Copyright (C) NRK

.

Fortelleren: hvitt
Fotografen : gult

Munchs skrifter: blått
Ung kvinne : grønt

På mønet av et tak
spaserer mannen, —

— drømmeren, barn og gud.

Hvilken mann?

Kvinnen er jorden...horen som alltid
passer på å overliste ham?

Hvilken kvinne snakker du om?

Nevner hun hans navn,
faller han ned.

Her bodde han, i dette huset.

—Hvem, maleren?
—Munch, Edvard Munch.

Men huset er revet.

Ser du ikke?
Hysj — der er han!

Du fantaserer!

Ikke ødelegg for meg!

Men hvorfor?
Hva vil du her?

Jeg vil se ham selv, hvordan han
formet menneskene — de levende.

De som puster og føler,
lider og elsker.

Jeg har en drøm om
å se det han så...

...så lenge øynene mine orker.

Etterpå skal jeg vise deg noe jeg har
funnet — en film han selv har tatt —

— fra den siste reisen, i 1927.
Han var gammel.

Det er lenge siden, det året jeg ble
født. Ingen andre har sett den.

Bare jeg og ham selv.

Men de flimrende bildene...
Husker du ikke?

Du har vist meg dem før.
Jeg husker bildene fra Dresden.

Den gamle kirken,
kvinnen med kjerra,—

—en mann snakker
med en kvinne.

Hva så du i Dresden?

Kirken er borte.
Hva mer ser du?

Vent, det går så fort.
Alt flimrer.

Bildene er så urolige.
Stopp — en gang til!

Sveiv langsomt!

En mann i dress.

Hvilken farge?

Farge? Grå — eller...
Jeg vet ikke.

Grå? Han reiste alltid i
den blå dressen. Den var slitt.

Han skulle kjøpe ny når han kom
til Paris, og klær til sin tante.

Ja, dressen er blå. Han
kommer nærmere, bøyer seg ned.

Les for meg det han skriver.

Jeg finner så meget
å legge merke til —

— i den opprydning jeg har
hatt med alle mine saker.

Brev, dokumenter og kunstverker.

Det er svært underlig for meg
å leve opp igjen i alt det gamle —

— som det skrevne bringer
bud om mest over graven.

Videre, videre!
Om fotografiene.

I kofferten er det lagt en konvolutt
med fotografier av meg —

— samt hjemmet og tante i film
av meg på Ekely.

I kofferten er det lagt en mappe med
klyper med skjebnefotografiene — .

— fra 1902 til 1908. Til dem skal
tilføyes et fotografi av meg 1943.

Skjebnehånden.

Gå! Vær så snill, gå!

Jeg vil være alene.
Kom igjen senere — i morgen.

Det klarner på venstre øye.

Flekken har en etter en ukes
tildekking forandret form.

Til mørke punkter,
kråkeflokker —

— som viser seg når jeg
ser opp mot himmelen.

Blod samlet seg i periferien av
den sårede sirkelformede del.

Og nå er det her alt sammen.

Stedene, menneskene,
lyset og fargene.

I min hukommelse.

Pathé!

Baby—Pathé.
Paris, 1926.

Han kjøpte det der.

Forsiktig!

Exportaion de set apparaille hors
de France et colonies —

— est formellement intertite.

Du kjenner meg ikke igjen?

Det var like etter krigen.
Du hadde akkurat flyttet til byen.

Det jeg husker best, er
hvordan du kunne danse.

Bedre enn alle andre.

Hvorfor forsvant du?

Er det lidelsen hans som tiltrekker
deg? Du ville finne hans offer?

Eller dette, drømmen
om et paradis?

Men sporene finnes ennå!

Frankrike, Rivieraen — de lange
dønningene, palmer, slanke søyler.

Se de lange dønningene dra seg opp
mot stranden, innunder palmer,—

— opptil villaer med slanke
søyler. Hvite, skinnende som snø.

Vann med spill av tusen blå farger,—

bølger lange og svære mot stranden,
bølger som av grønnblå eter.

Og jeg drømmer en lys drøm.

Ung, vakker.
Jeg gir henne en opprinnelse.

Det mørke håret, øynene, huden.

Alt er mitt.

Og hvem er hun?

Her.

—Fra reisen, vil du fremkalle dem?
—Er det alt?

Nei, hva gjør du?
Gi meg apparatet!

Hun heter Rosa.

Det var en lang sal med
gallerier på begge sider.

Under galleriene satt folk
og drakk ved runde bord.

I midt stod mann, flosshatt i
flosshatt mellom damehatter.

Hvor er dette?

