Copyright (C) NRK

Ismene, kjære søster,
vet du at disse ulykkene —

— vi fikk i arv fra faren vår,
Oidipus, blir flere og flere?

Du vet vel hva den nye kongen har
pålagt alle som bor i Theben by?

Har du ikke fått høre hans onde dom
som fører broren vår i fortapelse?

Til meg er ingenting
blitt sagt om slekten vår, —

— verken bittert eller søtt.
Siden Argos—hæren drog, —

— vet ikke jeg om flere sorger
eller gleder jeg skulle få.

Jeg skjønte det,
og derfor fikk jeg deg hit.

Jeg ser at noe fælt plager deg.

Vet du hva som skjer med våre
brødrepar: én får en verdig grav, —

— den andre ingenting.

Eteokles skal jordes som seg
hør og bør med rette ritualer, —

— og tas imot med ære
der de døde bor.

Men Polyneikes,
som ble drept på samme vis, —

— om ham har kongen proklamert —

— at ingen skal få dekke
hans kropp med jord.

Nå ligger han som
en lekkerbit for ørn og falk.

Dette skal den edle Kreon
ha forkynt og pålagt deg og meg.

Ja, jeg sier også meg.

Det sies at han samler
folk og kommer hit —

— for å lese det opp
for dem som ikke vet det.

Så alvorlig tar han dette, —

— at den som trosser ham,
skal dø ved steining.

Snart får vi se om du har mot, —

— og ikke skjemmer slekten
som har fostret deg.

Men hva kan jeg, min arme stakkar,
vinne ved å løse og binde?

Tenk over om du vil bli med
og gjøre det.

Hva slags vågestykke
har du funnet på?

Om du vil løfte opp liket
sammen med meg.

Skal du begrave ham og trosse kongen?

Han er bror min,
om du ikke vil begrave din.

—Ingen får si at jeg har sviktet ham.
—Er du gal! Kreon sier det er forbudt

Han har ikke noe med å skille søsken.

Søster, tenk på faren vår,
for en skam.

Han gikk til grunne
så foraktet og forhatt.

Med egne hender stakk han øynene ut
da han fikk avslørt sin forbrytelse.

Hans mor og hustru, begge en person,
tok sitt liv og hengte seg.

For det tredje, våre brødre som
møttes her og stakk hverandre ned.

De fant sin felles skjebne
i et brodermord.

Nå er det oss.
De eneste som er igjen.

Se hvordan vi må lide
om vi bryter loven —

— og gjør vold mot herskerbud.

Vi må tenke på at vi, som er født
kvinner, ikke slåss mot menn.

Og vi som blir regjert av dem med
større makt, må tåle både dette —

— og langt verre ting.

Derfor ber jeg dem i Dødsriket
å tilgi fordi jeg handler slik.

Jeg bøyer meg
for dem med makt og myndighet.

Å trosse sin begrensning
er galmannsverk.

Jeg ber deg ikke.

Hvis du tilbyr deg, er jeg likeglad!
Jeg vil ikke ha deg med!

Jeg går for å begrave ham.
Det blir godt å dø når det er gjort.

Da skal jeg ligge hos ham
som en søster kjær, —

— når jeg har fått begå
en så gudfryktig synd.

Jeg elsker heller dem
der nede enn dem her.

Der blir vi værende evig. Men tramp
du bare på det gudene holder høyt.

Jeg akter gudene, men har ikke makt
til gjerninger Staten har forbydd.

Bruk du det som påskudd. Jeg må
spa en gravhaug til broren min.

—Jeg er redd for deg.
—Pass heller på deg selv.

Si ingenting til noen om hva du gjør.

Nei, rop det ut!
Jeg legger deg mer for hat —

— hvis ikke du lar
hele byen vite det.

Skal du snakke sånn, må jeg hate deg.
Og han vil hate deg med rette òg.

Lidelsene som venter meg, er ikke
halvt så grufulle som å dø i skam.

Du er ikke klok! Men gjør det hvis du
må. I ættens øyne handler du rett.

Vår Eteokles er død.

Eteokles,
sønn av Oidipus og Iokaste.

Oidipus, sønn av Iokaste og Laios.

Laios, sønn av Labdakos.

Labdakos, sønn av Polydoros.

Polydoros, sønn av Cadmos, drage—
dreperen og grunnleggeren av Theben.

Vår Eteokles er død.

Etter kiv med Eteokles kom
hans bror Polyneikes mot Theben.

Som en ørn fløy han
skrikende høyt over land, —

— kledd i snøhvite vinger,
med piler og sverd.

Over byen stod ørnen klar
med en blodtørstig lansekjeft —

— og åpnet gapet mot kongens gård.

Hæren vår med drageskjold
reiste krigsgudens raseri —

— som en brottsjø mot fienden. For
Zeus ser med avsky på hovmod og skryt

Han rammet med lyn den som klatret
opp over muren for å rope ut "seier!"

Fienden vaklet for lynet,
og drønnende datt han til jorden, —

han som i ?? stormløp
med fakkel i handa, —

— vill som i vanvidd
blåste sitt hat over Theben.

