Copyright (C) NRK

Jeg håper selvsagt jeg blir gammal.

Jeg ser for meg å sitte med beina
på bordet her i Bohuslän.

Jeg elsker å være her.

-Jonas Fjeld. 60 år!
-Ja, for søren!

-Hvilken følelse gir det deg?
-Egentlig en god følelse.

Jeg nyter å bli gammal.
Jeg nyter alle de åra jeg har hatt.

Så lenge helsa er i orden, er
hjernen like ungdommelig inni her.

Hvis skrotten følger med,
er jeg kjempefornøyd.

Vi sitter i Sverige.
Hva slags sted er vi på nå?

Dette er mitt fristed.
100 prosent fristed.

Jeg og kona kjøpte det for 10 år
siden og har jobba mye med det.

Vi har fått det akkurat sånn
som vi ønsker å ha det.

Her ser jeg for meg pensjonen.

Du ble født i Bodø,
men kom deg fort til Drammen.

Ikke bare er du 60, du kan også
se tilbake på 40 år som artist.

—Har du hatt det gøy?
—Veldig ålreit.

Jeg har vært ganske ærgjerrig.

Jeg kjente tidlig
at dette var noe jeg brant for.

Kjente det først og fremst
i brystkassa.

Så jeg var veldig bestemt på
at det var veien jeg ville gå.

—Bobsy, Bobsy.
—Jeg elsker deg.

—Bobsy, Bobsy.
—Bli hos meg.

Det var den tida!

Ikke mange ville ha trodd
at dette var Jonas Fjeld.

Nei, men jeg syns den er utrolig
flott. Jeg liker den veldig godt.

Det var Øyvind Kristensen,
alias Eple Skrott, som lagde dette.

Broren, alias Hermann Normann,
synger. Han hadde mørkest stemme.

Til tross for at han bare var 15. Det
er han som synger: Jeg elsker deg.

-Hva gjorde du?
-Spelte sologitar.

Den eneste soloen jeg speller
på ei plate noensinne.

Er det deg?

Vi var veldig tidlig ute.
Dette er før KISS.

Rock 'n' Rolf Band
var frukten av bandet Frosk.

Og Jonas Fjeld er tatt etter
bøkene til Øvre Richter Frich.

Den blonde,
norske kjempen Jonas Fjeld.

Gitaristen i bandet var større enn
meg. Han var den første Jonas Fjeld.

Da fikk jeg navnet Angelo Vittore.

På første turneen dro vi langt
sørenivold opp til Nord- Norge.

Storslett, eller noe sånt.

Da arrangøren fikk nyss om
at vi bare spelte i halvannen time, -

- var det ikke tale om.
Det skulle være fem timer spelling.

Det skulle være dans. Det var dansing
som var vitsen med å spelle i 70-åra.

De skulle danse. Så vi måtte
øve inn noen svensktopper.

Vi satt i bandbilen og øvde inn
noen idiotiske svensktopplåter.

Og de spelte vi til dans
om og om igjen.

Så sminka vi oss og spelte showet, -

- og så tok vi av sminka og
fortsatte å spelle svenske låter.

Det gikk i tre-fire år, husker jeg.

Da var det så gærent til slutt
at vi brant kostymene på Dovrefjell.

Og sendte opp
repertoarlista i rakett.

-Rakett?
-Ja. Sendte den til himmels.

Vi orka ikke mer.

Og Kim - Herodes - gikk sin vei
med Prima Vera og Jahn Teigen.

Og vi dro vestover til Nashville.
Der spelte vi inn ei plate i 1977.

For da ble det Jonas Fjeld Band.
Da ville du bli seriøs.

Jeg var veldig ferdig med
de sminkegreiene og alt det røret.

Og selv om dere sang på engelsk, —

— hadde dere én låt
hvor dere prøvde dere på norsk.

Det var den jækla Norsktoppen, da.
Du måtte være der for å få jobber.

Så vi prøvde oss litt på norsk.

Det er mange utgaver
av Jonas Fjeld-band.

Den tøffeste av dem
var i begynnelsen av 80-åra.

Vi hørte en italiener på trommer
på Blix danserestaurant i Drammen.

Han het Paolo Vinaccia.

Bent spurte om han ville være med
i Jonas Fjeld Band, og han sa ja.

Da fikk vi et suverent band.

Det var jeg, Bent, Pål Reinertsen
og Paolo Vinaccia.

Vi hadde det fantastisk i fire år.