Det er i Paris i 1889.
Fortsett.

Lengst inne gikk en liten dame
i lillafarget trikot på en line —

— midt i den blågrå
tobakksfylte luft.

Jeg slentret oppover
mellom de stående.

Jeg så etter et smukt pikeansikt.

Nei...jo, der var en
som ikke var så verst!

Hei!

Jeg har med bildene dine.
Skal jeg åpne?

Nei, jeg gjør det selv.
Jo, gjør det, du!

Og vis meg bildene.

Hva ser du?

Det er pent.
Det er en båt.

Havet...en gate i en by.
Parkeringsplass.

Bilder av deg — en karusell.
De er gode, skarpe.

—Av meg?
—En gammel kvinne ved et tre.

—Og havet igjen, skogen.
—En ung kvinne?

Nei, gammel.

Bare prikkene som eksploderer.
Bare smerten synes.

Toppen av tre mot himmelen.
Figurer som flyr av gårde.

Ordene som mister sin betydning.
Sammenhengen blir borte.

Det røde blodet som
setter merke på alt jeg ser.

Hva hendte i Dresden?
Menneskene i den gamle filmen.

Mannen og kvinne som snakker
sammen? Hvem er de??

De tilfeldige menneskene i gatene...
Hvorfor filmet han dem?

Vet du det?

—Hva er det i kofferten?
—En filmfremviser. Edvard Munchs.

Maleren?

Fire esker med film.
Ja, maleren.

Herr maler Edvard Munchs film—
fremviser. Ville lyset ødelegge dem?

Er det bilder på filmene
etter så mange år?

Filmen er vår hukommelse.

Den kan gi oss tilbake
de glemte opplevelsene.

Å velge motiv.

Velge.


Skape.

Et nytt rom, en ny tid.

Jeg husker hvordan du bukket
for meg, høfligere enn de andre.

Det første bildet når lyset treffer.
Forventning.

Hvilken tid skal jeg inn i?
Med hvem?

Kamera beveger seg som øyet — for
å fange det virkelige livet.

Slik det er — uten instruksjon.

Opptak i det skjulte
på folkerike steder.

En jernbanestasjon, en kafé.
Like følsom som sansene.

Umerkelige registreringer.

Kreftene i menneskene.
Goethes urlys.

Nietzsches kraft i
kunstens forløsning.

Disharmonien overføres til bilder
gjennom Strindbergs magi.

Tømme virkeligheten for krefter.
Bergson: Hjernen som filmkamera.

Erindringsbilder i sekvenser.

I mellomrommene mellom de
klare bildene — hva ligger der?

Selv om de var tatt av Munch...

Kanskje de aldri var ment for andre
øyne — ikke skulle være kunst?

—Jeg vil fotografere deg.
—Meg? Nei!

Hva vil du finne?
Hva vil du bevise?

Når du kommer tilbake fra reisen,
ikke blir borte som sist.

Jeg husker den omreisende foto—
grafen fra min barndom, på landet.

Han reiste rundt i en stor varebil,
med en liten pike.

Nei, jeg vil ikke fotograferes.
Jeg liker det ikke!

Jeg kan se korte øyeblikkene,
og dikter et liv.

Han skriver...

Tid, passe på...når innstilles,
skiven av og linsen åpen.

Innstilling, bildet rett
og fyller glassplaten.

Passe på været, passe på
avstanden, på linsestørrelsen.

Jo mindre mindre linse,
jo lengre tid.

Sitter tungt, passivt i en kurvstol.
I det han skal gå...

Fotografiet forvandler ham
til en skygge foran maleriet.

Lukke linsen, passe på å sette
skiven inn igjen etter opptaket.

Så ut med filmen.

Hans husholderske betrakter
den gamle ensomme, ugifte herren —

— som tar bilde av henne.

Han gir henne instruksjoner.
Før reisen: Bad og kran må stenges.

Alle vinduer og dører
i alle etasjer lukkes.

Jeg gikk på dekket og så meg om.
Dette skipet var noe av Europa.

Det skulle føre meg over
til det forgjettede land.

Den lillafargede linedanseren,
de smukke pikeansikter.

Musikken og fargene
fanger mine tanker.

De fulgte med de lette
skyer av lyse, bløte toner —

— inn i en verden av
glade, lyse drømmer.

Jeg skulle gjøre noe.
Jeg følte at det ville gå så lett.

Skulle forme seg under hendene som
ved et trylleri.Så skulle man få se!

Jeg skulle forme det slik jeg
nå så det, men i en blå dis.

