Copyright (C) NRK

.

Sverre Udnæs: gult
Dramatiseringer: blått
Andre: hvitt

Jeg tror at jeg skriver utelukkende
fordi jeg er opptatt av teater.

Opptatt av å sette i scene,
få det til å fungere på scenen.

Jeg skriver fordi jeg ser
en situasjon. Hadde den teksten —

— og situasjonen ligget foran meg,
hadde jeg kanskje ikke gjort det.

Vi må gjøre noe!

Vi kan ikke sitte her.
Det hjelper jo ingenting.

Vi kan sitte og preike
og gå i demonstrasjonstog ...

Hiroshima og alle mulige rare ting.
Skjønner du hva jeg mener?

Du skjønner det, vi skjønner
det — men alle de andre, da?

Plutselig kan det skje ting,
og så har man ingen.

Ikke et ord
med i laget i det hele tatt.

Man skriver for
å kanskje skjønne noe mer.

Det er et forsøk på å orientere seg.
Det er viktig å forstå verden.

Men for å forstå den, må man forstå
noe av seg selv og dem rundt en.

F.eks. innenfor familien ...
Man må prøve å arrestere seg selv.

Hvor lett man har for å være sterk
når man vet at motstanderen er svak.

Man bruker det
for å gjøre det enklere for seg.

Det samme overfor kone
og andre familiemedlemmer.

Tror du at hun
liker lammefrikassé?

Liker hun lammefrikassé, tror du?

—Hun har å like det hun får.
—Hun er da ikke noe barn.

—Hva veit du om det?
—Om hva da?

—Om hva hun er, mener jeg.
—Nei ...

Men Willy, da.
Tørker du deg med den nye skjorta?

—Har ikke sett den før. Er den ny?
—Jeg kjøpte den i forrige uke.

—Til meg?
—Ja.

—Hva syns du, da?
—Jo, den er vel helt i orden.

—Liker du den ikke?
—Grønn ...

—Dyr?
—Kjøpte den på utsalg.

—Skulle tro hun likte det.
—Likte hva?

Lammefrikassé!
Skulle tro hun likte det.

—Alle liker da det?
—Dyrt?

Ja ... nei da.
Men tror du at hun liker det?

—Ja.
—Åssen veit du det?

Herregud, er det ikke dattera mi?

Kanskje hun har forandra seg?

Hvorfor skulle hun
ha forandra seg?

Kanskje lille Lene
er blitt annerledes?

—Helene heter hun.
—Hva?

—Hun heter Helene.
—Dere kaller henne jo lille Lene.

—Jeg kan kalle henne hva jeg vil!
—Selvfølgelig kan du det.

Men er det gærent
at jeg sier det òg?

Hun heter Helene, har jeg sagt.

Ja, jeg skjønner det.

Tror du at ...
hun kommer til å like meg?

Sverre var modig på det
at han aldri var korrekt.

Han torde å ta opp det ukorrekte.

Han torde å gjøre seg
sårbar og vise ...

Ikke det tøffe, ironiske,
beregnende, kyniske, —

— men forsvarte det sårbare,
hjelpeløse, søkende, lengtende.

Han skrev sin mest betydelige
scenedramatikk på 70—tallet, —

— da de fleste var opptatt av
andre ting. Var mer politiske, —

— tok for seg konkrete
klassekampkonflikter, —

— var interessert i
lokalmiljøer, nasjonal kultur.

Mens Sverre skrev hudløse,
nakne, suggererende, —

— borgerlige, tette familiestykker, —

— hvor ofte en av personene
var en outsider, —

— som gjennom sin hudløshet bidrog
til å sprenge det konvensjonelle, —

— borgerlige familiemønsteret.

Det var en ny ting
i norsk dramatikk.

Kvaliteten i
tekstene og rollefigurene —

— står som en påle
for en skuespiller.

Det er en drøm å dukke ned i
det sjelslivet, og få det rommet.

Han har skrevet
så god dramatikk for en skuespiller —

— fordi alle får det rommet
som er ens eget liv.

Jeg kunne aldri startet
å skrive noe på en idé.

At nå skal jeg skrive om
et menneske som henger seg.

Før hun henger seg, møter
hun det og det mennesket ...

Om man henger seg eller ikke, skjer
uten at man har laget situasjonen.

