Copyright (C) NRK

Jeg har vært innlagt mesteparten av
tiden, fra jeg var 19 til jeg er 32.

Under denne innleggelsen
har jeg hatt mer symptomer.

Mer stemmer.
Mer forestillinger.

Det begynte som en identitetskrise.

Jeg følte meg som gutt, men var født
som jente. Det dukket opp skikkelser.

Skikkelsene forsvant gradvis etter
hvert som jeg fant ut hvem jeg er.

Jeg skal være med på et operaprosjekt
som Bergfløtt arrangerer.

Stemmene er veldig på når jeg
driver med musikk. Jeg blir mobba.

Det å forstå at det ikke er en gjeng
som driver telepatisk mobbing, -

- den er ikke helt på plass.

Skal vi se,
skal vi se.

Uranium og lakserende.

Halvor ringte meg og spurte
om jeg ville ha en rolle i operaen.

Om jeg ville være god farmor eller
ond farmor. Jeg tenkte litt på det.

Og så har det blitt sånn at jeg
har fått rollen som ond farmor.

Det føles veldig bra å bare kaste seg
ut i det. Jeg syns jeg er modig.

Jeg hadde aldri klart det
for noen måneder siden.

Bare mas, bare mas,
bare mas, bare mas.

Endelig så er du ... Dø!

He, he, he, he!

Jeg må utarbeide en latter.

Kunne du tenke deg å ta fram
saksofonen og spille som onde farmor?

Det hadde vært tøft hvis onde farmor
satt i hundeburet og spilte saksofon.

-Det hadde vært kult.
-Fantastisk!

Farmora går bra.
Saksen er jeg litt spent på.

Jeg har mest lyst til å spille saks.
Jeg har unngått det, -

- ikke fordi stemmene har vært der,
men jeg er redd de skal komme.

Det jeg blir mest mobba for,
er når jeg prøver å lage musikk.

Stemmene jeg hører, er mennesker
jeg har gått på musikklinja med.

Jenter som er skikkelig slemme.
Det gjør så vondt.

Hvis jeg ikke har noe forsvar,
blir jeg angrepet på hvem jeg er.

Når jeg er ute,
hører jeg tenåringsjenter som ler.

Jeg oppfatter at det handler om meg
og kjenner at angsten kommer.

Fy faen, Rutha,
du er så jævla talentløs.

-Som om noen bryr seg om deg!
-Du får ikke til noe som helst.

-Uhu, som om du er noe.
-Du skal dø!

Stemmene påvirker meg så mye at jeg
ikke får gjort det jeg har lyst til.

De mobber mye.
Jeg får mørke tanker om livet.

Hva er meningen med dette livet?

Skal vi gå over på sang to?

Er du klar for å være litt ond?

Sang to.

Å ja, å ja ...

... skadet din labb.

Jeg kommer helt ut av det.

Vi kan drite i det og
og lage vår egen versjon?

Ja.

Å ja, å ja!

Du har skadet din labb.

Å ja, å ja.

At det kan snu seg sånn ... Det er
viktig å få sånne utfordringer.

Få lov til å prøve seg.
Da blir det bedre for en selv.

Det å trosse stemmene er egentlig
det jeg må gjøre for å få kontroll.

Jeg føler at jeg har kasta bort
hele 20-åra på psykiatri.

Jeg vil ikke være i psykiatrien,
men er så inngrodd i mønsteret.

Nå skal jeg snart skrives ut igjen.

Da jeg ble skrevet ut sist,
var jeg sikker på at jeg var frisk.

Jeg innså ikke
at da det gikk skeis ...

Da jeg begynte å få varselsignaler
om at jeg ble dårligere, -

- ville jeg ikke anerkjenner det.

Det tok lenger tid
før jeg søkte hjelp.

Da gikk det mye lenger
før jeg kom meg også.

Nå må jeg ta forholdsregler.
Oppsøke folk når det er vanskelig.

Prate meg folk og si ifra.
Det er noe jeg jobber med.

Noen er født med en stor sårbarhet
for å utvikle psykose.

Med en hjerne som er veldig sårbar.