Disse to, i det øyeblikk
de ikke er seg selv,—

— men et ledd av tusen slektsledd
som knytter slekter til slekter.

Det skulle være levende mennesker,
som puster føler, lider og elsker.

Denne gamle kvinnen? Er det
hennes historie du leter etter?

Eller den unges?
Eller Munchs?

Hvem er alle
disse menneskene du forteller om?

Du ville reise til Dresden?

Kom du dit?

Munch kom fra Berlin med modellen
Rosa Meissner og hennes søster Olga.

Naken bøyer hun hodet.

Etter en stund kommer
hennes søster inn i rommet.

Betrakter henne, tankefullt.

Hvem var denne Rosa som
Munch tok med til Warnemünde?

Hva tenkte hennes søster, Olga?
Hva vet de om ham?

Fra et fremmed land,
brakt hit for over tusen år siden —

— av vikinger på hjemvei.
Fruktbarhet, udødelighet.

Vær forsiktig!
Hun får makt over deg!

—Schiefler skriver i...dagboken.
—Schiefler?

Schiefler, en venn. En tysk jurist,
samler. — Nei, en venn.

Han skriver...

Munch klaget over husholdersken.

—Men menneskene i dag....
—Ikke avbryt, vent!

Først den gamle historien.
Munch kom fra Berin —

— hvor han malte for Max Reinhardt
"Frisen over livet."

Fra fødselen stod angstens, sorgens
og dødens engler ved min side,—

— fulgte meg ute når jeg lekte,
fulgte meg i vårens sol,—

— i sommerens prakt.

De stod ved min side om aftenen
når jeg lukket mine øyne —

— og truet med død, helvete og evig
straff. Ofte våknet jeg om natten.

Jeg stirret i vill redsel ut i
rommet. — Er jeg i helvete?

Han viste meg utkast: Et bilde av
et barn som løper mot en arbeider.

Han fant en skissebok, en serie
tegninger: "De første menneskene".

Sarkastiske fremstillinger
av troløse kvinner.

Ta et bilde for meg!

Nei, ikke av meg. Av stolen!

Man burde jo helst male i sitt land.

Men jeg blir bare opprevet
når jeg kommer hjem.

Hjem til min hage,
et håp, nye krefter.

Når ser jeg meg om:
spirende grønt.

Mine blomster, mine fugler,
mine dyr, min himmel.

Jeg kan fortelle deg hvordan
det var, bildet du ikke husker.

Jeg var syk!

En familie, en mor og far, barna.
To jenter, en stor og en liten.

Den lille på fanget til moren.
Faren er jeger, han holder et gevær.

Foran et pent, lite hus.

Alt var annerledes.
Fargene på de ekle gardinene.

Og det skarpe lyset som fikk
pupillene til å trekke seg sammen.

Langsomt gjennom det våte
gresset. Berører tiden.

Den trekker deg til seg,
vil vise frem det glemte.

Var historien slik?

Jeg kjenner lukten.

Det første husker jeg,
alltid det første.

De nye klærne.

Huset som var nytt.

Fjellet, trærne, veien.
Så lenge det beholdt det nye i seg.

Det første?
Det nye?

Ja, dette første øyeblikket
når alt er nytt.

Når det ennå er bare
jeg som eier det.

Du leter etter stedet du kom fra,
der fortiden er klar og tydelig,—

— og du kan se fortsettelsen
av den historien du kjenner.

Det ligger begravd i hukommelsen,
men du får ikke ta i det.

I mange år har jeg våknet av
søvnen, åpnet øynene og gjenkjent.

Det samme hver dag.

Jeg så alle mennesker
bak deres masker.

Smilende, flegmatiske,
rolige ansikter.

Jeg så gjennom dem, og
det var lidelse i dem alle.

Bleke lik, som stundesløse iler,
løp omkring en snirklet vei —

— hvis slutt var graven.

— Hva er det du leser?
—Den gamle dagboken.

Schieflers. Gustav Schieflers
dagbok om sine møter med Munch.

Les!

"31.12.1902: I går, møtte
ham ikke. Misforståelse."

"I dag..."

"Tidlig, klokken ti går jeg dit.
Han ligger ennå i sengen."

"Står opp når jeg melder meg."

"En hånd med en finger avskutt,
forbundet."

"Uforsiktighet med en revolver."

I 1902 i Lützowstrasse i Berlin —

— etter det opprivende
bruddet med en kvinne.

Han sitter på en kasse i atelieret,
slik Schiefler beskriver.

Langfingeren som mangler det
ytterste leddet...Jeg husker ikke.

—Har han bandasje?
—Nei, ingen bandasje.

