Copyright (C) NRK

Hjertelig velkommen til "Tore på
sporet" og årets fjerde program.

Vi skal fortelle en historie som
startet i Trondheim for 70 år siden.

Det handler om familiehemmeligheter.

Tenk deg at du i voksen alder får
høre at du har et ukjent søsken.

Et søsken foreldrene dine
har holdt hemmelig for deg.

En hemmelighet du får vite om
helt tilfeldig. Hva ville du gjort?

Glemt det og latt være å rote?
Eller begynte å lete?

Martha Remen var blitt 26 år da hun
fant ut at hun hadde en lillesøster.

En søster mora hadde klart
å holde hemmelig hele livet.

Siden den gang, i nesten 60 år,
har Martha lett etter søstera si.

Da hun fylte 84, begynte håpet
om å finne henne å svinne.

Men det syntes
dattera Anne var for galt.

Hun ville så gjerne oppfylle
morens sterke ønske.

Men da heller ikke hun klarte
å finne søstera, kontaktet hun meg.

Kanskje kunne jeg løse gåten.

Trondheim er en by full av historie
om store og små hendelser.

En av hendelsene forandret livet
for Martha Remen.

Det handler om en hemmelighet Martha
og søstera fant ut da mora gikk bort.

Etter at mor døde i 1958,
så fant vi papirer -

- som fortalte
at vi hadde en halvsøster -

- som var født i 1942.

På Byneset.

Hva tenkte dere da?

Vi ble veldig overrasket.

Veldig overrasket,
for vi visste ingenting om det.

Men da vi begynte å tenke tilbake,
husker vi jo at tanta vår, -

- tante Sigrid, bodde hos oss
i et halvt års tid under krigen.

Og vi mintes at mor var på Byneset.
Det ble vi fortalt.

Eller var på landet. Jeg kan ikke
huske om hun sa Byneset.

Mor var et sted på landet
for å bli frisk.

Hun var dårlig.

Og ... det godtok vi.

Vi var jo ganske små. Og
vi hadde det godt med tante Sigrid.

Her er et eldgammelt album.
Det var fra mora mi.

Martha har mange minner fra et langt
liv som startet i Trondheim i 1932.

Men i fotoalbumet
mangler det bilde av én.

Lillesøsteren som ble født
i hemmelighet under krigen.

Historien startet
flere år tidligere.

Marthas foreldre kom begge
fra Sømna i Nordland.

Men flyttet til Trondheim
og fikk to døtre.

Martha i 1932 og Eva i 1935.

Familien bodde i Trondheim
da krigen brøt ut i 1940.

Far Egil var los.
I oktober i 1940 -

- loset han hurtigruteskipet
Prinsesse Ragnhild mot Bodø.

Om bord var det
mange tyske soldater.

Skipet gikk plutselig i lufta,
og 300 mennesker mistet livet -

- i en av krigens verste
skipskatastrofer i Norge.

En av dem som omkom,
var Marthas far.

Tapet av mannen ble
et hardt slag for Agnete.

Hun og døtrene
fortsetter å bo på Tyholt.

Men tvinges til å leie ut rom
både til nordmenn og tyskere.

En handelsreisende
fra Oslo gjør Agnete gravid.

Litt ute i svangerskapet kommer
Agnetes søster for å passe jentene.

Mens Agnete reiser bort for å føde
uten at noen får vite det.

I et halvt år er mora borte.

Hun forteller aldri jentene
om hvor hun har vært.

Det var første fredsdagen
og full jubel. Alle sammen var ute.

Det var rørende. Helt utrolig.

Vi fant frem norske flagg
og for ut i gata.

Og da jeg kom hjem, satt mor og gråt.

Det minnes jeg.
For det var den kontrasten ...

Hun gråt vel over tapet av far,
og kanskje barnet sitt også.

Begge deler.

Tanken på søstera har vært der hele
tida. Nå har datteren overtatt søket.

Hun håper det ikke er for sent
å oppfylle moras sterke ønske.

