Copyright (C) NRK

Norske tekster: Nantika Lunde

Da nordmennene forlot Turkana ...

Da kollapset alt.

Siden 1952 har Norge gitt bort
400 milliarder kroner i bistand.

Fire hundre milliarder kroner
for å løse kriser og redde liv.

Bistandshistorien er
fortellingen om den gode viljen -

- og den vanskelige virkeligheten.

Forsøk på å fjerne strender
ble til millioner.

Millioner ble til milliarder.

I år
gir Norge 30 milliarder i bistand.

Vi er sammen med Sverige
det landet -

- som gir bort
størst del av statsbudsjettet.

Har man spurt seg:
Hva har disse pengene utrettet?

Jeg fikk en bønn om det var noen
mulighet for å stoppe denne hjelpen.

Bistand bestikker
afrikanske myndigheter -

- fra å gjøre jobben sin.

Det er typisk norsk å være god.

Den norske drømmen er om det
lille landet som vil redde verden.

Drømmen lever i regjeringskontor,
jordhytter og skyskrapere.

Vi skal se hva som skjer når drømmen
møter den virkelige verden.

Jeg tror vi er gode til å gi,
veldig sjenerøse.

Norge er ett av de landene som er
gode på å gi og dele.

Men vi kunne vært bedre, for det er
vanvittig med penger å ta av.

God dag. Du var fin i dag.
Nice clothes.

Hei. Jambo.

Ingar Kvia er en av den norske
drømmens mange frivillige.

Han jobber hvert år tre måneder
gratis for de fattige i Tanzania.

Hvordan er det med deg?
Det var fint å komme hit.

Familien Elias levde før uten strøm
og innlagt vann i en stråhytte.

I 2008 bygde Ingar Kvia
et nytt hus til dem.

Jeg føler det
som et hjem for meg òg.

Jeg stopper alltid. Noen ganger
er ungene hjemme alene.

Noen ganger er ingen hjemme,
men bilen stopper automatisk.

Det er fantastisk.

Fantastisk.

Fantastisk hva man får til
for 100 000 kroner.

100 000 er mye, men ikke når du ser
hva du kan få gjort for 100 000.

Helt fantastisk.

Mesteparten av pengene Kvia
samler inn, -

- går til Haydom sykehus i Tanzania.

Vi har lagt dekke,
så det er mulig å kjøre med Scania.

Noen steder har vi lagt dekket
utenfor veien pga. mye røtter.

Det skulle gå greit
å kjøre med Scania nå.

Da jeg kom første gang julen -97, -

- var denne lastebilen
sykehusets hovedtransport.

De brukte 80 000 kr i året
til reparasjoner.

Jeg tenkte: "Hvorfor skal det være
sånn?" Så startet jeg det jeg gjorde.

Siden 1999 har Kvia samlet inn
12 millioner kroner til Tanzania.

Hvert år før jul arrangerer han
auksjon for å samle inn mer.

Folk vet at pengene når fram.

I noen organisasjoner
blir 50-70 % igjen i Norge.

Folk vet at de pengene jeg får,
de aktiviserer jeg i Afrika.

Denne bilen ble kjøpt i Amerika.

Den er registrert med Chicago-skilt.
Vi begynner på 10 000.

10 000 kroner.

5000 kroner?

15 000 var inne der,
og der var det 30 000.

35 000 hadde vi der.
40 000 kroner.

Det er bydd 40 000 kroner.

Skal vi få til runde tall?
50 000? De har lyst.

Skal du ta den på 50 000,
så har vi en handel?

50 000 kroner? 50 000 kroner?

Det sitter litt langt inne.
Skal du gi 50 000?

50 000 kroner?
50 000 kroner hadde vi der!

-55 000 kroner?
-Du sa at du skulle slå nå!

50 000, 50 000, 50 000!
Klapp for ham.

Denne kvelden
samler de inn 690 000 kroner.