Andre har ikke det, men påfører seg
selv eller blir utsatt for traumer -

- som gjør
at man kan utvikle psykose.

Man må finne ut hvilke
beskyttelsesfaktorer man må ha -

- for å leve med den sårbarheten.

Jeg er stressa for tida.
Vanskelig å slappe av.

Når jeg skal sove, bare vrir jeg meg.
Jeg tror ikke jeg sovna før halv to.

Når jeg får tanker som er plagsomme,
må jeg snu meg. Jeg kaster på meg.

Jeg ser skikkelser i rommet.
Ordentlig stygge demonskikkelser.

Jeg blir redd
og klarer ikke å roe meg.

Jeg prøver å tenke
at det bare er i mitt hode.

Men det oppleves som om det skjer.

Glimtvis er jeg i virkeligheten, og
så er jeg inni den demonverdenen.

Jeg vet ikke hvorfor det kom til meg.
Det var nok på grunn av troen min.

At jeg tok det veldig inn over meg.

Jeg trodde veldig sterkt på Gud.
Men så begynte demoner å komme.

Jeg trodde jeg var besatt.
At Satan hadde tatt bolig i meg.

Jeg ropte til Gud
at han skulle redde meg fra det.

Fordi jeg hørte og så det jeg gjorde.

Da var jeg kjemperedd.

Etter det begynte jeg å høre stemmer
som sa at jeg skulle skade meg.

Da begynte jeg å kutte meg dypere.
Jeg hadde rispet meg før det.

Men da begynte jeg
å skade meg ordentlig.

Jeg visste ikke
at andre hørte stemmer.

Da de spurte på Voksenpsykiatrisk
om jeg hørte stemmer, sa jeg nei.

Jeg visste ikke at jeg hørte stemmer,
jeg trodde det var demoner.

De sier sånn ...

Du er så stygg,
du kan bare drepe deg selv.

Og ... "helt verdiløs".
De snakker usammenhengende.

Jeg hører bare
masse negative ord om meg sjøl.

Jobben som er så vond ...
Hvordan jobbe mot det?

Du har levd med det så lenge.

For deg handler det om å leve
med det og få minst mulig av det.

Vi vet ikke,
men kanskje man kan bli kvitt det.

Det er det mange som ikke opplever.

Er man utsatt for stort nok press
og stress, kan man få symptomer.

Man kan få psykose. Og man kan
få satt en schizofrenidiagnose.

Man er ikke en schizofrenidiagnose.
Man kan bli kvitt den.

Det kommer nye skudd.
De kunne ha havnet på søppeldynga.

Hvis vi gir dem kjærlighet og steller
dem, kan de bli store og flotte.

Det er første gang jeg føler
at livet kan bli bra.

Jeg har vært planten som står inne i
boden og trenger ekstra tid og varme.

Jeg håper det skal bli
noe bra ut av meg.

Første stedet jeg fortalte
at jeg var gutt, var på Bergfløtt.

Da så jeg at mange av utfordringene
var knyttet til det å kunne -

- si at jeg er gutt og prøve
å bli trygg i rollen som mann.

Det at mye falt på plass, gjorde
at symptomene ble borte.

De kunne fjerne
diagnosen schizoaffektiv lidelse.

Men alle problemene mine ble ikke
borte. Jeg har fremdeles jentekropp.

Det er nok vanskelig for andre
å forstå hvor fanget man føler seg.

Noen dager er det vanskelig å se
meg i speilet, så jeg unngår det.

Det kan være vanskelig å dusje fordi
jeg har problemer med kroppen.

Det fengselet man føler at man er i,
er veldig utfordrende å være i.

Uansett hvor mye jeg jobber med meg
selv psykisk, blir det aldri borte -

- før jeg har fått operasjon.

Jeg starta på hormoner
for ett år siden.

Jeg har fått mer trygghet i meg selv
etter at jeg begynte på testosteron.

-Hvilken side er det?
-Jeg glemmer det mellom hver gang.

Skal vi bare ta den siden?
Da kommer det et lite stikk.

Jeg ønsker å fjerne bryster, -

- så jeg føler meg mer
komfortabel i min egen kropp.

