Copyright (C) NRK

Holmsbu Handel, det er Erland.

Skal jeg legge av for deg?
Ja, det kan jeg gjøre.

Selvfølgelig.
Da kommer du i løpet av dagen.

Fint, da snakkes vi.

Et helt brød?
Nå var du heldig som fikk det, altså.

Det tar du bare på fransk vis?
Det er under armen, vet du.

—En femmer til deg, vær så god.
—Takk.

Hele den?

Sukker 20 kroner. Takk skal du ha.

Ha det.

Folk kjøpte en ost,
en kilo sukker, en avis og sånt.

Summene deres 1—2 ganger i uken
lå mellom 50—150 kroner.

Vi merker ikke det på resultatene.

"Skulle egentlig
åpnet igjen i april."

Siste punktet har
med din samvittighet å gjøre:

"Åpner i slutten av januar
med kun Vibe på jobb."

Omsetningen blir altfor lav.
Du jobber for ingenting om vinteren.

Regnskapene viser tydelig at du taper
penger for hver dag du er der.

—Hvorfor skal du da være der?
—Nei ...

Når jeg ser hva du tar ut i lønn ...

Det er mulig jeg er bortskjemt, —

— men jeg hadde ikke ofra helsa mi
for den lønna.

Men jeg setter stor pris på
at du gjør det.

Jeg vet at mange andre
setter pris på det også.

Den eneste måten å støtte
butikken på er å handle der.

Da jeg stengte sist vinter, var det
ikke en bil eller et menneske der.

Lokalsamfunnet dør i en sånn periode.

Ingen ønsker å være med på
å lage et sånt lokalsamfunn.

Jeg begynte å vri hjernen
og åpnet igjen 29. januar i år, —

— for jeg syntes dette var
veldig trist.

Holmsbu som samfunn ...

Blir butikken borte ...
Det er på en måte hjertet.

I Norge er hver 4. dagligvarebutikk
liten og lokal.

Ofte eneste butikk på små steder.

Et viktig knutepunkt
for lokalsamfunnet.

Og sårbart.

De stille vinterdagene er over da
vi treffer Erland i Holmsbu Handel.

Med våren kommer flere kunder,
og Erland slipper å jobbe alene.

Ser du hvor billig det er her?

130. Takk skal du ha.

Sissel, fikk du ut de marsipankakene?
Flott.

Går det greit, Erik?

Røkelaks ligger der borte
ved siden av kaviaren.

Det er et par pakker igjen.
Da fikk du ikke klagd på det.

—Jeg skal nok finne noe å klage på.
—Ja, jeg vet det.

—Hei, Erland.
—Hei.

Du er heldig som får komme til meg.

—Alltid for liten handlevogn.
—Jeg sa det til deg.

Gikk ikke inn. Gratis?
Tror ikke det, gitt.

363,50.

—Det var litt lite.
—Du tar det igjen på mandag.

—Kom innom i morgen.
—Ja.

—God helg.
—I like måte.

—Hei.
—Hei sann.

Vi savnet nærbutikken i vinter.

Det er de småtingene man glemmer.

Det blir tungvint å måtte kjøre
til Tofte, det tar en halvtime.

Vi flyttet fra Oslo da vi fikk barn.

Vi ville at de skulle vokse opp
på et mindre sted.

Mer oversiktlig og tryggere.

Det var viktig
at det var en barnehage i nærheten.

En dagligvarehandel dit man kunne
sykle, gå, kanskje kjøre bil også.

I Hurum er det flere tettsteder
med én eller to dagligvarebutikker.

Det er lavprisbutikkene Kiwi,
Prix, Rimi eller Rema 1000 —

— som vinner markedet,
mens de små nærbutikkene taper.

Idun reiser jevnlig til Tofte
for å handle der.

Jeg har det travelt.

Jeg skal rekke før skolen
og SFO stenger, og barnehagen.

Jeg har tre relativt små barn
og handler på lavprisbutikkene.

Det er viktig med pris.

Da jeg kom og skulle drive butikken,
var det et flott supermarked.

Det var en manuell ferskvare—avdeling
så lang som et vondt år.

