Copyright (C) NRK

Dæven! Det var nedslag òg, gitt!

-Hva heter han som står attmed deg?
-Bjørn Wirkola.

-Jøss! Har du hørt om ham, da?
-Det er du!

Ja, men det er så lenge siden.

Det er som regel bare gamle folk som
husker meg. Besteforeldre og sånn.

Jeg er ikke så gammel.
Jeg husker deg.

Så kommer Bjørn Wirkola fra Alta.

Torbjørn Yggeseth kommenterer.

En god utgang, god høyde,
følger på hele veien. Fjellstøtt!

Selv for Engan er det ikke moro
å hoppe etter Wirkola.

Det er første gang dette blir brukt.

Jeg møtte Bjørn Wirkola
da vi gikk på skole i Alta -

- på slutten av 1950-tallet.
Han var alt aktiv innen idrett.

Siden jeg sang i et danseband, var
jeg kanskje best kjent av oss da.

Men det skulle snart endre seg.

Da Bjørn og jeg
møttes igjen etter mange år, -

- var det pga. en felles interesse:
hans kvenske forfedre.

Blant dem var hans farfar, Ingvald,
som jeg skrev om i Årbok for Alta.

I den første boka
intervjuet jeg din bestefar.

Bestefar var jeg mye på besøk hos.
Vi var litt kompiser.

Jeg tror han likte
å ha besøk av meg.

Han var en grei og snill bestefar.

Fortalte han deg noe
fra ishavsfangsten?

Aldri. Jeg kan ikke huske at han
var inne på det i det hele tatt.

Da jeg var der,
fortalte han veldig villig.

Du var interessert i å finne ut ...
Jeg var ikke flink til å spørre.

Jeg tenkte ikke på
at han hadde holdt på med dette.

Kanskje det var så tøft
at han ikke ville snakke om det.

"Å hoppe etter Wirkola" er blitt et
ordtak som brukes av folk flest, -

- selv om de ikke kjenner
til Bjørns idrettsprestasjoner.

Jeg undres på om de som hoppet før
Bjørn, i tidligere generasjoner, -

- kan ha skapt et grunnlag for hans
evne til å takle utfordringer.

Alta-gutten dro ut i verden og ble
en av våre største idrettsutøvere.

Men han glemte aldri
sine røtter på Aronnes i Alta.

Perfekt.

Her vokste Bjørn opp sammen
med fire søsken, sin mor, Astrid, -

- og faren, Karl,
som var bygningssnekker.

Broren, Inge,
bor på hjemgården.

Hvis foreldrene mine og naboene ikke
ville at vi ungene skulle forstå, -

- så snakket de kvensk. Vi skjønte
ikke hva de sa, og det var vitsen.

Far snakket finsk, for han var
hopptrener i Finland i et par år.

Det var på 50-tallet, i Rovaniemi.

Han påstår
at han trente Antti Hyvärinen.

Hyvärinen ble OL-mester i 1956.

Her er den første hoppbakken.

Overrennet er revet.
Det begynte å bli råttent.

Det er bare noen hull der oppe
hvor bjelkene gikk ned.

Det ble ikke hoppet mange meter,
men det ble hoppet mange hopp her.

Den går enda lenger innpå der.
Så hvis man skulle ha mer fart, -

- måtte man ha opp døra og
komme seg så langt opp som mulig.

Bjørns far fikk en kongepokal
i sin idrettskarriere -

- som kombinertløper.

I februar 1940, like før krigsutbrud-
det, ble han nordnorsk mester -

- i kombinert, og har
kongepokal fra den gangen.

Så han var veldig flink.

Han fant en ny måte å hoppe på,
så han hoppet lenger enn de andre.

Men han fikk dårlig stilkarakter.
De mente man skulle ha knekk, -

- mens han lå frem ...
det de kaller for aerodynamisk.

Men han måtte hoppe langt for
å vinne, for han fikk dårligere stil.

Det var naturlig for Bjørn
å følge i farens skispor.

Bjørn var først kombinertløper,
men satset etter hvert kun på hopp.

Så får vi se
om Wirkola er psykisk sterk nok -

- til å prestere et topp hopp.
Det har han gjort under treningen.

Jeg hadde vel et talent, -

- og fikk mulighet for å satse.
Det var ganske tilfeldig -

- at jeg flyttet til Trondheim sammen
med Engan og den gjengen der.

