Copyright (C) NRK

Oslo på starten av 1960-tallet
er en fredelig og idyllisk by.

Samfunnet er oversiktlig
trygt og velkjent.

Damene har kåper og fine frisyrer,
mennene hatt og frakk.

Byen er moderne, og det
er høy tillit til styre og stell.

Men det er før en ukjent person skal
skape frykt og gjøre byen utrygg.

I 1965 var jeg 19 år og hadde
begynt på studentfagkurs.

Den morgenen er jeg på vei til
skolen, og jeg går i et hjulspor.

Når jeg nærmer meg Drammensveien,
kommer en person mot meg.

Jeg tenker jeg får gi vedkommende
plass og går ut av hjulsporet.

Jeg krysser mellom to biler
på vei opp på fortauet.

Idet jeg går opp på fortauet, kjenner
jeg at foten min tupper borti noe.

Jeg tenker ikke på det. Det går noen
sekunder, så smeller det voldsomt.

Jeg må ha hatt kveldsvakt dagen før,
for jeg kom senere til avisen.

Da hørte jeg at det hadde vært
en eksplosjon på Skøyen.

Jeg tenkte det var en arbeidsulykke.
Kanskje en gassflaske som var gått.

Noen andre i kriminalredaksjonen
hadde rykket ut dit.

Da de kom tilbake, var det
saker og ting som hadde skjedd.

Det var en som hadde satt opp
en ganske sinnrik "booby trap" -

- ved hjelp av en granat
og snorer som utløste den.

Jeg var heldig. Det som traff meg,
var nok ikke granatsplinter.

Det var kanskje en asfaltstein
som satt i, siden jeg ikke blødde.

Jeg var på Legevakten et par ganger
i uken for å få det til å gro.

Etter en måned sydde de det sammen.

Det første var granatsprengning.
Eller - de visste ikke hva det var.

Det var den i Thunes vei,
hvor en gutt hadde passert.

Der var det satt opp en granatfelle.

Verken politiet eller pressen
skjønner hva som har skjedd.

Det smalt iblant en kinaputt, men
en granat varsler om noe helt annet.

Vi hadde ikke noe informasjons-
senter der vi kunne gå inn -

- og lete fram tidligere saker.
Men vi hadde et godt klipparkiv.

Vi begynte å researche via det -

- om det hadde vært trusler
eller granateksplosjoner -

- som kunne settes i forbindelse
med dette. Det var det ikke.

Vi visste ikke at det skulle
være en ny granat på kvelden.

Jeg hadde flyttet til København og
skulle flytte sammen med en dame.

Jeg var i Oslo for
å snakke med mine foreldre.

Så hadde jeg vært i byen, og på vei
hjem hendte det med håndgranaten.

Jeg husker det smalt.
Det slo i bakhodet.

Jeg trodde noen lå på den andre siden
av Uelands gate og skjøt etter meg.

Jeg gikk over der, men så ingenting.

Jeg fikk faren min til å kjøre meg
til Legevakta, og der ble jeg sydd.

Lørdag morgen 6. februar
kommer jeg ut -

- og skal engasjere
min gule Opel Kadett, -

- som står på hjørnet av
Klokkergata og Colletts gate.

Og får et lite sjokk, for det så ut
som bilen hadde vært i krigen.

Det var snø og vakkert overalt,
men bilen var oversprøytet med jord.

Rutene var blåst ut på venstre side,
så vidt jeg husker.

Jeg husker svakt at det
var 11 hull i skjermer og dør -

- som jeg kunne
stikke lillefingeren inn i.

Jeg tror ikke jeg var inne i bilen,
for jeg hadde ikke noe der å gjøre.

Rester av en ny granat blir funnet.
Hvem kan finne på noe sånt?

Hvorfor? Og hvordan har noen
fått tak i skarpe håndgranater?

Man fant relativt tidlig ut
at det var foretatt et grovt tyveri -

- av 25 granater på Trandum i 1964.

Etter all sannsynlighet er
disse granatene fra det tyveriet.

Kriminalpolitiet tok i dag dette
ammunisjonshuset i nærmere øyesyn.

Tror De granatmannen har en spesiell
forbindelse med Trandum-området?

Vanskelig å svare på, men
det håper jeg etterforskningen -

- vil bringe på det rene.

Vi visste ikke hvor mange
anslag som ville komme.

To stykker på én dag antydet -

- at dette var en kar som kanskje
ikke hadde lyst til å slutte.

