Copyright (C) NRK

Ingenting med overgrep er bra.
Jeg har begått overgrep.

Overgrep er forferdelig
for den som blir utsatt for det, -

- og for den som begår det.
Det er ikke bra for noen.

Veldig mange gutter
er blitt oversett.

I tillegg har mange gutter
sørget for å bli oversett.

Fordi å snakke om opplevelsene
er skremmende og skambelagt.

Han foreslo at jeg skulle kle av meg,
så han kunne kjenne meg nedentil.

Han skulle kjenne på steinene,
kjenne om de var like store.

Det er det første jeg husker,
som det begynte med.

Når man er brennmerket, vil pedofile
merke en utstråling i barnet.

Derfor blir det lett for nestemann
å misbruke det samme barnet.

Jeg tror at pedofile har en radar. De
har lært å lese barnets kroppsspråk.

De prøver med noen små ord
i begynnelsen, noen handlinger.

"Her er det varmt, skal vi ikke kle
av oss?" Og så sitter du der naken.

Jeg våknet av
at han stimulerte meg seksuelt.

Han hysjet for
at ingen i familien skulle høre det.

Han sa at det må du ikke snakke om.

Han fant stadig nye anledninger til
å ta meg med på steder og fortsette.

Det at jeg var blitt
misbrukt seksuelt tidligere, gjorde -

- at jeg ikke hadde noen grenser på
det. Jeg hadde ingen å snakke med.

Jeg trodde det var noe
voksne kunne gjøre med barn.

Jeg tror at den personen
kanskje skjønte det.

At det er noe man utstråler.

At barn som har vært misbrukt,
utstråler noe en pedofil oppdager.

Plutselig ble han omvendt
og ble med på møter.

Jeg tror i dag at det var hans måte -

- å få mer innpass i mitt liv på.
Familien var kristen.

Det var det vi holdt på med. Vi var
på møter og hadde en sterk gudstro.

De seksuelle overgrepene
med overgriper nummer to -

- opplever jeg som mest avskyelige.

Det er en del sånne ekle ting -

- som jeg forbinder
med de overgrepene. Han ...

Han hadde jo ... Hva skal jeg si?

Det å kjenne ...
Nei, dette er vanskelig, synes jeg.

Hver natt ba jeg Gud om tilgivelse.
Jeg trodde det var min skyld.

Jeg trodde
jeg ville komme til helvete.

Det var et syndshierarki der alt
var synd. Kortspill, tivoli osv.

Men på toppen av hierarkiet
var sex før ekteskap, -

- og helt på toppen
sex mellom likekjønnede.

Det kunne ikke bli mer synd. Jeg
ble fortalt at det var min skyld, -

- så det var helt uholdbart
å leve med.

I en periode trodde jeg
at jeg kom til å dø.

Jeg håpet jeg skulle dø om natten,
og skrev avskjedsbrev.

Jeg la det under puten sånn
at de som fant meg, ville se det.

Jeg prøvde ikke å ta livet mitt,
men det var et ønske om en slutt.

Men jeg torde ikke dø,
for da kom jeg til helvete.

Det ble veldig vanskelig
for en gutt å takle.

En dag skulle jeg være med en eldre
kamerat. Han var 6-7 år eldre.

Jeg skulle bli med hjem og overnatte.
Vi hadde hatt møte i en by.

Det gikk ikke buss hjem om kvelden.
Jeg var blitt 16 år.

Det var lange trapper opp
til leiligheten, og han gikk først.

Jeg tenkte at nå er det på'n igjen.

Han tok en sovepose
og hev den på sofaen til meg.

"Skal jeg ligge der?" sa jeg.

"Jeg kan godt ligge der,
så kan du ta sovealkoven," sa han.

Det var første gang jeg tenkte
at ikke alle unge menn var sånn.

Det var ingen forsøk på
å få meg i senga.

Jeg skjønte
at det er sånn det skal være.

Jeg skal oppsøke ham en dag.
Han bor i den byen ennå.

Jeg skal fortelle hva det betydde,
for det vet han ikke.

Det var et sterkt vendepunkt.
Det ga meg styrke til å bryte -

- alt med overgriperen.
Fra den dagen sa jeg nei.

Mange av mennene
jeg jobber med, tenkte tidlig:

"Hvorfor ble jeg
utsatt gang på gang?"

Man kan stille spørsmålet:
Signaliseres det et eller annet?

Eller er det barnet i møte
med en potensiell overgriper -

- hvor det foregår
usynlig kommunikasjon ...

Er det en måte
for barnet å ta kontroll på, -

- å søke det som uroer? Finne ut
om det er en overgriper eller ikke?

Jeg tenker
at det skjer noe i det samspillet.