Tanzania er det landet som har
mottatt mest norsk bistand.

Bistand har skapt en svak,
avhengig regjering.

En regjering som mener
dens legitimitet skyldes bistand, -

- og ikke støtte i folket.

Kaare har erfaring
fra flere afrikanske land -

- som ekspert
på fattigdomsbekjempelse.

Hun leder nå
Senter for utviklingssamarbeid.

Når nordmennene kommer hit
og gir bistand til helse, -

- kan myndighetene
fraskrive seg sitt ansvar.

Da skapes muligheten
for å misbruke offentlige midler.

Folket er
opptatt av penger fra Norge, -

- ikke fra myndighetene
i Tanzania.

Bistand kan brukes
til å avhjelpe akutt nød.

Da trengs det direkte bistand.

Tanzania har mottatt bistand
i 50 år. Man kan spørre:

"Har dere vært
i en nødssituasjon i 50 år?" Nei.

Bistanden har gjort oss svakere
som sivilsamfunn og stat.

I "Den gode viljen"
ønsker vi å stille noen spørsmål.

Vanskelige spørsmål uten fasit
og med mer en ett riktig svar.

Skader bistanden
mer enn den hjelper?

Den har gjort skade ved å skape
en svak, avhengig regjering, -

- en regjering som mener -

- at den får sin legitimitet
fra bistand, ikke fra folket.

Jeg er overbevist om
at det Norge har bidratt med -

- de siste 50-60 årene, har vært
langt mer til gagn enn til skade.

Kjørven er assisterende general-
sekretær i FNs utviklingsprogram.

Utviklingssamarbeid bidrar ofte
til å løse fundamentale problemer -

- og gjør det mulig for myndigheter
å føre sin egen politikk.

Det gir derfor ikke mening å si:
Det fører alltid til ditt eller datt.

Det blir som å si at vi må
slutte med sikkerhetspolitikk, -

- for i Bosnia gikk alt galt.

Vi må selvfølgelig
ha en sikkerhetspolitikk.

Det går av og til galt,
og så må man lære av det.

Historien om norsk bistand består
av både suksesser og fadeser.

Hvor startet det?

Hvordan ble et lite, fattig folk
verdens mest gavmilde?

Norsk bistandshistorie startet
da deler av Norge lå i ruiner.

Etter andre verdenskrig
er hele Europa i nød.

USAs utenriksminister tar initiativ
til å gjenoppbygge Europa.

Ingenting gir slik frihetsfølelse
som en tur rundt havnen.

Her er båter med forsyninger -

- som vi har lengtet etter
i krigens lange år.

Hva inneholder disse kassene?
Flunkende nye biler fra Amerika!

Men ingenting når opp mot
innholdet her, -

- sier vinsjemannen som smatter
på sin tomme snadde.

Det er tobakk, ordentlig tobakk.
Nå skal det bli deilig å leve igjen!

Marshallhjelpen handler ikke bare
om store summer på statsbudsjett, -

- men også om hjelp
fra folk til folk.

Amerikanske Care formidler gaver -

- mellom amerikanske
og norske familier.

Øistein Heen er blant de heldige
som får amerikapakker.

De var godt emballert -

- med hyssing to ganger den veien,
og så den veien, -

- og teip rundt hele.
De var hermetisk lukket.

Men amerikapakke luktet det uansett,
uavhengig av emballasjen.

Nå vi klippet hyssingen
og fjernet teipen, -

- og skar opp teipen på esken,
brettet opp og tittet nedi, -

- så var det store øyne.

Alt fra kjøkkenutstyr og kaffe
til leker og barneklær.

Pakken kommer fra Carol Lodermeier
i Minnesota.

Jeg syns jo det er helt utrolig -

- at en liten familie borti USA -

- hadde overskudd til å hjelpe
sånne som oss i Norge.

Familien Heen har tatt godt vare på
kaffeserviset fra Amerika.

Koppene har fulgt familien
siden begynnelsen av 50-tallet.