Vi skulle lage en parodi på
en blanding av Fellini, Antonioni, —

— et eller annet rart, —

— da jeg kom bort til ham —

— og lot som jeg
snakket italiensk ...

Han lo og lo.
På det 17. opptaket gikk det.

Vi var bestevenner.
Sverre var min beste venn.

Fra et visst punkt
hadde vi samme skolevei.

Hver dag stod vi under trappa
opp til gamle Ila skole.

Vi stod under en eik
og pratet om livet.

Var litt eksistensielle
og kunstneriske begge to.

Sverre var opptatt av maling
og tegning, av dramatikk.

Han hadde stadig kjærlighetssorg.
Det hadde vi alle, —

— men han hadde ekstra
store kjærlighetssorger.

Og skrev masse dikt som han frem—
førte, og ville vite hva jeg syntes.

Jeg traff ham første gang på
en russerevy. Jeg danset i revyen.

Det var en som hadde skrevet tekster
og satt på 1. balkong på alle prøver.

Var sky og merkelig.
Jeg fikk ikke ordentlig tak på ham.

—Men ...?
—Svært enkelt. Jeg bare satte meg.

—De kunne iallfall ...
—... ha spurt. Ville ikke forstyrre.

Dessuten er det jo ...
fullt her. Nesten fullt.

Tillater De?

Han forandret seg etter hvert.
Men det tok mange år —

— før han fikk selvsikkerhet, torde
å være seg selv på godt og vondt.

Med humoren og alt.

Jeg søkte meg ut et år før tiden
for å gjøre unna militærtjenesten.

Jeg ante ikke at Sverre
hadde gjort det samme.

Vi møttes helt tilfeldig
da vi skulle i militæret.

På Heistadmoen kom vi
i samme tropp og på samme rom.

Jeg husker den første natta,
det var helt utrolig.

Vi lå på 12—mannsrom.
Alle sovnet og lå og braksnorket.

Vi lå og snakket. Plutselig reiste
en kis seg opp i senga og skrek ut:

"Det er ikke mitt barn!"

Han var pasifist
midt oppi all skytinga.

Den gangen var det vanskelig
å slippe. Ingen torde å forsøke.

Det var såpass kort etter krigen.
Han fikk refselsesordre nr. 1 i 1958.

Og jeg fikk nr. 2.
Vi satt samtidig i kakebu, —

— og spilte i revyen "Henda opp".

Da jeg var ferdig med artium
og militærtjeneste i 59, —

— begynte jeg som ekspeditør i
teppeavdelingen i Steen og Strøm.

Så ringte Harald Heide Steen jr.
i januar 1960.

Spurte om jeg kunne tenke meg
å begynne som inspisient i tv.

Der måtte jeg gjøre alt fra
Sportsrevyen og Dagsrevyen, —

— opplysnings— og barneprogram,
underholdningsprogram og teater.

Etter hvert begynte jeg
i tv—teatret. Brinchmann var sjef.

Jeg var enormt fascinert av teater.
Spilte i barnekomedie —

— på Centralteatret, flere stykker.
Og som barn i voksenstykker.

Hadde lyst til å bli skuespiller
helt frem til russerevyen i 57.

Da fant jeg ut
at det ikke var meg.

Så bestemte jeg meg for å reise
til Frankrike og gå på filmskole.

Der gikk jeg i 14 dager.
Jeg skjønte ikke en dritt.

Jeg meldte meg raskt ut. Og bodde
da ut permisjonstiden i Frankrike.

Hadde enormt utbytte av det.
Jeg var enormt slapp, —

— men var — for å si det pent —
veldig opptatt av mennesket.

Da jeg kom tilbake i 63,
laget jeg noen barneprogram.

Så ble jeg ansatt
som producer i begynnelsen av 64.

Jeg fortsatte å lage opplysnings—
og barneprogram. Ungdomsprogram.

Det var veldig spennende.

Og jeg skrev manuset til "Lek".

Brinchmann torde å satse på
så unge folk som Egil Kolstø og meg.

Så det var veldig naturlig
at han da regisserte "Lek".

Tv er så ungt at det ikke er
etablert en egen estetikk ennå.

Så man er med på den utviklingen,
og skal kanskje bruke litt tid —

— på renere strøk,
fortelle det man gjør enklere.

Der kommer dette
med håndverket inn.