Er barnet lett tilgjengelig
eller ikke?

Da er det ofte prosesser ute og går.
Hvordan skal man få tak i barnet?

Et barn som blir sett,
som blir gitt oppmerksomhet, -

- opplever seg møtt, og som
ikke har de erfaringene fra før, -

- for dem er det drømmen.

Å få ereksjon, ståpikk, under
et overgrep mot min egen vilje, -

- føltes som
å bli forrådt av min egen sjel.

Jeg følte meg forrådt av kroppen.

Når noe som var så ekkelt
og skamfullt kunne være godt, -

- begynte jeg å lure på hva det var
med meg. Hva er det som skjer?

Det var utrolig ubehagelig.

Da jeg var så liten
at jeg gikk på barneskolen, så ...

... reagerte jeg med redsel.
Men da jeg ble eldre -

- og begynte å få ereksjon,
fikk jeg en harding.

Det var underlig. Det var godt,
ekkelt, rart og skamfullt samtidig.

Jeg fikk orgasme uten utløsning,
for jeg var ikke utviklet nok, -

- men utviklet nok til å få ereksjon.

Da begynte ting å bli enda rarere.
Eklere.

Redd. Forvirret.

Jeg følte at han eide meg.

Jeg ble etter hvert med
på overgrepene. Da ble det enklere.

Jeg har vært i situasjoner med,
jeg kaller ham tidligere onkel, -

- hvor jeg tok initiativet.

Det var mye lettere å vite
at da det var over, fikk jeg fri.

Da slapp jeg å frykte
når det skulle skje.

Som voksen går skammen over i skyld.

At du var medskyldig.
At du faktisk var med på det.

Det gjør terskelen
for å be om hjelp enormt høy.

Overgrepene varte
til jeg hadde passert 17 år.

Da var jeg godt over et hode høyere
enn ham og ti kilo tyngre.

Altså overlegent mye sterkere.

Men han eide meg. Det er
grunnen til at det varte så lenge.

Helt uten videre rablet det for meg.
Det klikket for meg.

Jeg skambanket ham.
Jeg holdt på å slå ham i hjel.

Etter den gangen
skjedde det aldri flere overgrep.

Jeg er glad jeg ikke drepte ham.
Det ville gått utover mitt eget liv.

Valget om å gå å anmelde ...

... ble gjort da det sto mellom
å henge meg eller anmelde.

Jeg klarte ikke
å leve med minnene mer.

Jeg ville ha rettferdighet.
Jeg ville bli trodd.

Å bli trodd var det aller viktigste.
Og det ble jeg. Jeg ble trodd.

Når kroppen svikter ...
Mange opplever lyst -

- mens overgrepene pågår.

Det kan være
en blanding av lyst og ulyst.

Så er det sånn
at hvis du berører penisen -

- til en gutt på 12-13 år, skal det
lite til før den reiser seg.

Den utspekulerte vil veldig fort se -

- at penis reiser seg.

Den som er utsatt,
ser også at dette skjer.

For mange er det en stor katastrofe.
De opplever at kroppen svikter dem.

Kropp og hode må skille lag.
Hva skal de tro på?

Der oppstår forvirringen for mange.
Hva er dette egentlig?

Blir det i tillegg utført av én
du har et sterkt forhold til, -

- som mor,
bestemor, far, onkel, osv ...

Å beskrive overgrepene. Det å ha
en voksen manns pikk i munnen -

- flere ganger om dagen
og om natta, -

- det har jeg slitt veldig med.

Det gikk mye i tvang til oralsex.

Den perfekte pedo,
sånn jeg oppfatter det, -

- bruker utrolig mye tid
på å opparbeide tillit.

Pedofile, menn eller kvinner,
vet hva de holder på med.

Det er de "drivende gode" på.

Det å opparbeide tillit hos barna,
men også de voksne rundt.

Det er viktig. Og det var han
god til. Det funket jo, det.

Hjemme hos meg var det greit at jeg
overnattet der. Det var helt i orden.

Ved flere anledninger
kom han og hentet meg på trappa, -

- og mor vinket farvel.

Jeg tenkte ikke at det var befriende.

For bakerst i guttehjernen
lå dette med overgrepene.

Du måtte gi noe for å få noe tilbake.

Dersom overgriper hadde vært -

- slem, sint eller voldelig, -

- så hadde jeg aldri
gått tilbake til ham igjen.

Aldri i verden.

Det å få fram
gammelmannspikksmaken i munnen ...

Den har fulgt meg hele livet.

Noen ganger var vi flere der,
andre ganger var jeg der alene.

Ritualet var alltid det samme.

Å bli skjenket. Komme i riktig
stemning, og så begynte tuklingen.