Utfallet av det
ble ikke som han hadde ventet.

Sju førere, oppstilt
foran hver sin port, —

— stod imot hver sin angriper
foran sin flokk.

Etter slaget gikk vinnerne frem
for å gi en fienderustning —

— som offer til Zeus,
han som snudde lykken i kampen.

Bortsett fra disse elendige to med
samme foreldre, som stilte seg opp —

— med lanser som begge to traff sine
mål og sendte dem i døden.

Og så kom seiersgudinnen,
den navnstore Nike:

Med glede gjorde hun
sitt inntog i Theben.

La oss få krigen på avstand,
oppsøke gudene i templene, —

— feire med dans og med korsang
til natten er omme.

Ledet av skytsguden Bakkhos skal
Theben danse så jordskorpen rister!

Skjønne solstråle, aldri før
har du vist deg så vakkert fram —

— over sjuportet Theben by!
Gyldne øye som varsler dag, —

— lenge lengtet vi før du steg
over strømmene i Dirke elv.

Mine venner,
byen var i kraftig storm, —

— men nå har gudene styrt
den inn i smulere sjø.

Alle dere er å stole på, for da kong
Laios levde, støttet dere ham.

Og likedan kong Oidipus. Og samme
troskap og respekt har dere vist —

— mot sønnene hans
etter at han selv var død.

Men nå, når disse sønnene
også er gått bort, —

— som offer samme dag for dobbelt
brodermord, er altså jeg, —

— i kraft av mine slektskapsbånd
til dem, utpekt til å styre her.

Det er ingen som kjenner
herskeren sin til bunns —

— og hans moral og mot før han
har vist det i sine handlinger.

Den herskeren er et usselt kryp som
av feighet holder tunga innelåst —

— og ikke holder fast
på det han ser, er rett.

Og den som anser slektninger
for mer verdt enn fedrelandet, —

— regner jeg som null og niks.

Jeg skal aldri holde kjeft
når undergangen nærmer seg.

Sånn vil jeg styre — og byen vil jeg
bygge opp. Og det er helt i tråd —

— med sånn en rettesnor at jeg har
sendt et slikt dekret til byens folk:

Eteokles, som falt
i kamp for by og stat —

— og viste vei i våpenbruk og tapper—
het, han har nå fått en grav —

— med alle hederstegn og ritualer
som de beste har fortjent.

Men broren hans, Polyneikes, som
ville brenne fedrelandet ned med ild—

— og rive templene da han kom fra
sitt eksil, og føre landsmenn bort —

— i slaveri — om denne mannen
har jeg sagt i mitt dekret —

— at han får ingen grav
og ingen seremoni.

Liket hans skal ligge ubegravd og
rives sund av rovfugler og ville dyr.

Sånn er min vilje. Aldri skal jeg be—
handle en forræder som en hedersmann.

Men alle de som viser fram den
rette ånd til fedrelandets beste, —

— skal jeg holde høyt i døden
liksom i deres levetid.

Du handler riktig mot begge to: Den
ene var en venn, den andre fiende.

Det er opp til deg
å ta de tiltak du finner best —

— så vel mot døde
som mot oss som lever nå.

Så sørg for
at dekretet blir overholdt.

—Be en yngre mann å ta den byrden på.
—Voktere står alt på plass ved liket.

Gi ingen hjelp
til den som trosser mine bud!

Nei, ingen har lyst å dø.

Ja, det er lønnen. Men vi
har sett at folk blir ødelagt —

— av ønsket om profitt.

Min herre, jeg vil ikke påstå at jeg
kommer i bråhast fordi jeg sprang.

Nei, jeg har gått og grublet på veien
hit, og ofte har jeg snudd meg —

— for å slå retrett. For sjelen min
holdt tale for meg mens jeg gikk:

"Din tosk, du blir straffet hardt
når du kommer fram!"

"Din feiging, hva tror du skjer
hvis kongen får beskjed av andre?"

Sånn gikk det helt i ball,
og jeg gikk ikke fort, —

— og veien som var ganske kort,
ble lang for meg.

Omsider fikk jeg overtalt meg
til å gå, og om det blir min død, —

— skal jeg fortelle det.
Det som skjer, er ikke annet —

— enn skjebnen har bestemt for meg.
—Hva har satt deg i sånn motløshet?

Først vil jeg forklare det
som gjelder meg selv.

Jeg har ikke gjort det,
så det er ikke rett å straffe meg.

Du bygger barrikaden høyt, —

— så det du har på hjertet,
er nok dårlig nytt.

—Når faren truer, vil man kvie seg.
—Ut med språket! Etterpå får du gå.

Nå skal jeg si det.
Liket er blitt lagt i grav.

Det er noen som har strødd
jord på det og stukket av.

—Hvem i verden kan ha våget sånt?
—Det vet jeg ikke.

Det var ingen spadespor,
og ingen tegn til hakke, —

— og ingen vogn har vært der,
marken var helt tørr og hard, —

— uten spor av synderen. Da morgen—
vakten viste oss hva som var skjedd,—

— syns alle det var pinlig,
og vi undret oss.