Dess bedre er du til å fortelle,
dess flere er det som lytter.

Det er kanskje noen som er uenig,
men det er entertainment, altså.

I 65 begynte jeg
i underholdningsavdelingen.

Der skjønte man fort hvor
vanskelig underholdning er.

Har laget så mye mislykket under—
holdning — og lært enormt av det.

Da vi fikk Sverre i underholdnings—
avdelingen, merket vi vel for alvor —

— spaltningen i dette
merkelige mennesket.

Vi kjente ham som en stor
gjøgler og et muntrasjonsråd.

Da han begynte å lage egne
programmer, var det av to sorter.

Noen var veldig ambisiøse,
med mye symbolikk.

Vanskelige å komme inn i
for vanlige folk, tror jeg.

Og andre — når han slo på
stortrommen med folkelig humor, —

— var det
det bredeste og gladeste av alt.

Ganske tidlig merket vi
de to meget markante, —

— forskjellige sidene ved Sverre.

—Du føler deg ganske enestående?
—Ja.

Byen er stappfull av deg.

—Av meg?
—Av sånne som deg, ja.

Vi hadde en slags
oste— og rødvinsseanse i "Barbara".

Jon Heggedal,
Kjersti Døvigen og jeg.

Vi hadde levende lys, spiste ost
og snakket ... improvisert tull.

Når det gjelder kjærlighet, surkler
man det inn i langsom degosjazz.

Det er veldig overdrevet
med alt som er fransk.

Jeg kjøper alltid fransk ost.
Det er jo tåpelig.

Vi har jo skikkelige ting her også.
Som er billigere, dessuten.

Det lar seg ikke sammenligne helt.

Jeg bodde i 6 måneder i Rambouillet
og leste fransk. Franskmenn, altså.

Kan ikke gå ut med dem en kveld.
De bare regner med én ting.

Skandinaver er mye hyggeligere.
Kan sitte og prate som to venninner.

Venninner?

Han gikk inn i ansiktet ditt.

Jålete replikker var
det grusomste han visste.

De skulle være så lavt nede at vi
ikke trodde vi gjorde noen ting.

Går dette an, vi er helt daue
i trynet ... Trodde vi.

At man skal være nødt til å kle
av seg for å oppnå litt ømhet.

—Hva snakker du om?
—Trodde du ordnet opp i går, hva?

—Chris ute av byen ...
—Takk, det klarer seg.

Klarer seg? Menn er så
fryktelig sentimentale.

Tror kvinner beundrer dem for
et eller annet intellektuelt ...

Noe av det fantastiske med Sverre
var at han fikk nettopp deg —

— til å føle at du var veldig viktig.

Hadde man vansker
med selvtillit, —

— at man trengte
en liten injeksjon der, —

— så hadde han en fabelaktig
evne til å gi deg en følelse av —

— at dette mestrer du.
Du er talentfull.

Vi vil forsøke å dekke alle
behov, både for spøk og alvor.

Kapellmester, kunne De finne en
tone for alle — en som alle liker?

Ja.

Det begynte med at Sverre
skulle sette opp en slags musikal.

Han var jo så råflott.
Enormt råflott.

Tv—teatret den gangen
hørte på Sverre.

De skjønte at dette var
en spennende og begavet fyr.

Så de gjorde alt han bad om.
Det var liksom ikke grenser.

Med morgenfriske tenner
fortærer vi en varm dag i året 1997.

Sverre var en gave
til norsk scenedramatikk.

Og fordi han var
et filmmenneske og tv—menneske, —

— tilførte han den psykologisk—
realistiske teatertradisjonen —

— helt nye dimensjoner
på 60— og 70—tallet.

Det ble en helt annen nærhet,
en korthogd suggesjon i dialogene, —

— som var farget av
film— og tv—mediet.

Han er vel den første
skikkelig moderne —

— psykologisk—realistiske dramatiker
vi har hatt i norsk teater.

Akkurat som de ser det på en.

Alberte ...
Er jeg pen?

Nå skal det jobbes!

Alberte ... Det går ikke
en måned uten at jeg er redd.

Virkelig redd ... Enda det bare
har gått et par dager over tiden.

Jeg har bare gjort hva
jeg måtte gjøre. Alberte ...

Jeg hadde ikke noe valg!
Har man det, da, Alberte?

Han hadde nok lært
mye fra fransk film.