Men da jeg fikk sjansen,
måtte jeg bare gripe den.

Skulle man utvikle seg, måtte
man oppsøke det beste miljøet.

Klart beste poengsum til nå.

Faren vår er egentlig
nummer tre i rekkefølgen, -

- for de første var tvillinger.

Han er en av ni søsken -

- og barn av Emil Ingvald Wirkola,
gift med Oline født Mathisen.

Jeg har intervjuet ham
om arbeidet hans på Ishavet.

Han har fortalt mye om det.

Bjørns litt eldre søster, Lillian,
bor ikke langt fra hjemgården.

Også søstera Guri bor på Aronnes
og er der når jeg besøker Lillian -

- for å få opplysninger om slekta.
Lillian viser meg farens slekt -

- gjennom mange ledd
tilbake til de finske skoger.

Går vi tilbake i egen slekt,
kan vi følge mange ulike ledd.

Bjørn har samiske aner, men den
kvenske bakgrunnen er tydeligst.

Mor var hjemme og tok seg
av oss ungene, familien -

- og gårdsbruket. For det var
mors hjemgård de overtok.

Hun var veldig opptatt av
å ta vare på jorda -

- som faren hennes hadde ryddet.

Hun var stolt av at hun var
etterkommer etter Knut Kven.

Og det er ikke hvem som helst.
Knut Olsen Kven kom til Alta -

- fra Tornedalen på begynnelsen
av 1700-tallet. Han ble kjent -

- fordi han etter langvarig konflikt
med amtmannen på Altagård -

- vandret til København. Han fikk
møte kongen og framførte sin klage.

Det førte til
at amtmannen ble avsatt.

Stengselsfisket i Altaelva
var bakgrunnen -

- for en kvensk bosetting i Alta.

Når de første kom, vet vi lite om.
Det hadde vært et stort oppsving -

- i eksport av laks fra finsk,
svensk og norsk side -

- av dagens grenser
alt på 1500-tallet.

-Er det storfisk?
-Kanskje 25.

-25?
-Vi vet ikke ennå.

Bjørn vokste opp ved Altaelva,
og som hos mange altaværinger -

- har elva en stor plass
i Bjørns hjerte.

Den bare for over kanten.
Fikk den nesten opp, og så ...

Den er så stor
at han ikke klarer å løfte den opp.

Fy faen! Den var svær.

Da virksomheten ved kobberverket
i Kåfjord ble trappet ned, -

- og stoppet opp i 1909, var skifer-
næringen blitt stor i Alta.

Man trengte brannsikre tak etter
brannene i Hammerfest og Ålesund.

Både Bjørns far og farfar
var i arbeid i skiferberget.

Mange kvener kombinerte arbeidet
i berget med ishavsfangst.

Ved kaien er det travelt.
Ispropellen er på plass.

Fangstredskap og utstyr er om bord.
Men her må det planlegges fornuftig.

Snart er man overlatt til seg selv
og forsyningene man har sikret seg.

Flere byer sendte ut ishavsskuter,
og ishavsfangsten ga Norge -

- store inntekter.
Fangsten la grunnlaget -

- for norsk forskning
og suverenitet i nord.

Og så er endelig alt klart.
Vi kan kaste loss.

Båten siger ut fra kaien
og tar fatt på den lange reisen.

Hammerfest var pionerbyen i ishavs-
fangsten tidlig på 1800-tallet, -

- med tre-fire rederier.
En av rederne var John Rice Crowe.

Crow skrev i 1844:

"Intet foretak som er avhengig
av kyndige håndverkere," -

- "kan drives uten kvenenes hjelp,
enten det gjelder bankfiske," -

- "bergverksdrift eller
Spitsbergen-fangst."

Det var mange Alta-skippere på sku-
tene. Ole Kristian og Arne Olsen, -

- Aatto, Petter og Johan Hammari.
Karl Mathilassi, Petter Posti -

- ble de mest kjente
sammen med Wirkolas, -

- som var skippere
i tre generasjoner.

Det er vanskelig å vite hvordan is-
havsfolk navigerte og fangstet -

- til ulike tider av året
i et stort havområde, -

- i Kvitsjøen og Karahavet, ved
Novaja Semlja og rundt Spitsbergen.

Jeg møtte mange av de som hadde
hatt Ishavet som arbeidsplass.

De fortalte spennende
og dramatiske historier.