-Gikk det greit?
-Ja. Tusen takk.

På grunn av utfordringene jeg har
hatt, hvor deprimert jeg var, -

- har Rikshospitalet brukt lang tid.

De forventer at man skal bli psykisk
bra før man kan få behandling, -

- når du må ha behandling for noe
som gjør deg psykisk dårlig.

Jeg prata med en kompis.
Han skal ta operasjon privat.

Jeg har veldig lyst til
å bli operert privat selv.

Iallfall hvis jeg må vente
enda lenger på Riksen.

Vanskeligere på sommeren
fordi man går med mindre tøy.

Hva syns, hva syns ikke?
Alt mulig.

Jeg skjønner at de har brukt
tid på meg på grunn av min historie.

Men jeg syns de kunne
vurdert det individuelt.

Jeg har tross alt venta i fire år.

Jeg kjenner deg. Når du får en idé,
skulle det gjerne vært gjort i går.

Jeg blir frustrert. Jeg er så lei av
at det skal begrense livet.

Jeg tenker at jeg må ta
mer grep selv. Livet er for kort.

På Bergfløtt hadde jeg ikke
kommet så langt med stemmene -

- at jeg kunne begynne å jobbe med
dem. Jeg prøver å knekke koden.

Hvordan kan jeg få
stemmene til å forsvinne?

Med meg var det mye, også da
jeg var liten. Kjefting og straffing.

Religion som ikke var bra. Det er mye
som har gjort at jeg har blitt syk.

Når folk begynner å hakke på eller
kritisere noen, kan det sitte igjen.

Jeg har utsatt meg for ting
jeg ikke får lov til av stemmene.

Da tar jeg mer og mer plass.
De har kommandert meg til mye rart.

Nå har jeg kommandoen. De slenger
seg på. Men jeg må ignorere dem.

-Skal du ta på kjolen først?
-Ja. Hippie ...

Nå føler jeg at jeg er med på
operaen. Først var det skummelt.

Men det gikk seg til.
Jeg har lært å samarbeide.

Det er den følelsen ...
Være litt mer trygg.

Tørre å dumme seg ut.
Ikke bare stenge alt ute.

Det handler om
å tørre å uttrykke seg.

Si sin mening og hevde seg.

At man kan se at man får til mye.

-Er det denne veien?
-En av oss må gå gjennom heile bilen.

Det er de seks månedene før
forestillingen som er terapien.

Selve dagen er ikke viktigst,
men alt vi har jobbet oss fram til.

Sånn.
Så bare dytter du det under.

Går det an å se seg selv?

-Så søt!
-Er du ikke søt?

Jeg ser ut som en snill, gammel dame.

Skal vi se, skal vi se.

Uranium og lakserende.

Nå skal du blø,
nå skal du dø, nå skal du blø!

Jeg får det ikke til.

Endelig så er du død!

Jeg gir litt f... og tenker
at dette skal være gøy for meg.

Jeg tror det er sunt å stå i ting
og gjøre det morsomt.

Jeg kom ut av det.

Det er så bra for meg å ikke være så
opptatt av at det skal være bra.

At jeg kan spille eller synge surt.

At det ikke blir sånn at jeg lar være
fordi jeg er så streng med meg selv.

Det er bra.

Jeg har undersøkt mulighetene for
å få utført operasjonen privat.

Det blir veldig spennende.

Det hadde vært veldig ålreit.

Føle at man går litt videre.
Videre med livet. Kan styre det sjøl.

Nå skal jeg til
Steensveen ressurssenter på Toten.

Et sted for folk med utfordringer
i forhold til egen kjønnsidentitet.

Er det disse karene?
Så koselig!

-Går du på gel eller sprøyter?
-Jeg tar sprøyter.

-Begynte ganske fort på sprøyter.
-Har du merka forskjell?

Ganske lite.

-Skuffende lite.
-Du var jo ganske maskulin fra før.

Jeg syns relasjoner
kan være utfordrende.

Siden jeg var liten har jeg slitt med
å finne et sted der jeg hører til.

Der jeg føler at jeg passer inn.
For jeg har aldri følt meg som jente.