Han var bare skjult av sand;
det virket som om noen har syns —

— det var for galt å la et lik
ligge fritt for rov og ran.

Vi begynte å krangle,
vakt beskyldte vakt.

Det var jo ingen der som kunne
hindre det. Enhver var skyldig, —

— ingen hadde noen bevis, og alle
påstod de visste ingenting.

Vi kunne sverge høyt
og hellig alle mann —

— på at vi ikke hadde gjort
noen verdens ting —

— og ikke hadde sett og hørt
det skapte grainn??

Hvor mye vi enn lette,
var vi like langt.

Da var det en som sa noe som skremte
oss, for ingen kunne motsi ham.

Og det var klart at gjorde vi som
han sa, da ble det verst for oss.

For det han sa,
var at vi skulle gå til deg og si —

— hva som var skjedd.
Det ble vi enig om, —

— og jeg trakk loddet med gevinsten,
så nå er jeg her.

Det jeg har stått og tenkt på, er at
gudene selv står bak den gjerningen.

Hold opp før jeg blir rasende,
og før du blir avslørt som en narr.

Det du sier, er jo blasfemi: At gu—
dene skal ha godhet for et sånt lik.

Var det for at de æret ham for vel—
gjort dåd at gudene la en gravhaug —

— over ham som kom
for å la templene brenne ned —

— og ødelegge jord og gårder,
lov og rett?

Nei, aldri! Men det hviskes sånn
imot meg fra menn som ikke tåler meg.

I det skjulte holder de hodet høyt,
og ikke nakken under åket, —

— som ikke villig godtar meg
og styret mitt.

Av sånne folk er vakten lurt, ja, de
er blitt bestukket til å gjøre det!

For ingenting kan gjøre
større skadeverk enn gull og sølv.

Det freste
et rettferdig sinn på farlig vei.

Det lærer mennesker å bli forbrytere.
Men alle som har solgt seg selv, —

— har fått sin velfortjente straff.

Jeg sier deg at dersom dere ikke
fakker gjerningsmannen, skal dere —

— ikke bare dø, men henges opp og
pines til sannheten er kommet ut.

Så lærer dere at man ikke får
gevinsten hvor som helst.

—Kan jeg få lov å si litt?
—Forstår du ikke at du irriterer meg?

Men biter det deg
i ørene eller sjelen din?

—Hva angår det vel deg?
—Forbryteren piner sjelen, —

— ørene plager jeg.

Det var da faen
til snakkesalig idiot!

Men jeg gjorde ikke noe galt!

Hvis dere ikke viser meg
hvem synderen er, —

— skal dere se hvilken
simpel vinning dette fører til.

Jeg håper at vi finner ham, men
enten denne fyren fanges eller ei, —

— så vil du aldri se meg
komme hit igjen.

Her er hun som gjorde det — tatt på
fersken. Hun strødde jord på liket.

Hvor er Kreon? Min herre,
å forsverge ting er ikke lurt.

Jeg lovte dyrt og hellig å aldri
komme mer, på grunn av trusselen din.

Men gleden som kommer
uten at man venter den, —

— den overgår
all annen glede tusen gang.

Jeg kommer tilbake
og har med den her jenta —

— som ble arrestert
mens hun holdt på å smykke graven.

Denne gangen har vi ikke trukket
lodd, nei, det ble mitt, —

— og ikke annens lykketreff.
Ta deg av henne som du vil, —

— og spør henne, forhør henne.
Men nå er vel jeg en frikjent mann?

—Hvor fant du henne?
—Det var hun her som gravla ham.

Er du helt vel bevart
når du kan påstå sånt?

Jeg så at hun la jord på Polyneikes'
lik i strid med ditt dekret.

Og hvordan ble hun sett,
og hvordan ble hun tatt?

Da jeg kom tilbake dit
de andre vaktene var, —

— feide vi all sand
som dekket liket, bort.

Så satt vi oss i le for vind
for å slippe stanken av forråtnelse.

Vi satt der våkne
som noen lys og var på vakt.

Sånn varte det en stund,
til solen strålte opp.

Da plutselig fra bakken kom
en virvelvind, en plage gudesendt.

Den fylte sletten og tettet
hele luften til med støv og skitt.

Da den langt om lenge gav seg,
så vi henne.

Der står den jenta
og skriker som fuglene gjør —

— når ungene er blitt røvet vekk.

Sånn klaget hun da hun så
liket bart igjen og kalte ned —

— den grusomste forbannelse mot
den som hadde børstet jorden vekk.

Så bærer hun sand, og tar
en mugge frem og skjenker honning, —

— vin og vann som offerdrikk.
Den skvetter hun rundt liket.

Så snart vi ser det, griper vi henne,
men hun virker ikke redd.

Så spurte vi henne ut
om det hun hadde gjort.

Og hennes holdning — vel,
hun nektet ingenting.

Det gledet meg og pinte meg
på samme tid. For det er godt —

— å slippe ut av knipen selv, men det
er vondt å sette andre folk i nød.

Det får så være,
frelsen min får komme først.

Og du da, vil tilstå eller nekter du?

Jeg tilstår å ha gjort det,
nekter ingenting.