Det ville betydd veldig mye for mor.

Men hun tør ikke ha for høye
forventninger eller forhåpninger.

Fordi ... muligheten er jo til stede
for at det ikke blir gode nyheter.

Eller ... Enten i form av
at det ikke ønskes kontakt ...

Eller ikke får kontakt.

Det har jo ligget i bunnen hele tida.
Det har det, altså.

Og da den ekte søsteren min
døde i fjor, -

- så kom jo tankene tilbake.

At jeg hadde en halvsøster.

Som kanskje lever
et eller annet sted.

Hvorfor er det så viktig for deg nå?

Nei ... hvorfor det er viktig?
Det er vanskelig å svare på.

Det er jo fint å vite om
sine nære blodsbånd, da.

Og kanskje hun har barn
som kanskje har søskenbarn.

Man vet jo aldri. Kanskje
hun er ensom. Vi vet jo ikke.

Kanskje hun blir glad for å høre at
hun har en søster. Det vet jeg ikke.

Hun tenker veldig mye på dette.

Kanskje mer enn
hun uttrykker til andre.

Men hun har grublet mye på
hva som har skjedd.

Hun har grublet mye på mormors valg.

Selv om hun forstår det,
har det frustrert henne.

Hun tenker mye på hvor hun kan være.

Er hun nær meg? Er hun langt unna?

Jeg håper
at mora mi skal få oppleve -

- å treffe denne dama i livet sitt.

I papirene etter mora fant de mange
opplysninger om den ukjente søstera.

Her sto det at barnet ble tatt imot
av jordmor Nancy Opland.

Og at datteren ble adoptert av
ekteparet Krogstad på Levanger.

Og at hun ble døpt Reidun. Det burde
være en enkel sak om alt stemmer.

Allerede i 1963 sendte Martha dette
brevet til sognepresten i Levanger -

- for å høre om han fant
en Reidun Krogstad i kirkebøkene.

Men svaret var "nei". Ingen med det
navnet var registrert på Levanger.

Opplysningene må være feil.
Kanskje resten også.

Martha har med jevne
mellomrom søkt etter søstera.

I 2008 prøver hun Frelsesarmeen,
men også her er svaret negativt.

De mener søstera bor i USA,
og kanskje ikke vet hun er adoptert.

Hos adopsjonsmyndighetene
får hun heller ingen hjelp.

Bare søstera får opplysninger der.
Hun har aldri søkt etter foreldrene.

I 2015 dør Marthas søster Eva.

Ønsket om å finne lillesøster
blir enda sterkere.

Marthas datter Anne kontakter
menigheten på Byneset.

Men heller ikke her
finnes det noen Reidun.

Menighetsforvalter Helge
tror søstera er i USA, -

- siden Frelsesarmeen har sagt det.

Han tror ikke sjansene for
å finne henne er særlig stor.

Men tipser om
å kontakte "Tore på sporet".

Så her sitter jeg
med mange usikre ledetråder -

- 60 år etter at Marthas mor døde.

Jeg gjør et forsøk
for Marthas skyld.

Å få innsyn
i adopsjonspapirene er nytteløst.

Eneste sjanse er å satse på
at opplysningene stemmer.

Er de feil,
vil Martha aldri møte søstera.

Telefonkatalogen viser at det bor
mange Krogstad på Levanger.

Men ingen Reidun.

Og jeg vil ikke begynne å ringe. Hun
vet kanskje ikke at hun er adoptert.

En slektsgransker finner flere
jenter på Levanger født i 1941-42.

Også som heter Reidun.
Men jeg sjekker ut en etter en.

Slektsforskeren skal prøve
å finne skoleprotokoller fra krigen.

Imens drar jeg til Byneset og gården
Grinnan, der Nancy Opland bodde.

På denne gården drev gårdbruker
og jordmor Nancy sin egen fødestue.

Og det kan ha vært her
Agnete fødte datteren.

Opland tok imot jenter
fra hele landet.

Og flere bodde på gården mens
de ventet. Her kunne de skjules.