Jeg kan se fingeren uten leddet.
Ja, den er synlig.

Her er et annet bilde. Han sitter
på en seng, tar på skoen.

Det jeg husker fra min barndom,
bevisstgjøres som bilder.

Mine bilder, historier som er fortalt
meg, andres bilder i et mønster.

Skaper en helhet.
Men noe mangler. Hva er det?

Hva skjer med bildene som samles
i museet, eller tas opp av jorda?

Fjernt fra sin opprinnelse?

Det som mangler, er knyttet
til stedet der det skjedde.

Som topografiske punkter
i landskapet.

Gi meg tid!


Se hva som skjer!

Den gamle mannen...

Jeg forstod ikke...
Hva skulle jeg spørre om?

Gardinene?

Det er så lenge siden.

—Hva var lidelsene hans?
—Sykdommen.

Morens død, og søsterens.
Farens svakhet, galskap — arven.

Og kvinnene?

Dagny Juel som døde.
Tulla Larsen som ville gifte seg.

Tvinge ham til det.

Eva Mudocchi, fiolinistinnen som
han beundret, og søkte trøst hos.

Rosa Meissner, modellen.

Drømmene?

Drømmene forstyrres — av
forandringer,—

— av historiene som forsvinner.

Mennesker som dør og
mennesker som krever.

Lidelsen ble hans motiv.

Huset er revet. Stedet hvor
han malte, finnes ikke lenger.

Der han satt på kofferten,
fotograferte seg selv.

Nå husker jeg.
Det er slik det er.

Historen er min. Du beskriver
et bilde jeg ikke kan se.

Skogen, fjellet og vannet.
Finnes ikke det i alles historie?

Hva er det som får meg
til å minnes stedet?

Landskapet er kjent,
menneskene også.

Det er mitt sted.

En gang var jeg med ham dit.
Jeg var alltid med —

— når han reiste på landet.

Den store skogen, elven som
renner gjennom den. Fjellet...

Han likte å fotografere menneskene
der. De hørte til i landskapet.

Kan tiden eksistere utenfor rommet?
Når stedet er forsvunnet...

Hva skal jeg lete etter?
Er tiden tapt?

Dresden er en annen by.

Berlin, 1927.

Reiste videre til Paris,
Rom og Pompei.

Dresden.

Utstillingen var vellykket,
men mye mas.

I brev til Schiefler: Jeg har
ikke hatt tid til å svare Dem.

Altfor mye å gjøre
med utstillingen her.

Kanskje sees vi på
Orientalekspressen?

Berlin, München. Stoffer
og klær til Inger og tante.

München, Verona.
Opphold Verona.

Etter to dager tur—retur München.
Verona, Venedig, Padoa.

Mantoa, Gardasjøen
Trient, Rom.

Om Dresden skriver han ingenting.
Hva gjorde han der?

Hvem møtte han på reisen. Ville han
bare se igjen de kjente stedene?

Det samme om igjen?
Eller se nye?

Som gammel mann
med andre erfaringer?

Det er morsomt å se de store
palmetrær, hagene med kaktuser,—

— og alle de praktfulle blomster.

Hvem er de? Tilfeldige mennesker,
tilfeldige bilder.

Inntrykk fra en by.

Hvem er disse menneskene
som har fått evig liv?

Den som ikke ser, som ikke
påvirkes og forandres?

Reisen går til mitt eget landskap,
langs stier jeg ikke lenger kjenner.

Jeg reiste bort for å finne andre
veier, som kunne føre meg hjem.

Etter å ha sett på avstand.

Jeg går nå. Kanskje er
øynene bedre i morgen.

Jeg kommer tilbake.

Underveis betraktet jeg
alle jeg møtte. Hvem var de?

Hvor kom de fra?

Reisen er en drøm. Min drøm
som krysser andres drømmer.

Å reise, drømme, betrakte seg
selv — fremover, men også tilbake.

I det skarpe krystallklare lyset...
Se noe jeg ikke har sett før.

Oppleve påvirkning, tiltrekning.
Fjernt, nært, nesten berøring.

Så fjernt igjen.

Det blender meg.

Etter middag spaserer
vi til Wilhelmshöhe.

Som vanlig:
Igjen historien med denne kvinnen.

Jeg bringer samtalen inn på
hans trykk "Im Land der Kristalle".

Er det et bilde på
tilstanden etter døden?

Han snakker om menneskenes
forbrenningsprosess.

Hvordan forestiller
seg deres indre vesen.

For ham, med sitt
følsomme sinn,—

— er denne forbrennings—
prosessen alltid synlig.