At noen ønsker at granatene skal
ramme alvorlig, virker usannsynlig.

Etterforskerne tror
det er guttestreker.

I to uker er det stille.
Politiet slår seg til ro med -

- at ungdommen nå har forstått
hvor farlige granatene er.

På den tiden var Oslo en fredelig by.

Den hadde sine drap,
ran og slike ting.

Men i gatene gikk det politi med
sorte frakker og hendene på ryggen -

- og forsikret folk at alt var vel.
Ingen var redde.

Vi tilnærmet oss saken
på en profesjonell måte.

Vi prøvde å ikke engste folk.
Men folk var jo blitt skremt.

Det var ikke panikk,
men folk var veldig obs.

Det var en dame på Vinderen
som skulle ut hageporten sin.

Hun så noen snorer som var spent opp,
og skjønte at det kunne være noe.

Hun ropte til en mann og spurte om
han kunne se hvor snorene førte hen.

Det var en granat. Hvis hun hadde
gått ut, hadde hun utløst granaten.

Nå hadde de en granat, og dermed
kunne de finne bl.a. fingeravtrykk.

Det ble prioritert
å undersøke granaten.

Man var redd for at eksplosjonene
kunne fortsette i lang tid fremover.

Når han prøver å drepe folk
på så mange forskjellige steder, -

- er han ikke normal.
Og han kunne blitt drept selv.

Politi, presse og befolkning
tar alvoret inn over seg.

Det kan ikke bare være guttestreker.
Ennå gjenstår 22 av de 25 granatene.

Politiet har ingen tekniske bevis og
ingen teori om hvem granatmannen er.

Hvem som helst kan bli rammet,
hvem som helst kan stå bak.

Jeg tror det er en ganske normal
mann, som går på arbeidet osv.

Som normale mennesker. Derfor
er det vanskelig å vite hvem det er.

Det måtte være en som
skulle hevne seg på samfunnet.

Han spredte det over hele byen.
Skulle han hevne seg på en bestemt, -

- hadde vi skjønt det bedre.
Men det var helt vilkårlig.

Thunes vei, Svalbardveien, Klokker-
gata ligger jo på forskjellig kant.

Granatmannens atferd
er noe helt nytt for politiet.

Ikke siden krigen har
de opplevd slik kriminalitet.

De har mer erfaring med
å etterforske samtidens kjeltringer.

Størst overskrifter
fikk skapsprengerne.

De hadde spesielle egenskaper.

Når politiet kom, kunne de nesten
umiddelbart si hvem det var.

De satte sine "fingeravtrykk" ved
måten de hadde åpnet skapene på.

Hans fulle navn var
Sigmund Halfdan Nordgaard-Tveit, -

- bare for å gjøre det enkelt.

Han brukte aldri Sigmund.

Han snakket ikke så mye om sakene.

Men granatmannsaken
snakket han litt om i ettertid.

Jeg var ikke født på den tiden.

Det var en sak som preget ham litt.
Den var stor, og mange ble skremt.

Det virket ikke som det var
noen bestemt han ville ramme.

Jeg vil be folk
melde fra om alle ting -

- de måtte ha kjennskap til
i forbindelse med granatsaken.

Og overlate til politiet å avgjøre
om det kan ha betydning eller ikke.

Det kan se ut som om
etterforskerne leter i blinde.

Uten å vite hva mannen vil, kan
Nordgaard-Tveit bare advare om -

- at det tar 5 sek fra en
granat utløses til den går av.

Sparker du borti noe, løp for livet.

Faren min mente det var en syk
person som sto bak. Psykisk syk.

Jeg husker han fortalte
om en av de fellene.

To gutter kom løpende ned en sti
og utløste granaten.

Granaten lå på kanten av stien.
Kriminalpolitiet rykket straks ut.

De ledes av kriminalsjef
L'Abbée-Lund og Nordgaard-Tveit.

Håndgranaten lå her. Så var det
strukket en tråd opp i gjerdet der.

Så var det strukket en tråd derfra
og ned der, og derfra og over slik.

I to trekanter?
Hva er grunnen til det?

Jeg kan ikke skjønne annet enn
at gjerningsmannen vil ta dem -

- som kommer oppover eller nedover,
før de kommer frem til granaten.

-Når kom dere her i går kveld?
-21.20.

Det var nokså mørkt?
Hva skjedde?