I dag er det Nancys barnebarn
Tarjei Myhre som bor her.

Han har hørt at bestemora tok imot
barn både ute og her på gården.

Fødestua lå på loftet i vånings-
huset. Deler er fortsatt intakt.

Her er halvparten av det rommet
de brukte som fødestue.

Akkurat.

Nå er det delt av til et bad.

-Her er det mye historie.
-Det er det vel, ja.

Det kan ha vært her hun ble født,
lille Reidun, for over 70 år siden.

Men hvor ble hun av? Jeg hadde
håpet det lå igjen papirer.

Men jordmorprotokollen er for lengst
arkivert hos Fylkesmannen.

Og den er ikke frigitt for innsyn.
Jeg er like langt.

Skuffet drar jeg tilbake til Tyholt.

På kontoret bestemmer
jeg meg for å legge bort saken.

Jeg leter òg etter en serbisk krigs-
fange som var i Norge under krigen.

Og jeg ringer derfor
en kjenning på Levanger -

- for å spørre henne om hjelp.

Ranka Eric Kvarving er selv norsk-
serbisk og har mange kontakter.

På slutten av samtalen spør jeg om
hun tilfeldigvis har hørt om -

- en Reidun Krogstad.
Hun som kjenner så mange.

Ranka har aldri hørt navnet,
men lover å spørre noen i slekta.

Jeg tviler på at Ranka
finner ut noe om Marthas søster.

Derfor kommer denne meldingen
minutter seinere som en bombe.

Så raskt var et 60 år
gammelt mysterium løst.

Jenta ble døpt Reidun,
og familien het Krogstad.

Jeg har funnet Marthas lillesøster.

Jeg drar til Oslo for å møte Reidun.
Det gamle mysteriet er løst.

Etter å ha snakket
med henne skjønner jeg -

- hvorfor de ikke fant henne i 1963.

Reidun flyttet fra byen for godt
som 19-åring, to år tidligere.

Og hun ble aldri døpt
i kirka på Levanger.

Reidun har bodd på Romsås i Oslo
sammen med Oddbjørn i mange år.

Men for bare én måned siden
døde hennes mann.

Han som alltid hadde lurt på om ikke
kona skulle søke røttene sine.

Like etter ringer jeg og forteller
at søstera leter etter henne.

Ikke rart Reidun blir satt ut nok
en gang. Heldigvis var nyheten god.

Jeg er spent når jeg går mot blokka
hvor Reidun venter på meg.

Hei.

-God dag.
-God dag.

-Hvorfor kom du ikke ut der?
-Nei ...

-Vidar. Hyggelig.
-Endelig.

-Har du gruet deg? Nei?
-Jo. Jeg har flydd på do.

-Det har du ikke.
-Det har jeg gjort.

Reidun har to barn. I dag er sønnen
Vidar her sammen med mora.

Han og søstera mener mora må si ja
til å treffe familien i Trondheim.

Nå skal hun få høre
historien om sin ukjente familie.

Søstera di startet
å lete etter deg allerede i 63.

Dette er det første brevet hun sender
til sognepresten i Levanger.

-Der spør hun etter deg.
-Så pent hun skriver.

"Jeg har ingen andre
å henvende meg til."

"Jeg har en halvsøster
som muligens bor i Levanger."

"Min mor døde for fem år siden.
Da fikk jeg vite at hun hadde" -

- "født et barn i 42-43.
Min far omkom ..."

-Du ser at hun heter Martha.
-Ja. Martha Remen.

-Han fant deg ikke i kirkebøkene.
-"Det finnes intet i kirkebøkene."

Jeg ble døpt og konfirmert
i Alstahaug kirke.

-Akkurat.
-Og dette er på Levanger, tenker jeg.

I Alstahaug kirke
ble jeg døpt og konfirmert.

Nå skal du få se.

-Ja ...
-Mora di.

-Pen dame.
-Ja. Du skjønner hvor du har det fra.

