Copyright (C) NRK

Det er sånn det egentlig er,
uten korps, flagg og jubel på kaia.

Du kan risikere
å gå en hel sørtur i motvind.

Nå har vi kommet ned på jorda igjen
og er tilbake i den gamle tralten.

Men vi tenker tilbake
på det med stor glede.

Da jeg sjekket inn på hurtigruta,
var jeg veldig spent.

Jeg hadde reist
mange turer med den før.

Men jeg skjønte
at dette kom til å bli spesielt.

Men ikke hvor spesielt.

-Blir dette en fin tur?
-Det er en kjempefin tur.

-Holder vi ruta i dag?
-Ja. På minuttet.

Det var jo spennende.

Vi visste ikke hvordan det ville bli.

Det balla på seg
etter hvert som vi seilte nordover.

Det var ikke så mange
som så for seg det sirkuset det ble.

I Molde
sendte de en e-post fra kaien.

"Vi forbereder ankomsten deres."

Så var det bilder
av spyling og rydding.

Innseilingen var bare helt utrolig.

Da vi gikk inn Romsdalsfjorden og
ble møtt av en armada av småbåter, -

- og så at kaia var svart av folk,
de skjøt visst med kanoner også, -

- da skjønte jeg at det kom til
å bli større enn vi hadde ventet.

Klokka er to om natta. For et
engasjement! Man blir veldig rørt.

Det som sitter best i minnet,
er Hurtigrutas dag i Rørvik.

Der venter 3000 mennesker på oss.

Det var fantastisk.

Selv de mindre havnene
hadde veldig mye å bidra med.

Så jeg syns det var storslått.

En fantastisk vakker kveld, Mette.

-Nå ser du nesten hjem.
-Jeg får litt hjemlengsel.

Hun skal være med til Kirkenes.
Etter en tur til er lærlingtida over.

-Hvordan blir det?
-Veldig rart.

Skal man fortsette
eller prøve noe nytt?

-Kan du søke deg på en ny hurtigrute?
-Ja, men helst denne. Jeg stortrives.

Det gikk bra, jeg bestod fagprøven,
og her jobber jeg ennå.

Jeg stortrives fortsatt
og har fått ansvaret for lærlingene.

I love Gravvik!

Det viser bare
hvor hyggelig bygda mi er.

At det skulle stå så mange der,
hadde jeg ikke ventet.

Jeg visste at mamma og de
skulle dit, men ikke så mange.

I hildringstimen
er det godt å seile.

En kaffekjeft og stomp med sirup på.

Du åpner med et smell
ditt rorhusvindu,

og stikker nesa ut
og snuser mot det blå!

Ja, se den gamle
gullsmed, morgensolen,

har atter hamret havet til et fat.

Der Skaperen
med ødselhet har drysset

en håndfull holmer
som nå bader i karat.

Vent litt.

Nå er det kor om bord.
Rett her ute.

Det er Con Brio
kan du si til de andre.

Dette er vanligvis et møterom. Vi
har lastet inn kassevis med utstyr.

Dette er den samme riggen som ble
brukt for å produsere Bislett Games.

11 kameraer om bord.

-Hvor mange timer søvn ble det?
-Ikke så veldig mange.

Tre første natta, fire andre natta.
Nå var jeg nede i tre igjen.

Sove kan vi gjøre sørpå.

Det var fantastisk å se hvordan
det engasjerte folk oppover kysten.

Natt og dag. Store og små.

Det ble så bra som det ble
fordi alle bidrog.

De har en stor del av æren for det.

Noen svenske passasjerer tenkte:
"Jobber ikke nordmennene?"

"Er det sånn hver dag at dere blir
ønsket velkommen av korps?"

"Nei, det er det ikke."

Da programmet gikk,
syntes jeg det var kjedelig.

Å sitte og se på hurtigruta i 5 1/2
døgn, jeg var ikke interessert i det.

Vi er en gjeng som står en del
på vannski. Da kom en av oss på -

- at vi skulle ta en tur til
Raftsundet og stå foran hurtigruta.