Det har påvirket meg.
Jeg klarte ikke å få venner.

Jeg kan prate med Emil og Leon
om hverdagsutfordringer.

Jeg kan være meg selv.

Det kommer en klasse på 30 elever.

Benjamin, kunne du tenke deg å være
med og snakke med elevene?

Jeg skal holde en forelesning og
snakke litt. Kunne du tenke deg det?

Hvis du spør, så jeg
bare kan prate og fortelle.

Jeg elsker deg! Jeg har
nesten lyst til å grine.

Hun kunne ha spurt deg, syns jeg.

Det jeg syns er verst,
er å stå foran masse folk og prate.

Helt fra jeg var ganske liten,
følte jeg meg annerledes.

Jeg klarte ikke å sette ord på det.
Skjønte det ikke selv.

Da jeg kom i tenårene, utviklet
kroppen seg til å bli kvinne.

Det var veldig uvant. Rart.
Ungdomstida ble stadig vanskeligere.

Jeg ble mer og mer usikker og redd.
Og jeg ble deprimert.

Jeg begynte med selvskading.
For å ha det så vondt inni meg ...

Det var lettere å føre ut smertene på
kroppen. En mer håndterbar smerte.

Jeg ble så deprimert
at jeg ble innlagt.

Jeg fikk god hjelp
gjennom helsesystemet.

Til slutt tenkte jeg ...

Enten var det
å velge å leve eller å dø.

Det er vanskelig å føle seg trygg med
andre når du ikke er deg selv.

Tusen takk for muligheten til
å få hilse på dere.

Stor respekt!
Jeg får tårer i øynene.

Da vet dere det
neste gang dere møter noen.

Det betyr alt.
Bare å ha én venn, én støttespiller.

-Det var kjempehyggelig!
-Ha det.

-Tøffe karer!
-Ja.

Jeg trenger å komme meg videre.
Komme til et normalt liv igjen.

Jeg må lære å si ifra
når det er vanskelig.

Sette grenser og si stopp.

Lære meg å ta de pausene og si ifra
til hjelpeapparatet og foreldre.

"Min kriseplan."

Den er kjekk.
Den har du på telefonen.

Så fyller du ut tiltak for
å avverge økte symptomer og uro.

Se på TV,
ringe en venn og alt det der.

Da tar du punkt for punkt. Og så går
du ned til hvem du kan kontakte.

Når du er aleine,
hvem skal du kontakte?

-A-hus.
-Men hvem skal du ringe før det?

-Fastlege.
-Ja.

-Jeg husker nummeret utenat.
-Det er jo bra.

-Familie. Mor, far.
-Ja. Det går også på nettverk.

Har du kontaktet dem
når du har hatt det vanskelig?

Nei.

Det kan være greit å flytte appen
til starten, ved siden av Facebook.

Foreldrene mine syns det er greit at
jeg blir skrevet ut. De er bekymra.

Men jeg tror de er spente.
De tror også at jeg er klar.

Når mor og far er bekymra,
hva kan de si som er ok?

-De kan si at de er bekymra.
-Da må du love å være ærlig.

Jeg vil at de skal
se på meg som friske Maria.

Men jeg klarer ikke
å være frisk hele tiden.

I utgangspunktet skal vi jo
kunne prate om hva som helst.

Vi må få stoppet det
før du går helt i svart.

Det som vi vet hjelper, er at både
dere og Maria føler seg trygg.

-Mye for deg?
-Det går bra.

Jeg tror det går greit å flytte hjem.

Selv om ikke alt er på plass i hodet.

Jeg skal ringe inn
til en privatklinikk.

Forhåpentligvis får jeg høre
om jeg kan få operasjon.

Nå blir jeg nervøs.
Tenk om de sier nei?

Ok, men det var greit,
jeg kunne få operasjonen?

Ja, så flott.
Takk, da snakkes vi.

Da gikk det bra.
Jeg tror det var godkjent.

Det ble litt lenger
ventetid likevel. Så gøy!

Jeg er spent på
hvordan mamma vil reagere.

-Har du hørt fra dem?
-Jeg ringte.