Jeg ser liksom ...
Nå har jeg blitt mye tynnere, men ...

-Det er de samme kinnbeina.
-Ja, dere er veldig like.

Og her er søstera di - sammen med
en kjekkas, som da er meg.

Ja, det var en kjekk dame. 85 år?

Og hun er kvikk og rask
på alle måter.

Han der er ikke i slekta,
så du kan ta det helt med ro.

Etter å ha fortalt Reidun om
hennes biologiske familie -

- er det hennes tur til å fortelle.

Det er mora og faren min.

-De sa jeg lignet på ham.
-Skulle til å si det. Du gjør det.

Etter at Reidun ble født, kom hun til
ekteparet Krogstad på Levangernesset.

Her fikk hun en trygg oppvekst,
men ingen sa hun var adoptert.

Jeg var vel sju-åtte ...
Jeg hadde begynt på skolen.

Vi ble uvenner,
og så begynte jeg å grine.

"Jeg skal gå hjem til mor
og fortelle hvor slemme dere er."

"Det er ikke mora di", sa de.

"Jo da", sa jeg. "Nei da. Du er
adoptert. Det er ikke mora di."

Jeg kom grinende hjem til mor: "Else
og Ruth sier at du ikke er mora mi."

Da måtte hun sette seg ned
og forklare. Da fikk jeg høre det.

Så det var en ganske tøff måte
å få høre det på.

Reidun var bare 15 år
da adoptivmora døde.

På en fest noen år seinere
møtte hun Oslo-gutten Oddbjørn.

Det ble full match. Og Reidun
reiste til Oslo og giftet seg.

Oddbjørn satt jo og sa det når
vi så ... Det var plassen hans ...

"At ikke du finner familien din." Det
var hver gang vi så det programmet.

"Nei", sa jeg. "Jeg har det bra."
Så det hadde jeg ikke lyst til.

Han maste om det ganske mye.

Neste dag er jeg i Trondheim.
Reidun skal møte storesøstera.

Men først må Martha få vite at jeg
fant jenta mora ga fra seg i 1942.

75 år seinere skal Martha og Anne
få vite hva som skjedde med barnet.

-Hei! God dag!
-God dag!

-Velkommen.
-Får jeg komme inn? Herlig.

Jeg prøvde å lete på Levanger.

Jeg skjønner hvorfor dere ikke
fant henne på Levanger.

Hun var ikke på Levanger
da du begynte å lete i 1963.

Men hun kom til Levanger,
som det ble sagt.

Og hun kom til familien Krogstad.

Men adoptivmora døde
da hun bare var femten år.

Av brystkreft av alle ting - hun òg.

Så ... Du skjønner kanskje
at jeg har funnet henne.

-Nei!
-Jeg har det.

-Nei!
-Jo.

Hun bor i Oslo.

-Nei ...
-Jo.

-Er det bra med henne?
-Ja, veldig bra.

Eller det vil si,
da jeg ringte, fortalte hun -

- at mannen hennes gjennom 56 år
døde nå i juni.

Så det var et stort sjokk.
Og så ringer jo jeg, da.

Og så ... Der er hun.

-For en flott dame.
-Ja.

-Er hun 73-74 år?
-Hun er 75 år.

Blir det 75, ja? Nei, guri ...

Det er ikke til å tro.
Hun har brune øyne.

-Det er mor sine øyne.
-Der er Reidun.

-Det er Reidun. Guri, er det sant?
-Hun heter Reidun fortsatt.

-Hun ble døpt Reidun.
-Reidun Krogstad?

Nå heter hun Reidun Olsen.
Men hun het Reidun Krogstad, ja.

-Å, herlighet, mor.
-Hun har en datter og en sønn.

Og sju barnebarn har hun.

-Du har ei søster som lever.
-Ja, i Oslo.

Det blir Oslo-tur på oss snart nå.
Guri malla, altså.

Torsdag 20. juli 2017
kommer sol og varme over landet.

I Trondheim gleder folk seg til
å nyte den vakre sommerdagen.

