne få tilbakevirkende kraft.

I debatten om lovforslaget ble familien
min nevnt. Min eldste sønn er adoptert.

Fem dager senere satt han på
et fly til USA, før loven trådte i kraft.

Og i slutten av 2013
kom resten av familien hit.

Du reiste fra Putin, og du kom hit.

Og du fikk Donald Trump.
Fins det likheter?

En av de viktigste
er måten de lyver på.

Amerikanere har hatt vansker med
å takle Trumps løgner.

For det er ikke vanlige løgner.
Han lyver ikke for å overtale.

Han lyver ikke for å overbevise om at han
hadde tidens største innsettelsespublikum.

Han lyver for å hevde sin makt, og det
er noe helt annet. Det er bølletaktikk.

Som gutten på lekeplassen
som stjal skolematen din.

"Få maten min!"
"Jeg har ikke maten din."

Men han holder jo på den!
Hva kan man gjøre med det?

-Er det det samme som Putin gjør?
-Det er akkurat det samme.

Putin sa at det ikke var russiske soldater
i Ukraina. Men de ble fotografert der.

De kom tilbake til Russland,
og de fraktet med seg kister hjem.

Og han fortsatte å si
at det ikke var russiske soldater der.

1 1/2 år senere sa han at "selvsagt
er det russiske soldater i Ukraina".

Det var også et maktgrep. "Jeg sier
akkurat hva jeg vil når jeg vil."

"Og hva vil du gjøre med det?"

Det pågår flere etterforskninger om
konspirasjon før valget. Hva tror du om det?

Selv om etterforskningen avdekker beviser,
fører ikke det nødvendigvis til tiltale.

Men teorien om hvordan Russland på-
virket valget ... I etterretningsrapportene -

- står det tydelig at Russland
påvirket valget gjennom folkeopinionen.

Men det får oss ikke ut av knipa.
Amerikanerne stemte på Trump.

Og mens alt dette pågår, -

- lever russere og amerikanere sammen
på den internasjonale romstasjonen.

Hvordan fungerer det?
Hvordan er kulturen der?

Vi får ofte det spørsmålet,
med tanke på det politiske klimaet.

Det fine med romprogrammet er
at politikken ikke påvirker oss.

Vi er avhengige av hverandre.

Og den avhengigheten
holder forholdet vårt på plass.

Og vi er bokstavelig talt hevet over alt.

Når man er på romstasjonen,
tenker man ikke på sånne ting.

Vi har fantastisk utsikt til hjemplaneten,
og vi ser ikke menneskeskapte grenser.

Kanskje lederne våre burde
ta en tur opp dit og få det perspektivet.

Tror du, Lee, at amerikanere bryr seg
om det hvis det var en konspirasjon?

Det som bekymrer meg, er
at de antakelig ikke gjør det.

Det kan hende vi får
klare beviser for at det hendte, -

- og at det kan bevises hinsides all tvil.

Men jeg tror
at folk ikke vil bry seg om det.

Under nominasjonsvalget sa Trump at han
kunne drept noen uten å miste stemmer.

Og det virker sant.
Det er faktisk vanvittig.

Man må si seg enig i at om dette hadde
hendt med noen andre i USAs politikk, -

- ville det vært over.
Den fyren ville forsvunnet.

Men ingenting ser ut til å skade ham.
Reagan ble kalt "teflonpresidenten".

Men Reagan er ikke teflon sammenlignet
med Trump. Forskjellen er forbløffende.

Tror du at Putin virkelig ønsket
at Trump skulle vinne valget?

Jeg tror at han virkelig ønsket
at Hillary Clinton ikke skulle vinne.

Og tror du
at Trump har gjort ham sterkere?

Trump har fått ham til å føle seg sterkere.

Putin har sagt
at han er verdens mektigste mann.

For han fikk
den amerikanske presidenten valgt.

Han er akkurat der
han vil være med tanke på ...

Da Obama var president, prøvde han å si:
"Du kan ikke gjøre det uten å spørre meg."

"Du kan ikke gripe inn i Syria
uten å spørre meg."

Man må spørre Putin om det meste nå.

Jeg vet ikke hvordan blir
med tanke på Nord-Korea.

Trump har sagt at han beundrer Putin,
og jeg tror det er oppriktig.

Og han håper at det kan skape
et bedre forhold til Russland.

Forholdet mellom USA og Russland
har aldri vært dårligere.

Ikke siden midten av 1900-tallet.

Og det var noe ingen av dem forutså?

Jeg trodde
at akkurat dette ville skje.

Putins funksjon overfor
andre presidenter har alltid vært ...

Og dette er hans tredje president.

Det er hans fjerde president.
Men han har alltid vært galningen.

Og de har praktisert en slags
strategisk ikke-inngripen overfor ham.

Men Trump er like mye galning,
eller kanskje mer galning.

Så det fins ingen mening i forholdet.

Det bare eskalerer, og det er det
som skjer når man har to galninger.

Ingen av dem er her i kveld.

Er du sikker?

Tusen takk.

Du har lenge jobbet i tv.

Og det du gjorde det meste av tiden, -

- var at du skrev reklameinnslag
for programmer som dette.

Jeg tenkte at nå som du har vært her, -

- kan du kanskje improvisere reklame
for dette programmet.

Ok ...

-Jeg fikk betalt for det.
-Det får du ikke.

Kameraet er der.
Bare improviser noe som selger.

Vi er i New York City.

Vi har svensker, nordmenn, amerikanere,
en russisk person og en britisk person.

Vi har hockeyspillere, en astronaut,
en politisk ekspert og en forfatter.

Hva snakker vi om? Det får du vite
kl. 21 i kveld. Eller kl. 21.25 i Norge.

Takk.
Jeg har ingenting å tillegge.

Vi ses om en uke.