Nå kan du gå hvor hen du vil, for du
er fri fra denne tunge mistanken.

Si meg: Vet du om
det dekretet som var gitt av meg?

Ja, hvordan skulle jeg unngå det?
Det var jo kjent.

Så våget du å bryte det allikevel?

Det var jo ikke Zeus
som hadde sendt det ut, og ikke Dike.

Sånne påbud har ikke hun
satt ut blant folk.

Og ikke trodde jeg at dekreter
var så sterke at gudenes bud —

— skulle kunne trampes ned
av en dødelig.

For de er ikke av i dag
eller i går, de lever evig.

Å bryte disse lovene fordi jeg var
redd for viljen til et menneske —

— nei, jeg kunne aldri det!
Dø måtte jeg uansett, —

— selv om du aldri
hadde sendt ut noen dekret.

Men om jeg dør for tiden,
er det bare bra.

For en som hadde kjent så mye ulykke
som jeg, er døden en befrielse.

Nei, sånn en skjebne
ser jeg som uvesentlig.

Men hvis jeg hadde latt ham ligge
ubegravd, min egen bror, —

— det hadde pint meg hardt.
Men ikke dette her.

Og hvis du syns det er galskap,
det jeg har gjort, —

— da vil jeg si at du er gal.

Den hissigheten har hun
etter faren sin.

Ta det med ro. Vi vet at altfor
stive sinn, de knekkes lettest, —

— akkurat som herdet stål
blir sprengt av hammerslag.

Og til og med den fyrigste hest
blir temmet fort med korte tømmer.

For den som er en slave
i en annen manns vold, —

— har ingen grunn
til hovmod eller freidighet.

Hun brøt jo nettopp loven
og fornærmet meg.

Hvis hun får stå og triumfere, da er
det hun, og ikke jeg som er en mann.

At hun tilfeldigvis
er søsterdatter min, —

— det skal ikke kunne
fri henne fra en grusom straff.

Og søsteren hennes òg,
for hun var med på det.

Få Ismene hit, for jeg har nettopp
sett at hun var helt fra seg.

Jeg avskyr
at forbryteren som er tatt, —

— gjør forsøk
på å smykke seg med synden sin.

—Så, vil du noe mer enn å drepe meg?
—Nei, ikke mer. Da har jeg alt.

Hva nøler du med da?
For ingenting du sier, kan glede meg.

Og samme virkning
har vel mine ord på deg.

Men større ære vinner jeg aldri
enn med å gi min bror en grav.

Det ville alle her har sagt hvis ikke
redselen hadde bundet tungen fast.

Men tyranniet har sine fordeler, for
kongen kan si og gjøre alt han vil.

—Det er ingen flere som ser det sånn.
—De ser det sånn, —

— men kryper som hunder framfor deg.

—Du skjemmes ikke?
—Det er ingen skam å ære en bror.

—Den andre, var ikke han en bror?
—Jo, av en og samme far og mor.

—Og hvorfor vil du hedre morder hans?
—Han ser det ikke sånn.

—Jo, hvis du setter forræderen høyt.
—Det er hans bror du snakker om.

—En bror som ville brenne byen ned!
—Likevel har Hades krav på begge to.

—Edle og onde har ikke samme rett.
—I underverdenen har de kanskje det.

—Å elske mine egne, det er min natur.
—Så reis dit ned og elsk dem!

At kvinnfolk hersker over meg,
skal aldri skje.

Her har vi Ismene, hun kommer med
en søskenkjær tåre som felles i sorg.

En sky er blitt lagt over panne, an—
siktet mørkner, og kinnene blir våte.

Ja, du som snek deg inn i huset
som en orm. Jeg ante ikke —

— at jeg hadde fostret to forrædere
som sikter mot min undergang.

Vil du tilstå at du også
var med på denne gravhistorien?

Jeg gjorde det
hvis hun lar meg ro i takt med seg.

—Nei!
—Jeg deler byrden og vil dele skylden

Nei. Du ville ikke,
og jeg tok deg ikke med.

Men når jeg ser deg i din ulykke,
vil jeg seile med deg.

Hvem som har gjort det,
det er Hades vitne til.

Ikke hindre meg
i å få dø i lag med deg.

Du får ikke dø med meg.
At jeg dør, får være nok.

Men hva er livet mitt
når jeg har mistet deg?

Spør Kreon.
Det var hans lov du holdt deg til.

—Kan ikke jeg dele skjebnen din?
—Du valgte jo å leve, jeg — å dø.

—Jeg fikk advart deg.
—Ditt syn var Kreon sitt.

Iallfall har vi del i samme synd.

Det virker som den ene søsteren
tørnet nå. Den andre har vært gal —

— så lenge hun har levd.
—Den som rammes hardt av ulykke, —

— kan ikke ta vare
på sitt sunne vett.

Du mistet ditt
da du gjorde ondt med onde folk.

Hva er livet mitt
når jeg har mistet henne?

Nevn ikke "henne",
for hun er allerede død.

Men vil du drepe
bruden til din egen sønn?

Det finnes andre
han kan dele livet med.