Du drikker vel kaffe du òg?

Ikke et ord til mamma og pappa
om dette her.

Det er godt med kaffe.

Disse koppene er
en del av arvegodset vårt.

Du skal kanskje lære deg
at det er amerikakopper en gang.

Det høres vel latterlig ut
at to kopper har så stor verdi, -

- men når man tenker på bakgrunnen,
så er det ganske ...

-Det som heter affeksjonsverdi?
-Ja, mer enn det, tror jeg.

Faren tok sønnene med
til fotograf -

- og sendte takkebrev til Carol
i Amerika.

Dette er bilder
fra Polyfoto i Oslo.

Ett bilde er klippet ut
og sendt med i brevet til USA.

Det er gjengitt her i avisen.

Han skriver: "Our best thanks to you
and all the American nation" -

- "for your kindness in thinking
of ... here in Norway."

Norge mottar til sammen
450 millioner dollar fra USA.

Det tilsvarer
50 milliarder kroner i dag.

General Marshall kommer til Oslo
fra Paris -

- for å hente Nobels fredspris.

Men ikke alle liker at Mashallhjelpen
knytter Norge så tett til USA.

Fra galleriet kastet tre unge
kommunister flygeblader.

Dette er ingen fredshandling!

Kommunister ...

Jeg har den store ære ...

Midt under Marshallhjelpen
blir Norge Natomedlem.

Det krever store økninger
i forsvarsbudsjettet, -

- og møter sterk motstand
innad i Arbeiderpartiet.

Regjeringen trenger gode saker
som kan berolige venstresiden.

Solidaritet med verdens fattige
har bred appell.

I 1952 vedtar Stortinget at Norge
skal starte med statlig bistand.

Oppgaven går til Natomotstander
Diedrich Lund.

Pasifist Diedrich Lund ledet
gjenoppbyggingen av Finnmark.

Sønnen Bernt Lund husker dagen
da faren fikk oppdraget.

Det var en stor overraskelse. Han ble
oppsøkt av statssekretæren i UD.

Jens Boyesen, het han.
Det var 1. april 1952.

Han spurte om far kunne tenke seg
å påta seg oppgaven -

- å dra til FNs hovedkvarter
i New York og sondere terrenget.

Hvordan kunne et land
drive utviklingshjelp?

Lund ble tatt imot av FNs første
generalsekretær, Trygve Lie.

De diskuterer
hvilket land Norge skal hjelpe.

I 1952 er nesten hele Afrika fortsatt
europeiske kolonier.

Verden deles mellom land
som støtter USA -

- og land som støtter Sovjet.

Mellom stormaktene finner Lund
et land som trenger vår hjelp.

Da de diskuterte dette i New York, -

- sa far at hvis det skal være
bilateralt, vil jeg foreslå India.

Diedrich Lund får viljen sin.
Valget faller på India.

India er nylig fritt
etter et ikke-voldelig opprør -

- ledet av ikonet Mahatma Gandhi.

Vår guru, det var Mahatma Gandhi.

Det var fars helt. En italiensk venn
av ham hadde laget dette bildet.

Det hang på fars rom. Nå har jeg
hengt det over mitt skrivebord, -

- for at han skal være inspiratoren.
Det er deilig.

Arbeidet med India-hjelpen er i gang.
Her reiser den første delegasjonen.

Vi skal reise som representanter
for det norske folk, -

- og vi skal søke å bringe gaver
til det indiske folk -

- til hjelp til selvhjelp.

Det er jo far, jo!
Der oppe til høyre.

Dette har jeg nå aldri ...
Og så Ustvedt.

Professorene Sverdrup og Ustvedt
og ingeniør Lund.

Her får de den lokale utgave
av en solhjelm i gave.

Det er ofte sult her.
Produksjonen må opp!

Her kan India-hjelpen
gjøre en stor innsats.

Forberedelsene til nedreisen,
de var minimale.