Vareutvalget var veldig stort.

Det var en utfordring, for det var
ingen lønnsom butikk, men morsom.

Så leste jeg om en stor
tysk miniprisbutikkk—kjede.

Det var spiren til Kiwi.

Kiwi er en del av Norgesgruppen,
den største av 4 kjedevirksomheter.

De kontrollerer transport, fordeling
og omsetning av dagligvarer i Norge.

Også Erlands butikk er med her
gjennom kjeden Nærbutikken.

Et nettverk av små, lokale butikker
tilknyttet Norgesgruppen.

Det finnes 6 andre butikker
i Hurum kommune, bl.a. Kiwi og Prix.

Prismessig har jeg et problem
med å konkurrere med dem.

Er det prisen eller lokalsamfunnet
vi er mest opptatt av?

Og det er jo et fritt valg.

Hva trenger vi?
Melk, to stykker.

—Biola.
—Vi kan godt kjøpe det.

Hei. Hva skal dere ha for noe rart?

Vi triller i gang båndet
og kjører nedover.

Tusen takk.

Butikken er et flott samlingssted.
Erland er alltid blid og hyggelig.

Og en treffer andre foreldre
og turister.

Rett og slett et samlingssted,
et treffpunkt.

Det favner mer enn å være bare en
lokalbutikk, det er et sosialt sted.

Nei. Skal jeg ta med noen egg?

Fint.

Det gjør jeg. Ok.

En jobber mye mer enn det butikken
er åpen, tidlig morgen og sen kveld.

12—18 timer er ikke uvanlig per dag.

Jeg drev frisørsalong i mange år.

Butikk er også sosialt og hyggelig.
Det kunne være noe av det samme.

Det tok meg 2—3 år for
å føle meg trygg på hva jeg gjorde.

—Velkommen hjem.
—Takk i like måte.

—Husket du på det jeg ba deg om?
—Ja, faktisk.

—Skal det inn på kontoret?
—Ja.

Vi hadde en tilhørighet, for mine
foreldre hadde hytte her i Holmsbu.

Helge hadde vært her gjennom
mange år, så vi kjente stedet.

Erland er entusiastisk
med alt han går inn i.

Jeg har ikke noe valg,
jeg blir bare dratt med.

Det sier seg jo selv.

Entusiasme er noe
man må ha i en sånn jobb.

Ellers har du gitt opp på forhånd.

Du trenger
en viss porsjon entusiasme.

I området rundt Holmsbu
produseres det mat av høy kvalitet.

Men for Kiwi og de store kjedene
er det mest å tjene på de varene —

— vi kunder gang på gang
legger i handlekurven.

Og de utgjør bare 1/5 av varene
i en vanlig butikk.

Da blir den lokale maten
ikke lønnsom.

Vi ante ikke hva vi skulle gjøre,
men vi dro ikke opp epletrærne.

Det var 25 eplesorter der.

Det var mange flere
enn det butikkjedene ville ha.

Vi tjente på å pakke frukten
selv før, men ikke nå.

Grossisten tok vekk de eplene
som ikke var bra nok for butikk.

Så fikk vi 0 kroner for det.

Jeg stusset veldig over det,
husker jeg.

Etter et par år fant vi ut
at vi måtte tenke annerledes.

Vi må få penger
for det vi produserer.

Det blir bortbestilt.
Folk ringer og skal ha.

Vi bygde opp en kundekrets
og ble kvitt alle eplene.

De eplene du ikke får levert
til grossist, vil kundene ha likevel.

Grossisten vil ha
så store og den fargen.

Her får kunden bestemme
farge og størrelse.

Da får vi solgt all førstesortering,
og andresorteringen går til eplemost.

Sånn sett er vi heldige
som kan bruke alt.

Hei.

Vi er på hytta
og handler mye her om sommeren.

Holmsbu Handel er en morsom butikk
med et fantastisk miljø, atmosfære —

— og et vareutvalg som jeg tror
tilfredsstiller de fleste.

—Du har ikke sekspakk med Pepsi Max?
—Er ikke det sånn billigvare?

Dem kjøper jeg på Kiwi
og deler dem opp.