En heks til kone,
det skal ikke sønnen min ha.

Å kjære Haimon,
hvordan faren din krenker deg!

Men vil du ta henne
bort fra din egen sønn?

Det er Hades
som skal hindre dem i å bli gift.

—Så det er avgjort at hun skal dø.
—Ja, det har dere avgjort selv, —

— sammen med meg.

Nei! Hold dem under lås og slå
som kvinnfolk skal.

Ut, få dem ut!

Her er Haimon,
den siste av sønnene du har.

Kanskje kommer han til oss
i smerte og sorg over skjebnen —

— som venter Antigone nå, og for
tapet av henne som skulle bli —

— han kjæreste hustru og brud.
—Snart vet vi svaret.

Min sønn, har du fått høre hva jeg
har bestemt om din forlovede, —

— og kommer rasende imot meg,
eller er vi venner uansett?

Far, jeg er din. Jeg ber deg om å
lede meg. Vis meg den rette veien, —

— jeg skal følge den. Det teller
mer for meg en noen ekteskap.

Det er riktig, la mine tanker styre
deg, og still deg bak din far —

— i ett og alt. For den
som avler barn som er udugelig, —

— hva annet har han skaffet seg
enn strev og bry?

Så kast nå ikke alt vettet over bord
av lidenskapen til en jente —

— når du vet at det vil bli
et kjølig favntak når du får —

— et dårlig kvinnfolk med deg hjem.

Hva sårer mer
enn kjærlighet som blir til hat?

Nei, spytt på denne jenta
som på fienden —

— og la henne finne seg
en mann i Dødsriket!

Hun er den eneste av folket her som
jeg har tatt i åpenlyst forræderi, —

— og byen skal få se
at jeg vil holde ord.

Nei, hun skal dø.
Hva gjør det om vi er i slekt?

Hvis jeg lot
egne slektninger få herje fritt, —

— hva kunne jeg da
vente meg av fremmedfolk?

Den som handler rettvist i sitt hus,
styrer også staten med rettferdighet.

Men den som spotter lovene
og gjør vold mot dem, —

— skal aldri få aksept
og lovord ifra meg.

For den som staten utnevner,
skal lydes blindt i stort og smått.

En mann som tenker sånn, han
kan jeg stole på vil styre rett, —

— men også la seg selv bli styrt.
Ulydighet! Det fins ikke verre last.

Den undergraver stater,
bryter familier ned.

Det er derfor
jeg vil holde med til lov og rett.

Og ett er sikkert:
Aldri skal et kvinnfolk rå, —

— da er et bedre
å bli beseiret av en mann.

Hvis ikke årene har tatt med seg min
forstand, så virker det fornuftig.

Gudene podet visdom inn i menneskene,
det er den største gaven vi har fått.

Jeg vil verken vite eller
kunne si om du tar feil i dette her.

Men kanskje kunne
likevel en annen en ha rett?

Jeg har et våkent blikk for alt
som måtte komme av kritikk mot deg.

Ditt blikk kan virke
skremmende for menigmann, —

— men ting som sies i de skjulte,
hører jeg, og det blir sagt —

— at byen sørger over henne,
at det er skammelig at jenta dør —

— som følge av en handling
som fortjener ros.

Hun nektet
å la broren få ligge ubegravd.

Fortjener ikke hun
en æreskrans av gull?

Sånne rykter blir spredd omkring.
For meg, far, er det sånn —

— at når det går deg vel, er ingen—
ting i verden mer verd enn det.

Det fins ingen større skatt for far
og sønn enn at den andre lykkes.

Du skulle ikke la den tanken
lede deg at bare du har rett.

Nei, når en mann er klok,
da er det ingen skam å lære nytt.

Trær som bøyes i en flomstor elv,
berger hver en gren, —

— men de som spenner mot, blir knekt.

På samme vis med høvedsmann som
midt i stormen nekter å dempe seil.

Han ender med
å seile rundt på hvelvet båt.

Jeg ber deg, styr nå sinnet ditt.
Hvis jeg får si min mening, —

— så hadde det vært best om en mann
fra fødselen hadde kunnskap om alt.

Men er det ikke sånn, så gjør han
også rett å høre på en annen.

Min konge, du bør lytte
hvis han taler klokt.

Og du på ham.
Det er mye rett hos begge to.

Skal jeg ta imot belæring
fra en mann om er så ung som han?

Det som teller mest, bør ikke være
alder, men om en har rett.

—Å akseptere lovbrudd er rett?
—Jeg aksepterer aldri onde gjerninger

—Må ikke jenta kunne kalles ond?
—Borgerne i Theben mener ikke det.

—De skal fortelle meg hva jeg må si?
—Nå er det du som høres for ung ut.

—Styrer jeg for andre enn meg selv?
—En by er ingen eiendom for én person

—Hører ikke staten under sin hersker?
—Du ville herske flott over øde land.

—Han her er på parti med kvinnfolk.
—Er du et kvinnfolk da?

Du skjemmes ikke?
Gjøre opprør mot sin far?

Nei, ikke når jeg ser
at du begår en feil.