Når du sto på scenen med bandet,
sa du noe da?

Nei. Ikke en dritt.
Ingenting.

Det var Bent Bredesen.
Han snakka og snakka og snakka.

-Du sto bare og venta på å spelle?
-Ja.

Han snakka så mye at det kunne
gå 45 minutter før vi fikk spelt.

45 minutter?
Blei det noe tid igjen til spelling?

Nei, lite.
Men Gud, så moro vi hadde det.

Etter at Paolo slutta i 84,
blei det en utgave av bandet -

- som genererte en suksess i 85
med plata "Neck n' Neck".

Hiten der het
"The Bells Are Ringing For You Now".

Den ble svær.
En ordentlig god gammaldags hit.

Folk kom på konsert for å høre den.
Iallfall den.

Så det var utrolig moro.

Med Jonas Fjeld Band
fikk du din første Spellemannpris.

Ja. Det var et resultat
av plata "Neck n' Neck".

Takk skal dere ha!

Vinneren er: Jonas Fjeld Band!

Vi fikk jaggu meg en pris året
etter også for "Time And Motion".

Vi er like pene som i fjor.

Du kan si hva du vil om Spellemann-
prisen, men i 85 var det svært.

Da betydde det noe.

Jeg lar drømmer sveve

over et blådypt, stille

hav som er vårt.

Hilde traff jeg i 82.

Jeg ble bedt om å lage en melodi.

Jeg lagde en duett
som ble hetende "Når vi deler alt".

Resten er for så vidt historie. Den
sangen har satt seg fast hos mange.

En nydelig låt,
og Hilde synger den så flott.

En flamme lyser og forgyller oss.

Ikke slukk den nå.

Vi har blådype hav,

stille vind

og en ordløs sang

som er ekko av vår kjærlighet.

Hilde var så lett å spørre.

Jeg ba Hilde om å være med
på alt fra å synge kor ...

Når jeg trengte kvinnestemmer
på ei plate, ringte jeg alltid Hilde.

Hilde var suveren til å legge
korstemmer, vite hvor de skulle være.

Dere spilte også inn en sang
som heter "Oss nå".

—Det sier kanskje noe om ...
—Den også er jo nydelig.

-Det var dere to.
-2005.

Nei, det var veldig trist
at hun gikk bort.

Ingen veit hvem vi var.

Ingen kjenner oss her.

Ingen veit hvor vi kommer fra.

Ingen veit hvem vi er.

Ingen ord vi må si.

Ingen vei vi må gå.

Ja, dette er oss.

Ja, dette er nå.

Livet er sårbart. Vi får leve hvert
minutt som det skulle vært det siste.

Ja, her er det inn i løvens hule.

-Det er ikke få, du!
-Nei, dette er noen av dem.

Jeg har stabla det litt rundt
omkring. Disse bruker jeg mest.

Noen av dem?
Hvor mange har du, da?

Jeg veit ikke, men det er mange.
Jeg har samla i mange år.

Da "Engler i snøen" kom,
fikk alt dette en slags boom.

Da hadde jeg råd til å kjøpe flere.

Ennå er jeg håpløs, egentlig.
Jeg kjøper og kjøper.

Nå er jeg spent, Olsen, på hva
du har inni gamlerommet ditt nå.

Her er det noen greier, skjønner du.

En gammal Framus!
Dette er meg. Oi, oi!

Jeg er Framus-mann.
Du store min.

-Dette er plankegreier.
-Rein planke, ja.

Det ser ut som en sparkstøtting bak.

-Dette er jo helt ...
-En av de første elektriske gitarene.

Den er blitt spelt på òg, ser jeg.

Terje og jeg
har alltid vært gode kompiser.

Han sier stort sett: Er det noe
på rommet? Har du fått inn noe?

-Hvor ofte er han her?
-Et par-tre ganger i måneden.

-Er Framusen til salgs? Den røde?
-Ja, skal du ha den?

-Jeg tar alt. Hvor mye skal du ha?
-Det blir vi enige om.

-Men trenger du flere?
-Nei.

-Jo, jeg trenger flere.
-Den har du ikke fra før.

—Én rikere i dag.
—Fy fader, det er moro.

Fin?
Den kler meg.

Ok, Johnny.
Dagens fangst.

Ha det.

Etter Jonas Fjeld Band
flytta du til USA.

Ja, til Nashville.

Vel hjemme etter et år,
spelte jeg inn "Svært nok for meg".

Med tekster av Ole Paus.