Da tjener jeg virkelig penger.
Den skjønner jeg.

Jeg har ikke plass, Tor.

—Her er krydderet ditt?
—Ja, dette er det jeg liker.

Noe som ikke alle andre har.

—Men om ikke lenge får vel alle det.
—Det er for fancy for oss.

Det tror jeg på, men det er god smak.

—Det betyr kanskje ikke så mye.
—Nei.

Et samfunn uten lokalbutikk
er et fattig samfunn.

Sommerparadiser som Holmsbu
må ha sin butikk.

Det var flere butikker
for 50 år siden.

De er blitt borte,
så det er skolen og nærbutikken —

— som er de store holdepunktene,
og barnehagen.

—Ha det bra.
—Ha det.

—Du merker kjøret nå med turistene?
—Ja, og en god del flytter ned her.

Ikke bare eldre, men også de som kan
flytte kontoret. Jeg ser mer folk.

Så ser jeg det
når jeg teller penger om kvelden.

—Det er det du gleder deg til?
—Det blir flere mynter å vaske ...

—Skrue?
—Ja, Erland Skrue.

Vi bare gjør opp kassen, siste del.

Veldig bra. Suverent.

Øverste der.
Den må vi trekke ned, ja.

Vel blåst, damer.

Da venter vi på nok en sommerdag
og vellykket butikkdag.

Jo mer mennesker og mer bråk,
desto bedre.

Da er det deilig å bo noen kilometer
utenfor hvor det er stille og rolig.

Får slappet av med ørene.

Her er det fineste bedet jeg vet.

Vi bor i skogen, og det er
litt vilt og litt kultivert.

Det har jeg sansen for.

Det var råttent da vi kom, så
vi fikk bare beholde noen av trærne.

Jeg er glad i gamle trær,
men nesten alt var ødelagt her.

Sommeren går fort, og det er moro,
masse blide mennesker.

Både de fastboende og gjestene
har ferie, så alle har godt humør.

Så det er veldig hyggelig.

De har fått feriepenger,
så det er kjempefint.

Det gjelder begge gruppene,
så det er veldig bra.

Tenk å ha sommer hele året,
det hadde i hvert fall jeg likt.

Vi starta i 79. Vi var sta
og har bygd stein på stein.

I dag har vi 537 butikker i Norge
og 80 i Danmark.

Så det har jo vært et eventyr.

Men det var litt mindre hardkjør
på lavpris den gangen.

Mer normale landhandlerier.
Det gikk an å slå seg inn i markedet.

I dag er det jo fire store kjeder
som tar 100 % av markedet.

I dag er det umulig å starte butikk
uten å tilhøre en av grupperingene.

De fire store kjedene som
kontrollerer dagligvaremarkedet, —

— eier sine egne grossister.

Norgesgruppens grossist Asko
er så stor —

— at annenhver matbit vi kjøper,
kommer via deres lastebiler.

Etter Kiwi på Tofte er Erlands butikk
siste stopp på ruta for Asko.

Også i Holmsbu Handel
bestemmer Norgesgruppen det meste.

Hei, kjekken. Hørte rykter
om at det var du som skulle komme.

—Skal jeg ikke ha mer varer?
—De står innafor her.

Skal du og jeg lesse av?

—Du, i hvert fall.
—Du er så bortskjemt.

Her var det mye rart.

Jeg vet ikke om noen butikker
som er utenfor kjedene.

Jeg har mange fordeler
ved å være i Norgesgruppen.

Jeg har forhørt meg
om jeg kan bli en Kiwi—butikk.

Men jeg vet jo
at lokalet er for lite til det.

Jeg skulle gjerne lagd en butikk
som var utenfor kjedene.

Det hadde vært drømmen. Men da
hadde en liter melk kosta 25 kroner.

De klarte det før.
De fleste var frittstående før.

For 30—40 år siden
var nesten alt frittstående.

Men i dag ...

Leverandørsiden etc.
Det tror jeg er et stort lerret.

Jeg er her.

Det var én pose i dag.

Vanligvis er det 6—10 stykker som
får tilkjørt varer én gang i uken.