Det er ikke lov
å trampe på det gudene vil.

—Ditt feige krek!
—Jeg gjør ikke ting jeg skjemmes for.

—Alt du har sagt, forsvarte henne.
—Og deg og meg og gudene i Dødsriket.

—Du blir ikke gift med henne.
—Dør hun, blir en annen også ødelagt.

—Du truer!
—En trussel —

— å gå mot et meningsløst dekret?

—Du fatter ingenting.
—Var ikke du min far, —

— sa jeg at du var dum. Du ønsker
ingen svar, du vil ha siste ord!

Du mener det? Du skal
få angre at du hånet meg.

Få den heksen hit til brudgommen,
så hun kan stå her når hun dør.

Nei, hun skal aldri dø mens jeg står
her. Og aldri får du se meg mer.

Ras bare videre, i lag med folk som
kaller seg for venner og tåler deg.

Han for sin vei
i raseri og voldsom hast.

Et ungt og såret sinn
kan fort bli farlig òg.

Han berger ikke livet
til de jentungene.

—Har du tenkt å drepe begge to?
—Nei, ikke hun som ikke deltok.

Hun andre da,
på hva slags måte skal hun dø?

Hun føres til en øde plass,
der sperrer jeg henne i en hulegang.

Hun får litt mat satt frem,
for gudene krever det.

Der kan hun be til Hades,
kanskje slipper hun å dø.

Hvis ikke, får hun lære,
kanskje litt for sent, —

— hvor nytteløst
det er å dyrke døden.

Når jeg ser det synet, ledes jeg òg
til å tvile på om dekretet var rett.

Jeg kan ikke hindre at tårene renner
når jeg ser at Antigone er på vei —

— til sitt ensomme brudekammer.
—Medborgere, se godt på meg.

Nå vandrer jeg min siste vei,
for siste gang i dagens lys.

Det bryllupet jeg skulle ha,
ble nektet meg.

I stedet skal jeg giftes bort
til dødens flod, til Akeron.

Har du ikke fått laurbær og lovord
i fleng med på veien du går —

— dit de døde ligger skjult?
Du valgte din dom:

Som eneste skapning av menneskeslekt
å få levende gå ned til Hades.

Hvorfor må du krenke meg
rett opp i ansiktet?

Du kunne vente
til jeg var bort herfra!

Se hva slags lover
som tar meg til en uhørt grav.

Min arme sjel er fremmed
her på jorden og i Dødsriket.

—Du gikk for langt i vågemot.
—Gudinnen for rettferdighet —

— blir støtt av deg. Nå bøter du
for din fars synder, barn.

Du traff meg der det sårer mest, —

— i sorgen over faren min
og hele slekten Labdakos.

Vi fikk så mange tunge slag.

Åh — mor, som gikk i brudeseng
med faren min, sin egen sønn.

Åh — for en ulykksalig mor!
Åh — for en far som avlet meg!

Nå går jeg for å bo hos dem.
Jeg reiser ugift, er fordømt.

Det er fromt å ære dem som dør,
men galt å krenke makt og lov.

Det er ditt eget stive sinn
som fører til din undergang.

Jeg føres uten klagesang og
venner på veien til min lidelse.

Nå skal jeg aldri mer
få se mot soløyet!

Hvis klagesanger hjalp den som skulle
dø, ville ingen slutte med å synge.

Før henne vekk, og når hun er inne—
murt i en hulegang, forlat henne der.

Hun kan bestemme selv
om hun vil dø eller leve i sin grav.

Da har vi rene hender, men her blant
oss som lever, har hun ingen plass.

Min grav! Mitt brudekammer hogd
i fjell, dit er jeg på vei til mine.

Nå har jeg bare håpet om at jeg skal
ønskes kjært velkommen av min far, —

— min mor og deg, min bror. De døde
kroppene deres har jeg vasket selv —

— og lagt på bårer. Men Polyneikes,
når jeg vil stelle deg, —

— får jeg dette her som lønn. Kloke
folk vil si at jeg har hedret deg, —

— for om jeg hadde unger
eller ektemann som lå der død, —

— da tok jeg ikke byrden
på å trosse borgerloven.

For hvis jeg mister mannen min,
kan jeg få en ny, —

— og nye unger kan jeg
også få med ham.

Men mor og far bor i Dødsriket, og
nye brødre vil aldri kunne vokse fram

I pakt med dette
hedret jeg deg høyst av alt.

Nå føres jeg bort før jeg har
opplevd brudesang og brudeseng.

Jeg skulle aldri
få en mann og fostre barn.

Hva er det for en gudelov
jeg har forbrutt?

Hvem kan jeg gå til bønn
og søke hjelp blant gudene —

— siden blir sagt at jeg har krenket
gudene med gudfryktighet?

Hvis gudene også syns at det som
skjer, er rett, vil jeg ta min dom.

Men har du urett, ønsker jeg
at du skal lide minst like ondt —

— som det du gjør mot meg i dag.

Det fins ingen utvei
fra det som skal skje.

Se, nå føres jeg bort,
og jeg får ingen frist.

Alle folk her i Theben,
se godt på meg nå.