Allerede i 70-åra maste han om
at jeg ikke måtte synge på engelsk.

Jeg måtte synge på norsk. Og han
ville skrive de norske tekstene —

— hvis jeg gadd å synge på norsk.

Men det gikk helt fram til 89
da jeg kom hjem fra Nashville, —

— at vi bestemte at nå gjør vi det.

Ta et glass for gamle venner.

Ta et glass for fjern og nær.

Ta et glass, samma hva som hender.

For en gang var det liv laga her.

Ole var jo rimelig kjent
rundt den perioden der.

Jeg trur han gikk runden hele veien.
Det var ingen som ville gi det ut.

Jeg mener bestemt
at han hadde kontrakt med EMI.

Og jeg mener han sa at
hvis ikke dere gir ut denne plata, -

- kan dere glemme å gi ut plata mi.

Det var Ole som betalte hele
innspellingen av "Svært nok for meg".

-Det var en venn å ha med i nøden?
-Ja.

Han hadde et overskudd fra en revy
i Bergen. Det brukte han på meg.

Lynni og Knut Reiersrud
som spelte på plata ...

Vi bestemte oss for å lage en trio.
Vi kalte den "Tres Amigos".

Engler i snøen har sin egen sang.

Når natta er som svartest
synger de om soloppgang.

Jeg hadde ikke drømt om at "Engler
i snøen" skulle bli en sånn suksess.

Fortell om hvordan den blei til.

Selve sangen kom veldig fort, som de
beste tinga gjør. De kommer fort.

Tankeløst fort.
Det er det beste.

Når ting går forbi hjernen og kommer
rett ut i et instrument og en melodi.

Så jeg hørte veldig fort
at det var fint.

Så hold meg, bli hos meg
og vær her.

Sov hos meg og vær her,

som flyktning og elsker og venn.

Folk elska den da, og det er mange
som elsker den sangen ennå.

Jeg er ydmyk for at jeg har lagd en
sang som betyr så mye for så mange.

Og la meg bli til en del av deg,

låne kropp og sjel av deg

til himmelen revner igjen,

og englene i snøen vender hjem.

I en periode hadde du
veldig mange gitarer på scenen.

Jeg har fått diagnosen MS, -

- så jeg sleit veldig med henda.

Jeg fikk et anfall som tok mye
av følelsen i fingrene.

Jeg måtte begynne å spelle gitar på
nytt. Jeg traff ikke kordene lenger.

Jeg måtte finne opp nye stemminger
på gitaren og forske veldig -

- for å unngå
de vanlige gitarkordene.

Er det mange låter som ikke hadde
blitt til om du ikke var blitt sjuk?

Ja. De nye stemmingene inspirerer
til nye klanger og nye melodier.

Men jeg lever akkurat som
jeg gjorde før jeg fikk diagnosen.

Jeg har ikke forandra
på noe annet enn gitarspellet.

—Så det kom noe godt ut av det?
—Bare noe positivt.

Hvis du kjører feil, så kommer du

til en lang og mørklagt vei.

Da har du havna oppå Konnerud.

Da har du havna oppe hos meg.

Jeg elsker å gå i skauen.
Av natur er jeg litt bekymra.

Jeg er en mester til
å grue meg for ting.

Er pessimist
til det motsatte er bevist.

Jeg må gruble meg gjennom
alle de tinga som kan gå gærent.

Når det er ferdig grubla, går
bare alt én vei, og det er oppover.

For jeg begynner i bånn.

Det er meg.

Så folk som møter deg på skauen,
burde visst at du går og grubler?

Jeg må grue meg litt til alle
utfordringene jeg skal møte.

Det som kommer ut av det for min del,
er vel kanskje —

— at det kommer melodier ut
som går forbi hjernen.

Det kommer
rett ut i en slags melodi.

For hvis jeg begynner å tenke når
jeg lager nye ting, går det gærent.

De beste tinga jeg lager,
er det som kommer med en gang.

Sånn har det alltid vært.

Hvorfor har du aldri klart
å skrive tekster?

Det må du ikke spørre meg om.
Det kommer en setning, kanskje, -

- så er det fullstendig sperre.

Men når du sitter ved kjøkkenbordet
og melodiene kommer, -

- så har du jo ingen tekst.

Altså, jeg har ...
Det er tekst som går forbi hjernen.

—Det er et uttrykk, ikke en tekst.
—Hva kaller du det, da?