Det var hans store
læremester, tror jeg.

"Hiroshima Mon Amour"
var hans yndlingsfilm.

Han hadde gått på filmskole
i Frankrike, og elsket fransk film.

Den nye bølgen. Måten å snakke
på, ofte med håndholdt kamera.

En hverdagslig stil. Det var
den stilen han var ute etter.

Samtidig hadde han sitt eget, helt
klare syn på hva han ville uttrykke.

Han ble aldri noen kopist.

Det er veldig vanskelig. Det er
en umulighet å filme litteratur.

Det er mange problemer som jeg
ikke har klart å løse iallfall.

"Alberte" var veldig mye av
ham selv. Det var Sverres vei —

— mot det å bli kunstner,
som "Alberte" handler om.

Han valgte "Alberte" fordi han
følte at det var ham selv. Kampen.

Jeg ble på en måte
hans medium i Alberte—skikkelsen.

Det er mørkt alt.
Må skynde meg hjem.

Alberte føler seg, tross Lises
gjenvordigheter, uendelig fattig —

— ved siden av henne. Da Lise
med et siste, litt usikkert ...

Du kommer vel snart innom en tur?

Samler sine poser fastere om seg og
går, ser gaten fiendtlig og ond ut.

Tussmørket ligger fullt av duft.
Lampene tennes hist og her.

Kaster store sirkler av
grønnlig lys over plenene.

Noen burde danse i dette lyset.

Fauner og nymfer. Russisk ballett.

Albertes lemmer blir
svale som marmor i heten.

Legger hun hånden innunder kjolen,
er skulderen kjølig og glatt.

Som polert stein.
Men i sinnet går det opp som sår.

Han krevde veldig mye av
seg selv, og av skuespillerne.

Du skulle være med på en reise,
inn i et stoff, inn i en skikkelse.

Jeg oppfatter det som
en slags grell avsløring —

— av egoisme og selvopptatthet,
feighet, ikke minst, —

— hos en rekke
leieboere i en leiegård.

Jeg oppfatter det som alle
leieboere i alle leiegårder.

Jeg tror stykket dreier seg
om menneskeheten, og ikke —

— om spesifikke amerikanske
eller vestlige karaktertrekk.

At egoisme, denne vår
mest vanlige egenskap, —

— kan føre oss mot katastrofe.

Hensikten med sex,
grunnen til at Vårherre skapte —

— denne vidunderlige handlingen
for mann og kvinne, —

— var ekteskap,
barn og anstendighet ...

Alt skulle være sølvaktig.

Vi la aluminiumsplater på gulvet så
vi fikk en sølvfølelse, speilfølelse.

Man tenker ikke på om
det er moderne eller ikke.

Man gjør det man har lyst til.
Man gir seg ikke inn på å lage —

— noen fremtidsvisjon. Man gjør bare
det man er interessert i, uansett.

Hvem av dere har gjort det?

Hun er myrdet!

Ingen forlater stedet!

Hvem har gjort det?

Jeg tror at gjerningsmannen er ...

... her!

Det er ingen hemmelighet at Sverre
hadde vanskeligheter med alkoholen.

Det er naturlig for en kunstner av
det formatet å ha noe å avreagere på.

Enten skylle vekk eller ...
Klare det, makte det.

Å være med Sverre
når han begynte å drikke, —

— hvor alle hans
stengsler og bånd brast ...

Og være med på oppturene hans,
når sjela kunne svive ut i rommet, —

— så var det grenseløst
og totalt medrivende. Nydelig.

Men et slikt sinn er også
forferdelig smertefullt.

At han på en måte brente seg ut,
er vel ingen overraskelse for noen.

Vi var i familie, så han var meget
nervøs for meg da jeg fikk kreft.

Var overbevist om at jeg skulle dø.
Det skulle i grunnen alle —

— som lå på Radiumhospitalet
for 25 år siden.

Han kom opp, jeg var
så vidt kommet ut narkosen, —

— så ville han skrive skuespill
for meg. Han begynte å lese opp.

Jeg sa: "Jeg tror kanskje ikke det."
Så skrev han et manuskript til.

"Jeg er ikke så god til
å lese manuskripter," sa jeg.

Det endte opp i "Aske".

—Du er ganske flott.
—Hva?

Du ser ganske flott ut.
Virkelig bra, altså.