Den siste datter
av en kongelig ætt.

Her kommer jeg, Thebens
hersker, med min hjelpegutt, —

— to mann på ett par øyer. Det er den
blindes lodd å vandre med en fører.

—Ærverdige Teiresias, hva vil du meg?
—Det skal jeg si, —

— og merk deg nå en seers ord.

Har jeg ikke lyttet til dine råd?

Jeg kan bevitne
alt det gode du har gjort.

—Du står på skjebnens knivegg nå.
—Hva mener du? Dine ord skremmer meg.

Du skjønner når du hører
varslene jeg har fått.

Jeg satt på plassen
der jeg tolker fugletegn.

Da hørte jeg noen uforståelige skrik,
og jeg forstod —

— at fuglene rev
hverandre opp med blodig klo.

I redsel la jeg
offerdyret fram på alterbålet.

Men det flammet ikke opp. I stedet
rant det fett fra dyrelåret ned, —

— det freste, og det ble røyk og os.
Sånn smeltet begge lårene.

Den gutten her
fortalte meg om alt han så, —

— og siden offeret ikke gav
noen tegn fra gudene, —

— var det nytteløst med spådomskunst.

En sykdom herjer byen, og den
skyldes deg, for alle altere er fulle —

— av åtsler, levnet der av hund
og rovfugl som mesket seg —

— med sønnen til kong Oidipus. Derfor
mottar gudene ingen offerbønn, —

— og fuglene ytrer
ingen klare varselskrik, —

— for de er mett
av blod og fett fra mannelik.

Tenk nøye over det jeg sier nå:
Det ligger til alle mennesker å feile.

Men når en mann har feilet, er det
rett av ham å børe på elendigheten.

Stivsinn og halstarrighet gjør bare
at han stemples som en vettløs mann.

Så gi nå etter for den dødes krav!
Er det så gjevt å drepe en —

— som alt er drept?
Jeg vil deg bare vel.

Det lønner seg
å lytte til et velment råd.

Du gamle vismann,
alle sikter på meg nå.

Nå skal jeg også angripes
av spådomskunst!

Jeg er forrådt
og solgt for lengst av kremmere.

Men bare driv med handel,
bare søk profitt, —

— det lykkes aldri
å få lagt ham i en grav.

Nei, ikke om så ørnen til Zeus
la åtslet framfor tronen hans, —

— ville jeg la ham begrave
fordi jeg var redd en helligbrøde.

Alle vet at mennesket umulig
kan besudle gudene med en synd.

Teiresias, du gamle! Selv de klokeste
kan falle dypt med falske ord —

— som lokkes fram
av ønsket om fortjeneste.

Jeg undres om det finnes mennesker
som tenker på ...

På hva? Og hvorfor
snakker du så allment nå?

... at visdom er
den største skatt som fins?

—Og dumheten er den som skader mest.
—Du er full av denne sykdommen.

—Jeg vil ikke svare med ukvemsord.
—Det gjør du når du sier —

— at jeg farer med løgn.
—Seerne er glad i penger, alle mann.

Og fyrsteslekten higer
bare etter makt.

Forstår du at du sier det
til herskeren din?

Det var min skyld
at du fikk sånn makt.

Du er en dyktig seer,
men en råtten sjel!

Jeg tvinges til å si det
som jeg holder skjult.

Kom med det,
men tro ikke at det gjør deg rik.

Kan du for alvor
tiltro meg et sånt motiv?

—Du får ingen lønn hos meg!
—Du skal bare vite at snart —

— må du bøte lik for lik
av eget kjøtt og blod.

Det ene er for henne
du kastet ned til Dødsriket.

Det andre er for ham som hører
hjemme der, men som du holdt tilbake.

Fra Hades kommer
hevnerguden etter deg, —

— for du skal rammes
like hardt av ulykke.

Nødvendigheten styrer det
som måtte skje.

Tror du jeg er bestukket
til å si det?

Snart skal mange menn og kvinner
rope jammerklage i ditt hus.

Og nabobyer som fikk krenket sine lik
med seremonier gjort av åtseldyr —

— så uren stank ble spredd
til hver en helligplass, —

— de byene skal stå opp
i fiendskap mot deg.

Nå skjøt jeg disse pilene
rett i hjertet ditt, —

— og du skal snart få føle på
hvor ondt de svir.

Kom, hjelper,
før meg bort, nå vil jeg hjem.

Så kan han slenge sinnet sitt
mot yngre menn.

Han lærer kanskje da å styre
tungen sin og tenke klarere enn nå.

Der gikk han.
Det var fryktelige spådommer.

Jeg ver jo at i alle år har seeren
aldri sagt en løgn til byen vår.

Det vet jeg også,
og det gjør meg ganske skremt.

Å stå imot for så å gå til grunne,
det er forferdelig.

—Det du trenger, er gode råd.
—Så gi meg råd, jeg følger det.

Slipp jenta ut og bygg en grav til
han som ligger for ran og rov.

—Slipp jenta ut!
—Gi Polyneikes en grav!

Er rådet sånn?
Du syns jeg skal bøye av?