Alle menneskers uopphørlige
stoffveksel. Ideer overføres.

Som marconische Erfindungen,
trådløst.

I en krystallisasjonsprosess.

Krystallandet?

Gjennom erfaringer blir
opplevelsene til mine egne.

Livets spill er det
han vil vise frem.

Spillet er de menneskelige kreftene,
å forstå den verden jeg lever i.

Hva har jeg å fortelle?
Bare historier om andre.

Det er et bilde fra min mors
barndom som jeg liker så godt.

Det forteller en hel historie.

En morgen stiger
hennes far om bord i et luftskip.

Mens familien vinker,
forsvinner skipet gjennom skyene.

Hans drøm var å fly,
stille gjennom luften.

Høyt over alle andre, se
tingene slik de er — ovenfra.

Jeg reiser til Dresden.

Det er plass i bilen.

Det er denne filmen...

Jeg vil gjerne se stedene,
kirken.

Elben som flyter gjennom byen.

Menneskene han møtte.

Kunsthandleren.

En fiolinistinne han ble betatt av.

Han oppsøkte henne i Berlin
etter skytehistorien.

Hun besøkte ham
senere i Åsgårdstrand.

Reiste tilbake til Tyskland,
og slo seg ned i Dresden.

Så ble hun borte for ham.

Krigen...

Den første verdenskrig.

Kunsthandleren var jøde.

En ny krig kom.

Han gikk konkurs lenge for den,
og ble borte.

Likevel, jeg vil gjerne se stedene.

—Når er vi fremme?
—En gang i morgen.

Kan jeg sove litt?
Jeg er så trett.

Jeg skal vise deg et annet sted.
Hva gjorde Munch i Paris?

Kjøpte ny dress.

Hva leser du?

Paris 1889. Danseuse espagnol.
1 fr. La meg gå inn.

Jeg leser om kjærlighet og hat,
lengsel og forsoning.

Og skjønne drømmer, og den bløte
musikk smeltet sammen med fargene.

Alle disse farger. Kulisser med
grønne palmer og gråblå vann.

De sterke farger.
Draktene i den blågrå dis.

Musikken og fargene
fanget mine tanker.

De fulge med lette skyer
og ble båret av bløte toner —

— inn i en verden av
glade, lyse drømmer.

Jeg kommer til å reise hjem.
Øynene plager meg mer og mer.

Men det du ikke har sett?

Det går ikke, jeg kan ikke.
Dessuten, det er ikke så viktig.

Dresden ble bombet.
Byen finnes ikke lenger.

Husene, gatene, den gamle trikken.
Ingen drar kjerrer.

Kom! La oss gå en tur her i parken
hvis du vil — og les videre.

Jeg skulle gjøre noe,
jeg følte at det ville gå så lett.

Det skulle forme seg under mine
hender som ved et trylleri.

Folk skulle forstå det hellige,
det mektige ved det.

De skulle ta av seg hatten
som i en kirke.

Jeg skulle fremstille
en rekke slike bilder.

Det skulle ikke lages folk som
leser og kvinner som strikker.

Det skulle være levende mennesker
som puster og føler, lider og elsker.

Det var jeg som en gang gav
deg opprinnelse, og ansikt.

Men du hadde din egen historie
og din egen vilje.

Nå er tiden inne til å skille lag,
jeg reiser igjen hjem — du videre.

Du kom aldri til Dresden?

Mens vi gikk i parken, forsøkte vi
å sette sammen våre historier.

Finne ut om det var
sammenfallende hendelser.

Hva det betyr å ha noe
å reise tilbake til.

Reisen har vart i 45 år.
Så lang tid tok det å vende tilbake.

I mellomtiden stengt inne
med bildene av deg selv.

Nei, ikke ennå.

Flekken har etter
3 uker endret form.

Venstre halvpart
er mindre enn høyre.

De mørke punktene,
som kråkeflokker høyt oppe, —

— viser seg ofte når
jeg ser mot himmelen.

Det kan være blodstoff som
er samlet i periferien —

— av den sårede sirkelformede del.

Det er underlig å leve
opp igjen i det gamle,—

— som det skrevne bringer
bud om mest over graven.

Utrolig hvor mange oppdagelser
man gjør under en opprydning.

Jeg kom over min gamle kommode.
Den har visst stått urørt i mange år.

For det var nytt for meg,
alt jeg fant.

Jeg var opptatt av gnavspillet
med uglen, som du ikke likte å få.

Jeg ser...

Jeg ser "Krystallandet" —

— der tidene møtes,—

— der historiene fra fortiden
blir en del av mitt liv.

.