Den ene kompisen av meg bad meg
springe hjem og hente Borat-trusa -

- og stå i den foran hurtigruta,
Det var en sykt artig tanke -

- å stå i Borat-truse på vannski.
på direkten i tv. Ganske absurd.

Det var litt av et syn.
Jeg sa til kollegaene mine:

"Er det en naken mann som farer
forbi?" "Nei, det er han Borat."

Det var ni grader i vannet
og sinnssykt kaldt.

Jeg stod og skalv og hutra
i en halvtime etterpå.

Jeg hoppa og gjorde armhevinger
for å få igjen varmen etterpå.

Det var umenneskelig. Aldri igjen!

Jeg fikk melding på telefonen
om å gå inn på TV2s nettavis.

"Vet du hvem Borat-mannen er?"
Det er artig å ha gjort det.

Bare ikke en arbeidsgiver
i framtida begynner å google meg -

- og ser meg i Borat-truse.
Får håpe de tar det med et smil.

Alle båtene som fulgte oss,
spesielt inn i Trollfjorden ...

Å stå på brua og se på
alle båtene og alle smilene ...

Jeg var ikke redd det skulle gå galt,
men det ble en ekstra belastning.

Man må være på vakt hele tida.

Mannen med ljåen
var så reell at jeg skvatt.

Det var et av mange
kreative påfunn langs hele kysten.

Jeg hadde vært våken hele natta
og var akkurat ferdig med plakaten.

Jeg var litt spent mens jeg ventet.
"Nå må jeg ringe henne snart."

Han ringte og sa: "Du må se
meg på tv." Det kunne jeg jo.

Jeg trodde han skulle vinke til meg.

Plutselig ser jeg
et svært banner der det står:

"Jeg elsker deg, Mette Veivåg.
Vil du gifte deg med meg?"

Jeg ble så sjokkert.
Dette er typisk ham!

Hun grein, sa ja, og så sa hun:
"Jeg ringer deg opp igjen etterpå."

Så gikk jeg bare og la meg.

Jeg ble oppringt
av aviser og radiokanaler.

Jeg hadde ikke ventet så mye oppstyr.

Vi har kjøpt hus av pappa.
Han pusser opp der nede nå.

Vi har ikke satt noen dato.
Kanskje neste sommer.

-Vi har lyst på stort bryllup.
-Med venner og familie.

Jeg satt og så på
da den kom til Sortland.

Mange hadde samlet seg.

Det slo meg at man kunne
vise fram ting man gløda for.

Vi gløder for hester.

Det endte opp med meg, Lutz og Linda.

Den berømmelige vimpelen som datt
av ham, som jeg skulle plukke opp -

- mens jeg gikk av hesten.
Det var ikke så lurt.

Det resulterte i
tidenes minst elegante avstigning.

Da de begynte å sende opp raketter
fra følgebåten, ble de skremt.

Jeg hadde stilt ham i fluktretning,
med bakparten mot hurtigruten.

Men jeg hadde ikke trodd
at den skulle steile og gå bakover.

Jeg kom under hesten
og fikk bakparten av den på magen.

Det var dramatisk.
Det så jeg etterpå.

Da vi skulle laste hestene om bord
i bilen igjen, lå vi alt på YouTube.

Etter fem minutter.
Det var litt artig.

VG ringte først. "Endelig
skjer det noe med hurtigruten."

Hva sier dere, Øksfjord,
skal vi rocke litt?

For meg der og da i Øksfjord ...
Det var Øksfjord og Nord-Norge.

Og så tenkte jeg: Nå må
vi rocke opp stemningen litt.

Tusen takk, Øksfjord!

De var snille som lot meg gjøre det.

Jeg fikk litt kalde føtter
etter at jeg hadde gjort det.

Men vi må by på oss selv.

Her på Nordkinn er naturen rå.
Hvem som helst kan smile i solskinn.

Men vi smiler også
når vi ser ut som drukna katter.

Været snudde, og da de skulle
gå inn til Mehamn, ble det sagt -

Bjørn Bjune, Hundvåg, Stavanger
- at det kunne bli
en utfordring for fartøyet.