Ja, og en hevnerånd er snar
å gjøre skade. Du må komme først!

Det er tungt, og det gjør ondt,
med jeg må føye meg.

—Nødvendigheten kan ingen kjempe mot.
—Gå selv og gjør det.

Jeg går med en gang. Følgesvenner,
kom, bli med! Dit skal vi gå.

Siden det var jeg
som fikk henne sperret fast, —

— så går jeg selv og frigjør henne.
Jeg frykter for at det er best —

— å holde fast på gudegitte lover.

Hør hva jeg har å si!
Hva er et menneskeliv?

Hvem kan rose
eller refse andre folks liv?

For skjebnen kaster om på medgang
og motgang for enhver av oss.

Kreon var verd min misunnelse da han
fikk berget Kadmos' by fra fienden.

To sønner var han òg velsignet med.
Nå er alt gått tapt.

Når et menneske har mistet gleden,
er livet slutt. For meg blir han —

— et lik som vandrer rundt. Hva hjel—
per det å samle rikdom i ditt hus?

Hvis gleden mangler,
hva har du å leve for?

Hva er det som er skjedd?

En er blitt drept —
og han som lever, bærer all skyld.

—Hvem er blitt myrdet?
—Det er Haimon.

Falt han for farens
eller for sin egen hånd?

—Sin egen, for å hevne brudemordet.
—Å seer, dine ord ble så altfor sant!

—Hva kan vel nå det neste bli?
—Der ser jeg Evrydike.

Hun er rammet tungt.
Har hun hørt om sønnen?

Jeg hørte ordene som ble sagt. Jeg
var på vei til tempelet for Atene.

Da hørte jeg det redselsfulle
budskapet om familien min.

Jeg var til stede selv,
jeg skal fortelle alt.

Jeg fulgte mannen din til sletten
der liket til Polyneikes enda lå.

Først bad vi gudene å vise nåde.

Så tok vi liket, vasket ham
i hellig vann og brente ham på bålet.

En prektig gravhaug fikk han
bygd av Thebens jord.

Så gikk vi bort til brudekammeret
av stein. Der gikk vi inn.

Men alt på avstand kan vi høre
klagerop og gråt fra kammeret.

Det her går vi og melder til Kreon
straks, og så hører han selv ropene.

Kongen jamrer seg, så stønner han
fortvilet: "Å, jeg min arme mann!"

"Er dette skjebnen min? Jeg syns
jeg hører stemmen til min egen sønn."

"Gå, venner! Gå bort til kammeret.
Trekk steinen bort fra åpningen," —

— "gå inn og se om det er
Haimons rop jeg hører nå."

Vi fulgte ordrene hans. Og innerst
i den dype graven ser vi henne.

Der henger hun, død, i løkken hun
har tvinnet av sitt eget kjolebånd.

Da Kreon så dem, skrek han
i forbitrelse: "Ulykksalige!"

"Min stakkars sønn,
kom ut, jeg ber på mine knær!"

Men sønnen svarte ikke, bare så
på ham og spyttet ham i ansiktet.

Så drog ham sverdet, gikk mot faren.
Han sprang bort, og gutten bommet.

Da snudde han sverdet
mot seg selv og kastet seg mot det.

Der ligger de nå forent i døden,
lik mot lik. Sånn fikk han del —

— i bryllupet i Hades' hus. Og han
har vist for alle hvordan uforstand —

— kan gjøre veldig skade
blant oss mennesker.

Hva mener du om det? Hun gikk sin
vei uten å si noe om hva hun føler nå.

Det syns jeg òg var rart. Jeg tror
hun ikke vil skrike sorgen åpent ut.

Hun er for klok til
at hun skulle handle galt.

Jeg vet ikke. Sånn taushet
virker unormalt. Det varsler ondt.

Ja, du har rett i det.
Jeg går og ser til henne.

Min sønn, så ung, og død så brått!
Min galskap gjorde det, ikke din!

—Du ser det rette altfor sent.
—En gud la hånden voldsomt —

— over hodet mitt og slengte meg
på vognen i avsindig fart.

Min herre, inne i huset ditt
skal du snart se en annen ulykke.

Hva er vel verre nå
enn det som alt har skjedd?

At konen din er død.
Ferske knivstikk drepte henne.

Hvorfor må jeg gå til grunne sånn?

Min venn, hva sier du?
Har Evrydike tatt sitt eget liv?

Hun stod med dolken hvesset
over alteret og slukket øynene.

Hun jamret over Megarevs,
som døde først, så over Haimon.

Det siste hun gjorde, var
å forbanne Kreon for sønnendrapet.

Ja, hun la den byrden over deg, at du
er skyld i hennes og i Haimons død.

Hun stakk seg selv i hjertet
da hun hørte om sønnens død.

Fra denne skylden blir jeg aldri fri.

Jeg drepte deg. Ja, det er sant.

Jeg lever ikke lenger nå.

La meg dø!

Be ikke mer om det, for ikke døden
selv kan fri deg fra den skjebnen —

— som er ment for deg.

Hvor skal jeg se,
hvor skal jeg snu meg nå?

Teksting: Dan Vigeland