De ringer inn selv,
og vi tar bestillingene.

Mer takknemlige kunder har man ikke.

Det er jo grunner til
at de ikke kommer i butikken selv.

—Trodde du var på ferie.
—Jeg er da ikke på ferie nå.

—Nei, men jeg har ikke sett deg.
—Jeg sitter og styrer konsernet.

De gamle trenger mat.

Vi skal se hva du skylder meg.

—Du har fått igjen på 300.
—Ja.

Du skylder meg 50 kroner.

Det skal jeg holde ut.

Særlig om vinteren
er vi veldig glad for deg, Erland.

Da er det glatt og vanskelig. Men
du er jo glad for å se meg hver dag.

—Veldig glad. Du skal få en kake.
—Oi. Tusen takk skal du ha, Jane.

Hei, hei.

Ha det.

Når man bor et sted, får man
samvittighet, en følelse de eldre —

— som man har kjørt varer til.

Det er ikke mulig
å bare være rasjonell da.

Du blir godt kjent med folk.

Du putter varer i fryseren til folk,
tar opp brusflasker.

Du kommer inn i en privat sfære.

De små nærbutikkene er avhengig
av vår lojalitet.

Mange velger dem bort fordi de tror
de er dyrere og har dårligere utvalg.

Erland og Idun valgte ut
noen dagligvarer —

— for å undersøke hvor stor
prisforskjellen egentlig er.

Hei. De norske eplene,
vet du hvor de er fra?

Nei. Fra Norge.

—Kan jeg få to poser av deg?
—Ja.

Hei, Idun. For en grusom grønnfarge.
Den kler deg ikke.

—Det er moderne.
—Moderne?

Brød.

—Er det den du mener?
—Ja.

—Må være gull, vet du.
—Ja.

—Norske epler, har du det?
—Ja.

—Sjokolade, selvfølgelig.
—Sjokolade, ja.

Ingen over, ingen ved siden?
Spenningen stiger.

Ved å reise fram og tilbake til Tofte
og handle har du spart 24 kroner.

Du har reist ca. 2,5 mil
og brukt opp litt tid.

Men så har du denne kostnaden
som vi mister — nærbutikken.

—Etter at postkontoret ble stengt ...
—Etter at barnehagen ble flyttet.

Det er det neste samlingspunktet nå.

Vi har en forpliktelse
til å bruke nærbutikken.

Ja, kunder får det de velger.

Men de kjøper
for 100—200 kroner i uken.

Da kommer svinn og utgiftene.

—Da har de ved sin handlemåte ...
—Selvoppfyllende profeti.

Vi er nok mennesker i dette området
til å ha butikken.

Det ene utelukker ikke det andre.

Jeg handler ofte
på vei hjem fra jobb også.

Vi blir veldig styrt
av de store butikkjedene.

De har gode rabatter.

Kiwi med momsfritak, bleierabatt,
bleiekrigen som har vært.

Man blir veldig styrt av det.

Istedenfor å slåss
om å være billigst —

— har vi satset
på store og tøffe kampanjer.

Alle disse har vært store suksesser.

Det er fordi
vi har markedsført det tungt.

De store kjedene kan
markedsføre seg slik —

— at folk får et inntrykk av
at de er mye rimeligere.

Du har ingen mulighet til
å markedsføre det på noen måte.

Vi så på det eksperimentet med
en kunde som sammenlignet 15 varer —

— med 15 varer hos meg.

Vi endte opp på et resultat
hvor Kiwi var 25 kroner billigere.

Kunden min, Idun, sa: "Det
har jeg jo kjørt bort allerede."

De fleste varene er låst,
det er få jeg setter en pris på.

Det meste går automatisk inn
gjennom Norgesgruppens systemer.

Kiwi er den rimeligste butikken
i Norgesgruppen.

Jeg er dyrere i Norgesgruppen.

Dette blir styrt utenfra.

Men mange tror nok
at jeg setter prisene selv.

Det gjør jeg i svært liten grad.

Prisene i Erlands butikk
styres av Norgesgruppen.

Men han står friere enn Kiwi
og lavprisbutikkene —

— til å ta inn lokale varer
og spesialiteter.