Det var mange timer, ofte,
som han holdt på.

Men da han var ferdig, fikk du fred.
Da reiste han seg og gikk vekk, -

- og du fikk sove i fred.

Hva skal man si til det?
Det forteller meg i hvert fall -

- hvorfor jeg har vært en utagerende
bajas som har ruset meg.

Jeg er glad for at det finnes
på papiret. Det er med på -

- å rettferdiggjøre det sinnet
jeg har kjent på hele livet.

Jeg har vært heldig.
Jeg har fått veldig god hjelp.

Truffet dyktige folk
som har fått meg på rett kjøl.

Sånn er det dessverre ikke for alle.

En overgriper,
eller veldig mange overgripere, -

- sørger
i veldig mange sammenhenger for -

- å skaffe seg en referansegruppe.

For eksempel i ei lita bygd.

Kommer du som ny der,
hiver deg med i lokalpolitikken, -

- i kulturlivet og idrett og klarer
å skape gode relasjoner i bygda ...

Har du tendensen til
å misbruke barn, -

- og skulle det begynne å brenne
under føttene på overgriperen, -

- så vil bygdefolket si at det er
spøkelser på høylys dag.

"Mange andre, men ikke han."

Ingenting med overgrep er bra.

Overgrep er forferdelig
for den som blir utsatt for det, -

- og overgrep er forferdelig
for den som begår det.

Det er ikke bra for noen.

Jeg skjønte at det var galt.
Og jeg tenkte at jeg skulle stoppe.

Men så har du behovet for nærhet
og kjærlighet som blir helt feil, -

- for du retter det mot de
som er tilgjengelige, de unge.

Skulle jeg ha trøst og søkte nærhet
og varme eller bare en vanlig ...

Ja, oppsøkte mor eller noe,
hadde hun ikke tid eller ork.

Man skulle gjøre det en annen gang
eller gå ut og leke.

Men når det blir vanen,
og avvisningen starter tidlig, -

- så blir man uviktig. Og av det får
man en veldig kjærlighetshunger.

Det var så utrolig godt å kjenne
på responsen og tilbedelsen -

- med den bakgrunnen jeg hadde.

Et eller annet sted på veien
begynner jeg å se på utøverne -

- som at jeg ønsker meg nærhet,
og begynner å forelske meg i dem.

Kanskje fantasere om
å ha sex med den personen.

Så tenker jeg at det skal jeg ikke.

Men så begynner man å manipulere
seg selv. Det hadde jo vært godt.

Man begynner å forklare seg selv -

- at hvis gutten vil selv,
er det sikkert greit.

Det var et vilt kaos av følelser,
varsellamper og ønske om kjærlighet.

Det var et vilt kaos.

Det er da man går over grensene
og begår overgrep.

Overgrep er ikke bra for noen.
Det skal ikke tolereres som handling.

Det finnes ingen unnskyldning
for et overgrep.

Uansett hvor fælt man har hatt det.

Hvor vondt man har hatt det,
dårlig barndom eller andre ting.

Man har ikke dermed
rett til å gjøre andre vondt.

Fordi man har kjærlighetshunger
har man lov til å begå overgrep -

- eller ta den kjærligheten
man ikke får. Man har ikke det.

Man må ta ansvar for sine handlinger.
Samfunnet kan ikke tolerere det.

Menn som har krenket andre,
og som har fått sin dom, -

- har i ettertid sagt at i og med
at barna kom tilbake, -

- var de likeverdige parter. Ellers
hadde de ikke kommet tilbake.

Alle snakker om pedofile
som om de er utøvende.

At de praktiserer sin seksualitet.
Det er ikke tilfelle.

Det er utrolig skambelagt å ha en
seksualitet som dreier seg mot barn.

Slik som vi har det i Norge i dag,
er det utrolig få steder -

- hvor menn og kvinner med
denne typen seksuelle preferanser -

- kan ta kontakt.

Det som er ganske gjengs å oppleve,
er korstog mot pedofile.

Kastrering av pedofile. De er
en pariakaste uten menneskeverd.

Slike utsagn er med på å gjøre dette
til en undergrunnskultur.

Det er med på å opprettholde
at det foregår overgrep mot barn.

Jeg tenker
at vi bør få et rausere samfunn -

- som gjør at disse folkene kan
ta kontakt med hjelpeapparatet -

- og komme til behandling.

Det i seg selv er med på å forebygge
en god del overgrep mot barn.

Den største konsekvensen er -

- at den utsatte blir så overveldet
at vedkommende avslutter livet.

Det er den verste.

Mange jeg har hatt i samtale,
har hatt disse tankene.

Etter samtalen
er de utrolig glad for -

- at de valgte å prate om det
istedenfor å avslutte livet.