"Svelvik-engelsk". Det er et gammalt
drammensuttrykk fra Fjellsbyen.

—"Svelvik—engelsk".
—Hvordan høres det ut, da?

Det likner på engelsk,
men det er et ikke—språk.

Det er ...
Det funker.

Nå sysler jeg med tanken på å gi
ut ei plate - på "svelvik-engelsk"—

— før jeg dør.
For det er det ekte uttrykket.

Det er absolutt
mitt mest ekte uttrykk.

Nærmere kilden kommer du ikke.

Men det er tøft.
Det er jævla tøft.

Du har samarbeida
med fryktelig mange artister.

På 90-tallet slo du deg sammen med
et par amerikanere —

— og danna Danko/Fjeld/Andersen.

Jeg møtte Eric tilfeldig i
en gitarbutikk i Skippergata i Oslo.

Vi begynte å henge litt sammen
og begynte å skrive litt.

Så ba Eric meg til New York for
å spelle på ei plate han skulle lage.

Og på den sessionen
spelte Rick Danko bass.

Jeg kløyp meg i armen mange ganger.
Rick er en gammal helt.

Jeg ble med til Woodstock,
hvor Rick Danko bodde.

Eric hadde jobb der.
Og der blei det jam på scenen.

Og da begynte vi å synge flerstemt.

Rick syntes det var så flott,
så han var helt i hundre.

Han hadde en av gullplatene
til The Band på veggen.

Han slo det i stykker,
signerte gullplata og sa:

"Ta med deg den hjem.
Dette er en trio."

-Dere dyrka dette med flerstemt sang?
-Ja, jeg elska det.

Sånn er det å bli høy i Norge!

-Nei, dette blir for høyt!
-Jeg må kaste opp.

Så da måtte du ta dem med til Norge?
Langt oppi fjellheimen?

Gud hjelpe meg,
det er minner for livet.

Det er veldig høyt!

Som å være på morfin!

Det var ikke jeg som dro med meg
dem på Voss, det var NRK.

Det var dem
som surra til de greiene der.

Det var utrolig at vi fikk
Rick opp i fjellheimen der, på ski!

På ski, ja.
For du kunne gå på ski?

Jeg kan gå på ski.
Det var verre med de to andre.

Du var en voksen mann
da du fant kjærligheten for alvor.

Jeg var 45 år.

Da traff jeg May Britt.
Som også er kjent som Tordensky.

-Er det henne?
-Det er Tordensky, ja.

Men snart vender Tordensky tilbake.

Snart kommer Tordensky
og rører ved deg.

Snart ser du henne
stige opp av havet.

Snart kommer hun til deg
og tar deg med seg.

May Britt traff jeg på Bryne
på en spellejobb.

Det var ...
Det var trivelig.

-Så du henne i mengden der?
-Nei. Hun så meg på scenen.

Så opplevde du også
å bli far i voksen alder.

Det var ålreit.
Jeg syntes jeg var ferdig med ...

I min bransje er det så mye
du har lyst til å gjøre.

Du er veldig rastløs i mange år.

I hvert fall tidlig i 20 åra
og oppover i 30-åra.

Rundt 45 har du funnet ut
mye av de tinga du skal finne ut, —

— og har slått deg til ro. Det var
perfekt å begynne å få unger da.

-Er du en familiekjær mann?
-Veldig.

Jeg elsker å lengte hjem,
og elsker å komme hjem.

-For det er der du har det best?
-Absolutt. Definitivt.

Men da du fikk gutten din og ble far,
måtte det jo bli musikk av det.

Det var en melodi jeg lagde i etter—
kant som blei veldig varm og fin.

Det er jo Ole
som har skrevet teksten.

Det er en av de få tekstene
der jeg har gitt ham en føring.

"Kan du skrive en tekst om
akkurat dette her?" Det gjorde han.

Den ble hetende "Sigve".

Hør nå her, du, Sigve,

det var leggetid for lengst.

Ålreit, jeg kjenner natta,

jeg veit hva som trengs.

Litt påfyll, litt selskap,

og så på huet i seng.

For noen år siden traff du en gjeng
med nye amerikanere.

Et bluegrassband fra USA.

Da jeg bodde i Nashville, var jeg
mye innom klubben "Station Inn".

Hvor folk spelte bluegrass
som det skal spelles.

Uten ledninger i gitaren.
Du spelte akustisk med én mic.

Du spelte og sang i én mic.

Jeg hadde så lyst til å gjøre det
i Norge. La folk oppleve det.