—Hei, Erland.
—Hei.

—Hva har du med i dag?
—Deiligheter.

Det var mais, det.
Bevare meg vel.

—Hvordan har du fått til dette?
—Kjælt med dem.

Når jeg får grønnsaker
fra bøndene her, —

— er det noe av det mest populære
som fins. Det blir revet bort.

Det er det ferskeste
og beste produktet du kan få.

Grønnsaker som blir
sendt rundt i flere ledd, —

— blir ikke et så bra produkt
som en får her. Så det er populært.

Jeg regner med at det går mye
i helgen, for den ser lekker ut.

Den flotteste maisen
jeg har sett på flere år.

Hvis ingen vil ha dem,
skal jeg spise dem selv.

Store kjeder vil ha strømlinjeformet
leveranser. Det kan ikke jeg by på.

Skal jeg få til butikkleveranse,
må det være en kjøpmann —

— som syns dette er noe fint.

Som gjerne prøver
litt ukonvensjonelle ting.

Jeg driver smått, utsalg på gården,
og da må jeg ha stort utvalg.

Jeg kan ikke garantere å levere samme
salat to ganger i uka hele sommeren.

De vil ikke ha litt forskjellig.

Det kjelker seg til for den
som bare klarer litt av ditt og datt.

Det mest negative er at de gjør det
vanskelig å komme inn med nye typer —

— hvis man ikke med en gang
har store volumer.

Oppi en sånn kasse er det 20 kilo
med økologiske Aroma—epler.

Med 30 kroner kiloen i gårdsutsalget
er det 600 kroner.

Det er jo bra betalt.

Da får vi alle pengene.

Norgesgruppen og Rema 1000
eier grossisten Bama sammen.

Gjennom Bama fordeles nesten 2/3
av all frukt og grønt i Norge.

Dermed får Norgesgruppen og Rema 1000
kontroll over flere ledd —

— fra produksjonen på det enkelte
gårdsbruk til butikkhyllene.

Istedenfor å levere til Bama beholder
Eplegården fortjenesten selv.

Det er eplet som er sentralt her,
i alle former.

Så lager vi opplevelser i tillegg,
eller "eplevelser".

Velkommen til Eplegården.
Vi skal lage eplemost.

—Vil dere bli med og plukke epler?
—Ja!

Ok, da går vi. Kom igjen.

Vi syns det er stas å kunne vise fram
en ekte eplehage med 4000 trær.

Det er lov å spise.

—Var det godt?
—Ja.

Kan noen trykke på den hvite knappen?
Da begynner det å bråke.

Supert.
Ser dere at det skjer noe der framme?

—Er det noe som renner ut?
—Ja, eplemost!

Vær så god.

—Den var god.
—Ja.

Epleproduksjonen ligger i bunnen
hvordan vi enn snur og vender på det.

Ingen tror på konseptet vårt
hvis det ikke står en eplehage her.

Men eplehøsten har vært dårlig.

Når det vokser 6 epler på det treet,
er det ikke så veldig bra.

Men det går opp og ned. Noen år er
det mye, andre år er det lite epler.

Det er sånn det er å drive landbruk,
om det er korn, poteter eller epler.

Primærproduksjon er dumt
å holde på med.

Alle maser om at mat skal
være billig, spesielt råvaremat.

Det er ikke så farlig
om foredlede ting er dyrere.

Da får dere ha en fin dag.
Lapp i posen.

—Ha det.
—Ha det.

Det er viktig for lokalsamfunnet
at det gir identitet til stedet.

Folk er stolte av at det er gårder
i området som får til noe.

Jeg smakte på drikkene dine
oppe på badet.

Selger du bare til hoteller
eller til butikker også?

Vi har aldri klart
å selge til butikk.

Kjedene jobber jo med å være billige.

Det skal vel ligge igjen
i hvert produkt man tar i.

Jeg er ikke så opptatt av det,
men vil jo ha fortjeneste.

Jeg ser noe i forhold til Eplegården
som er hyggelig.

Det samme som jeg gjør
med firmaet bak her.