Det finnes en skriftlig kilde.
Ishavsskipperen Petter Posti -

- førte en "surnaali", en journal.
Han skrev på kvensk i 1894.

Aamulla kello 6 paikoissa
tuli kova fluurinki etelästä, -

- joka oli pois rannasta.

Om morgenen kl. 6 kom
en hard floing sørfra, fra land.

Kl. 12 dreide vinden vestlig
og drev isen på oss. Vi ble redde -

- og tok maten på dekk. Det så ut til
at isen ville drive oss rett i fjæra.

Vi hadde to anker ute.
Kl. 2 dreide vinden igjen sørlig -

- og tok isen bort fra oss
så vi ble berget.

Og om kvelden kl. 8 kom isen
på oss igjen. På skipet er alt vel.

Og Gud er med oss.

Bjørns farfar, Ingvald, var 91 år
da jeg samlet historier fra Ishavet.

Han fortalte detaljert
fra sin tid som mannskap, -

- førsteskytter og skipper.
Han førte en av skutene, -

- "Venus" fra Hammerfest,
i 23 år uten forlis.

Ingvald drev fangst
både i Østisen og ved Svalbard.

Det var to fangstsesonger,
én om våren og én om høsten.

Ei ishavsskute hadde
vanligvis 10 mann om bord.

Harpunereren og bestmannen
sto etter skipperen i rang, -

- og hele mannskapet
hadde sine oppgaver.

Hvor lenge de var ute ...
Det var vel to-tre måneder i slengen.

Jeg har hørt historien delvis,
men jeg har aldri vært flink til -

- å sette meg inn i
hva de holdt på med.

Det er ganske mange bobler.
De er små.

Denne isen er ikke veldig gammel.

Omtrent 2300 år.

Når vi tar Bjørn og broren Inge med
på en reise i farfarens kjølvann -

- på Svalbard, er det under helt
andre forhold enn dem han opplevde.

Jeg tenker på forholdene de hadde.

At de har vært
oppe i isen i seilskuter.

I dag har vi motorer,
radioer og alt mulig.

De måtte klare seg sjøl.
Det er helt utrolig.

Når isen begynte å gå,
hadde de bare seil.

Så de har hatt utfordringer.

Selfangst har alltid vært
en god næring.

Men innsatsen har også vært stor,
ofte urimelig stor.

Ishavsfangsten var slitsom.
Ingvald fortalte -

- at de ikke tjente mer
enn 200-300 kr i sesongen.

Men det var ikke en dyr tid.
100 kg hvetemel kostet 14 kr.

Ingvald var bare 12 år da faren tok
ham ut av skolen og med på Ishavet.

Men faren fikk en bot
da de kom tilbake.

Han var så ung at han ikke
kunne gå på jakt med de andre.

Så hans jobb var å være
på skuta og passe på den -

- mens de andre gikk på jakt.

Når isen skrur seg,
er det fare på ferde.

Da må de unna
så fort maskinene greier det.

Før man vet ordet av det,
kan nedskruingen begynne.

Da får man se
naturen fra en annen side.

En gang han var alene igjen på skuta,
og de andre var langt unna, -

- så ble det skruis,
som det kan bli der.

Det hadde vært forferdelig for ham.
Det var en skrekkopplevelse.

Han var alene før de andre
kom tilbake og kunne gjøre noe.

Det gikk bra, de ble ikke skrudd ned.
Men det ble mye bevegelse i skuta.

Og for en 12-åring var det skummelt.

Wirkola er klar.

94 m i første omgang.
Leder altså.

Det var langt. Men han hadde
litt vipp på skiene underveis.

92,5 meter.
Wirkola 241,2.

Han ligger åtte poeng
foran tsjekkeren.

Litt vipp på skiene, litt saks.

Det største i hoppkarrieren min
er to VM i Oslo i 66, -

- og de tre seirene i Hoppuka
vil jeg karakterisere -

- som større prestasjoner
enn å vinne VM og OL.

Man skal gjennom fire renn, og
konkurransen er som regel hardere.

Der stiller de beste nasjonene med
fem-seks mann, i OL og VM bare fire.

Det er driv over den der.

Det er en kopi av et bilde av det
første hoppet i Kollen under VM.

I Alta er Bjørns
idrettsprestasjoner godt markert, -

- med premiene på museet og Nina
Nesjes skulptur på flyplassen.

Flyplassen ligger der
Ingvald Wirkola vokste opp.