Det var "up and go"
og av sted med oss.

Vi kom fram til noe
som vi ikke ante hva var.

Innvær reiste til Kerala for å lære
inderne om moderne fiskeri.

Vi var idealistiske, eventyrlystne.

Fattigdommen var jo
det mest slående, -

- både for meg og familien.
Det var sterkt.

Jeg ante ikke hva jeg gikk til.
Ingen visste noe om India.

Og alt var veldig nytt.

Overfor oppgaven var vi absolutt
så naive som vi kunne være.

Skal jeg fortelle om de første båtene
vi fikk av nordmennene?

Den første båten var en trebåt
med 5 hestekrefter.

Andre leveranse var også
en motorisert trebåt.

Dette er faren min.

Det indisk-norske prosjektet
bygde trebåter.

Nå har vi større stålbåter.

Norge gir fiskerne moderne båter, -

- lærer dem mer effektive metoder
og bygger frysefabrikk.

Mens tusener ennå setter sin lit
til den gamle wallamen, -

- har bildet av denne kysten
begynt å forandre karakter.

Småtrålere stevner ut mot feltene -

- og til felter der forfedrene
aldri drev fiske før.

Med de nye båtene
tjente vi plutselig mye penger.

Det har vært nyttig og av stor
betydning, ikke bare økonomisk.

Like viktig er det at det er bygd opp
vennskap med et land som Norge.

Dette er et lite farvelbrev -

- fra myndighetene
i prosjektområdet.

I gullskrift skriver de at de har
vært glad for å ha oss der, -

- at de mener å ha hatt
godt utbytte av prosjektet.

Vi på vår side
var veldig glad for -

- at vi kunne se at det hadde
vært til hjelp for dem.

De 120 millionene Norge brukte
i tre landsbyer i Kerala, -

- ble starten på et gigantprosjekt:
norsk bistand.

Når regnskapet gjøres opp, -

- er spørsmålet en skal stille seg
enkelt: Hjalp det?

Noen tjente utvilsomt penger.

Det som var min kritikk, var vekst,
men ikke fordeling.

Ettersom jeg hadde god tilgang
til dem, så fikk jeg en bønn -

- om det var noen mulighet
til å stoppe hjelpen fra Norge.

Det er vanskeligere for oss
å få fisk nå.

Den blir fisket til andre formål -

- enn det som kommer fattigfolk til
gode. De får ikke proteiner.

Da har de mindre immunitet
mot sykdommer.

I tillegg til dem
som skulle ha det, -

- så får du en rikmannskaste -

- av folk som har penger nok
til å kjøpe en motorisert båt.

Dessuten får du det problemet
at fisken forsvinner.

Før nordmennene kom,
solgte fiskernes organisasjon fisken.

Det kom investorer
som betalte fiskerne dårligere, -

- men tjente godt på videresalg.

Noen få ble rike.

Salgsorganisasjonene tok fisk
fra oss og solgte til andre.

Mellommenn leide is-frysefabrikken -

- og hadde kontroll over den.

Den jevne innbygger mistet
kontrollen -

- og fikk ikke ta del i utviklingen
nordmennene hadde tatt med til oss.

Vi har sett fabrikken din.
Du er en av de rikeste i Nedakara.

Jeg er ikke den rikeste, men jeg har
startet business og tjent penger.

Investorene eksporterer fisken,
så i Kerala blir maten dyrere.

Professor Galtung skriver
rapport for FN -

- om hvordan India-hjelpen kan
unngå å skape forskjeller.

Han mener pengene vil hjelpe flere
hvis de brukes til påhengsmotorer.

Jeg syns forslaget
var verdt å diskutere.

Jeg ble aldri innkalt til noe møte
med norske myndigheter.

Men indiske myndigheter sa -

- at de hadde fått press
fra vår ambassade -

- om å nekte meg visum til India.

Jeg tror ikke det er måten
å reagere på. Det er ikke klokt.