Vi kom løpende nedover,
for hunden hadde stukket av.

Da kommer det en kar
på venstre siden av stien oppover.

Lett framoverbøyd, med hatt og frakk.

Vi spurte hva klokka var,
men han reagerte ikke.

Vi fortsatte ned stien 40-50 m.

Da kjente vi et tau over beina.
Ganske høyt oppe.

Men vi enset det ikke noe særlig.

Så kjenner vi et voldsomt lufttrykk
i ryggen, samtidig som det smalt.

En ting var at han satte opp fella.
Men han hadde nærkontakt med ofrene.

-Dere løper ikke så fort her ellers?
-Nei. Bikkja løp foran.

Bikkja kom under trådene?

Hadde bikkja utløst granatsplinten, -

- hadde vi vært rett
overfor granaten.

-Kom mannen gående oppover her?
-Ja, jeg går ut fra det.

-Han kan ikke ha passert trådene?
-Ikke om han hadde gått normalt.

At han hadde gått halvveis ned
og kommet opp igjen, virker urimelig.

Og siden han aldri meldte seg, -

- er vi nesten 100 % sikre på
at det var granatmannen.

De har ledet etterforskningen
etter granatsprengningene.

-Har den gitt noe resultat?
-Nei, det kan vi ikke si.

-Vi har ikke noen mistenkte.
-Kan De si hva som er funnet her?

Vi har funnet rester
av en håndgranat, -

- som ved de andre sprengningene.

Hvordan vil De karakterisere
gjerningsmannen?

-Jeg tror det må være en syk mann.
-Det var to 15 år gamle gutter ...

To gutter var nær ved å miste livet.
Presset på politiet er enormt.

De må stoppe granatmannen
før han lykkes med å drepe.

Jan og Tore blir tatt med
på spaning på kveldene.

For å kartlegge mannens bevegelser
foretar politiet en ny rundspørring.

Vi var fire mann som fikk hvert
vårt distrikt vi skulle gå gjennom.

Og vi skulle avhøre hvert eneste
menneske, ned til babyer.

Vi har satt i gang
meget omfattende tiltak.

Hele Oslo Politikammer,
ikke bare kriminalpolitiet.

Det er innledet et samarbeid
mellom ordens- og kriminalpolitiet -

- for å oppklare forbrytelsene
og motvirke flere sprengninger.

Publikum, uten annet incitament enn
at politiet ville ha opplysninger, -

- henvendte seg også til avisene.

En av fotografene som stadig
var ute på farten og spanet, sa:

"Nå fins det ikke én søppelkasse
hvor det ikke sitter en politimann."

Enkelte steder var de uniformerte,
andre steder var de i sivil.

Det kunne ligne
litt på detektivserier, -

- der de står med avisene
opp ned og titter.

De prøvde å menge seg med folk.

Kriminalavdelingen
var spredt over hele byen.

Alle var oppmerksom på granater.

Hvis det ble sprengt et sted, skulle
det være en ytre og en indre ring.

Det var for å stoppe dem
som var innenfor et lite område, -

- og de som var utenfor det.

Men spaning og overvåking fører
ikke fram. Politiet står uten spor.

De går gjennom bevis og vitneavhør
og stopper opp ved Odds forklaring.

Han sa at han selv ikke hadde utløst
granaten, og han så ingen andre der.

Politiet vil gjerne høre med Odd
hva han husker fra den kvelden.

Han ble etterlyst av politiet
som vitne, og var søkk borte.

Jeg vet ikke åssen løsgjengerloven
så ut, men det var alltid negativt -

- å være uten fast arbeid og bopel.

Jeg hadde fast arbeid og bopel,
men ikke i Oslo.

Hvorfor jeg skulle bli mistenkt,
forsto jeg ikke.

Det er et eksempel på en person
som etterforskerne fant interessant.

De forsøkte å kartlegge
hans bevegelser.

Odd fastholder at han
ikke utløste granaten.

Han kan ikke forklare
hvorfor den gikk av.

Han blir spurt ut om førstegangs-
tjenesten i militæret på Trandum.

Da de fortalte meg
at jeg var mistenkt ...

At jeg skulle ha stjålet granatene,
forsto jeg ingenting av.

Det forsto ikke de heller
da de fikk undersøkt det nærmere.

På passet mitt så de
at jeg på en viss dato passerte -

- grensen mellom Belgia og Nederland.