På Valentinlyst venter
Martha og Anne på meg.

-God morgen.
-God morgen.

-Hvordan er formen?
-Jo da, formen er bra.

-Og du har sovet godt?
-Ja.

-Har du? Ikke spent i det hele tatt?
-Jeg tok en sovetablett.

-Hun jukset.
-Er du spent?

Ja. Absolutt.

Vi konkurrerer om
hvem som er mest nervøs.

-Er du òg nervøs?
-Ja.

Men jeg skal være i balanse når vi
kommer ned. Jeg skal støtte henne.

Endelig er vi på vei.
Målet er Oslo og Romsås.

Og jenta som mora måtte
gi fra seg for 75 år siden.

Drømmen om å se henne
ligger bare timer unna.

Snart kjører drosjen inn
foran terminalen på Værnes.

Så prøver du å legge den oppå ...
Der, ja. Perfekt.

Det er ingen lang reise.
Bare rundt 50 minutter med fly.

Idet flyet letter, kan vi se inn til
Levanger, der Reidun vokste opp.

Men etter å ha flyttet til Oslo
i 1961 kom hun aldri tilbake.

Når vi lander på Gardermoen,
møter vi det samme nydelige været.

Men nå begynner nervene
virkelig å melde seg.

På Romsås har ikke Reidun det bedre.
Også hun skal få ei søster.

Et møte mannen ofte snakket om, -

- men som Reidun aldri
torde gjøre noe med.

Nå skal vi egentlig rett opp her,
men vi må ned et stykke for å snu.

Vi er veldig nær nå.

Klokka er over to da vi er
framme i drabantbyen Romsås -

- nordøst i bydelen Grorud
i Groruddalen i Oslo.

At vi kjører Trondheimsveien,
er bare som det skal være i dag.

Snart dukker blokkene
i Orremyr borettslag opp.

Og vi kjører inn foran nummer fire,
der Reidun bor.

Det skulle gå 59 år fra Martha fant
opplysningene om en lillesøster, -

- til hun i dag endelig
får møte henne.

-Dette har vi ventet på lenge.
-Ja.

-Du passer på meg.
-Jeg skal passe på deg.

-Er det dette som er inngangen?
-Ja.

Og så er vi framme.
Søstrene skal møtes.

Her er Martha.

Du kjenner henne igjen?

-Hei, hei.
-God dag, god dag.

-Det var koselig å få ei søster.
-I like måte.

-Det var overraskende.
-Du hadde ikke trodd det?

-Nei, det hadde jeg ikke.
-Jeg prøvde for noen år siden.

-Jeg hørte det.
-Utrolig. Helt utrolig.

Brune øyne har du. Det hadde
søstera mi også, som er død.

-Mora di, da?
-Brune øyne.

-Jeg har arvet dem.
-Du har nok det.

-Her er det enda flere.
-Anne.

-Deg har vi ventet på.
-Har dere det?

Du er jo nesten nabo med dattera mi.

-Er det sant?
-Ja.

Å finne ei søster når du er
nesten 85, er ikke bare enkelt.

Men både Martha og Reidun
takler dette flott.

-Gammel dame. Jeg er 84 år, vet du.
-Ja, jeg er 75.

Hei! Jeg er tanta di.

-Ja, hyggelig.
-Tante Martha.

-Fantastisk.
-Ja, ikke sant?

-Helt utrolig.
-Hei. Vidar.

-Anne. Vi er søskenbarn.
-Få klem av deg òg.

Han ligner litt på Bjørn, syns jeg.

-Jeg lovte jo at jeg skulle bake.
-Du gjorde det.

-Tore ymtet frampå om det.
-Han gjorde det, ja?

-Oi!
-Tore er et kakemenneske.

Ja, ja. Det blir bedre og bedre.

Ja, har du noen gang tenkt på ...

Jo, mannen min maste på meg.

At jeg måtte finne røttene mine.

Og jeg nektet. "Nei", sa jeg.
"Det vil jeg ikke."