Da krigen kom, utvidet tyskerne
den lille flystripa som var der.

Flere familier måtte flytte.

Ingvalds familie bygde nytt hjem
på den andre siden av elva.

Ikke bare Bjørn er blitt hedret.
På Elvebakken står skulpturen -

- Alta Historielag reiste til minne
om alle ishavsfolk fra kommunen.

Oldefaren min
bodde i det blå huset der.

Jeg besøkte ham den siste tida
han var i live.

Han døde i 1963.

Karl Johan Wirkola
ble en legende i levende live.

Han brakte store fangster på land.
Han gjorde 103 turer på Ishavet.

Som skipper førte han tre skuter.
De to første var seilbåter, -

- mens den tredje, "Sælen", var
den første skuta i Hammerfest -

- med en dampmaskin
i tillegg til seilføring.

Karl Johan Wirkola levde
da jeg gikk på skole i Alta, -

- men han døde før jeg ble inter-
essert i å samle ishavshistorie.

Det ville vært interessant
å høre ham fortelle detaljer -

- fra fangst og forlis
i Østisen og ved Spitsbergen.

Heldigvis finnes det
ett opptak med Karl Johan.

Selv om vi er på Spitsbergen
og har breen i bakgrunnen, -

- så kan vi bruke moderne
teknologi og høre på noe -

- som dere ikke har hørt,
iallfall ikke på en stund.

For kort tid siden
reiste jeg rundt i Finnmark.

Erik Bye
I Alta traff jeg en gammel herre som
jeg ønsket lytterne skulle få møte.

Sin høye alder til tross
har han kommet hit til Store Studio.

Men så har han vært med på lengre
og hardere ferder før på Ishavet.

Jeg har gleden av å presentere
den 95 år gamle ishavsskipperen -

- Karl Johan Wirkola fra Alta.

Byes program ble sendt da vi bare
hadde én kanal, som alle hørte på.

Innsatsen til skippere og mannskap
ble bedre kjent i landet.

Når jeg ser landskapet her nord,
lurer jeg på om Bjørn har arvet -

- utholdenheten og stå-på-viljen,
sisu, som det heter på kvensk, -

- fra sine forfedre.
Sønn fulgte far.

Karl Johan ble tatt med på Ishavet
da han var en ung gutt.

-Jeg var 16 år da jeg begynte.
-Hvordan gikk det?

Det var i 1884.

-Og det gikk så galt at vi forliste.
-Gikk det bedre på neste tur?

Nei. Vi forliste da også.

Da lovte jeg å ikke reise mer,
men ta sjømannssekken på land.

Men far ga ikke fred.
"Vi må prøve igjen."

Men tredje turen, da gikk det godt,
og da var det gjort.

Og sånn begynte livet mitt.

Ikke alle er så heldige å få oppleve
isbjørnen i sitt rette miljø.

Også den ble det jaktet på.

Iblant hadde skutene med seg unger
som ble solgt til dyrehager.

Det ble fangstet
både på isbjørn, sel og hvalross.

Hvalrossfangsten var ikke for
smågutter, fortalte Karl Johan.

Den er stor som en småhval.
Så har den tenner, seks kvart.

Hva veier en sånn?

Bare skinnet veier 300 kg.

Bevare meg vel!
Det var litt til hud.

Når det var store hvalrossokser,
måtte man bruke to par taljer, -

- firskårne taljer, patenttaljer.

Og åtte mann til
å trekke opp det store dyret.

-Det var litt av en kar å slåss med.
-Ja, man måtte ikke være nervøs -

- når man skulle ta den.
Den har tatt mange menneskeliv.

Jeg har berget fem stykker
som hvalrossen holdt på å ta.

Den går beint på båten, legger seg
på tverra og søkker ned.

Når den kommer under båten,
hører man hvordan det klapser.

Når tennene er gjennom båten,
må man skyve den vekk.

Den finske folkelivsgranskeren Samu-
li Paulaharju besøkte Alta i 1926.

Han skildrer ishavsferdene.
"Fjellene sank under synsranden," -

- "og etter 60 mil danset man
forbi den klippefulle Bjørnøya."

"Videre nordover kom man
etter 100 mil til et stort land," -

- "nordfarernes fangststeder, gamle
Spitsbergen som lå så langt borte" -

- "at man måtte undre seg på
om det var slutt på jorda," -

- "og at det videre bare var is."