Jeg syns det er gøy
fordi det er et Hurum—firma.

Fordi det er noe som ikke
står i andre butikker.

Vi kan gjøre et forsøk.
Det koster ingenting å prøve.

—Til sommeren.
—Hyggelig.

Det er klart det skal være struktur
for en kjede med 537 butikker.

Den skal være rasjonell
og effektiv å drive.

Det er ikke rasjonelt
å ha leverandører i alle kommuner.

I utgangspunktet er en lavprisbutikk
som Kiwi en veldig styrt sak —

— for å gjøre det rasjonelt og for
å kunne være billigst i markedet.

Det er ikke miniprisbutikkens oppgave
først og fremst å løse den biten.

Jeg har alltid kunnet
ta inn ting ved siden av.

Men det som overrasker
i en så liten butikk, —

— er at det er
et så godt vareutvalg —

— i forhold til
hva man kanskje forventer.

Man føler
at man burde handlet mer lokalt.

Man kan ikke klage på utvalget
hvis man ikke handler der.

Man bør være bevisst på
å bruke de lokale tilbudene.

—Hei, Idun.
—Hei, Erland.

Jeg rydder litt,
så du skal kjøpe mer.

Går det bra med deg?
Du har vel hatt ferie i sommer.

Ja, veldig mye ferie.

Nei, sommeren var grei.
Jeg vet ikke hvorfor.

—Kanskje du var hyggeligere i år.
—Kanskje det var noe der.

—Har du vært på ferie?
—I Italia.

Ja, folk reiser sydover,
de tenker jo ikke på meg.

—Har du fått inn nye varer?
—Stadig.

Har du sett
i "Smak av Italia"—hylla?

Den oljen har jeg ikke hatt.

Den er med aubergine.

Vi bruker bare ett glass over
hver pasta... Det smaker så godt.

—Hvor i Italia var dere?
—I Venezia.

—Fantastisk by.
—Ja, flott.

—Dere tok båt til Venezia, ja.
—Nydelige mennesker, så varme.

Jeg later som
jeg er halvt italiener —

— når du sier
at de er varme og hyggelige.

—Vi skulle dratt på ferie sammen.
—Du kunne satt igjen gutta hjemme.

—Kvittering vil du ikke ha?
—Nei takk.

—Ha det bra.
—Ha det.

Om 20 minutter stenger vi, Sissel.

Mange brenner for nærbutikken. De vet
at det er hjertet i lokalsamfunnet.

Og de er flinke
til å bruke nærbutikken.

Det hadde vært ålreit å få
med litt flere av lokalbefolkningen.

Det er vel et nasjonalt problem
at mange nærbutikker legges ned.

Jeg syns det er råtrist
hvis det må bli sånn.

Det er slutt på sommerdagene
med full butikk hver dag.

Vinteren nærmer seg, og Erland må
bestemme seg for hva han skal gjøre.

Han vet at det er upopulært å stenge
den eneste butikken på et lite sted.

Det var en tøff periode.

Jeg følte at bygdedyret
viste seg, i hvert fall.

Det var voldsomme reaksjoner
på det jeg gjorde.

Jeg så på det som positivt
at det var engasjement.

Men det var også
en del personrettet som var ...

Men det måtte man nesten regne med.
Litt kjedelig.

Det er ikke så store forhold her.
Det har sine pluss og minus.

Jeg har kastet varer
for 285 000 i år.

Om sommeren kaster jeg ikke en banan,
så det er om vinteren.

Det er et åpent spørsmål,
og jeg snakker med kundene om det.

Mange vil gjerne
ha åpen butikk på vinteren.

Jeg prøver å lodde stemningen om
hva jeg kan og ikke kan tillate meg.

Noen syntes det var forferdelig
at butikken ble stengt om vinteren.

Det kom en del reaksjoner
på det, leserbrev.

Mange syntes det var dårlig gjort.

Det er fantastisk å ha
en nærbutikk i området der du bor.

Så er det et møtepunkt, ikke minst.

Det som tar butikkene om vinteren, er
at det er masse varer man må kaste.

Det blir et stort svinn.

Allerede nå i år ligger det svinnet
oppunder 300 000.