Etter at det norske prosjektet kom, -

- lyktes
omtrent 10 % av befolkningen.

Det sørget salg
og import av fisk for.

Den nye teknologien de kom med,
er bra for oss.

10-15 % av befolkningen
fikk bedre levekår.

Det er bra.

Men 100 % av befolkningen må
komme opp på et bra nivå.

Sunil Mohamed er den fremste
eksperten på fiskeriene i Kerala.

Det var ingen fiasko.
Utviklingen har vært positiv.

Ethvert prosjekt vil
ha positive og negative sider.

Det var også tilfellet her.

Negativt var det at forandringene
ikke kom alle sosiale lag til gode.

I begynnelsen fikk nok forretnings-
folk de største fordelene.

Men etter hvert dro også andre
sosiale lag fordel av utviklingen.

Jeg vet at der er en stor debatt -

- hvorvidt det djerve tiltaket
som begynte på 50-tallet, -

- var vellykket eller ikke.
Fortsatt diskuteres jo dette.

Det sier jo noe om hvor vanskelig
og interessant utvikling er -

- at eksperter fortsatt diskuterer
om Kerala bidro til framgang.

Sannheten er nok
et sted midt imellom.

Tiltak fører ikke alltid
til at alle får det bedre.

Man må sørge for at det på balansen
er mer positivt enn negativt.

I serien vil vi igjen og igjen
komme tilbake til spørsmålet:

Lærer vi av våre feil?

Jeg har ikke den store respekten
for Norad etter disse årene.

Det er mulig at den historien
var et hår i suppa der.

Eller i champagneglasset?

Norge har et forklaringsproblem
overfor skattebetalerne.

Når optimistiske nordmenn
drar ut for å hjelpe, -

- vil det iblant gjøres feil.
Noen små, andre store.

Noen komiske,
andre katastrofale.

Spørsmålet er
om man lærer av feilene.

For å bedre styringen
samles bistanden i 1962 -

- i Norsk utviklingshjelp,
som blir til Norad i 1968.

Når kolonimaktene forlater Afrika,
fødes en rekke nye nasjoner.

Altfor lite gjøre
for å ruste dem til selvstendighet.

I vakuumet etter kolonistyret ser
Norge land med behov for hjelp.

I Turkana bygges en av de største
skandalene i norsk bistandshistorie.

Amitiri Abotoo vokste opp som nomade
i Turkana, -

- et halvørkenområde
nordvest i Kenya.

Mine foreldre var nomader
da jeg vokste opp.

Buskapen var
en viktig del av livet vårt.

Det samme var
lokal innhøsting og fruktsanking.

Da jeg var 17, kom hungersnøden.

Under hungersnøden
tørket beitemarkene.

Frukten vi pleide å finne i skogen,
tørket ut.

Det ble ingenting igjen å spise,
verken for oss eller dyrene våre.

Både mennesker og dyr
døde av tørken.

Bare de sterkeste overlevde.

Jeg bestemte meg for å dra til sjøen
for å prøve å fiske.

Det var akkurat nok trær
til å bygge båter med.

Vi skar ut spyd
som vi fanget fisk med.

Se her.
Slik brukte jeg spydet.

Jeg så fisk under båten,
og fanget dem på den måten.

Lake Turkana er
verdens største ørkeninnsjø.

Men den har forholdsvis lite fisk.

Norge kommer
for å drive distriktsutvikling.

Akkurat som i Kerala
satses det på fiske.

Det blir delt ut båter
og moderne fiskeutstyr.

Jeg tenkte med meg selv
at nå kan jeg leve.

Jeg kunne endelig tjene på å fiske
og holde familien min i live.

Stadig flere nomader
prøver seg som fiskere.

Turkana ligger øde til,
veien til markedet er lang.

Norge bygger derfor
325 km med motorvei.

Det bygges også et fryselager.

At Norad skulle bygge fryselageret
var et godt tegn for oss.