"Jeg har hatt en bra barndom",
sa jeg. "Og et bra ekteskap."

"Jeg har ikke lyst til
å rote i dette."

Derfor har jeg lagt det på is.

Men hver gang vi så Tores program,
så: "Kunne ikke du tenkt deg det?"

"Nei", sa jeg. Og jeg har venner
som har spurt meg mange ganger.

De forstår
hvorfor jeg ikke har gjort det.

Så da han fortalte
at jeg har ei søster ...

Du var i Italia?
Eller du var kommet hjem?

Det var før jeg reiste.
Det var rett etter begravelsen.

Vi skulle til Italia.

Og gudskjelov at jeg satt på en stol.
Jeg var nede på Stovner-senteret.

Og der traff jeg to kjente
som satt og drakk kaffe.

De ba meg sette meg ned.
Så der satt jeg da telefonen kom.

Og da var du nettopp blitt enke.
Er ikke det rart?

Han som har mast på meg ...
At ikke det skjedde tidligere.

Så han fikk oppleve det.
Han som virkelig ville det.

Bare to måneder tilbake
så hadde det gått.

-Rart.
-Ja.

Kjempeflott.

-Hun var snill med deg.
-Ja, jeg hadde en god barndom.

-Helt til mor døde.
-Godt å høre.

Helt til mor døde. Da fikk jeg
beskjed om å greie meg selv.

For han hadde hatt ei elskerinne.
Hun var mye syk de siste årene.

"Jeg håper jeg ikke får høre noen
dårlige rykter om deg", sa han.

-Jaget han deg ut?
-Nei. Men jeg måtte oppføre meg.

Tida flyr fort,
og praten går lett mellom søstrene.

Mange spørsmål får svar.
Men ikke alle.

Vet du hvorfor de dro
til Byneset for å få barn?

Det vet jeg ikke.
Moren min kunne ikke få barn.

Jeg kom visst til dem
da jeg var tre måneder.

-Jeg mener de sa det.
-Jeg trodde det var tre dager.

-Kanskje det.
-Det vet jeg ikke.

Jeg mener de sa tre måneder.
At det tok tid med adopsjonspapirer.

Ja, kanskje det.

Vi har planlagt å overnatte i Oslo.

Reidun inviteres med på familiemiddag
på hotellet oppe i Holmenkollen.

Vidar må på jobb.

Det var så uvant.

Det var liksom så uvirkelig.

Ei søster? Jeg har ikke hatt
ei søster på 75 år.

Jeg har ikke visst om dere.

Jeg trodde hun var ung og ...

At jeg kunne ha søsken,
det var jeg jo ...

Men du trodde mora di var ung,
og bare hadde havnet i ulykka.

-Og kanskje med en tysker.
-Ja.

Det ligner et eventyrslott, og det
er et eventyr vi er med på i dag.

To mennesker møtes som er søstre,
men som ikke kjenner hverandre.

Sånn ble livet.

-Hvordan ble det, syns du?
-Jo, fint.

-Veldig fint.
-Du var veldig nervøs før vi dro.

-Ja, det var jeg.
-Du skulle møte hun her.

-Jeg var nervøs, jeg også.
-Tenk å treffe en yngre søster.

Det er helt utrolig. Helt utrolig.

Men du har jo visst om meg.

-Ja. Jeg visste om at du fantes.
-Men jeg visste ikke det engang.

Jeg visste det helt siden 1958,
etter at mor døde.

Dette blir en drøm
som går i oppfyllelse.

Ja visst.

-Ble det sånn som du trodde?
-Ja ...

Jeg hadde vel ikke tenkt på
hvordan du var eller noe sånt.

Men du var et menneske, da.

Og en dame
som var ti år yngre enn meg.

-Nå ser du henne. Hva syns du?
-Hva jeg syns?

-Hun tør ikke å si noe.
-Ei vakker søster. Vakker dame.

-Nå tror jeg vi må ha oss litt mat.
-Skal vi ikke sjekke inn først, da?