Odd har alibi for dagen
granatene ble stjålet fra Trandum.

Det er ingen grunn til å tro
at Odd var innblandet.

Etterforskerne står igjen på bakke,
i fare for å bli gjort til latter.

Det var masse henvendelser
fra ungdom og barn -

- som kom med falske granatalarmer.
Jeg og en fotograf rykket ut -

- til en sidevei fra Drammensveien.
Der skulle noen ha sett en granat.

Vi var der veldig kjapt. Gikk ut
av bilen og listet oss bortover.

Tittet på parkerte biler,
hagestolper og sånt.

Rett etterpå kom politiet,
og de så to mystiske menn -

- som listet seg innover i gaten.
Så vi ble pågrepet.

Vi måtte jo reise ut på alt dette.

Det sto "hilsen granatmannen"
på pakker som vi fant rundt omkring.

Men det var søppel og ren møkk.

Den i Inkognitogaten
tror jeg var ren møkk.

For folk er det vanskelig
å forholde seg til alle nyhetene.

Uvissheten gjør alle ekstra nervøse.

Granatmannen har ikke ytret
noe motiv eller krav.

-Ser De etter bilen om dagen?
-Ja, jeg går rundt bilen og titter.

Hver gang De skal kjøre?
Bare Deres egen bil?

-Jeg tillater meg å se rundt om.
-Hva slags motiv kan det være?

Vanskelig å si.
Det virker som det er en hevnakt.

Jeg har tenkt at det kanskje var en
person som ville utfordre politiet.

Eller noen som burde
ha løst denne saken.

Faren min trodde han var et mål.
Hver gang han skulle kjøre bilen, -

- gikk han ti runder rundt den for
å se at det ikke var noen liner.

Moren min fikk aldri lov til
å gå ut av ytterdøren først, -

- i tilfelle det var
spent fast liner i den.

Han åpnet døren på gløtt
og så om det var noen liner.

Det var ikke noe
som var rettet mot politiet.

Når man setter opp sånne dødsfeller,
så er det for å ramme tilfeldige.

Granatmannen har gjort
fellen sin enda mer dødelig.

Han har plassert den
i et område der mye folk samles.

Det er ikke bare en,
men to granater.

Kun flaks hindret granatene i å bli
utløst. De ble funnet nesten morgen.

Avisen granatene var rullet inn i,
stammet fra trykkens siste opplag.

De ble bl.a. distribuert på Trandum,
i området der granatene ble stjålet.

Et ledd i etterforskningen -

- er en utstrakt rundspørring
for å få fram nye opplysninger.

Vi har så få sikre holdepunkter
i granatsaken -

- at vi må undersøke
tyveriene enda en gang.

Siden etterforskningen heller
ikke nå ser ut til å føre fram, -

- utlover avisene
en dusør på 10 000 kr -

- for opplysninger som fører til
at granatmannen blir pågrepet.

Folk hadde det minste påskudd
for å komme med tips.

Menn som gikk rart,
hadde på seg rare klær.

Noen hadde skjegg, noen haltet.
Det var mye som var mistenkelig.

Forsøker å legge merke til dem
vi får i bilen - etter signalementet.

I dag hadde jeg en tur
opp til Enerhaugen.

Ventet i 20 min på to utlendinger.

Så fikk jeg se en ståltråd
på fortauet, inne ved rennekanten.

Jeg måtte se hva det var. Mistanken
er jo der. Men det var ikke noe å se.

Hvor mange meldinger
er kommet inn i granatsaken?

-Vi har fått inn ca. 3000.
-Hva slags meldinger er det?

Alt mulig. Noen har ingen verdi,
andre har vi sett litt nærmere på.

En av meldingene til pressen
fører granatmannen mye nærmere.

Aftenposten, NTB, NRK og andre aviser
får en henvendelse fra en mann -

- som sier at politibetjent Brauti
innkaller til en pressekonferanse.

Det er førstebetjent Brauti
som har saken. B-R-A-U-T-I.

Da vet sikkert kriminalmedarbeideren
selv hva saken gjelder.

-De kunne ikke bare informere meg?
-Det gjelder denne granatsaken.

Vi gikk ikke dit. Det var ikke sånn
innkalling til pressekonferanser kom.

Hvis noen kalte inn, var det enten
kriminalsjefen eller Brauti selv.

Ingen sa at Brauti sa
at vi skulle komme.