Fangsten økte under utbyggingen,
og det var vår gullalder.

Et av våre største utviklings-
prosjekter til nå åpnes i Kenya.

Det dreier seg om en riksvei
på 325 km.

Norge har gitt
rundt 200 millioner kroner -

- av de 310 millionene
veien har kostet.

Veien som norske Veidekke bygde,
er i dag nesten uframkommelig.

Fryselageret skulle
koste 200 000 kroner.

Prislappen ender på 15 millioner.
Nordmennene hadde også glemt -

- å gjøre en økonomisk analyse
av driften.

Den økonomiske evalueringen
ble gjort.

De oppdaget at fryserommene
var for store.

For å bruke generatorene
til å lage is av det varme vannet -

- trengtes det mye diesel.

Så det ble ikke akkurat lønnsomt.

Det ble mye diskusjoner i Oslo.

Hvorfor bygge en fabrikk
som ikke kan gå med overskudd?

Men da var det for sent
å gjøre noe med det.

Norad brukte 1,5 millioner pund
på et fryselager for fisk.

Det er verdens mest moderne, men
fryselageret har aldri vært i bruk.

Norad forsto at for å drive det -

- ville man bruke alt ferskvann
i Turkana.

En helt umulig tanke.

Kritikere sier lageret er et symbol
på at Vesten kommer -

- med ubrukelige prosjekter
til Den tredje verden.

Da nordmennene dro, så jeg for meg
et hardt liv og lidelse igjen.

Vi brukte utstyret vi hadde fått.

Men fiskegarnene ble
fort ødelagt med hyppig bruk, -

- og da fikk vi ikke reparert
garnene.

I dag
er vi avhengig av matutlevering.

Nødhjelpen vi får,
holder familien min i live.

Så lenge vi får den.

Til neste matlevering finner vi
en måte å leve på. Sånn er det.

På grunn av fiaskoen i Turkana
og andre steder -

- legger Norge
enda en gang om strategien.

Om 5-10 år har vil trolig
ingen prosjekter i Norad-regi -

- i gammel forstand.

Vi må se på
hva som er begrunnelsen for bistand.

Den er å bygge opp nasjoner,
etter min mening.

Økonomen James Shikwati leder
den kenyanske tenketanken IREN.

Grunnen til at mange utenlandske
prosjekter mislykkes, -

- er at når pengene strømmer inn,
ser prosjektet lovende ut.

Noen pumper inn penger.

Men når pengestrømmen stanser,
bryter alt sammen.

Feilen er at vi tror
penger er løsningen, -

- i stedet for å se hvor viktig
folkets mentalitet og tanker er -

- for at et prosjekt skal lykkes.

Effekten av bistand til Kenya
kan måles på to måter.

Man kan legge vekt på
det som kan fanges på film.

En bygning, en vei eller en skole.

Men så har vi det
som ikke kan filmes:

Hvordan bistanden påvirker
kenyaneres måte å tenke på.

De blir innstilt på at andre,
fra andre steder enn Kenya, -

- skal komme med løsninger
på Kenyas utfordringer.

Norad bør i dag
pumpe inn bistandsmidler her -

- for å gjenopplive stedet.

Alle i Turkana mener
at Norad bør komme tilbake.

Men nå
kommer ikke nordmennene tilbake.

Bistand har
gjort mer skade enn gagn -

- særlig med tanke på folks holdning.

En forventning om at en løsning
alltid kommer utenfra, -

- i stedet for
den selvstendige holdningen -

- at man kan gjøre noe
med sitt eget lands utfordringer.

Denne gravemaskinen
kjøpte vi i 2006.

Den har kjørt inn 600 kr i timen
i 5500 timer.

Alt vi gjør, er for å finansiere
sykehuset og hjelpe folk.

Masseyen her var ny for to år siden.

Tilhenger og liten diskplog
som jeg har kjøpt i Arusha.

Kona og jeg kunne kjøpt en fin bil
for det jeg har lagt ned i Afrika.