Å ... Takk for komplimenten.

Har aldri sett på deg
på den måten før.

—Nå greier det seg.
—Nå ser jeg ting ...

Du har sånn hud som du sklir på.
Som to fisker i samme pakka.

Når du tar på sånn hud,
veit du at du får det bra.

Glatt, myk. Hud som ikke slipper,
hud som klistrer seg inntil en.

Fant du noe skinke? Tror jeg
har en kylling i isskapet ...

—Er du redd?
—Nei, hvorfor skulle jeg være det?

Det bare virker sånn.
Du snakker litt fort, liksom.

Slipp meg, slipp meg ...

Det kunne komme noen.
Vi kan ikke bli stående her ...

Han var så åpen og naken selv at
det ble lettere for en skuespiller —

— å gå i hans fotefar. Han hadde gått
foran, rett og slett dritt seg ut —

— på forhånd, og dermed åpnet
døren inn til rom som kunne —

— virke ganske farlige for
en skuespiller å gå inn i.

Jeg vet ikke riktig, men for meg
er det før og etter Sverre Udnæs.

Som relativt ung skuespiller
å møte Sverre og få være med —

— i blant annet "Aske", det første
jeg gjorde sammen med Sverre, —

— gjorde at jeg på mange måter,
som skuespiller, —

— forstod så veldig mye mer.

Det gav meg et ståsted
som jeg har hatt veldig nytte av, —

— både som skuespiller og instruktør.

Hvilket arbeid, om jeg kan
bruke et så plebeiisk uttrykk, —

— bedriver så den glade amatør?
—Hørte ikke?

Kan tenke meg det, ja.
Skal jeg tegne det for deg?

—Hva gjør du?
—Jeg kjeder meg.

Et yrke har du vel? Du har vel
et yrke, din jævla dilettant!

—Mat.
—Hva sa?

Næringsmidler. Hermetikk!

Stereoanlegg ... Debussy til
arbeidet, dobbelt hastighet, hva?

Putter kjemikalier i plastikktarmer
og nyter kulturen, hva?

Det var ganske mye jeg nesten ikke
forstod. Det er bedre å se det nå.

—Hva er det som skjer her?
—Ingenting, det er det forferdelige.

Og hvis det skjer noe, skjer det jo
ikke med oss. Vi bare fortsetter.

Du er her, elskling ...
Ja, du elsker meg.

Si at du elsker meg.
Si det! Si det!

Han hadde også en teknikk
med plutselig å bli tyrannisk —

— og streng instruktør,
etter 5—6 uker.

Alle var lykkelige og syntes
det var festlige prøver.

Så en dag slo han i bordet
og skrek til skuespillerne.

Det kunne være ganske ubehagelig —

— å sitte som musiker
og være vitne til det.

Det var litt leit, syntes jeg.
Jeg spurte hvorfor han gjorde dette.

Han sa: "Jeg har
lært det på befalsskolen."

Han hadde fått med seg det med å gi
folk tillit, og så et stikk i ryggen.

Så han fikk dem i sin hule hånd,
og så bygge dem opp igjen.

Vi kom på et møte og Skagestad sa:
"Vi skal gjøre det da og da."

"Noe forslag til regi?" Han kom
med en del forslag, jeg sa nei.

"Det skal være en som heter
Sverre Udnæs," sa jeg.

"Han har jobbet i fjernsynet."
Han visste det svakt, —

— men at en debutant skulle
gjøre en så stor produksjon, —

— var han usikker på, men gav seg.
Skagestad var usedvanlig klok, —

— og han stolte på folk.
Og så gjorde vi Bør Børson.

Jeg søkte etter den norske
regissøren som skulle være —

— en parallell til svenskene.
Widerberg, Bergman, Troell ...

Jeg trodde hele tiden at Sverre var
den som kunne løfte norsk film —

— opp til det store,
internasjonale nivået.

Vi fikk bare gjort to: "Øyeblikket"
og "Fru Inger til Østråt".

Det var synd. Hadde han gjort ti,
tror jeg at vi hadde nådd dit —

— hvor jeg trodde han
skulle vært plassert.

—Hvor er han?
—Hos sin fosterfar.

Det eneste som minner meg om tiden
da jeg var kvinne, og intet annet.

Så mange mennesker.

Herr Sture har tatt sitt eget liv.