Men han visste navnet på en av dem
som ledet etterforskningen.

Det ble satt i gang
et voldsomt arbeid for å finne ut -

- hvem denne bergensstemmen tilhørte.
Selv folk fra NRK hjalp oss.

Og en professor fra universitetet,
som var ekspert på dette.

Lydopptaket blir
spilt av på radio og tv.

De håper å avsløre
innringerens identitet.

Innringeren er en uhyggelig
påminnelse på hvor utsatt folk er.

Det hadde aldri vært
noen trusler mot byens borgere.

Men en av de mange som ringte og lot
som de var granatmannen, insisterte.

"Dette er den egentlige granat-
mannen. Jeg har noen igjen."

"Neste gang skal jeg lykkes, og da
vil mange unge komme til skade."

Da det nærmet seg 17. mai, var man
livredd for hva som kunne skje.

Små og store er på vei oppover
mot Slottet, langs Karl Johan.

Spissen av toget er
kommet forbi Universitetet.

Politimester Gjerde
skal ri i spissen for sine folk.

Han har hatt en stri uke,
med atskillig å henge fingrene i.

Politikorpset har vært i uavbrutt
virksomhet. Det er de også i dag.

Politifolkene har
oppstilling og vakt.

I tilfelle granatmannen ville sette
opp sin felle natt til 17. mai, -

- måtte politiet mobilisere for å få
en best mulig overvåking av byen.

Sommeren kommer uten
at granatmannen er identifisert.

Alle gikk rundt og kjente frykten.

For første gang siden krigen
var det skummelt å gå rundt i Oslo.

Jeg så etter om noe var festet
til dørklinken før jeg åpnet døren.

Førstebetjent Brauti, er det
mange navngitte personer?

-Vi har vel 1000 navn hittil.
-Hvor mange er igjen av dem nå?

De fleste er sjaltet ut, men det er
10-15 vi må etterforske videre.

En redaktør i Gyldendal spurte om jeg
ville skrive biografien til Brauti.

Det hørtes spennende ut,
men ble ikke noe av.

Men Brauti fortalte at granatmannen
hadde begynt å bruke dynamitt.

Her plasserte gjerningsmannen
sin dynamitt i går kveld.

Eksplosjonen var så kraftig
at den knuste 190 ruter i gården.

Er granatmannen og dynamittmannen
en og samme person?

Det dukket opp noe interessant
i etterforskningen.

En som i våre titler ikke het granat-
mannen, men dynamittmannen.

Det var en oppbevaringsboks
på Østbanen.

Da var det brukt dynamitt.
Og visstnok også svartkrutt.

Det var neppe for å skade mennesker.
Da ville han ha gjort det annerledes.

To nye dynamittladninger eksploderer.

Politiet virker også nå hjelpeløse
i jakten på gjerningsmannen.

Når snøen dekker Oslos gater,
eksploderer det igjen.

Ladningen var plassert under
en lastebil, men ingen ble skadet.

-Det ble sett en mann ved åstedet?
-Ja, en mann i 35-40-årsalderen.

Ca. 175-180 cm høy.

Han var iført en mørk, kort parkas.

Det er en slags sportskappe.
Med store lyse slag.

Han var iført mørke bukser
og halvlange gummistøvler.

Han hadde bakoverstrøket hår.

Signalementet ligner noe på det
som ble oppgitt på granatmannen?

Ja, når det gjelder
høyden og alderen.

Faren min sa hvem
han mente hadde gjort det.

Hvem mente han hadde gjort det?

Han var overbevist om
at det var en politimann.

Det var ifølge Brauti 1000 personer
som de kikket nærmere på.

De sorterte, og til slutt var det en
de begynte å interessere seg for.

Han var politimann.
Så kommer denne kvelden.

Det er den mest spennende delen
av historien. Det er som en film.

Brauti fikk beskjed om
at det hadde vært en ny smell.

Han fant ut at han skulle rykke ut
til åstedet for å se hvordan det var.

Han står der og snakker med åsteds-
granskere, som driver og undersøker.

Så kikker han tilfeldig over
på den andre siden av gaten.

Da ser han mannen de mistenker.

Han visste at han hadde fri, for de
holdt oversikt over hans bevegelser.

Han visste at dette ikke var en del
av byen han normalt ville ferdes i.

Det var ikke tilfeldig
at Brauti kikket over.

Ved sånne tilfeller, branner osv.,
har gjerningsmannen en tendens til -

- å være ved åstedet for å se
effekten av det han har gjort.