Men det jeg opplever i Tanzania,
kan ikke kjøpes.

Ingen bil kunne gitt meg
like mye glede som det jeg gjør her.

Slike opplevelser kan ikke kjøpes.
Det vi får gjort, er fantastisk.

Når Kvia engasjerer seg
går han inn i en lang tradisjon.

Sykehuset ble startet av Norsk
Luthersk Misjonssamband i 1955.

I dag er misjonærsønnen Olav
Espegren sykehusdirektør.

Dette er pasientjournalarkivet.

57 år med medisinsk historie.
Tusenvis av pasienter.

Det er mye medisinsk historie,
mye kunnskap -

- som står å lese her.

Mange skjebner.

Skal vi se hva som står?

Det var januar 1955.

15.01.55

Journal nr. 1. Her står det
at det er en afrikaner.

For religion står det "mtaifa",
og det betyr en hedning.

Denne dama er den første pasienten
som ble innlagt i januar 55.

-Du behandlet henne?
-Jeg stelte henne.

Men det var dr. Olsen sr.
som tok imot og ga medisiner.

En veldig fin kvinne,
men hun er ikke kristen.

Hun er en av våre naboer,
men holder på sine gamle skikker.

Det lille feltsykehuset har,
ved hjelp fra Norge, -

- blitt en gigant
i tanzaniansk helsevesen.

Norge dekker nå 50 %
av sykehusets budsjett.

Årlig har sykehuset over 200 000
pasienter og over 5500 fødsler.

Hun får klær strikket av ull
som er godt for de fortidlig fødte.

Vi har ikke kuvøse,
så vi varmer dem opp med ull.

Mange eldre damer I Norge
er flinke til å strikke.

Helt siden frigjøringen -

- har Tanzania vært en av Norges
beste venner i Afrika.

Første statsoverhode
fra en av de nye nasjonene i Afrika -

- på visitt i Norge -

- var den unge presidenten
i Tanganyika Julius Nyerere.

Et kjølig Oslo
møtte negerpresidenten -

- som er vant med
et varmere klima -

- i sitt eget land sør for ekvator.

Men ellers var det ikke noe kjølig
over de møter -

- som ble holdt for Nyerere i Oslo.

Åpenhet og interesse
møtte ham overalt.

Kong Olav og presidenten kjørte
i åpen bil til slottet -

- der et større program ventet
den mørke, sympatiske gjesten.

Hva mangler vi som gjør
at vi forblir fattige? To ting.

Utdannet arbeidskraft og penger.

Nyerere var sosialist og favoritt
blant Nordens bistandsministere.

Som landsfader,
støttet av bl.a. Norge, -

- kollektiviserer han landbruket.
En katastrofe.

Fra å være Afrikas største
eksportør av mat -

- blir Tanzania avhengig
av mat utenfra.

Nyerere skaper en ettparti-stat
der han har all makt.

Men de norske pengene
fortsetter å strømme til landet.

Hvorfor be om hjelp
når man har store naturressurser?

Fra naturens side er landet rikt.

Med vår ressurser
burde vi ikke være fattige.

Bistand har til en viss grad skapt
en tiggermentalitet i Tanzania.

Både hos myndighetene
og befolkningen.

I stedet for å feste sin lit til
myndighetene og egen innsats -

- for å få i stand utvikling -

- venter folk på bistand.

Senere i serien vil vi se mye rikdom
i fattige land.

De gjør aldri rede for
hvor de får pengene fra.

Hvis du skal bidra til
privat investering i Afrika, -

- må du akseptere
avkastning på kapitalen.

Tjente Afrika mer på handel,
ville det ikke trengs bistand.

Sju av verdens raskest voksende
økonomier ligger i Afrika, -

- men rikdommen havner
på få hender.

Det kan finnes gode grunner
til å slutte å gi bistand.

Bistand kan
skade mer enn den hjelper.