Samme sommer som Fridtjof
Nansen kom hjem fra sin polferd, -

- seilte Karl Johan Wirkola inn
i Nordisen. Paulaharju skriver:

"Han våget seg ut av kartet,
rett mot polen," -

- "og gruelige isfelt lå der og
lyste og fylte opp hele havet."

Ett år seilte
Karl Johan til Grønland.

Han var veldig streng.

Han ville ikke ha noe tull
av mannskapet sitt.

Det skulle være orden.

Man måtte være streng, for mann-
skapet var overlatt til seg sjøl.

Skipperen hadde mange oppgaver og
måtte bruke nedarvede kunnskaper.

Han kunne litt av hvert.

På Ishavet hendte det jo
at folk ble syke.

Han kunne stoppe blod og helbrede.

Han var ekspert på svullfinger.

"Man må skjære
inn til beinet," sa han.

Tranen går gjennom. Den trenger
inn i et sår og går mot beinet.

Og det begynner å verke. Jeg
oppdaget at det var best å operere.

Skjære åpen, ikke en liten rift,
men inn til beinet.

-Ikke bare rispe litt?
-Nei. Helt til beinet.

-Har du gjort det?
-Mangfoldige ganger.

Kurt, eldstebroren min, datt
i hoppbakken og slo seg stygt.

Han blødde veldig. Da ringte de
til oldefar, og han stoppet blodet.

Det var stopp momentant.

I dette miljøet har farfar,
farfars far og farfars farfar ...

... arbeidet i sesonger
på to og tre måneder.

Ikke alle dager var like fine
som vi opplever det i dag.

De hadde mange forlis her oppe. Det
kunne gå 25 skuter fra Hammerfest.

I en dårlig sesong
kunne fem av dem forlise.

Men som regel hadde de kamerat-
båter, så mannskapet ble berget.

Var de her midt på sommeren?

De kom på vårparten
og ble utover sommeren.

Det kunne være to sesonger
i løpet av et år.

Det måtte det være
når oldefar var over 100 turer.

-103 turer.
-Da må de dra to ganger i året.

Tippoldefar og sønn forliste to
ganger her i løpet av samme sesong.

De ble utrustet på nytt etter
et forlis. Det var harde vilkår.

Men det måtte vel lønne seg.

-Hvor mange år holdt de på?
-Tre generasjoner i din familie.

Det hadde ikke vært noe for meg.

Man kan kjøre bre helt til østkysten.

Det er én dal man må over.

Der kalver den!

-Det smeller bra.
-Det er som et geværskudd.

Så kommer Wirkola.

Det er 3-0.

Bjørn Wirkola dukket opp
akkurat der han skulle.

Norgesmester i Skuibakken i mars,
seriemester på Brann stadion nå.

Har det vært lettere å hevde seg
i toppfotball enn du trodde?

Jeg håpet først og fremst
å spille meg inn på Rosenborg.

At vi skulle gå til topps,
hadde jeg ikke drømt om.

Han der har forandret seg litt.
Hører du hvor fint han snakker?

Frykter du at fotballen har ødelagt
noe for OL-hoppingen i Sapporo?

Nei. Testene ser såpass bra ut
at jeg er optimistisk.

Nå er det cupfinale på Ullevål.

Vi har først en kamp på onsdag
og så cupfinalen på søndag.

Rosenborg er norgesmester i fotball.
De har slått Fredrikstad 4-1.

Da fikk du din andre kongepokal
det året. Du fikk også en i mars.

Det finnes få opplysninger
om den første Wirkola i Alta, Erik.

I Paulaharjus bok "Ruijan suoma-
laisia" er det et bilde av ham, -

- og han er nevnt
i kapittelet om ishavsfangst.

Erik kom til Alta i 1851, og han
gjorde som mange andre kvener.

Han tok inn hos Johan Pruntsi
på Elvebakken.

Erik ble glad i Pruntsis datter,
Maria, og ble svigersønn på gården.

I Altas Historie står det om Erik:

"Han tok spranget fra de finske
skoger og ut i isødet."

"En nokså eiendommelig overgang."
Jeg lurer på om overgangen -

- var så stor,
og mener jeg har funnet et svar.

Det tenker jeg på når Bjørn, Inge
og jeg kjører sørover mot Ii -

- ved Oulu, tippoldefarens fødested.