Så får de øye på hverandre samtidig.
Dermed setter den andre opp farten -

- og går i retning nærmeste hjørne.

Brauti går skrått over gata -

- så han klarer å avskjære ham
før han forsvinner rundt hjørnet.

Så blir det en "jaså, du er ute
og går"-samtale. Trivialiteter.

Men med et isfjell av undertekst,
kan man jo tenke seg.

De står og leser hverandre.

Samtidig som de snakker hverdagslig.

Brauti visste da
at nå vet han at vi vet.

Men nå vet han også
at vi vet at han vet.

Så gikk han til kriminalsjef
Grindhaug neste dag og sa:

"Nå tror jeg ikke
vi får flere smeller."

I 1966 var det helt slutt.
Da var det ikke noe mer.

Det var begrenset hva vi kunne
skrive, for det skjedde ikke noe mer.

Det ble slutt på attentatene.

Da hadde de etter hvert
en teori om hvorfor det ble slutt.

Det var fordi det i et segment
av mentalt forstyrrede, -

- som de trodde det måtte være,
var en som hadde tatt livet sitt.

På begynnelsen av 1966
blir den mistenkte funnet død -

- i kjelleren til kriminalpolitiet.

Han skjøt seg med en Stengun.
Det var privat.

Det hadde ikke noe å gjøre
med å ta andre mennesker.

Politimesteren hadde årlige møter.
Der mente han at saken var oppklart -

- ved denne politimannens død.
Men han hadde andre grunner.

Og hadde det vært han, hadde han
ikke beveget seg over hele byen.

Han bar ikke noe hat til samfunnet.
Jeg kjente ham veldig godt.

Han var en Milorg-mann.

Det passer med profilen politiet
har utarbeidet på granatmannen.

Faren min var sikker på at det var
ham. Da de ransaket bopelen hans, -

- fant de granater og liner
tilsvarende dem han hadde brukt.

Politiet var hjemme der. Det var ikke
jeg, men jeg var klar over at ...

Etter krigen snoket gutta
til seg mye rart.

Jeg var i Milorg -

- og var sjef for innleveringen
av våpen og ammunisjon.

Det ble levert inn i en liten brakke.

Jeg skulle kontrollere dette.
En mann sto inne, og jeg sto ute.

Jeg visste ikke at han som sto inne,
sendte våpen ut på baksiden.

Der hadde han nok fått våpen.
Han var våpenkyndig til tusen.

Men å sette opp en minefelle
tror jeg ikke han hadde greid.

Nordgaard-Tveit skriver
en rapport om saken.

Han nevner ikke mistanken, eller
at de fant de gjenværende granatene.

Jeg kan ikke se i etterforsknings-
papirene at etterforskerne -

- har gjort seg opp en klar mening
om hvem granatmannen er.

Hvor overbevisende funnene var, og
hvorfor mistanken ikke ble nevnt -

- i noen offisielle papirer,
forblir spekulasjoner.

Noe mer håndfast om avslutningen
i saken er ikke mulig å finne.

I rapporten konkluderer Nordgaard-
Tveit med at sakene er uoppklart.

Det er vedkommendes ettermæle
som er sentralt her.

Det burde vært
opprettet et eget prosjekt, -

- der hypotesen ble undersøkt
så nøye som mulig.

Det er sannsynlig at granatmannen,
politimannen eller en annen, -

- ble satt ut av spill
forholdsvis raskt etterpå.

Jeg tror ikke sånne folk stopper.

Behovet for å markere seg
er så sterkt.

Flere år senere finner en fisker
17 granater med samme serienummer.

Et siste pust fra granatmannen
legges i mappen -

- uten at noen nye svar blir gitt.

I ett år rystet granatene Oslo.
For første gang i fredstid -

- opplevde byen det
ukontrollerbare og uforståelige.

Det er kanskje noe man
ikke kan unngå i et samfunn.

At noen er desperate nok
til å ville tvinge sin vilje -

- eller ønsker på andre, og ikke tar
hensyn til hvem det går ut over.

Granatmannen kom som
en slags forløper for dette her.

Som viste at vi var
inne i en ny tidsalder.

Etter som ukene og månedene går,
slipper frykten taket.

Granatmannen glir over til
å bli en mytisk skikkelse.

Igjen er det de små gledene og
sorgene som opptar byens borgere.