Det er en trang havn
og lite å bevege seg på der.

Det blir ikke tatt noen sjanser.

Mat var ikke så viktig, men litt
måtte jeg jo ha. Kona var på jobb.

Mens jeg så på, laget jeg
mat og skulle smelte smør.

Det måtte varmes opp.

Da alarmen gikk,
trodde jeg det var om bord i båten.

Når en alarm går, trykker man
på en knapp. Det gjorde de ikke.

Men så gikk det opp for meg
at jeg hadde smør i panna.

Jeg så at flammene steg
fra gryta og opp i ventilatoren.

Brannslokningsapparatet
står like ved, -

- så jeg sprøytet på pulver.

Det ble hvitt over alt,
men flammene sloknet.

Anita Bjune
Jeg gledet meg til middagen siden
jeg hadde vært så lenge på jobb.

Men da han åpnet døra,
så jeg at kjøkkenet var helt hvitt.

Jeg ble litt oppgitt, men tenkte
meg om og begynte å vaske.

Og mens jeg vasket,
så han videre på Hurtigruten.

Det ble et dyrt anløp?

Jeg kunne nok hatt
med familien på turen.

Kanskje barnebarnet også.

Hvis ikke programmet
hadde gått på tv ...

Disse kontaktene vi har fått,
og denne turen som vi nå skal på ...

Det hadde aldri skjedd hvis ikke NRK
hadde sendt "minutt for minutt".

Etter som programmet skred fram, -

- tenkte jeg:
De må ha en side på Facebook.

Jeg trykte på "Liker",
og der begynte det å skje ting.

Vi hadde tv der og pc-en her.
Hadde det ikke vært for Facebook ...

Jeg hadde sett på programmet, men det
hadde ikke blitt samme opplevelse.

Da hadde man sett det alene i stua.
Nå hadde man noen å dele det med.

Hallo!

Er det Haugesund-avdelingen
av "Blindpassasjerene"?

Er dere klare for tur?

Vi gleder oss masse.

Jeg tok ikke initiativet til turen.
En av de mest aktive damene sa:

"Hva om alle sammen
reiser på tur?" Jeg tok opp tråden -

- og satte i gang med å få på plass
en gruppe som ville reise.

Vi har en gruppe på 27 mennesker fra
20 til 80 år som virkelig vil dette.

De har ulik bakgrunn og ulike
årsaker til å ville reise på tur.

Det skulle bare bli litt,
men det ble veldig mye.

Her er kameraten vår.

Bilder fra treff og fra Ølen,
der Nordnorge lå i dokk.

Pernille fra Danmark skal være med.
Hun har vært på treff i Bergen òg.

Turen blir ikke som den vi så på tv.
Men naturen og fjellene er like.

Vi forventer ikke fulle kaier,
men noen vil sikkert komme.

Noen har sagt at de skal komme,
og mange venner i Blindpassasjerene -

- vil stå langs veien oppover.

Det var nesten en lettelse
da de kom til Kirkenes, -

- så jeg kunne sjaine opp huset.

Det ble ikke gjort noe.

Forut ser vi kongeskipet Norge, så
ta turen ut på dekk og hils skipet.

Innseilingen til Kirkenes ...

Det går ikke an
å ikke bli rørt av det.

Jeg skulle til Vardø.
Båten kom klokken ti.

Det var imponerende å se hurtigruten
komme inn med alle småbåtene.

At vi kunne vinke til dronningen
på slutten av turen, det var utrolig.

Det var veldig spesielt. Ikke en lyd
på tv, bare bildene som fløt forbi.

Men det ble mer folkeliv ...
Det var folkefest overalt.

Det har vært en fin opplevelse
for de som så på, og de om bord.

Etterpå ringte en venninne til meg:

"Etter dette programmet er jeg
så ufattelig stolt av å være norsk."

Da tenkte jeg: Jøss!

En sånn opplevelse
får man ikke igjen.

Det går ikke an å gjenta det.
Vi bør ikke gjøre det en gang til.

Det vil aldri bli det samme.