Han hadde veldig konkrete tanker
om hvordan han ville ha det.

Han tegnet sine egne storyboards.

Han hadde nøyaktige oppfatninger
om hvordan tingene skulle se ut.

Ser jeg så jævlig ut?

Jeg har sett dem penere!

Jeg har ikke vært i nærheten av
vann på flere dager.

Det var viktig for Sverre
å ha humoren og gråten, —

— og livet som var mellom der.
Vi kunne le så vi skrek.

Og plutselig, hvis det var film
eller fjernsyn, teatret også, —

— plutselig begynte venstre foten
hans å gå, den gikk i gulvet ...

"Kjør kamera! Kom an!"
Da lynte det av ham, —

— som en mislykket sersjant.
Da skulle han ha ut av stoffet, —

— ut av oss, det han ville fortelle.

Kom og legg deg, da vel.

—Hva mener du?
—Legg deg, da vel. Ved siden av meg.

Jeg lukter ikke vondt. Jeg gir
faen i leiligheten, ikke meg sjøl.

—Jeg kom for å snakke med deg, Tone.
—Vi kan snakke sammen i senga.

Jeg husker en gang vi filmet.
Det er jo dyrt ...

Det var noe vi ikke ble enige om,
og jeg sa: Ok, vi gjør som du sier.

Det skulle jeg aldri ha sagt.
Det gikk nesten en hel dag.

Han satt med frakken
over hodet nesten hele dagen.

Jeg var så nervøs til slutt ...
Ingen kamera gikk, ingen lysfolk.

Kolleger ... Det skjedde
ingenting, han bare satt der.

Antakelig for å presse ut noe til det
ytterste. — Det var i "Øyeblikket".

Det jeg har villet, er vel kanskje
å ikke undervurdere publikum.

La dem få oppleve ting selv,
nettopp ved å la bildene stå lenge.

Dette at to mennesker ...
Det er veldig spennende.

Hvis man skisserer en hverdags—
situasjon, skal man da —

— la det skje raskt, eller
ikke la det skje noe særlig, —

— men at det er to som ikke har noe
å si. Det tar som regel litt tid.

Det er et teknisk spørsmål. Jeg
er opptatt av det som instruktør.

Det jeg prøve å få til, er at
det ikke er tempo, men rytme.

Tempo opplever jeg som noe
mekanisk, mens rytme er hjertet.

Hva er det?

Ingenting.

Stine ...

Alt har gått så forferdelig fort.

Livet, som jeg trodde
var en lang, lang reise, —

— ble bare noen korte opphold.

På tilfeldige stasjoner.

Det er så vondt
å bli gammel, Stine.

Du er den eneste jeg har.

Du blir hos meg, gjør du?

Jeg prøver, jeg også.

Prøver å se det. Jeg ser også.

Det minste du kan gjøre
for livet, er å leve.

Det eneste!

Det eneste?

Hvorfor slutte fred? Jeg har
ingen uoverensstemmelse med Dem.

Jeg har alltid en følelse av
at det har hendt noe mellom oss.

—De har en merkelig karakter.
—Ja, jeg er merkelig.

Men ingen kjenner
gløden i mitt hjertes dyp.

Man sier at jeg ligner Lermontov.

Jeg vet ikke. Når jeg er alene med
et menneske, går det så noenlunde, —

— men i selskap blir jeg
tungsindig og sky, —

— og har ikke makten
over min egen tunge.

Men jeg har mer adel og ære
i livet enn de fleste.

Det ergrer meg når De
gir meg finter i selskaper.

Men det er noe sympatisk ved Dem.
Pokker heller, jeg vil drikke! Skål!

Skål, baron. Jeg har
ingenting imot Dem.

Han hadde på en eller
annen måte et slags bilde, —

— slik jeg erfarte det, —

— av hele stykket før vi begynte.
Han hadde en enorm evne til —

— å lytte seg inn i skuespillerne.
Han tvang ikke på oss —

— sitt eget bilde og
sin egen fornemmelse av rollen.

Men han søkte innover i deg
og brukte ressursene dine.

Der kan du se virkelige dramatikere.
Som Tsjekov, Ibsen og Strindberg.

Hvordan det virkelig svinger.

De fleste er veldig
opptatt av Tsjekov.

Man ser sikkert grunndrag
i ens egen personlighet —

— som svinger sammen med
det dypt melankolske.