-Det kan vi gjøre.
-Vi må vel sjekke inn.

Så vi har et rom, ja.

For de som serverer, er vi sikkert
bare nok en gruppe spisegjester.

Men for oss rundt bordet er dette
mye mer enn bare en middag.

Dette er øyeblikket Martha hadde
gitt opp å oppleve. Nå er det her.

-Skål.
-Skål.

Søstera mi.

Det blir en flott kveld
her oppe på Oslos tak.

Martha og Reidun har mye å snakke
om. Mange inntrykk å fordøye.

Selv om dette har vært Marthas drøm,
setter også Reidun stor pris på det.

Nå gleder også barn
og barnebarn seg til å bli kjent.

Ei ny søster betyr også nye
søskenbarn og tremenninger.

En stor familie.

Om det var dette Agnete håpet på,
får vi aldri vite.

Kanskje hadde hun håpet
at de skulle møtes.

Men kanskje ikke at det skulle gå
så mange år før det skjedde.

-Ha det bra.
-I like måte.

Det har vært koselig.
Og ha god tur hjem i morgen.

-Ha det godt.
-Så koselig, Reidun.

Det er ikke lenge til neste gang.
Da kommer du til Trondheim.

-Sov godt.
-Jo, i like måte. Ha det godt.

Ha det. Ha det.

Ha det.

-Der var hun, gitt.
-Ja.

-Går det greit?
-Ja da. Det er veldig rart.

-Hva syns du?
-Hva jeg syns? Ja ...

-Var det hyggelig?
-Ja, kjempe ... Helt stort.

-Det var det virkelig.
-Hva tenker du nå, da?

Tankene mine er jo litt lammet.

Men jeg håper jo
at vi kan ha jevnlig kontakt, da.

Det håper jeg virkelig. I hvert fall
så lenge jeg er oppegående.

Man vet jo ikke
hvor lenge det varer, men ...

-Du fikk møte henne til slutt.
-Ja, tenk det.

Jeg hadde ikke drømt om det
for tre uker siden.

-Nå er hun ikke bare et navn.
-Nei, hun er en person. Nydelig dame.

Og vi har vært heldige
begge to i livet, -

- med kjekke barn og barnebarn.

-Du kommer vel til å ta en telefon?
-Ja. Jeg tror det. Helt sikkert.

Hadde Marthas mor turt å være åpen, -

- kunne Martha og Reidun ha
møttes for mange år siden.

Men på den tiden skulle graviditet
utenfor ekteskapet holdes hemmelig.

Unge jenter reiste på landet
for å unngå skammen.

Både med og mot sin egen vilje.
Heldigvis har tidene forandret seg.

Martha og Reidun og familiene deres
har god kontakt.

Martha har fått ro, og gleder seg
over at hun fikk se lillesøstera.

Seint i livet.
Men bedre seint enn aldri.

I vårt siste program skal vi møte
24-årige Ellen Svetlana Grønlund.

Hun ble født i Russland
med leppe- og ganespalte.

Og etterlatt
på sykehuset av foreldrene.

I fem år bodde Ellen Svetlana under
tøffe forhold på et barnehjem -

- inntil et norsk ektepar
adopterte henne.

Da var hun underernært og bitte lita.

Det norske ekteparet
ble redninga for Ellen.

De tok henne med hjem til Tromsø.

Ellens store ønske er
å dra tilbake til Russland -

- for å prøve å finne familien
som ga henne bort.

Og for å prøve å bli kvitt
noen spøkelser fra fortida.

I neste program får du bli med
på den helt spesielle reisen.

Da gjenstår det bare
å takke for i kveld.

Du kan kontakte oss på
adressene på skjermen.

Og vil du se noen av programmene
igjen, finner du alle på NRK TV.

Flere skriver om
"Tore på sporet"-kvelder -

- med Kleenex og rødvin.
Det høres bra ut.

Husk også vår Facebook-side.

Slå på TV-en igjen når vi er på plass
med årets siste historie. Vi ses.