Ofte kan den føre til avhengighet.

For å hindre det vil
norske myndigheter kutte bistand -

- til permanente tiltak
som f.eks. sykehus.

Siden 1955 har Haydom vært drevet
med norske penger.

I 2009 besluttet Norad at de
for å fjerne avhengigheten -

- kun skulle støtte sykehuset
i fem år til.

1. januar 2015
stopper trolig støtten til sykehuset.

Men avhengigheten
bistanden har skapt, -

- gjør det vanskelig å slutte å gi.

På salen for fortidligfødte ligger
Priska Daniela med sin datter.

Hun veide kun 1050 gram
da hun ble født.

-Hvordan går det med babyen?
-Ingen problemer.

Hun suger på fingeren.
Det er bra.

Jeg var på vei hjem fra byen.

På bussen fikk jeg vondt i magen,
men trodde ikke det var alvorlig.

Men snart ble det alvorlig.

På et apotek kjøpte jeg medisiner,
men det ble ikke bedre.

Så gikk vannet,
og det ble tilkalt en ambulanse.

Hvis det hadde skjedd hjemme,
vet jeg ikke hvordan det kunne gått.

-Har hun blitt større?
-Ikke så mye.

Lagt på seg litt?

Kroppen har vokst. Jeg merker
stor forandring siden vi kom hit.

-Hva heter hun?
-Irene.

-Heter hun Irene?
-Ja.

Hva vil du at Irene skal bli
når hun blir stor?

Det gjør ingenting
om hun vil bli sykepleier.

I Tanzania har et spedbarn 17 ganger
større risiko for å dø enn i Norge.

For et fortidligfødt barn er
forskjellen enda større.

Uten Haydom
ville Irene sannsynligvis ha dødd.

Uten Norad
ville det ikke vært sånn her i dag.

Haydom er blitt så vellykket
mye takket være Norad.

Jeg er bekymret for den dagen
Norad trekker seg ut.

Sykehuset vil havne på et nødbluss.

Jeg er realist og ikke rasist, -

- men jeg tror ikke Haydom vil gå
like godt uten europeerne.

Jeg håper jeg tar feil,
men jeg tror ikke det.

Sykehuset kan nok ikke drives
uten bistand fra Norge.

Landet vårt er fortsatt fattig,
og sykehuset er blitt så stort -

- at vi ikke får råd til
å drive sykehuset.

Så vi er avhengige av norsk bistand.

Dersom norske myndigheter
stanser støtten til Haydom i 2015, -

- og de på Haydom klarer å stille
krav til våre myndigheter, -

- da trenger vi ikke den bistanden.

Det fins visse betingelser.
Oppfylles ikke de, da går det ikke.

La oss bygge opp evnen
til Haydom-folkene, -

- så de sørger for at sykehusets
ledere holdes ansvarlige.

Mange steder har vi helseråd
med folk fra lokalsamfunnet.

La oss sørge for åpenhet
rundt det som foregår der.

De må føre kontroll med
at distriktsadministrasjonen -

- fordeler bevilgninger rett.

Hvis de menneskene klarer det,
da trenger vi ikke bistand fra Norge.

Hun mener at bistanden har vært
en del av landets problem, -

- men at riktig bistand kan
bli en del av løsningen.

La bistand bidra til å øke
ansvarsfølelsen hos innbyggerne -

- og hos myndighetene.

Hvis bistand har det for øye,
vil vi få utvikling.

Kerala, Turkana og Haydom.

India, Kenya og Tanzania.

Tre små deler av den store
norske bistandshistorien.

Men tydelige eksempler på hvor
vanskelig virkeligheten kan være.

Videre i serien stiller vi
flere vanskelige spørsmål.

Vet Norge best
hvordan andre land skal styres?

Tjener vi mer enn vi gir?

Bestemmer tv-kameraet
hvem som hjelpes?

Og det viktigste,
men vanskeligste spørsmålet:

Bør vi slutte å gi?