-Er du nysgjerrig?
-Ja.

-Det blei godkjent.
-Det var en ...

-Er du letta nå?
-Ja. Nå kan jeg trekke pusten.

Nå har jeg det bra,
og takk skal du ha.

Jeg har det bedre
enn de fleste her til stedet.

Jeg smiler hver dag
fordi jeg er glad.

Det er så fint å leve,
selv om stolbena er skjeve.

Jeg dekker på med lys og røde roser
og venter på at hun skal ringe på.

Nå har jeg tatt et valg.
Jeg har håp om at det kan bli bedre.

Så er det bare
å fortsette og kjempe for det.

Du har hatt en hektisk dag?
Vi lukker døra.

Det er en formell
utskrivningssamtale.

Hvordan er du annerledes nå enn
da du kom? Hva har bedret seg?

Forestillingsverdenen er ikke
så sterk som den var.

-Ikke så tett på?
-Nei. Men den er fortsatt der.

Det er et bevissthetspunkt.

Jeg må bli bevisst det
før det går for langt.

Og tørre å spørre om hjelp også.
Ikke være redd for å bli avvist.

At man tør å si: "Nå går det dårlig."

Jeg føler meg tryggere
på nettverket ute nå.

-Det gjør jeg også.
-Det er bra. Det blir spennende å se.

Hold tak i de tingene du mestrer.
Det er mange ting. Og søk hjelp.

-Vær snill med deg selv.
-Ja.

Har du sett
det siste bildet jeg har gjort?

Skal vi gå opp og se?

Jeg har ikke sett det ordentlig.

Jeg syns det er en kjempeutvikling.
Hva syns du er annerledes?

-Det er mykere.
-Det er ikke så skarpt.

Og det er
et litt mildere uttrykk i øynene.

Er du fornøyd selv?
Det har du all grunn til. Veldig bra.

Det er tre personer.
Det er nåtid. Hun som sitter.

Fortid ligger bak, og
fremtid er litt uferdig i forgrunnen.

Hvorfor ligger hun
helt sammenkrøket i fremtiden?

Jeg vet ikke helt.
Kanskje fordi ...

Det er et foster.
Det er en symbolikk på en ny start.

Ingen vet hva fremtiden bringer.
Man vet ikke hva som skjer i morgen.

Hei, pappa!

Jeg legger den oppi der.

-Da får du ha det bra, Marit!
-Ha det bra. Pass på deg selv.

Husk på hvor fin du er!

-Ha det, jenta mi. Lykke til!
-Ha det.

-Får litt tårer i øynene.
-Ja.

-Du blir så glad i dem.
-De blir ungene dine.

-Nå begynner jeg å kjenne det.
-Hva er det vi har sagt ja til?

Får tenke på at foreldrene mine
er i salen, så hjelper det.

Vi får bare håpe det går bra.

Dette går bra.
Vi skal bare ha det gøy!

Tur, tur, tur.

Aldri, aldri sur.

Skal vi se, skal vi se.

Plutonium og GHB.

Veldig, veldig bra!

Så flink du var!

Jeg tror faren din gråt igjen.

Gratulerer!
Du er god altså, Rutha!

Før hadde jeg ikke
noe håp om å bli frisk.

Det var et stressmoment at noen
forventa at jeg skulle bli frisk.

Nå ser jeg helt klart
at jeg kan ha et bra liv.

Nå skal jeg ha styringa, og stemmene
skal ikke få ødelegge for meg.

De er kappet bort. Jeg er
veldig fornøyd med resultatet!

Jeg har lært at én ting skal ikke
definere meg. Jeg er mange ting.

Alle delene er like viktige. Alle
delene er med og skaper hele meg.

Jeg er som en løk med mange lag.

Og ett av lagene handler om
at jeg var psykiatrisk pasient.

Det er mer spennende ting der også,
hvis man gidder å bli kjent.

Man er ikke sykdommen sin,
man er så mye mer.

Hvis man skal begynne å sette i bås
hver person, blir man fanga i rollen.

Det er viktig å glemme
de båsene man setter folk i, -

- og se personen bak.