Det lever, puster. Det er ikke
dynget ned med plot og intriger.

Det er livserfaring å få være med
på det. De store Tsjekov—stykkene.

—Men en mening har det da?
—En mening?

Det snør. Hvilken mening
er det i at det snør?

Jeg er overbevist om at mennesket må
tro på noe, eller søke seg en tro.

Ellers blir livet tungt og øde.

Å leve uten å vite hvorfor
tranene flyr, hvorfor barna fødes, —

— hvorfor stjernene lyser, hvorfor
man i det hele tatt lever, —

— om livet er alvor eller
bare en dum spøk? Nei.

Det er en dramatisk og alvorlig
scene som vi hadde jobbet fælt med.

Før vi skulle inn på opptak, satt vi
og lo og snakket og skrek av latter.

Sverre var helt vanvittig i humøret.

Det kom inn en og sa: Skal de ta
opp siste scene i "Tre søstre" nå?

Trodde vi var helt gale.
Plutselig sier Sverre: Kamera! Inn!

Nå drar de. Våre folk, vårt liv.

Men hva nytter det?
Lykke på reisen!

En på sykehuset sa at de
som ikke orker å leve mer, —

— at de nå ... ja, om våren ...
Jeg skjønner det ikke.

Det er jo nå det
er fint, er det ikke?

Jo.

Det er nå det er fint.

Å leve, Lisbeth.

—Du blir ikke sint?
—Nei. Hvorfor skulle jeg bli ...

Hvis jeg går, mener jeg.

Jeg skal hjelpe deg.

Stå helt stille. Stille.
Vær bare inntil meg.

Sånn, ja.

Hva skal vi med
dette livet, Lisbeth?

—Med livet?
—Ja ...

Hva skal vi med det?

Nei ...

Jeg veit ikke, ungen min.

Han fortalte at da han var liten, —

— strevde han litt etter å bli
akseptert som en av gjengen.

Derfor tror jeg han
fant ut at ved å fortelle, —

— fikk han en del oppmerksomhet,
et vennskap ... det var spennende.

Men jeg tror også
at de ble provosert av ham.

Det var noe ved ham som de kanskje
ikke gjenkjente. Han var annerledes.

De kalte ham "Hodet". Det tror
jeg ikke Sverre likte så godt.

Han ville gjerne være som dem.

Den evige taushet i disse
endeløse rom forferder meg.

—Hvem sier det?
—Pascal.

Matematiker egentlig.
Naturvitenskapsmann.

Jeg har lest noe av Pascal. Nok.

Han forlot vitenskapen.
Lengselen etter sannheten, Gud, —

— eller begge deler, ble
så sterk hos ham at han ...

Hvordan er menneskenaturen,
spør han. Og påstår at av natur —

— hater alle menneskene hverandre.

—At vi ...?
—Hater hverandre.

Han ... Pascal? Han vil hjelpe oss
å finne Gud og den indre fred.

—Han hatet ikke.
—Men vi hater. Han sier det.

Vi hater hverandre.

Unnskyld.

Jeg var ung.

Så ung at jeg verken kjente
stillheten eller glemselen.

Jeg visste om krigene og nøden.

At mennesker forsvant.
Bare forsvant.

Men min virkelighet var så liten.
Så begrenset at jeg ...

Ja ...?

... trodde på kjærligheten.

På skjønnheten, dansen ...

Han mente at vi mennesker
kunne gå ondskapens tjeneste.

Livet er ikke en spøk. Det er sterke
krefter, at vi har et stort ansvar —

— med disse kreftene.
Derfor ble han provoserende.

Han virket nok skremmende på mange.
Men mennesker som var i et landskap —

— av skjørhet, hadde opplevd sorg ...
Der var han deres talerør.

Mange av oss som ikke klarte
å åpne oss, hadde den evnen, —

— vil føle en voldsom
takknemlighet overfor Sverre, —

— fordi han var med på å åpne
denne søyla som lå i oss alle.

Mange har sagt at han er vår
største dramatiker siden Ibsen.

Hadde han fått leve,
hadde han gjort utrolige ting.

Da Sverre ble borte, ble det ikke
bare tomt, men også veldig mørkt.

Det var akkurat som det ble
slukket et lys i scenerommet.

Den typen lys
har vi ikke sett etterpå.