Det kom ikke i sommer.

Man kan ikke legge pølser
og koteletter i kjøttdisken.

Det må se ordentlig ut.
Dermed kommer svinnet.

—Så det er problemet.
—Ja.

Så det vi har konkludert med, —

— er at vi kommer til
å bli sommerbutikk.

Fra vår til høst
og stengt om vinteren.

—Skal du reise til Syden nå?
—Er ikke så sikker på det.

Vi får se.

—Du vil ha kvitteringen, Ester?
—Jeg kan ha den til minne.

Det er ikke sikkert du kommer igjen.

Du kan ha det.

—Det lekreste nettet i Holmsbu.
—Ja.

Og hvilken signatur. Den kommer til
å bli verdt mye etter hvert.

"Husker du da han drev butikken ..."

"Ja, i riktig gamle dager."

Syns jeg ser meg selv
med rullator eller noe sånt.

Vi er til påske. Ha en hyggelig
vinter. God jul og godt nyttår.

Ha det.

—Hvordan har dagen vært?
—Den har vært travel.

Det har vært mange her,
en del jeg aldri har sett før også.

Vet ikke helt hvordan
de fikk greie på tilbudet.

—Vil du ha en pose?
—Ja.

—Det har stått i avisa.
—Jo, det har det.

—Hva sier folk?
—Det er roligere denne gangen.

De vet hvor mye jeg kaster.
Det er noe man forstår.

Det er mye mer dempet.

—Forrige gang var det jo sirkus.
—Da var folk sinte.

Ja, jeg merker ikke det i dag.

Det man reagerer på, —

— er nesten en sorg
over at en institusjon blir borte.

Det sliter på meg mer enn de fleste.

—Takk for i år.
—I like måte.

—Ha en god vinter.
—Ha det bra.

Vi ses vel.

Jeg pleier å si til nye kjøpmenn
at det er ikke så mye hokuspokus.

Hvis du har alt alltid ...

Å få alle varer du har på lappen,
er det aller viktigste.

Hvis det også er rent, og du kan få
et lite smil i kassa i tillegg, —

— er det meste gjort.
Så enkelt er det.

Da skal vi se om vi finner John her.

—Der er han.
—God dag.

—Han skal stenge, står det.
—Det er veldig synd for nærmiljøet.

Men jeg har forståelse for det,
for en må jo ha salg.

Da sliter man på et lite sted.

Det er et problem på de stedene
når en butikk som Kiwi —

— ikke vil etablere seg.

Det kreves
en viss størrelse på den bygda.

Holmsbu er ikke med der.

Jeg åpner jo nye butikker,
og beliggenhet er alltid viktig.

Når det gjelder Kiwi, tror jeg
det er morgendagens nærbutikk.

Den kommer til å leve.

For Idun var butikken en viktig grunn
til å bosette seg i Holmsbu.

Når Holmsbu Handel stenger, blir det
12 km å kjøre til nærbutikken.

Lavprisbutikkene vinner kundene —

— mens nær halvparten av landets små
lokale butikker strever økonomisk.

En vinterstengt butikk er ofte første
steg på veien til full nedleggelse.

—Siste dagen, det blir rart.
—Veldig rart.

—Det blir stille her.
—Det er tungt.

—Syns du det er tungt?
—Ja, det virker.

—Et vakuum?
—Ja, jeg syns det er veldig rart.

—Ha en riktig god vinterferie.
—I like måte.

Høstferie heter det.
I påsken er du vel på fjellet.

—Vi ses vel før det, håper jeg.
—Ja, jeg håper også det.

—Du kan komme på besøk.
—Ja, jeg kan komme en tur innom.

—Ha det godt.
—Ha det bra.

Det var godt med litt mat.

Jeg syns det er veldig trist.

Et lite nederlag for ...

For både meg og lokalsamfunnet.

Kjedelig. Det skulle ikke være sånn.

Det skulle ikke vært lov å være sånn,
men det er sånn.

Jeg stenger døra nå,
så da får du ikke handla noe.

Unge dame, bare hyggelig.
Ha en god vinter.

Hei.