Underveis kjører vi gjennom det
lave slettelandet i Tornedalen, -

- der Bjørns morsslekt kommer fra.

Helt tilbake til den nordnorske
høvdingen Ottars tid har nordmenn -

- kalt området Kvenland.
Herfra kom det mange nordover.

De tok med seg kunnskapene
de hadde.

Der har vi oldefar, gamle Wirkola,

Mor.

Og her har vi dem også.

Det er første gang de var i Finland.

Bjørn er i Ii for første gang
og møter slektninger.

Oldefar, Karl Johan, fikk nok høre
fortellinger fra farens hjembygd.

Da familien i Alta fikk besøk av
finske slektninger på 1950-tallet, -

- var det naturlig med gjenvisitt.

Da Erik var ungdom
og bodde på hjemgården, -

- ble han forelsket i tjenestejenta.
Det likte ikke foreldrene.

Han ble sendt til onkelen i Rova-
niemi. Han var handelsmann -

- og kunne gi ham arbeid.

-Hyvää!
-Akkurat, ja.

Erik trivdes ikke hos onkelen
og rømte mot Norge.

Onkelen kom etter ham
og prøvde å overtale ham til å snu.

Men Erik fortsatte nordover.
Det dannet grunnlaget -

- for generasjonenes
innsats på Ishavet.

Det gamle Ii ble bygd opp
gjennom elvefiske med stengsler, -

- fiske i sjøen,
jordbruk og skogbruk.

Men bygda har kanskje hatt
en annen næring?

Fra de finske skoger har vi
kommet ned til Bottenvika.

Mange har lurt på hvordan det
hadde seg at de kom opp til Alta -

- og startet med ishavsfangst.

På kartet fra 1539
ser vi en av grunnene til det.

De fangstet sel på isflak
og ute på isen i Bottenvika.

Kartet er tegnet opp i 1539,
og da var det vanlig.

Så de hadde den kunsten
da de kom nordover.

I gammel tid,
i steinalderen, -

- var selfangst den viktigste næringen -

- fordi man fikk kjøtt, spekk og skinn.

Senere har selfangsten avtatt, -

- og laksen er blitt viktigere.

Men det har vært drevet selfangst
i tusenvis av år, -

- og Ii ligger nå høyere
fordi landet har hevet seg.

Selfangsten var i de beste årene
oppe i 11 500 dyr i året.

Fangstfolkene var flere måneder
ute på isen, på isflak -

- og fanget hundrevis av sel.

Og de kom tilbake
når isen begynte å forsvinne.

De dro dit med båtene sine
mens det ennå var is, -

- og kom tilbake
med selen de hadde fanget.

Da var det ikke så rart at kvenene
som kom opp fra de dype skogene, -

- dro ut på Ishavet. Det som
forundrer meg, er at fangsten -

- har foregått utenfor Ii
helt fram til vår egen tid.

De som kom nordover fra Ii
og andre steder ved Bottenvika, -

- hadde sin kultur med seg.

Mens Bjørns bestefar var skipper,
gikk det kvenske språket ut av bruk.

Navn på redskaper og beskrivelser
av arbeidsteknikker gikk over -

- fra kvensk til norsk.
Gamle bånd ble brutt.

Så kommer Bjørn Wirkola fra Alta.

Som forfedrene dro Bjørn tidlig ut
i verden og gjorde store bragder.

Følger på hele veien.
Fjellstøtt!

Jeg er overbevist om
at de som gikk foran ham, -

- har hatt betydning
for Bjørns suksess.

-Blir det flere hopp på deg?
-Det blir det helt sikkert ikke.

Jeg er blitt for gammel.
Jeg holder meg på bakken nå.

Jeg går bare på "bortoverski".
Jeg har svevd både høyt og langt, -

- så den tida er forbi.
Men det går an å gjøre andre ting.

Til en turnering
fikk vi laget disse ballene.

Den trenger jeg ikke
å gjøre om engang.

De gamle konkurrentene mine spiller
nå golf, og vi treffes jevnlig.

Vi skal til Finland. Da treffer jeg
Veikko Kankkonen og Niilo Halonen, -

- som var to
av mine største konkurrenter.

Det har betydd mye for samholdet
etter at vi sluttet med aktiv idrett.

Du var kjent
for å ha nerver av stål.

Kanskje det ligger noe
i genene mine der.

Det er blitt sagt:
hopperen med ishavsblod i årene.