For å gjøre en lang historie kort:

"Chatham County Line" fra North—
Carolina sa seg villig til å komme.

Jeg dro over dit, vi øvde,
og det var jo så trivelig.

-Jonas Fjeld!
-Ole Paus!

Tusen takk.

Tusen takk og velkommen til
kveldsskiftet med to rustne herrer.

De rustne herrene er oss,
dere er kveldsskiftet.

Jeg traff Ole i 74 første gangen.

Vi spelte til plattingdans
på Finnskogene.

Ole skulle være kunstnerisk innslag
mellom våre fem danseøkter.

Danseøktene gikk jævla bra, men
innslaget til Ole gikk rett i dass.

Men der begynte det et vennskap.

Og jeg gikk der og dreiv,
og jeg dreiv for meg sjøl.

Gris!

-Hva sa du?
-Gris!

"Jeg gikk der og dreiv,
og jeg dreiv med meg sjøl."

Du kan ta
den ømmeste, lille barnesang, —

— og før du er ferdig, er den
en klubbsang på Bislet bad!

—Dere tulla litt?
—Vi tulla veldig.

Vi hadde det
så gøy som to kan ha det.

-Hva tulla dere om, da?
-Han tulla mest med meg.

Det gikk mest den veien.

Ole er jo så verbalt flink.
Vi hadde det så moro.

Men er dere nå enige om
hvilken elv den svarte elva er?

-Det er Drammenselva, ja.
-Nei, det er en bekk utenfor Mandal.

Den har aldri vært i nærheten av
Drammen. Nei, den har ikke det.

—Den har aldri delt noe i to.
—Jeg bare tolker, jeg, Ole.

Tolker?!
Dette er et tyveri!

Det var en sulten drøm
og en langsom ild,

og en håndfull drifter
som gikk seg vill.

Noen ord som sank
blant stein og grus

- på et nakent gulv i et åpent hus,

og den svarte elva rant forbi.

Og den svarte elva rant forbi.

Kjære Gud, vi er to rustne herrer.

Har du plass til oss i englekoret?

Hvis du vil,
så kan vi godt stå bakerst.

Deg om det, Gud,
du har siste ordet.

Fy søren, jeg nyter hvert sekund av
det. Det er ærefult å bli parodiert.

-Det betyr jo at du har utretta noe?
-Ja. Jeg håper det.

Bank i bordet.

Eller at du er litt spesiell?

Ops!

Engler i sneen har sin egen sang.

Når natta er som svartest
synger de om soloppgang.

-Ler du når du ser dem?
-Selvfølgelig ler jeg.

-Jeg syns det er så moro.
-En gang måtte du være med sjøl.

-Husker du det? På komiprisen.
-Ja, det var jo helt vilt.

Over elven lå et monument
av tårer, slit og blod.

For å si det enkelt,
over elva går ei bro.

Elven speiler tusen øyne
her jeg står på land.

Men det er greit å huske på -
det er bare vann.

Elven er full av drømmer,

og elva er bare vann.

Har du hatt en vanlig jobb noen gang?

-En ordentlig, vanlig jobb?
-Ja, litt.

-Hva var det, da?
-Jeg var i parkvesenet i Drammen.

Det var en sommer. Det var en
suveren jobb. Jeg elska den jobben.

Å gå med en grasklipper eller
kantklipper i sommerdagen ...

Jeg elsker jo å gruble. Jeg gjorde
det da, og jeg gjør det ennå.

Da kunne jeg gå og tenke
og være ute hele dagen.

Hvem er du egentlig?
Terje Jensen eller Jonas Fjeld?

Blant venner er jeg Terje.

Og venner er jo for så vidt alle.
Jeg elsker mennesker.

Ja, jeg lyder begge navn.

Ville du vært den du er i dag,
uten navnet Jonas Fjeld?

Nei, det hadde jeg jo ikke.
Da hadde jeg vært ...

Terje Jensen Rock 'n' Rolf Band
klinger ikke så godt.

—Nei.
—Det er noe feil der.

Hvis du fikk valget om igjen:

Ville du valgt parkvesenet
eller livet som musiker?

Lett: livet som musiker. Men
parkvesenet er et godt alternativ -

- for en mann som går og grubler
gjennom livet.

Omtrent som før
går sola sin gang.

Jeg ser døgn følger døgn
som strofer i en sang.

Og dypt i meg står
noen strenger og blør,

men ellers er alt ting

omtrent som før.